Uoppdragne barn man må forholde seg til

[AnonymBruker]

Vi har noen barn i familien som er uoppdragne og har slappe foreldre som ikke tar tak. Dette er ikke snakk om små barn som bare er barn og bråker, men større barn som er frekke, maser, krever at foreldrene gjør alt for de og som slåss og lager drama ut av småting.

Hvordan forholder man seg til slike barn, når de er så nære at man ikke kan kutte ut verken de eller foreldrene? Er det innafor at man kommenterer oppførselen direkte til barna, eller til foreldrene? Jeg bruker ekstremt mye energi på å irritere meg over dette når jeg er sammen med barna. Jeg har baby selv, og jeg ønsker ikke at han skal vokse opp og se at slik oppførsel blir godtatt. 

Anonymkode: 3f9d2...1c7

[AnonymBruker]

Det tar en landsby å oppdra barn. Jeg sier fra heller enn å irritere meg. Både direkte til barn, og til foreldrene. "Per, ikke hopp i sofaen min med sko på, det er ikke lov" "Anne, kan du følge med at ikke Per hopper i sofaen med sko på, det vil jeg ikke ha noe av".

Anonymkode: ea0bd...3a0

[visp]

Det er helt unormalt for meg at voksne skal sitte og se på barn som må korrigeres. Det er da helt naturlig å snakke til noen som trenger å snakkes til? Det blir jo en ganske unaturlig setting ellers?

[AnonymBruker]

Man sier i fra så klart. Og gir seg ikke før de hører.

Anonymkode: 24f97...ebf

[AnonymBruker]

visp skrev (47 minutter siden):

Det er helt unormalt for meg at voksne skal sitte og se på barn som må korrigeres. Det er da helt naturlig å snakke til noen som trenger å snakkes til? Det blir jo en ganske unaturlig setting ellers?

Er det ikke enda mer unormalt at foreldre sitter å ser på at egne barn oppfører seg dårlig uten å korrigere dem..? 
I slike tilfeller er det jo både barn OG foreldre som trenger å snakkes til. 

Anonymkode: fcc4d...bb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det tar en landsby å oppdra barn. Jeg sier fra heller enn å irritere meg. Både direkte til barn, og til foreldrene. "Per, ikke hopp i sofaen min med sko på, det er ikke lov" "Anne, kan du følge med at ikke Per hopper i sofaen med sko på, det vil jeg ikke ha noe av".

Anonymkode: ea0bd...3a0

Det er litt annerledes når vi er hjemme hos meg, for da føler jeg at jeg kan håndheve reglene vi har i vårt hus. Det blir litt annerledes når vi møtes hos tredjepart, som vi som oftest gjør. Litt av problemet her er også at det kanskje ikke er store situasjoner som åpenbart må korrigeres, men at det er mange småting hele dagen, som totalt gjør meg sprø og gir meg helt aversjon for disse barna.

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Er det ikke enda mer unormalt at foreldre sitter å ser på at egne barn oppfører seg dårlig uten å korrigere dem..? 
I slike tilfeller er det jo både barn OG foreldre som trenger å snakkes til. 

Anonymkode: fcc4d...bb8

Men kan man si det til foreldrene? "Anne, er det virkelig greit for deg at Per og Pål slår hverandre"? Jeg tenker mitt, men det sitter langt inne å si noe. Da skal det være ting som går direkte på meg (f.eks. om de kaller meg ting), da føler jeg det er innenfor å si i fra.

Anonymkode: 3f9d2...1c7

[AnonymBruker]

Jeg hadde kuttet de ut og forklart hvorfor hvis de etterspør grunn. 

Anonymkode: 57128...e3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg hadde kuttet de ut og forklart hvorfor hvis de etterspør grunn. 

Anonymkode: 57128...e3f

Ikke praktisk mulig. 

Anonymkode: 3f9d2...1c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvordan forholder man seg til slike barn, når de er så nære at man ikke kan kutte ut verken de eller foreldrene? Er det innafor at man kommenterer oppførselen direkte til barna, eller til foreldrene? Jeg bruker ekstremt mye energi på å irritere meg over dette når jeg er sammen med barna. Jeg har baby selv, og jeg ønsker ikke at han skal vokse opp og se at slik oppførsel blir godtatt. 

Anonymkode: 3f9d2...1c7

Man sier i fra til barna at ditt og datt ikke er greit og forteller hva de skal gjøre. Du tar det dirkete med barna med en gang det skjer.

Anonymkode: 7a994...e55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det tar en landsby å oppdra barn. Jeg sier fra heller enn å irritere meg. Både direkte til barn, og til foreldrene. "Per, ikke hopp i sofaen min med sko på, det er ikke lov" "Anne, kan du følge med at ikke Per hopper i sofaen med sko på, det vil jeg ikke ha noe av".

Anonymkode: ea0bd...3a0

Så om skoene ikke er på, er det greit å hoppe i sofaen?

Det er bedre å si at 'i min sofa sitter man'. Hvis du vil hoppe, går du til 'sett inn sted'.

Anonymkode: 7a994...e55

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Vi har noen barn i familien som er uoppdragne og har slappe foreldre som ikke tar tak. Dette er ikke snakk om små barn som bare er barn og bråker, men større barn som er frekke, maser, krever at foreldrene gjør alt for de og som slåss og lager drama ut av småting.

(...). Jeg har baby selv, og jeg ønsker ikke at han skal vokse opp og se at slik oppførsel blir godtatt. 

Anonymkode: 3f9d2...1c7

Hvis det er 5+ år mellom barna, kommer ditt barn aldri til å se seg selv som "jevnaldrende" med de uoppdragne unger (før evt. voksen alder).  

Anonymkode: 68a6c...473

[AnonymBruker]

Hva menes med frekke, maser og krever alt egentlig?

og som slåss??

Anonymkode: 8f3ce...f31

[Millaz]

Synes det er innafor å si fra til barna at sånn oppførsel ikke er greit. GJerne foran foreldrene, kanskje de våkner.

[AnonymBruker]

Si fra til barn og foreldre med en gang det skjer, at om det ikke opphører så går du/de må gå. Barna er tjent med at du tar grep, slik at de lærer å oppføre seg. Ikke la det være en tom trussel. Gjennomfør det du sier.  Helt forferdelig hvor mange  barn som mangler oppdragelse i denne generasjonen 😔.

Anonymkode: 9e41e...b11

[AnonymBruker]

I utgangspunktet angår ikke andre barn meg og hvordan foreldrene har valgt å oppdra barna. Men, jeg sier ifra til barna dersom de gjør og sier noe som angår meg. Som at de svarer frekt til meg hvis jeg sier noe, så gir jeg da beskjed om at dette ikke er greit.

Anonymkode: 29b3f...0af