Har jeg gode nok argumenter for å kjøre på med to tette?

[AnonymBruker]

Vi ønsker oss sterkt et barn nr 2 og planlegger å starte prøvingen snart. Da blir det 2 år mellom første og andre. Første har vært en snill og rolig baby til nå.

Men kjenner meg livredd og får småpanikk når jeg tenker på hvor tøft det kan bli? Vi har jo ikke erfaring med 2 tette enda, kun hørt historier. Føler at jeg har hørt mest skrekk-historier og to solskinnshistorier.

Selv om vi har bestemt oss, så får jeg litt second thoughts. Tanker som dukker opp er:

- vi har det så fint nå, hvorfor ødelegge det fine vi har nå?

- hva om babyen blir veldig krevende, kommer jeg til å angre på å ha ødelagt idyllen vi har nå?

- hva om jeg skulle ha uflaks og bli veldig syk eller skadet under svangerskap eller fødsel?

 

Argumenter for å få to tette med 2 års mellomrom:

- hvis de kommer overens vil de ha hverandre for alltid, og det hjelper at det er kort avstand mellom dem

- hvis jeg først skal være gravid og kvalm så er det best nå, mens første barn er snill og grei og ikke under trassalderen som gjerne starter fra 3 årsalderen

- familien blir komplett

 

Er veldig i tenkeboksen og veksler hvert sekund mellom å ha 2 år mellom og ikke. Noen som kan komme med innspill?

Anonymkode: f36b4...f34

[AnonymBruker]

Der eneste argument du trenger er at dere har lyst, og er rett for dere. 

Anonymkode: 714e6...965

[AnonymBruker]

Vi hadde en veldig krevende første baby, men hadde lyst på to tette og gikk for det. Det var hektisk de første månedene, men barna har hatt og har utrolig mye glede av hverandre i mange år. Vi er veldig glade for avgjørelsen vi tok tross en litt krevende start

Anonymkode: f4eaa...e82

[AnonymBruker]

Jeg har to år i mellom mine, og angrer faktisk. Det ble for tøft for oss. Mye mer travelt enn jeg hadde sett for meg. Og mye mindre tid til eldste barn fordi babyen har krevd mye. Nå er mine små enda, mulig jeg ombestemmer meg, men ville ikke anbefalt noen det akuratt nå.

Anonymkode: c77a3...178

[Daria]

Alle innvendingene er vel gyldige uansett hvor gammel eldste er når du blir gravid. Søskenforhold kommer an på så mangt, aldersforskjell er ingen garanti for eller mot noe som helst. Å tro at et barn til gjør familien komplett er alltid en skummel tankegang. Det finnes ingen perfekte tidspunkt for å få barn eller én riktig avstand mellom søsken - har dere lyst på og føler dere klare for et barn til nå (og ikke minst er enige om det), er det det eneste argumentet dere trenger.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har to år i mellom mine, og angrer faktisk. Det ble for tøft for oss. Mye mer travelt enn jeg hadde sett for meg. Og mye mindre tid til eldste barn fordi babyen har krevd mye. Nå er mine små enda, mulig jeg ombestemmer meg, men ville ikke anbefalt noen det akuratt nå.

Anonymkode: c77a3...178

Så leit å høre at det ble for tøft. Det er sterkt av deg å være ærlig om det

kan jeg spørre hvor gammel minste er nå? 

hvordan var første som baby og barn? Rolig eller krevende?

Hvis du kunne valgt om igjen, hvor mange år ville du hatt mellom istedet?

Kan du si hva spesifikt du føler ble for vanskelig? samt hva du føler det har gått på bekostning av?

Ble det mye tøffere enn du så for deg? For dere må ha tenkt på forhånd at det kan bli tøft (slik jeg gjør nå), men hvor mye tøffere ble det enn forventet?

Tror du at det vil bli bedre og at du vil være glad for 2 år imellom en dag?

Ts

Anonymkode: f36b4...f34

[AnonymBruker]

Daria skrev (1 minutt siden):

Alle innvendingene er vel gyldige uansett hvor gammel eldste er når du blir gravid. Søskenforhold kommer an på så mangt, aldersforskjell er ingen garanti for eller mot noe som helst. Å tro at et barn til gjør familien komplett er alltid en skummel tankegang. Det finnes ingen perfekte tidspunkt for å få barn eller én riktig avstand mellom søsken - har dere lyst på og føler dere klare for et barn til nå (og ikke minst er enige om det), er det det eneste argumentet dere trenger.

Ikke misforstå. Med "komplett" så mener jeg rett og slett at vi da oppfyller ønsket om nr 2, som er fokuset akkurat nå. Ikke noe mer lugubre greier enn det.

Faktisk ønsker vi oss 3 barn på lang sikt. Men akkurat nå fokuserer vi på 1 og 2.

Med kort avstand sies det jo at de leker bedre sammen, ca like på utvikling etc.

Ts

Anonymkode: f36b4...f34

[AnonymBruker]

Hadde vi drøyd lenger enn 2-3 år mellom, ville vi aldri fått to. Vi ønska (viste seg at vi trengte det også) å få "unnagjort" baby og de yngste årene i en og samme epoke. Vi ønsket også tredjemann med to år eller mindre mellom, men jeg ble ikke gravid og plutselig var yngste tre år. Det føltes som om vi skulle begynt på nytt om vi fikk en baby. Vi følte vi hadde kommet over det stadiet hvor alle barna var nært i alder, og vi følte oss ganske ferdig med babyperioden da treårsalderen entret. Jeg skulle virkelig ønske vi fikk til å få en til før yngste ble tre, men jeg orker ikke å starte på ny babyperiode, jeg føler meg ferdig med det. 

Vi har hatt tøffe dager, krevende tider, men barna er så utrolig tett knyttet. Ikke bare som søsken (på godt og vondt), men som bestevenner, og de har mange felles venner. Mange opplever også lignende med større mellomrom, men for oss så var dette det helt riktige valget å ta.

Anonymkode: c6c39...83b

[Gjest Anonyme-meg]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Vi ønsker oss sterkt et barn nr 2 og planlegger å starte prøvingen snart. Da blir det 2 år mellom første og andre. Første har vært en snill og rolig baby til nå.

Men kjenner meg livredd og får småpanikk når jeg tenker på hvor tøft det kan bli? Vi har jo ikke erfaring med 2 tette enda, kun hørt historier. Føler at jeg har hørt mest skrekk-historier og to solskinnshistorier.

Selv om vi har bestemt oss, så får jeg litt second thoughts. Tanker som dukker opp er:

- vi har det så fint nå, hvorfor ødelegge det fine vi har nå?

- hva om babyen blir veldig krevende, kommer jeg til å angre på å ha ødelagt idyllen vi har nå?

- hva om jeg skulle ha uflaks og bli veldig syk eller skadet under svangerskap eller fødsel?

 

Argumenter for å få to tette med 2 års mellomrom:

- hvis de kommer overens vil de ha hverandre for alltid, og det hjelper at det er kort avstand mellom dem

- hvis jeg først skal være gravid og kvalm så er det best nå, mens første barn er snill og grei og ikke under trassalderen som gjerne starter fra 3 årsalderen

- familien blir komplett

 

Er veldig i tenkeboksen og veksler hvert sekund mellom å ha 2 år mellom og ikke. Noen som kan komme med innspill?

Anonymkode: f36b4...f34

Du kan risikere at alt det du ramser opp faktisk skjer eller så kanskje det går helt fint. Det er ingen som vet. 

Alle barn og familier er forskjellige. Du kan spørre her om hvordan andre taklet det og du får høre alt mulig rart. Det har ingenting å si for hvordan det kommer til å bli for dere. 

Ønsker dere et barn til og har overskudd og kapasitet til å ta det uansett hvordan det blir, så kjør på eller så må dere la være 

[AnonymBruker]

Vi skulle ha to tette men gikk ikke så bra med svangerskap nr 2 så det endte med å bli 3 år mellom. De leker ikke sammen fordi de er på forskjellige stadier hele tiden. Kjør på! Du vet ikke at det blir to tette selvom. 

Anonymkode: fbfdf...0ec

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi ønsker oss sterkt et barn nr 2 og planlegger å starte prøvingen snart. Da blir det 2 år mellom første og andre. Første har vært en snill og rolig baby til nå.

Men kjenner meg livredd og får småpanikk når jeg tenker på hvor tøft det kan bli? Vi har jo ikke erfaring med 2 tette enda, kun hørt historier. Føler at jeg har hørt mest skrekk-historier og to solskinnshistorier.

Selv om vi har bestemt oss, så får jeg litt second thoughts. Tanker som dukker opp er:

- vi har det så fint nå, hvorfor ødelegge det fine vi har nå?

- hva om babyen blir veldig krevende, kommer jeg til å angre på å ha ødelagt idyllen vi har nå?

- hva om jeg skulle ha uflaks og bli veldig syk eller skadet under svangerskap eller fødsel?

 

Argumenter for å få to tette med 2 års mellomrom:

- hvis de kommer overens vil de ha hverandre for alltid, og det hjelper at det er kort avstand mellom dem

- hvis jeg først skal være gravid og kvalm så er det best nå, mens første barn er snill og grei og ikke under trassalderen som gjerne starter fra 3 årsalderen

- familien blir komplett

 

Er veldig i tenkeboksen og veksler hvert sekund mellom å ha 2 år mellom og ikke. Noen som kan komme med innspill?

Anonymkode: f36b4...f34

Dette er jo argumenter som er for eller imot uansett - om dere skal få et barn til? To tette gjør jo ikke noe mer til og fra, enn om det er fem års forskjell? 

Anonymkode: f0478...4a7

[AnonymBruker]

Tenker dere kommer langt med vilje og motivasjon. Vi er i motsatt ende. Hadde planlagt for to tette, men nå som vi sitter her med en på 1,5 merker vi at vi er veldig fornøyd med status quo 🥰

Anonymkode: a5fe3...520

[AnonymBruker]

Det er rett og slett umulig å spå. Det kommer så an på barna. Både yngste og eldste.. 

Jeg har sett folk takle to tette uten problem, og familier som går dukken.

Tre tette har jeg sjeldent sett gå bra.. De første åra 

Anonymkode: c785b...4eb

[AnonymBruker]

Veldig spesielt å omtale babyer som "snille", mener du det finnes slemme babyer også da?

Anonymkode: 27f9e...8f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Så leit å høre at det ble for tøft. Det er sterkt av deg å være ærlig om det

kan jeg spørre hvor gammel minste er nå? 

hvordan var første som baby og barn? Rolig eller krevende?

Hvis du kunne valgt om igjen, hvor mange år ville du hatt mellom istedet?

Kan du si hva spesifikt du føler ble for vanskelig? samt hva du føler det har gått på bekostning av?

Ble det mye tøffere enn du så for deg? For dere må ha tenkt på forhånd at det kan bli tøft (slik jeg gjør nå), men hvor mye tøffere ble det enn forventet?

Tror du at det vil bli bedre og at du vil være glad for 2 år imellom en dag?

Ts

Anonymkode: f36b4...f34

Skal prøve å svare så godt jeg kan. Første barn var helt mellom-enkel. Ikke en enkel sovebaby, men heller ikke ekstrem kolikkbarn. Helt midt i mellom. Det hun derimot trenger er en del støtte i sosiale sammenkomster, og den støtten har jeg ikke klart å gi henne når jeg bærer på en klistemerkebaby som trenger meg. Har egentlig i alle situasjoner hatt to barn med behov for å bli bært og trygget samtidig, og man har bare to hender desverre. Da må det ene barnet hylgråte i mens det venter på meg. Gir ikke akuratt mye ros og kos.

Baby nr 2 har vært veldig krevende, og trengte blant annet total stillhet i 30 min og kroppskontakt for å sove. Det eldste barnet vårt har selvfølgelig slitt med å være stille og leke alene. De har vekt hverandre mye på natt. Se for deg at du har brukt 1 time på å få babyen til å sove, når en 2åring brøler WEE WÆH HO i øret dens og du må begynne på nytt igjen. 

I starten var jeg veldig bundet av amminga, det måtte jeg fort droppe, for jeg fikk ikke til å løpe etter en 2åring og amme samtidig. I tillegg kom 2åringen i sikkelig 3års trassalder og krevde mye mer trøst og ro og sitte i fanget enn hva jeg har klart å få til med en baby konstant på armen.

Minste er nå 1.5 år og eldste er 3 år. Ser at om jeg hadde fått en baby nå med en 3åring i hus hadde mye vært lettere. Det har skjedd mye utvikling fra 2 til 3 års alder. I tillegg har jeg gått glipp av så mye fine øyeblikk med eldste barn fordi jeg har måttet vært hjemme med baby, trillet baby, duppet baby, bysset baby og ammet baby. I tillegg til at jeg var veldig dårlig som gravid med nr 2 (var det ikke med nr 1), så gikk 'glipp' av flere mnd med opplevelser der også, hvor jeg bare lå dårlig på sofaen. Føler jeg har mistet 1 år av livet til 3åringen. De første 9 mnd av livet til babyen så ville ikke 3 åringen ha noe med henne å gjøre, og ville at vi skulle levere henne tilbake eller bytte henne vekk. 

Nå i dag med en baby på 1.5 år og en 3åring er det helt umulig å få noe som helst kvalitetstid med eldste barn, med mindre far eller noen andre tar 1.5åringen. Å lese bok, tegne, lage mat sammen, perle med perler osv, alt blir bare revet ut av hendene våre av en overaktiv 1.5åring som vil være med. Nå skal det sies at 1.5åringen er klassisk lillesøster, som er spik spenna gæærn og krever to hender hele tiden.

Nå i juleferien har jeg vært mye alene med dem, og desperat prøvd å få kvalitetstid med eldste. I dag brukte jeg 2 timer på å pakke, ordne mat, kle på osv, vi rakk å være ute i 15 min og 3åringen rakk å ake ned bakken to ganger før det klikket for yngste og det var bare å dra hjem igjen. Kjempegøy for 3åringen, som får avbrutt alt av opplevelser og stunder fordi jeg må ta babyen. 

Mye lugging, river leker ut av hendene på hverandre, sparking, ødelegger for hverandre, feks kan 3åringen ikke bygge noe som helst her hjemme uten at 1.5åringen kommer for å rive det ned på 1 sekund. Dytter hverandre ned fra stoler og krakker. 

Høres ut som jeg hater barna mine, gjør ikke det, dette er sikkert helt normalt for folk flest med tette barn, bare kjenner at jeg har gått glipp av så mye med eldste barn og så mange opplevelser som kunne vært fine blir rassert av at vi har med oss en baby og 2 hender for lite. 

I tillegg er det bare jeg som klarer å legge babyen, så har ikke hatt legging med eldste barn på over 1 år. 

Barnehagehenting med to så små, pleide å elske å hente og levere i barnehagen, nå er det et mareritt jeg helst vil unngå.

Pleide å kose meg så mye med 1 barn. Følte det var meningen med livet. Og kunne aldri sett for meg at det skulle bli så stress!

Jeg og samboeren hadde ikke kranglet på 8 år. Men nå er vi ofte sure og leie. Tatt sikkelig på parforholdet.

Tror situasjonen hadde vært helt annerledes om jeg hadde hatt familie i nærheten som hadde stillt opp. Og om jeg hadde fått en lettere baby nr 2, for har fått Marit Bjørgen speedversjonen. Håper det bedrer seg etterhvert. Har sett tendenser til at de begynner å finne litt glede i hverandre nå, håper det er lettere med en 2 og 4 åring enn det er med noen på 1 og 3. Synes det er dritkjipt at jeg er blitt så lei og motløs, var såå god mamma til et barn, men en god tobarnsmamma er jeg altså ikke 😞

Skal sies at jeg elsker begge barna veldig høyt og ville ikke byttet bort noen av dem, men skulle ønske jeg kunne hatt de 1 og 1 om gangen sånn at de hadde fått den mammaen de fortjener. 

Anonymkode: c77a3...178

[AnonymBruker]

Og ja, jeg tror det vil bli mye bedre når yngste runder 3 år.  Det er litt magisk alder. Største problemet mitt har jo vært praktiske ting. Barn 1 trenger mamma til å leke ordentlig, barn 2 trenger mamma til å bæres og holde i hånda for å gå. 

Hadde jeg kunne valgt igjen hadde jeg valgt 3 års aldersforskjell. Tror jeg kunne spart 3åringen for mye pes da. Nå klarer hun å vente og være stille. Og sover mye bedre.

Tenkte det kom til å bli tøft, men at det skulle være så innmari mye mer hektisk med to, det så jeg faktisk ikke for meg. Ble sikkert 70% tøffere enn jeg hadde trodd. Og det som er tøffest for min del er at tålmodigheten min og gleden min har gått ned så mye. Pleide å kose meg veldig mye, nå går jeg rundt i overlevesesmodus.

Anonymkode: c77a3...178

[AnonymBruker]

Jeg ville tenkt meg godt om. Å få ett nytt familie medlem kan være mye for barnet dere har fra før og bli kjent med. Vi har 2.5 år mellom våre, og det var laaaangt fra idyllisk de første 3.5 åra etter siste ble født. Første vår hadde kolikk, nummer to hadde melkeproteinallergi, det var ett mareritt av noen uker de første 6 ukene. Minsten skrek hele tiden, eldste sultet etter oppmerksomhet, det var en umulig oppgave! Jeg hadde ventet til eldste var 3.5 år før jeg hadde gjort det igjen. Men det er meg. Mine er nå veldig glad i å være med sine yngte søskenbarn, de er nå 6 og straks 9 år. Hadde vi skulle hatt flere hadde det blitt nå, men jeg er ferdig.

Anonymkode: ffdf8...479

[AnonymBruker]

Du får ikke noe svar om hvordan det vil bli før barnet er der, og årene løper. 

Anonymkode: c9e6b...3c6

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ville tenkt meg godt om. Å få ett nytt familie medlem kan være mye for barnet dere har fra før og bli kjent med. Vi har 2.5 år mellom våre, og det var laaaangt fra idyllisk de første 3.5 åra etter siste ble født. Første vår hadde kolikk, nummer to hadde melkeproteinallergi, det var ett mareritt av noen uker de første 6 ukene. Minsten skrek hele tiden, eldste sultet etter oppmerksomhet, det var en umulig oppgave! Jeg hadde ventet til eldste var 3.5 år før jeg hadde gjort det igjen. Men det er meg. Mine er nå veldig glad i å være med sine yngte søskenbarn, de er nå 6 og straks 9 år. Hadde vi skulle hatt flere hadde det blitt nå, men jeg er ferdig.

Anonymkode: ffdf8...479

Det er liksom ingen fasit, selv om jeg skulle ønske det fantes. Vi har fått to tette; men alle vi har snakket med som har 4-5 års forskjell på sine sier de ville valgt helt annerledes nå som de er 5-10/6-11 år. Jeg tror egentlig det blir litt sånn som med - beklager en svært banal sammenligning - om man har rett hår og ønsker seg krøllete hår, eller man har krøllete hår og ønsker seg rett hår. 

Anonymkode: f0478...4a7

[baremeg]

Vi har 18 mnd mellom våre og er veldig glade for det. Vi fikk inn mange av de samme rutinene på begge to da de var små og de har alltid passet på hverandre. Også er det mye lettere å finne på ting sammen i helgene fordi begge to hadde glede av de samme tingene