Hele kroppen og hjertet mitt ønsker å være med denne mannen, men magefølelsen stritter i mot.

[AnonymBruker]

Jeg har truffet en vidunderlig herlig mann. Han er snill, smart, utrolig flott å se på. Vi har det så gøy sammen. Har dratt på ferier alene og sammen med barna (vi har begge barn fra tidligere). 

Vi har datet en god stund, nok til at jeg har blitt kjent med han i stressede hverdager hvor både jobb og husbygging kan tynge dagen, og de gode dagene hvor alt av rutiner og gjøremål går på skinner. 

Vi kan diskutere heftig politikk, ha dype samtaler i timesvis, han tar i mot råd og ønsker innspill på dilemmaer. Virker veldog lydhør og er empatisk. Har jeg en tung dag stiller han alltid opp. Legger merke til detaljer og gir meg små "gaver" som han har lagt merke til at jeg liker. Alt dette gjør han til den perfekte kjæreste. Men, 

Han kan heve stemmen. Jeg har hørt tre ganger at han hever stemmen unødvendig til sin datter. En gang var for eksempel da hun sølte kakao ved bordet og han ble sint og hun ble beordret til å vaske opp, forran meg og mine barn, før hun fikk skifte bukse. Da vi snakket om dette etterpå, så sa han at han fikk veldog vondt av henne, og at han hadde hjulpet å finne nye klær og smart på litt krem på låret, i tilfelle hun brant seg (kakaoen var ikke varm, for vi hadde kald melk i den for å lunke). 

Jeg har bare møtt hans mor en gang, og da hevet han stemmen mot henne fordi hun satt i sofaen sammen med sin andre sønn, som maserte en sår muskel. Han ble sint fordi de satt og isolerte seg og ikke var inkluderende over meg selskapet. Moren spratt opp og satt seg sporenstreks ved bordet hvor vi andre satt. Denne situasjonen kunne fint blitt løst med å bare si I fra, på en rolig måte. 

En eneste gang har han hevet stemmen mot meg. I sommer da vi var på ferie. Vi var i en utrolig stresset situasjon, motoren på seilbåten røk (reima), han hadde brukt lang tid på å fikse den mens jeg seilte på fokka i sterk vind og regn (uten kalesje). Da beordret han meg ned under dekk for å spise. Jeg var ikke sulten og hadde god energi. Hvis også dette hadde skjedd med en ikke autoritær stemmebruk, så hadde jeg nok ikke reagert, men jeg reagerte kraftig (inni meg, men ikke utad). Senere på kvelden sa jeg klart å tydelig fra at han aldri,aldri får beordre meg slik med autoritet igjen, og at jeg bestemmer over min egen kropp. Han har aldri gjort dette igjen siden. 

Sant er at jeg har ptsd fra tidligere ekteskap. Og jeg klarer ikke lengre å skille hva som er normal hevet stemmen og hva som er mer enn normalt. Jeg er redd jeg overreagerer og at hvis jeg ikke ser hva som er normalt eller ikke, så vil jeg aldri få meg kjæreste igjen. 

Han er vidunderlig på alle andre måter. Me  denne hevede stemmen reagerer jeg altså på. Og selv om hele kroppen min med hjerte og sjel ønsker og lengter etter å være med han hver eneste dag, så sier magefølelsen min nei. 

Er dette normal stemmeheving, eller er det et rødt flagg?

Anonymkode: 78703...de5

[AnonymBruker]

Det er et rødt flagg. Hadde vært nok til at jeg hadde styrt unna. Dette kommer til å bli nedbrytende og selvutslettende for deg å være i i lengden. Det voldelige ekteskapet du var i begynte også med en drømmemann, ikke sant? Stol på magefølelsen din, den tar aldri feil! 

Anonymkode: 54a17...d34

[Blueberrymuffin]

Svaret over, typisk kg, alt skal være rødt flagg, men her er jeg uenig.

Mage følelsen kan det ofte være

gode grunner til å høre på, men ingenting av det du skriver her reagerer jeg på.

Det er da helt normalt å heve stemmen.

- Det er helt greit å heve stemmen med barn, så lenge man ikke skriker, roper eller oppfører seg truende, og det opplevde jeg ikke at han var i situasjonen du beskriver. Kun tydelig og hevet stemmen, vanlig barneoppdragelse.

- Kanskje moren hører dårlig, kanskje moren hans er distre eller av typen som trenger klar og tydelig beskjed for å få med seg noe. Hvem vet, her kjenner denne mannen moren best, og han kan ha hatt en helt legitim grunn til å heve stemmen så hun skulle klare å få det med seg.

- I båten var han åpenbart stresset. Alle mennesker kan bli stresset eller få panikk, og da hever man ofte stemmen. Han har også vist i ettertid at han forsto og respekterer den grensen du satt.

Helt ærlig her ser jeg ingen ting galt. Nå må kg slutte å demonisere menn kun fordi de er menn.

Jeg tror det magefølelsen du har kommer fra tidligere baggasje og ptsd, ikke fordi denne mannen har gjort noe nevneverdig galt.

 

[AnonymBruker]

Blueberrymuffin skrev (1 minutt siden):

Svaret over, typisk kg, alt skal være rødt flagg, men her er jeg uenig.

Mage følelsen kan det ofte være

gode grunner til å høre på, men ingenting av det du skriver her reagerer jeg på.

Det er da helt normalt å heve stemmen.

- Det er helt greit å heve stemmen med barn, så lenge man ikke skriker, roper eller oppfører seg truende, og det opplevde jeg ikke at han var i situasjonen du beskriver. Kun tydelig og hevet stemmen, vanlig barneoppdragelse.

- Kanskje moren hører dårlig, kanskje moren hans er distre eller av typen som trenger klar og tydelig beskjed for å få med seg noe. Hvem vet, her kjenner denne mannen moren best, og han kan ha hatt en helt legitim grunn til å heve stemmen så hun skulle klare å få det med seg.

- I båten var han åpenbart stresset. Alle mennesker kan bli stresset eller få panikk, og da hever man ofte stemmen. Han har også vist i ettertid at han forsto og respekterer den grensen du satt.

Helt ærlig her ser jeg ingen ting galt. Nå må kg slutte å demonisere menn kun fordi de er menn.

Jeg tror det magefølelsen du har kommer fra tidligere baggasje og ptsd, ikke fordi denne mannen har gjort noe nevneverdig galt.

 

Her må jeg be deg om å ta deg sammen. Ingen her demoniserer menn bare fordi de er menn. Men aggresjon er et helt legitimt rødt flagg. Og for en som har ptsd fra aggressiv eksmann så kan det være retraumatiserende og ødelegge hele livet og psyken hennes en dag det blir for mye eller for uventet. 

Menn på kg må begynne å respektere at trekk som menn assosierer med å være maskulin, slik som aggressivitet, ikke er et bra trekk. Det betyr ikke at det er noe galt å være mann generelt. 

Anonymkode: 54a17...d34

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Her må jeg be deg om å ta deg sammen. Ingen her demoniserer menn bare fordi de er menn. Men aggresjon er et helt legitimt rødt flagg. Og for en som har ptsd fra aggressiv eksmann så kan det være retraumatiserende og ødelegge hele livet og psyken hennes en dag det blir for mye eller for uventet. 

Menn på kg må begynne å respektere at trekk som menn assosierer med å være maskulin, slik som aggressivitet, ikke er et bra trekk. Det betyr ikke at det er noe galt å være mann generelt. 

Anonymkode: 54a17...d34

Men mannen har ikke vist aggressive trekk. 

Selvfølgelig er det trist at du har tidligere erfaring og opplevelser med et aggressivt forhold og ptsd, men det betyr ikke at du skal se fanden i alle innlegg du leser, og advare andre mot en mann som faktisk virker som en genuint flott fyr, kun fordi han hevet stemmen.

Å være aggressiv er noe helt annet enn å heve stemmen. Mannen trådstarter skriver om har kun hevet stemmen.

[AnonymBruker]

Jeg vil påpeke, at han aldri har vært aggressiv (slik jeg kjenner aggressiv fra tidligere) han har hevet stemmen på en autoritær måte. Ved å kommandere med høyt stemmeleie og slik være bastant til de (hans mor, datter og en gang jeg) gjorde slik han sa. Men jeg føler ikke at jeg klarer å skille. Hva om disse, i kludery meg, ikke hadde gjort slik han sa? Det er der min frykt ligger. Men jeg er jo på papiret skadet (beklageligvis), og føler ikke jeg klarer å skille dette på en fornuftig måte  og med en  reel tankegang. 

Slik ene innlegget sier ang at jeg mest sannsynlig opplevde at alt var fint med min eksmann i første omgang g også så stemmer dette. Men opplevelsen nå er helt anderledes. Da var det lovebombing, store kjærlighetserklæringer uten faktisk å føle at det var noe empati. Det var grandiost. 

Nå er det mye empati, forståelse, bli forstått og møtt, og ikke minst at mine meninger og ta ker blir møtt med respekt, og at han faktisk bruker mine forslag og tanker  i sin vurdering av ulike dilemmaer. Alt dette er anderledes. 

Ts

Anonymkode: 78703...de5

[AnonymBruker]

Blueberrymuffin skrev (18 minutter siden):

Men mannen har ikke vist aggressive trekk. 

Selvfølgelig er det trist at du har tidligere erfaring og opplevelser med et aggressivt forhold og ptsd, men det betyr ikke at du skal se fanden i alle innlegg du leser, og advare andre mot en mann som faktisk virker som en genuint flott fyr, kun fordi han hevet stemmen.

Å være aggressiv er noe helt annet enn å heve stemmen. Mannen trådstarter skriver om har kun hevet stemmen.

Jo det har han. Å heve stemmen på en autoritær måte handler om det å undertrykke andre og å få makt selv. Det er akuratt samme drivkraft som vold. 

Anonymkode: 54a17...d34

[AnonymBruker]

Psykisk vold er også en ting

Anonymkode: 68b78...c44

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jo det har han. Å heve stemmen på en autoritær måte handler om det å undertrykke andre og å få makt selv. Det er akuratt samme drivkraft som vold. 

Anonymkode: 54a17...d34

Du leser jo verken hva jeg skriver eller hva trådstarter har skrevet. Du virker helt stuck i egne opplevelser.

I noen tilfeller er det naturlig å heve stemmen, og i alle disse tre situasjonene kunne det ha en logisk forklaring. Hvis du faktisk leste det jeg skrev over.

I tillegg skriver trådstarter selv at mannen ikke oppfører seg truende, så nå må du stoppe å vri det til at denne mannen er truende, kun fordi du har opplevd noe slikt selv.

Pust ut. Igjen beklagelig de tingene du har opplevd, men det gir deg ikke rett til å dump dine egne vonde opplevelser over på andre sine situasjoner, det blir bare helt feil.

Trådstarter har skrevet at mannen ikke er aggressiv, og det å heve stemmer er ikke synonymt med å undertrykke andre. En fotballtrener kan f.eks. hever stemmen så alle spillerne skal høre han, men det betyr jo ikke at han undertrykker spillerne. 

En lærer kan også heve stemmen, men en lærer er jo ikke styrt av samme drivkraft som vold.

Nå må du slutte å trekke konklusjoner. Du blander begrepene fordi du selv har opplevd en mann som har gjort alle tre tingene. Men det å heve stemmen, undertrykke og vold er tre vidt forskjellige ting. 

Endret 30. desember 2023 av Blueberrymuffin

[PM75]

Det høres ut som et menneske med masse pluss og noen få minus. Det vil jeg regne som et godt eksemplar av arten! Det er ingen av oss som har bare positive sider, alle har vi vårt. Jeg vil også fremheve det som en bra ting at du sa ifra når han overskred grensen for deg og at han lyttet til det. 

[AnonymBruker]

Bla bla bla bla...............

Anonymkode: e6d95...fc5

[AnonymBruker]

Blueberrymuffin skrev (17 minutter siden):

Du leser jo verken hva jeg skriver eller hva trådstarter har skrevet. Du virker helt stuck i egne opplevelser.

I noen tilfeller er det naturlig å heve stemmen, og i alle disse tre situasjonene kunne det ha en logisk forklaring. Hvis du faktisk leste det jeg skrev over.

I tillegg skriver trådstarter selv at mannen ikke oppfører seg truende, så nå må du stoppe å vri det til at denne mannen er truende, kun fordi du har opplevd noe slikt selv.

Pust ut. Igjen beklagelig de tingene du har opplevd, men det gir deg ikke rett til å dump dine egne vonde opplevelser over på andre sine situasjoner, det blir bare helt feil.

Trådstarter har skrevet at mannen ikke er aggressiv, og det å heve stemmer er ikke synonymt med å undertrykke andre. En fotballtrener kan f.eks. hever stemmen så alle spillerne skal høre han, men det betyr jo ikke at han undertrykker spillerne. 

En lærer kan også heve stemmen, men en lærer er jo ikke styrt av samme drivkraft som vold.

Nå må du slutte å trekke konklusjoner. Du blander begrepene fordi du selv har opplevd en mann som har gjort alle tre tingene. Men det å heve stemmen, undertrykke og vold er tre vidt forskjellige ting. 

Det er ikke riktig at du prøver å legge det jeg sier på "egne opplevelser". Det er ikke jeg her som har erfaring med et voldelig forhold og ptsd, det er trådstarter. Les tråden bedre! Og om det så hadde vært meg så betyr ikke det at meningene mine ikke er legitime, heller tvert i mot. For nå er det faktisk sånn at når magefølelsen sender ut en advarsel skal man ta den alvorlig, og det ts nevner her er grunn til å reagere og lure på om det kan ligge mere skadelig bak. Du kan ikke sammenligne dette med en trener eller lærer, autoritære roller med samtykke av underståtter, med en voksen manns forhold til moren og til datteren sin som skal være likeverdige og behandles med respekt. Det sier egentlig mest om deg om du syns det er greit at en voksen mann roper til sin gamle mor som om han var fotballtreneren hennes og bosset hun rundt. 

 

Anonymkode: 54a17...d34

[AnonymBruker]

Du sier du har ptsd og at du betviler din egen dømmekraft. Det kan jeg forstå, jeg har også ptsd etter et vanskelig ekteskap. Men... Om du betviler din egen dømmekraft, er usikker på hva som er rett eller galt for deg, så skal du likevel alltid stole på at kroppen din sier i fra. Kroppen vet lenge før  hjernen og hjertet og sier noe til deg gjennom magefølelsen. Dette lærte jeg av min psykolog. Det er en grunn for uttrykket "kroppen husker", den vet når det er grunn for å være i beredskap og den sier i fra til deg nå. Ta det på alvor. 

Jeg kommer aldri til å gå på kompromiss med hva kroppen min forteller meg, igjen... 

Lykke til. 

Anonymkode: 8f1be...b80

[AnonymBruker]

Jeg har lært igjennom et langt liv å stole på magefølelsen. Lykke til ❤️

Anonymkode: 1dd6b...b1e

[Coachshinny]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har truffet en vidunderlig herlig mann. Han er snill, smart, utrolig flott å se på. Vi har det så gøy sammen. Har dratt på ferier alene og sammen med barna (vi har begge barn fra tidligere). 

Vi har datet en god stund, nok til at jeg har blitt kjent med han i stressede hverdager hvor både jobb og husbygging kan tynge dagen, og de gode dagene hvor alt av rutiner og gjøremål går på skinner. 

Vi kan diskutere heftig politikk, ha dype samtaler i timesvis, han tar i mot råd og ønsker innspill på dilemmaer. Virker veldog lydhør og er empatisk. Har jeg en tung dag stiller han alltid opp. Legger merke til detaljer og gir meg små "gaver" som han har lagt merke til at jeg liker. Alt dette gjør han til den perfekte kjæreste. Men, 

Han kan heve stemmen. Jeg har hørt tre ganger at han hever stemmen unødvendig til sin datter. En gang var for eksempel da hun sølte kakao ved bordet og han ble sint og hun ble beordret til å vaske opp, forran meg og mine barn, før hun fikk skifte bukse. Da vi snakket om dette etterpå, så sa han at han fikk veldog vondt av henne, og at han hadde hjulpet å finne nye klær og smart på litt krem på låret, i tilfelle hun brant seg (kakaoen var ikke varm, for vi hadde kald melk i den for å lunke). 

Jeg har bare møtt hans mor en gang, og da hevet han stemmen mot henne fordi hun satt i sofaen sammen med sin andre sønn, som maserte en sår muskel. Han ble sint fordi de satt og isolerte seg og ikke var inkluderende over meg selskapet. Moren spratt opp og satt seg sporenstreks ved bordet hvor vi andre satt. Denne situasjonen kunne fint blitt løst med å bare si I fra, på en rolig måte. 

En eneste gang har han hevet stemmen mot meg. I sommer da vi var på ferie. Vi var i en utrolig stresset situasjon, motoren på seilbåten røk (reima), han hadde brukt lang tid på å fikse den mens jeg seilte på fokka i sterk vind og regn (uten kalesje). Da beordret han meg ned under dekk for å spise. Jeg var ikke sulten og hadde god energi. Hvis også dette hadde skjedd med en ikke autoritær stemmebruk, så hadde jeg nok ikke reagert, men jeg reagerte kraftig (inni meg, men ikke utad). Senere på kvelden sa jeg klart å tydelig fra at han aldri,aldri får beordre meg slik med autoritet igjen, og at jeg bestemmer over min egen kropp. Han har aldri gjort dette igjen siden. 

Sant er at jeg har ptsd fra tidligere ekteskap. Og jeg klarer ikke lengre å skille hva som er normal hevet stemmen og hva som er mer enn normalt. Jeg er redd jeg overreagerer og at hvis jeg ikke ser hva som er normalt eller ikke, så vil jeg aldri få meg kjæreste igjen. 

Han er vidunderlig på alle andre måter. Me  denne hevede stemmen reagerer jeg altså på. Og selv om hele kroppen min med hjerte og sjel ønsker og lengter etter å være med han hver eneste dag, så sier magefølelsen min nei. 

Er dette normal stemmeheving, eller er det et rødt flagg?

Anonymkode: 78703...de5

Lenge har dere vært sammen, ett år eller mer? Jeg ville ikke helt tatt rødt flagg som en skrev med en gang, spes siden du liker alt annet veldig bra.

For meg kan det være at det høres litt ut som at han blir litt stressa i litt stressede situasjoner og da overreagerer litt mer enn han burde. Kan virke litt som med det med barna at han vil at det skal fremkomme perfekt over for deg. I båten kan det være at han reagerte med engstelse da det ble trøbbel med motoren.

Klart enn skal ikke heve stemmen på en unormal eller på en provoserende måte. Du sa fra med det med båten, bra da har du satt linja.

Jeg ville tatt en skikkelig prat med han, nevnt de 3 gangene og at det opplevdes ikke bra, hverken for deg, hans barn eller hans mor. Du kan spørre hva som var årsaken til stemmebruken. Si rett ut at du ikke syns det er greit. Se hvordan han reagerer. Er det positivt, vil jeg absolutt gitt Han en sjanse. Men skjer det igjen, da må rødt flagg vurderes.

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er ikke riktig at du prøver å legge det jeg sier på "egne opplevelser". Det er ikke jeg her som har erfaring med et voldelig forhold og ptsd, det er trådstarter. Les tråden bedre! Og om det så hadde vært meg så betyr ikke det at meningene mine ikke er legitime, heller tvert i mot. For nå er det faktisk sånn at når magefølelsen sender ut en advarsel skal man ta den alvorlig, og det ts nevner her er grunn til å reagere og lure på om det kan ligge mere skadelig bak. Du kan ikke sammenligne dette med en trener eller lærer, autoritære roller med samtykke av underståtter, med en voksen manns forhold til moren og til datteren sin som skal være likeverdige og behandles med respekt. Det sier egentlig mest om deg om du syns det er greit at en voksen mann roper til sin gamle mor som om han var fotballtreneren hennes og bosset hun rundt. 

 

Anonymkode: 54a17...d34

Beklager, da må du være tydeligere for her kunne det oppfattes som at det var du som hadde opplevd det.

Foreldre og barn skal ikke være likeverdige,  man er ikke kompis eller kamerat med barnet, man skal være en oppdrager og rollemodell. Først når barnet blir voksen kan man se på det som et likeverdig forhold.

Du har ingen forutsetninger for å mene noe om hvem jeg er som person, og det har heller ingenting med denne tråden å gjøre.

Du var der ikke, så vær litt forsiktig med måten du antar hvordan situasjonen var. 

Det er pinlig at du skriver som om det var du som var der, og vet bedre enn trådstarter som faktisk var den som var der og opplevde situasjonene.

Nå må denne diskusjonen stoppe. Det har ingenting med trådstarter sitt spørsmål å gjøre. Vi blir ikke enige, og ingenting du skriver får meg til å gå vekk fra hva jeg måtte mene om situasjonen til trådstarter, som er at det ikke er noen røde flagg.

Så nå må du stoppe å krangle, jeg bytter ikke mening kun fordi du er uenig med meg. Aksepter at ikke alle ser situasjonen til trådstarter likt som deg.

[AnonymBruker]

Jeg har ingen personlig erfaring med å være i et voldelig forhold. Men jeg ville også ha reagert med dårlig magefølelse etter disse episodene.

Første episode med kakaoen... hvis barna hadde vært urolige og ikke hørte etter og var blitt bedt om å oppføre seg ved bordet, om dere skulle rekke noe, eller han var presset pga. mye stress, lite søvn, bekymringer eller lignende, da kan jeg forstå at han reagerte slik han gjorde, og ikke lagt noe mer i tonen han brukte. Jeg hadde imidlertid forventet at han kom med en unnskyldning til barnet for sin egen overreaksjon. Om det ikke var "formidlende" omstendigheter på forhånd, da er denne episoden et såkalt rødt flagg.

Episoden med moren og broren, den synes jeg er den merkeligste. Hvilken dynamikk er det egentlig i hans familie? Hvilket forhold har han og moren, han og broren, broren og moren? Jeg ville reagert på hans tone og måte å snakke til moren og broren foran andre. Og jeg ville kanskje reagert enda mer på morens reaksjon, det at hun nærmest fløy opp fra der hun satt og fulgte hans ordre. Det tyder på at det ikke er første gang han kjefter på moren... Rødt flagg! (selv om det selvfølgelig kan være en familiehistorie om dysfunksjonalitet blant dem som han har slitt med i oppvekst og når han har hatt med andre damer hjem - i så fall kan det kanskje være forståelig. Jeg stiller også et spørsmål ved hvorfor du ikke har fått møte hans mor etter dette?)

Siste episoden i båten... den kan være ingenting eller rødt flagg også. Som du selv sier, om han hadde spurt deg om du følte behov for å gå ned for å spise og varme deg, eller om han hadde bedt deg gå ned på en omsorgsfull måte, da hadde heller ikke jeg reagert. At han sier det i en autoritær tone, at du skal, det reagerer jeg på. Men om det er noe mer, det er umulig å vite. Kanskje er han typen som er opptatt av at alt skal være perfekt, at han følte at det at motoren streiket var en skrape i lakken hans, i så fall kan man forstå at han ble irritert/frustrert, i hvert fall om han i tillegg er typen som takler uforutsette ting dårlig, kanskje har dårlig tålmodighet og ikke er den mest handy typen heller. Men likevel... menn som er negative i slike stressede situasjoner, de vil gjerne vise slike sider på flere områder etterhvert. Så også denne episoden kan også være ingenting, eller et forvarsel om verre.

Som en annen spør om, så lurer jeg også på hvor lenge dere har vært sammen? Du nevner også husbygging, men sier dere har datet til nå?

Det er jo veldig mye positivt du forteller om denne mannen, om det virkelig er det som er dominerende ved ham, så virker han å være en bra mann. Men, vil en så positiv mann reagerer slik som denne gjorde i disse tre episodene? Det kommer jo an på historiene rundt episodene, som vi ikke vet noe om.

I overskriften skriver du at hele kroppen og hjertet ønsker å være med ham. Men magen din vil ikke det, ikke magefølelsen din. Dessverre så stemmer ofte magefølelsen.

Siden du har ptsd, så har du kanskje en psykolog fremdeles? I så fall, snakk med denne om forholdet, om mannen, om disse episodene og din reaksjon på dem.

En venninne av meg som opplevde vold i et tidligere forhold, spesielt når eksen drakk, hun satte nye dater på en test (uten at de visste det), med at hun ba dem med på fest tidlig i date/forholdsprosessen. Slik luket hun ut alle som endret seg i fylla til det negative. Kanskje det er noe lignende du trenger, at du ser hvordan daten din reagerer på andre stressende situasjoner? For du er i et dilemma, han har vært super på andre måter, men samtidig har han denne siden han sjelden har vist deg hvor han har en adferd, et sinne og en autoritær væremåte som minner deg om noe ved din voldelige eks. Og pr. nå så vet du rett og slett ikke om magefølelsen din stemmer, at det du reagerer på er forvarsler på en mer alvorlig negativ adferd - eller om det bare var uheldig episoder der han var stresset.

Hva sa han da du etter seilturen sa fra til ham at han aldri fikk snakke slik til deg igjen?

Har du snakket med ham om hvorfor han var så autoritær mot sin mor? Hvis ikke, snakk med ham om det (ordlegg deg på en annen måte, men få frem at du ikke forstår hvorfor han reagerte med å være så krass mot sin mor når han kunne bedt henne på en rolig måte).

Snakk med ham, og snakk med din psykolog (om du har en nå, hvis ikke, kanskje ta noen timer hos en privat psykolog for å diskutere dette?).

Anonymkode: d46e4...23a

[AnonymBruker]

Coachshinny skrev (18 minutter siden):

Lenge har dere vært sammen, ett år eller mer? Jeg ville ikke helt tatt rødt flagg som en skrev med en gang, spes siden du liker alt annet veldig bra.

For meg kan det være at det høres litt ut som at han blir litt stressa i litt stressede situasjoner og da overreagerer litt mer enn han burde. Kan virke litt som med det med barna at han vil at det skal fremkomme perfekt over for deg. I båten kan det være at han reagerte med engstelse da det ble trøbbel med motoren.

Klart enn skal ikke heve stemmen på en unormal eller på en provoserende måte. Du sa fra med det med båten, bra da har du satt linja.

Jeg ville tatt en skikkelig prat med han, nevnt de 3 gangene og at det opplevdes ikke bra, hverken for deg, hans barn eller hans mor. Du kan spørre hva som var årsaken til stemmebruken. Si rett ut at du ikke syns det er greit. Se hvordan han reagerer. Er det positivt, vil jeg absolutt gitt Han en sjanse. Men skjer det igjen, da må rødt flagg vurderes.

Vi har vært sammen i snart to år. 

Ja jeg liker virkelig alt annet som er bra. Når vi er sammen, alle barna og oss, så er det baking, lage eksotiske matretter fra bunnen av hvor barna får ansvaret og han delegerer oppgaver. Vi maler, spiller spill, går på kino, drar på båtturer hvor ungene får heise seil, styre båten, lære å knytte knuter, dra opp garnet, sove i hengekøyer sammen under åpen himmel, lage bål, pinnebrød og kokekaffe. Barna alltid i fokus i alle oppgaver. 

Men slik alle de som er positive her, så kan man alltid begrunne alle negative handlinger med en unskyldning. Og det er jo akuratt det jeg har gjort så utallige mange ganger før. Og det er dette som gjør at jeg ikke klarer å se hva som er reelt, og hva som er oppspinn og overtenking fra min side. 

For han var jo åpenbart stresset når vi sto uten motor og alt for mye vind, og han som skipper skal overlate en vanskelig måte å seile på til noen andre, og med bevisstheten om at dette tapper enhver for energi, så er føde og næring førstepri i en nødsituasjon, derav kommando (som en skipper ofte gjør) veldig naturlig. Eller at når man for første gang presenterer kjæresten sin for sin mor, og ønsker at sin egen mor (eller kjæreste for all del) skal oppføre seg perfekt, at man hever stemmen mer enn planlagt. Eller at når gulvet og den dyre parketten overflommes av kakao med melk at man kan reagere med å bli oppgitt og heve stemmen  er enn man ønsket. 

Åå, jeg er ekspert på å unnskylde oppførsel. Og dette er jo min defekt, min feilvurdering. Jeg klarer ikke å se hva som er normalt og hva som er unormalt lengre. Eller,.. jeg tror kanskje jeg ser det, men at jeg ikke tør å stole på meg selv. 

Jeg er enig i at det er bra jeg satt linja, den ene ga gen det skjedde med meg. Men her fikk jeg hjelp av to jeger på kvelden etter å være totalt utslitt av en superstressende dag.  Men på samme tid så har jeg etter denne episoden ikke hørt noe av denne kommanderingen med hevet stemme igjen. 

Jeg tror jeg må ta opp med han, på en genuint spørrende måte. Hva han tenker når han har hevet stemmen mot de andre to kvinnene/jentene i sitt liv. 

Kanskje dette ikke er et rødt flagg, kanskje det er helt normal oppførsel. Men jeg vet også at hvis det viser seg at det er et rødt flagg, så vil jeg slite med min psykiske helse. For noe av det med å ha ptsd er at man går tilbake til gamle overlevelsesteknikker, istedenfor å bryte ut. Og det er jeg redd for. 

Ts

Anonymkode: 78703...de5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg har ingen personlig erfaring med å være i et voldelig forhold. Men jeg ville også ha reagert med dårlig magefølelse etter disse episodene.

Første episode med kakaoen... hvis barna hadde vært urolige og ikke hørte etter og var blitt bedt om å oppføre seg ved bordet, om dere skulle rekke noe, eller han var presset pga. mye stress, lite søvn, bekymringer eller lignende, da kan jeg forstå at han reagerte slik han gjorde, og ikke lagt noe mer i tonen han brukte. Jeg hadde imidlertid forventet at han kom med en unnskyldning til barnet for sin egen overreaksjon. Om det ikke var "formidlende" omstendigheter på forhånd, da er denne episoden et såkalt rødt flagg.

Episoden med moren og broren, den synes jeg er den merkeligste. Hvilken dynamikk er det egentlig i hans familie? Hvilket forhold har han og moren, han og broren, broren og moren? Jeg ville reagert på hans tone og måte å snakke til moren og broren foran andre. Og jeg ville kanskje reagert enda mer på morens reaksjon, det at hun nærmest fløy opp fra der hun satt og fulgte hans ordre. Det tyder på at det ikke er første gang han kjefter på moren... Rødt flagg! (selv om det selvfølgelig kan være en familiehistorie om dysfunksjonalitet blant dem som han har slitt med i oppvekst og når han har hatt med andre damer hjem - i så fall kan det kanskje være forståelig. Jeg stiller også et spørsmål ved hvorfor du ikke har fått møte hans mor etter dette?)

Siste episoden i båten... den kan være ingenting eller rødt flagg også. Som du selv sier, om han hadde spurt deg om du følte behov for å gå ned for å spise og varme deg, eller om han hadde bedt deg gå ned på en omsorgsfull måte, da hadde heller ikke jeg reagert. At han sier det i en autoritær tone, at du skal, det reagerer jeg på. Men om det er noe mer, det er umulig å vite. Kanskje er han typen som er opptatt av at alt skal være perfekt, at han følte at det at motoren streiket var en skrape i lakken hans, i så fall kan man forstå at han ble irritert/frustrert, i hvert fall om han i tillegg er typen som takler uforutsette ting dårlig, kanskje har dårlig tålmodighet og ikke er den mest handy typen heller. Men likevel... menn som er negative i slike stressede situasjoner, de vil gjerne vise slike sider på flere områder etterhvert. Så også denne episoden kan også være ingenting, eller et forvarsel om verre.

Som en annen spør om, så lurer jeg også på hvor lenge dere har vært sammen? Du nevner også husbygging, men sier dere har datet til nå?

Det er jo veldig mye positivt du forteller om denne mannen, om det virkelig er det som er dominerende ved ham, så virker han å være en bra mann. Men, vil en så positiv mann reagerer slik som denne gjorde i disse tre episodene? Det kommer jo an på historiene rundt episodene, som vi ikke vet noe om.

I overskriften skriver du at hele kroppen og hjertet ønsker å være med ham. Men magen din vil ikke det, ikke magefølelsen din. Dessverre så stemmer ofte magefølelsen.

Siden du har ptsd, så har du kanskje en psykolog fremdeles? I så fall, snakk med denne om forholdet, om mannen, om disse episodene og din reaksjon på dem.

En venninne av meg som opplevde vold i et tidligere forhold, spesielt når eksen drakk, hun satte nye dater på en test (uten at de visste det), med at hun ba dem med på fest tidlig i date/forholdsprosessen. Slik luket hun ut alle som endret seg i fylla til det negative. Kanskje det er noe lignende du trenger, at du ser hvordan daten din reagerer på andre stressende situasjoner? For du er i et dilemma, han har vært super på andre måter, men samtidig har han denne siden han sjelden har vist deg hvor han har en adferd, et sinne og en autoritær væremåte som minner deg om noe ved din voldelige eks. Og pr. nå så vet du rett og slett ikke om magefølelsen din stemmer, at det du reagerer på er forvarsler på en mer alvorlig negativ adferd - eller om det bare var uheldig episoder der han var stresset.

Hva sa han da du etter seilturen sa fra til ham at han aldri fikk snakke slik til deg igjen?

Har du snakket med ham om hvorfor han var så autoritær mot sin mor? Hvis ikke, snakk med ham om det (ordlegg deg på en annen måte, men få frem at du ikke forstår hvorfor han reagerte med å være så krass mot sin mor når han kunne bedt henne på en rolig måte).

Snakk med ham, og snakk med din psykolog (om du har en nå, hvis ikke, kanskje ta noen timer hos en privat psykolog for å diskutere dette?).

Anonymkode: d46e4...23a

Hele første del av innlegget ditt er som tattvut i fra hvilke tanker jeg sitter med. Du klarte å ordlegge meg bedre enn meg selv der. Takk for hjelpen og refleksjonene. 

Ja jeg har en psykolog fremdeles. Vi har faktisk gått lite igjennom mitt nåværende forhold, da mye har gått på å tolke og forstå tidligere hendelser. Jeg føler meg mindre psyk enn hva jeg har på papiret, for jeg føler meg relativt reflekter. Hvertfall med tanke på at jeg prøver og ønsker å skille mine reelle følelser fra de følelsene som binder meg til min fortid.  Men jeg er innforstått at jeg har et problem og vel så det. Jeg skulle bare så ønske at denne flotte mannen (og jeg) lider av at jeg feiltolker ut i fra noe som har skjedd før. Verken han eller jeg fortjener det. 

Jeg har ikke snakket om hvorfor han var så autoritær med sin mor. Men jeg husker samtalen vi hadde da jeg sa i fra (selv etter to jeger). Han beklaget at det var slik jeg følte, og at det ikke var hans intensjon. Jeg skal prøve å finne en måte å ta opp samtalen med hvorfor han var så autoritær med sin mor. Vi snakker egentlig utrolig bra sammen, med dype samtaler om mange temaer, så i teorien burde det være lett å ta opp. Men også her kjenner jeg at jeg er redd for å " tråkke" han på tærne, og DET vet jeg kommer fra gamle erfaringer. Uff, jeg får ta det som eksponeringsterapi og bare hoppe i det. Hvem vet, plutselig går det godt. 

Ts

Anonymkode: 78703...de5

[AnonymBruker]

Litt vanskelig å sette seg inn i..Jeg liker folk som fyrer seg litt opp, jeg. Sjelden folk er voldelig av den grunn. Er det ikke bare gi det litt tid? Du merker jo på sikt om han er ukomfortabelt bossy.

Anonymkode: b2664...a9c