Dårlige på å «pleie» forholdet vårt…

[AnonymBruker]

Som sikkert mange mange andre også! 
 

Mulig det er jeg som er rar her, men bare litt for å forklare situasjonen… 

Da jeg var yngre (typ videregående alder) så var jeg sosial, hadde mange venner og var stort sett glad, tror jeg. Så var det et par fester med vennegjengen hvor jeg ble sjenket eller noe (husker ingenting) og hvor jeg da har rotet med et par venner samtidig 🥵 eller, at de tok på meg osv, men ikke sex. Dette gjorde at jeg ble sett på som løs, de lo av meg i gangene, og jeg låste meg helt inne og mistet alle venner. Jeg har én venninne igjen. Etter dette har jeg aldri vært på en fest eller hengt med noen venner, forutenom jobb-julebord et par ganger. Jeg ble hun som satt inne og følte skam, og økte i vekt. 
 

Etterhvert tok jeg noen grep med trening og kost, og gikk av meg de verste kiloene igjen. Jeg møtte så mannen min, og følte vi hadde det fint sammen. Så fikk vi barn, og forholdet var fortsatt ganske bra, helt til et års tid før nr 2. Nå føler jeg at jeg bruker mye tid på å være usikker, føle meg dårlig osv fordi vi ikke har noe «forhold» lenger. Vi har lite sex (som forsåvidt er ok og forståelig med baby i hus) men vi mangler alle de små tingene i hverdagen også. Holde rundt hverandre, gi en klem, et kyss, et kompliment. Og det er såklart begge sitt ansvar.. 

Det som uansett skjer er at jeg nå plutselig tenker mye tilbake på alle vennene og livet jeg hadde før. Jeg skammer meg enda, men jeg lurer liksom litt på hvordan livet hadde sett ut om jeg ikke hadde driti meg ut og mistet alle vennene mine. Jeg pleide å være slank og å få komplimenter for hvordan jeg var og hvordan jeg så ut, mens nå føler jeg bare at jeg eksisterer. Jeg føler ikke at mannen vil ha meg, og jeg skjønner det. Jeg vet bare ikke hvordan jeg kan prøve å snu dette, eller hva jeg kan gjøre for at vi skal få det bedre.

Mannen sier dog han er fornøyd sånn det er, men jeg merker jeg ikke er det. Jeg blir lei meg og i dårlig humør… 

 

sorry langt og sytete innlegg, vet ikke helt hva jeg ville med det men😓

Anonymkode: 4e716...2e0

[AnonymBruker]

Kjenner igjen følelsen. Jeg har latt kroppen forfalle, jeg var også slank fin og populær. Livet nå er vel og bra, jeg har det fint med den lille familien min, og er tilfreds. 
Samtidig klarer jeg ikke å kutte tanken om hvor det gikk galt. «Alle» andre er slanke, sexy, og har gjerne begynt å bloome etter de ble voksne, og jeg har bare forfalt. 

Med det så har jeg nok skjøvet mannen på en viss avstand. Lite nærhet og kjærlige ord. Jeg kan ikke tro ikke at han kan like meg, som ser ut som jeg gjør. Sådan har jeg bygget meg et slags skjold for å beskytte meg selv. 

Dersom jeg tenker meg om så vet jeg at det ikke er slik som jeg tenker i mitt lille hode. Jeg har mye jeg vet folk setter pris på, og utseendet er egentlig ikke så verst, selv om kroppen er stor. Det er bare ikke så lett å huske på det i hverdagen når de destruktive tankene kommer. 
 

Jeg tror det handler om å ikke se verdien i seg selv. Vi kan ha det som et nyttårsforsett : se verdien i oss selv, og se fremover, ikke bakover. Deal? 

 

 

 

Anonymkode: 6b337...0bd

[AnonymBruker]

Ingen vits å prøve på det. Blir bare kunstig uansett. Man mister interessen for ting som det der når man kommer over den første initielle parringsinteressen man har for hverandre. Dere er sammen nå pga tilknytning. Forelskelse og seksuell tiltrekning opphører etter ca 12-18år slik det er biologisk ment.

Anonymkode: d3c7b...9f3