Dere er virkelig heldig som har barn

[AnonymBruker]

Jeg er en enslig kvinne på 40 år. Har ett barn på deltid som er 13 år, så naturlig nok ser jeg h*n ikke så mye siden venner, mobil og fritidsinterresser tar mye tid i denne alderen. Jeg drømte alltid om flere barn og en familie, slik ble det da ikke. Jeg har så mye kjærlighet jeg kjenner at jeg vil gi til et annet menneske/flere mennesker (barnet mitt får masse av dette), og jeg har et så stort ønske om å kunne ta vare på ett barn og følge den i livet og utvikling. Har nesten hele livet hatt en psykisk diagnose som jeg er medisinert for og lever greit med. Hadde det ikke vært for den hadde jeg meldt meg som fosterhjem, selv om jeg hører man må tåle mye osv. (Man blir jo ikke godkjent hvis man ikke er 100% psykisk frisk.)  Vurderte å melde meg som familiekontakt, men vet ikke om det er noe for meg. Leser så mye om foreldre her inne som klager over lite egentid og at de er slitne. Det var jeg med mitt barn og da han var baby, men jeg kunne gitt nesten alt for å kunne oppleve det igjen.

Anonymkode: b05ef...dd7

[Forvirret23]

Vet du jeg forstår dette, og ja jeg har vært  heldig å fått flere barn. Kan du ikke prøve å komme i kontakt med en småbarnsfamilie? Vi har ikke hatt besteforeldre så ingen som har kunne stilt opp. En god venn av familien da hadde vært helt fantastisk ❤️

[AnonymBruker]

Jobbe for Frivilligsentralen? Eller Homestart?

Anonymkode: 16a7f...447

[AnonymBruker]

Du er jo virkelig heldig som har barn, ts. Ikke alle får oppleve å bli forelder.

Det er mye du kan gjøre for andre, start der. Som en over sier, jobb for Frivilligsentralen, Home Start, Røde Kors, bli leksehjelp, støtt naboer med små barn... det er bare du selv som ev. stopper deg.

Anonymkode: 3d0b6...15d

[Gjest Kanino]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg er en enslig kvinne på 40 år. Har ett barn på deltid som er 13 år, så naturlig nok ser jeg h*n ikke så mye siden venner, mobil og fritidsinterresser tar mye tid i denne alderen. Jeg drømte alltid om flere barn og en familie, slik ble det da ikke. Jeg har så mye kjærlighet jeg kjenner at jeg vil gi til et annet menneske/flere mennesker (barnet mitt får masse av dette), og jeg har et så stort ønske om å kunne ta vare på ett barn og følge den i livet og utvikling. Har nesten hele livet hatt en psykisk diagnose som jeg er medisinert for og lever greit med. Hadde det ikke vært for den hadde jeg meldt meg som fosterhjem, selv om jeg hører man må tåle mye osv. (Man blir jo ikke godkjent hvis man ikke er 100% psykisk frisk.)  Vurderte å melde meg som familiekontakt, men vet ikke om det er noe for meg. Leser så mye om foreldre her inne som klager over lite egentid og at de er slitne. Det var jeg med mitt barn og da han var baby, men jeg kunne gitt nesten alt for å kunne oppleve det igjen.

Anonymkode: b05ef...dd7

❤️

[AnonymBruker]

Du har også barn. Et barn på 13 år som fortsatt trenger foreldrene sine. 

Jeg har også 1 barn. En datter på 13 og 1/2 år. Mye å følge opp og passe på i den alderen, og i tiden fremover. 

Anonymkode: 12ff5...8f7

[AnonymBruker]

Jobb i barnehage/skole? BrukerAssistent?  

Anonymkode: 7bd00...dd5

[AnonymBruker]

Du har jo barn ts en på 13 år som forsatt vil trenge moren sin fremover.. 

Anonymkode: 85610...03e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du er jo virkelig heldig som har barn, ts. Ikke alle får oppleve å bli forelder.

Det er mye du kan gjøre for andre, start der. Som en over sier, jobb for Frivilligsentralen, Home Start, Røde Kors, bli leksehjelp, støtt naboer med små barn... det er bare du selv som ev. stopper deg.

Anonymkode: 3d0b6...15d

Jeg har sett på Home Start, og vurderer det. Det hadde sikkert vært fint, men vet jo ingenting om hvilken familie man havner hos. Vil gjerne hjelpe noen som virkelig trenger det. Har sett på ulike barnevaktsider, og der er det bare «Vi trenger barnevakt.» Par trenger og sikkert barnevakt, men har litt mer lyst å hjelpe noen som er enslig, kanskje fordi jeg selv er det.

Anonymkode: b05ef...dd7

[AnonymBruker]

Ei jeg kjenner er fosterforeldre til 2 barn. Hentet de på sykehuset da de var født, de er nå tenåringer. Mor var 100% ufør før hun ble fosterforelder. Slitt psykisk og medisinert. Angst og depresjoner. 
Likevel fikk hun være fosterforeldre, nå har de adoptert de. 
 

Anonymkode: 2121c...b75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ei jeg kjenner er fosterforeldre til 2 barn. Hentet de på sykehuset da de var født, de er nå tenåringer. Mor var 100% ufør før hun ble fosterforelder. Slitt psykisk og medisinert. Angst og depresjoner. 
Likevel fikk hun være fosterforeldre, nå har de adoptert de. 
 

Anonymkode: 2121c...b75

Tror det er mye strengere nå.

Anonymkode: 9a9fc...4b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tror det er mye strengere nå.

Anonymkode: 9a9fc...4b5

Hører noen sier det, og at de barna som trenger fosterhjem har masse problemer og traumer og er enosjonelt ødelagt. Men er det ikke noen som blir tatt ut av hjem før det har gått så langt at de er blitt så skadet? Fælt for barn hvis de skal måtte holde ut så lenge i et ødeleggende hjem..

Anonymkode: b05ef...dd7

[AnonymBruker]

Min "egentid" bruker/brukte jeg på min eneste sønn. Arbeidet har tatt det meste av livet mitt.  Er noe dritt når familien sover når man må dra tidlig på jobb og kommer hjem etter dem har lagt seg. Var vondt, men fikk noen minutter mens dem var litt våkene noen ganger.

Fikk endelig en annen og mer normal leder i firmaet, men for sent.... Gutten er nå 18.og dagene hans går med til jobb og utdannelse  samt bilkjøring.

 

 

Anonymkode: 3303c...3de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg er en enslig kvinne på 40 år. Har ett barn på deltid som er 13 år, så naturlig nok ser jeg h*n ikke så mye siden venner, mobil og fritidsinterresser tar mye tid i denne alderen. Jeg drømte alltid om flere barn og en familie, slik ble det da ikke. Jeg har så mye kjærlighet jeg kjenner at jeg vil gi til et annet menneske/flere mennesker (barnet mitt får masse av dette), og jeg har et så stort ønske om å kunne ta vare på ett barn og følge den i livet og utvikling. Har nesten hele livet hatt en psykisk diagnose som jeg er medisinert for og lever greit med. Hadde det ikke vært for den hadde jeg meldt meg som fosterhjem, selv om jeg hører man må tåle mye osv. (Man blir jo ikke godkjent hvis man ikke er 100% psykisk frisk.)  Vurderte å melde meg som familiekontakt, men vet ikke om det er noe for meg. Leser så mye om foreldre her inne som klager over lite egentid og at de er slitne. Det var jeg med mitt barn og da han var baby, men jeg kunne gitt nesten alt for å kunne oppleve det igjen.

Anonymkode: b05ef...dd7

Forstår deg kjempegodt jeg. Drømte om stor familie, men har kun ett barn, og hen bor 50% hos far. Fikk ikke flere fordi jeg skjønte fort at denne mannen ikke var en jeg ville tilbringe livet med, og fant aldri noen annen mann jeg ville få barn med. 

Er 43 så det blir ikke aktuelt å få alene nå, men det er en sorg. 

Alltid vil det komme noen å si at du får være fornøyd, tenk på de som ikke har noen barn osv, som om det er en konkurranse i å ha det verst. Din sorg er like reell for deg. 

❤️

Anonymkode: e3070...725

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg er en enslig kvinne på 40 år. Har ett barn på deltid som er 13 år, så naturlig nok ser jeg h*n ikke så mye siden venner, mobil og fritidsinterresser tar mye tid i denne alderen. Jeg drømte alltid om flere barn og en familie, slik ble det da ikke. Jeg har så mye kjærlighet jeg kjenner at jeg vil gi til et annet menneske/flere mennesker (barnet mitt får masse av dette), og jeg har et så stort ønske om å kunne ta vare på ett barn og følge den i livet og utvikling. Har nesten hele livet hatt en psykisk diagnose som jeg er medisinert for og lever greit med. Hadde det ikke vært for den hadde jeg meldt meg som fosterhjem, selv om jeg hører man må tåle mye osv. (Man blir jo ikke godkjent hvis man ikke er 100% psykisk frisk.)  Vurderte å melde meg som familiekontakt, men vet ikke om det er noe for meg. Leser så mye om foreldre her inne som klager over lite egentid og at de er slitne. Det var jeg med mitt barn og da han var baby, men jeg kunne gitt nesten alt for å kunne oppleve det igjen.

Anonymkode: b05ef...dd7

Du har altså en gutt?

Anonymkode: 58bef...653

[AnonymBruker]

De er heldig de som får et liv de har planlagt og ønsket seg, enten de ikke har noe ønsker om barn og ikke får barn eller de får de barna de ønsker seg. Men mange kan ikke få barn enda de ønsker og mange får barn enda de ikke egentlig ønsker seg og det må være det verste. 

Anonymkode: 9d4cf...104

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

De er heldig de som får et liv de har planlagt og ønsket seg, enten de ikke har noe ønsker om barn og ikke får barn eller de får de barna de ønsker seg. Men mange kan ikke få barn enda de ønsker og mange får barn enda de ikke egentlig ønsker seg og det må være det verste. 

Anonymkode: 9d4cf...104

Jeg kunne gjerne tatt over ansvaret for et barn som ikke var ønsket og gitt det en fin oppvekst..

Leser at det er så mange barnløse nå for tiden, men jeg kjenner omtrent ingen. Føler alle har barn.

Anonymkode: b05ef...dd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg kunne gjerne tatt over ansvaret for et barn som ikke var ønsket og gitt det en fin oppvekst..

Leser at det er så mange barnløse nå for tiden, men jeg kjenner omtrent ingen. Føler alle har barn.

Anonymkode: b05ef...dd7

Jeg tror du ser mye av det du vil se. Du fokuserer på barn fordi du har lyst på flere og evner ikke helt se at det er mange som ikke kjenner det samme som deg. For det er mange som både ikke kan få barn eller ikke ønsker barn. Kanskje om du prøvde å flytte fokuset ditt litt fra å føle en sorg over alle disse barna du ikke har til glede over det barnet du har og kanskje andre aspekter ved livet enn bare barn. Venner, dyr, frivillig arbeid, hobbyer, etc.

Anonymkode: 9d4cf...104

[AnonymBruker]

Du kan jo melde deg som representant/verge for enslige mindreårige asylsøkere. En venninne var det og fikk et nært og varig forhold til jenten hun hjalp. Oppgavene er disse:

• være med deg på samtaler med utlendingsmyndighetene
• besøke deg for å høre hvordan du har det
• spørre deg om hva du ønsker
• hjelpe deg med utlendingssaken din
• ha kontakt med norske myndigheter på dine vegne
• hjelpe deg hvis du vil reise hjem
• ikke si videre det du forteller med mindre du ønsker det

Anonymkode: 1f3c0...e13

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg er en enslig kvinne på 40 år. Har ett barn på deltid som er 13 år, så naturlig nok ser jeg h*n ikke så mye siden venner, mobil og fritidsinterresser tar mye tid i denne alderen. Jeg drømte alltid om flere barn og en familie, slik ble det da ikke. Jeg har så mye kjærlighet jeg kjenner at jeg vil gi til et annet menneske/flere mennesker (barnet mitt får masse av dette), og jeg har et så stort ønske om å kunne ta vare på ett barn og følge den i livet og utvikling. Har nesten hele livet hatt en psykisk diagnose som jeg er medisinert for og lever greit med. Hadde det ikke vært for den hadde jeg meldt meg som fosterhjem, selv om jeg hører man må tåle mye osv. (Man blir jo ikke godkjent hvis man ikke er 100% psykisk frisk.)  Vurderte å melde meg som familiekontakt, men vet ikke om det er noe for meg. Leser så mye om foreldre her inne som klager over lite egentid og at de er slitne. Det var jeg med mitt barn og da han var baby, men jeg kunne gitt nesten alt for å kunne oppleve det igjen.

Anonymkode: b05ef...dd7

Skjønner egentlig ingenting av dette. Du har jo et barn? Og dere to er en familie. En trettenåring trenger masse tid og oppmerksomhet fra moren sin. 

Mener du at du savner å ha en baby eller småbarn? Ja vel. Ingen har det så veldig lenge.

Fokuser heller på det du har og bruk den tiden du har med sønnen din på å skape gode opplevelser og minner. 

Anonymkode: d2a19...395