Er dere redd for barna/ ungdommen deres?

[AnonymBruker]

Som foreldre er vi alle redde for barna/ ungdommen vår. 
Men for min del har det blitt helt grusomt. 
Drar de ut må jeg skjekke snap kartet, maser og sender meld om hvor de er. 
Må ha kontroll.

Dette året her mistet vi en i familien i en ulykke, ungdom på bare 19 år i ulykke. 
Etter dette har jeg blitt helt hysterisk og får katastrofetanker når egne ungdommer er ute. 
Bare det ringer på døra skvetter jeg, og er livredd for at noen kommer med en fæl beskjed. 
Eller hvis ukjent nr ringer og ungdommen er ute. 
Det er ingen tvil om at ulykka har gjort meg ekstra redd for ungene mine. 
Jeg har startet opp med psykolog og vært der en gang. 
Er det flere enn meg som får katastrofetanker og er redd for at noe skal skje barna deres? 
Prøver å skjule det, ved å sende en mld og spør om de kan kjøpe noe til meg på butikken på vei hjem, slik at snap kartet blir oppdatert når de svarer. 
 

Anonymkode: c1b3b...6d3

[AnonymBruker]

Jeg kan bekymre meg, og tenker da på hvordan det var for mine foreldre når jeg dro på fire ukers interrail og de ikke hørte noe fra oss før vi kom hjem.

Jeg sjekker ikke hvor de er eller sender meldinger. Jeg tenker jeg må holde min bekymring for meg selv. Jeg sender melding hvis de ikke er hjemme til avtalt tid. Jeg går heller ikke og legger meg før de er hjemme. Er de bortreist med venner er det opp til dem å ta kontakt. De skal kunne nyte sine ferier uten at jeg skal holdes oppdatert.

Anonymkode: 1a6e0...3a6

[AnonymBruker]

Du er ikke alene, jeg er sånn også. Har to ungdommer og en mindre. Livredd for dem, men viser ikke barna det da det ikke er bra heller. Får katastrofetanker stadig vekk, og det gjør så vondt. Jeg forteller dem hver dag at jeg elsker dem. 

Anonymkode: 333d1...4ee

[AnonymBruker]

Jeg er akkurat som deg, fryktelig slitsomt 💕

Anonymkode: c93cc...ea5

[AnonymBruker]

Mine barn er 11 og 7 år. Jeg er bekymret for 7 åringen for Hvordan hans liv som voksen blir. Årsaken til det er at han er lettere psykisk  utviklingshemmet.. 

Han på 11 år er jeg bekymret for hvorvidt han kan bli grepet av depresjoner og suicidalitet. Krysser fingre for at set skal gå greit🥰

Anonymkode: d805f...6cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Mine barn er 11 og 7 år. Jeg er bekymret for 7 åringen for Hvordan hans liv som voksen blir. Årsaken til det er at han er lettere psykisk  utviklingshemmet.. 

Han på 11 år er jeg bekymret for hvorvidt han kan bli grepet av depresjoner og suicidalitet. Krysser fingre for at set skal gå greit🥰

Anonymkode: d805f...6cf

Uff, er det noen grunn til at du tenker det? 
Det er mange bekymringer vi foreldre har. 

Anonymkode: c1b3b...6d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg kan bekymre meg, og tenker da på hvordan det var for mine foreldre når jeg dro på fire ukers interrail og de ikke hørte noe fra oss før vi kom hjem.

Jeg sjekker ikke hvor de er eller sender meldinger. Jeg tenker jeg må holde min bekymring for meg selv. Jeg sender melding hvis de ikke er hjemme til avtalt tid. Jeg går heller ikke og legger meg før de er hjemme. Er de bortreist med venner er det opp til dem å ta kontakt. De skal kunne nyte sine ferier uten at jeg skal holdes oppdatert.

Anonymkode: 1a6e0...3a6

Ja det det, det var litt annerledes før. Vi hadde jo ikke tlf, men foreldrene våre var jo bekymret de også. 
Vi dro å badet en hel gjeng, mamma visste ikke alltid at vi badet en gang. 
Tror vi også nå er mye mer opplyst om alt og er mye tettere på enn da vi vokste opp. På en annen måte selvfølgelig. 
Å bekymre seg og sitte med katastrofe tanker er jo ikke nyttig for noen, men vanskelig å styre føler jeg. 
Når man har opplevd noe man kun leser om i nyhetene og får det tett innpå seg, går man et system som er aktivert, om man vil eller ei. Håper tiden hjelper og at jeg får roet ned etterhvert. Fryktelig slitsomt hvertfall 
 

Anonymkode: c1b3b...6d3

[Cinzia]

Har det sånn jeg også, spesielt med eldste som er 13. Ringer henne for å gi helt irrelevante beskjeder dersom hun er ute, kjører henne mer enn nødvendig sånn at jeg vet at hun kommer fram dit hun skal. Er sjelden redd når hun er sammen med andre da, så det er mest når hun er alene.

[Ulrikke]

Har egentlig klart å unngå det stort sett, faktisk. Det jeg ikke får gjort noe med, det får jeg ikke gjort noe med....

Men merket det litt da alle rundt begynte å få lappen og hun satt på med dem (hun er født seint på året, så de fleste får lappen før henne). Statistisk sett er det jo gjerne unge som havner i ulykker, logisk nok. Men igjen, det skjer ikke mindre om jeg bekymrer meg.... Og for å skåne meg selv prøver jeg å ikke ta bekymringen mange ganger.

Skulle det skje noe hadde det vært grusomt, selvfølgelig.... Men jeg får ikke styrt det....

Er det fest, så henter vi alltid, uten unntak. Tar med flere også, så klart. Så akkurat der er jeg ikke så bekymret, faktisk. Var vel litt verre i starten, men nå ser vi jo at det (foreløpig) går fint.

[AnonymBruker]

Bekymret ja, men ikke redd. Tenker at jeg kan ikke gjøre noe med det. Samfunnet er blitt ekkelt og overfladisk. Mye stygg og mangfoldig vold er tilført landet, og enkel tilgang til alskens narkotiske stoffer. Det er utenfor min kontroll og innflytelse, forsøker bare å gjøre ungene fornuftige på tross av samfunnet vi lever i.

Anonymkode: 4cec9...1d1

[AnonymBruker]

Jeg er ufattelig bekymret for barna mine, men det er mest mtp fremtiden. Krig, miljøkatastrofer, stadig økende kriminalitet osv.

Anonymkode: 6e769...e24

[AnonymBruker]

Barn født sent på 90-tallet. Var ikke bekymret på den måten dere beskriver. Var våken til de kom fra fest, men var ikke så mye festing. Var bekymret/opptatt av at de skulle gjøre det bra på skole. Uten utdanning kommer man ingen vei. Var ikke bekymret når de var ute og lekte, eller hos venner.

Tror ikke det er bra for barna å ha foreldre som er så redde. De blir vel preget av det? Får ikke utvikle seg normalt, bli gradvis selvstendige osv. 

Anonymkode: 64ebc...cb4

[Gjest tidsfordriv2023]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Som foreldre er vi alle redde for barna/ ungdommen vår. 
Men for min del har det blitt helt grusomt. 
Drar de ut må jeg skjekke snap kartet, maser og sender meld om hvor de er. 
Må ha kontroll.

Dette året her mistet vi en i familien i en ulykke, ungdom på bare 19 år i ulykke. 
Etter dette har jeg blitt helt hysterisk og får katastrofetanker når egne ungdommer er ute. 
Bare det ringer på døra skvetter jeg, og er livredd for at noen kommer med en fæl beskjed. 
Eller hvis ukjent nr ringer og ungdommen er ute. 
Det er ingen tvil om at ulykka har gjort meg ekstra redd for ungene mine. 
Jeg har startet opp med psykolog og vært der en gang. 
Er det flere enn meg som får katastrofetanker og er redd for at noe skal skje barna deres? 
Prøver å skjule det, ved å sende en mld og spør om de kan kjøpe noe til meg på butikken på vei hjem, slik at snap kartet blir oppdatert når de svarer. 
 

Anonymkode: c1b3b...6d3

Jeg kan ikke sette meg i dine sko, men jeg syns det er bra du snakker med noen om dette og forstår hvor dette kommer fra. 
 

Men selv om du har vannskeligheter med å håndtere dine følelser og tanker, må du tenke på barna og hvordan de oppfatter dette. De trenger en trygg mor samtidig som de trenger sin egen frihet til å utforske verden. 

 

Fortsett å snakk med psykologen. Det kommer til å hjelpe i denne situasjonen. 
 

 

[Arkana]

Nei, jeg er hverken bekymret eller redd. Ulykker kan jeg ikke forhindre så det ser jeg ingen grunn til å gå rundt og være redd for. Jeg ønsker heller ikke å overføre min redsel til barna eller å ta en drastisk inngripen i privatlivet deres, som overvåking via Snapkart, det er helt uaktuelt. Vi må la barna våre leve livene sine og utstyre dem med det de trenger for å trenger for å ta gode og fornuftige valg og redusere risiko der det er mulig. Jeg skjønner selvfølgelig at du har mer angst enn det som er normalt og du ser det selv, snakker om det og søker hjelp. Det synes jeg er veldig bra gjort.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Å bekymre seg og sitte med katastrofe tanker er jo ikke nyttig for noen, men vanskelig å styre føler jeg. 
Når man har opplevd noe man kun leser om i nyhetene og får det tett innpå seg, går man et system som er aktivert, om man vil eller ei. Håper tiden hjelper og at jeg får roet ned etterhvert. Fryktelig slitsomt hvertfall 
 

Anonymkode: c1b3b...6d3

Det er naturligvis noe ekstremt traumatisk du har opplevd og det er ikke rart at det påvirker deg. Jeg ble veldig glad for å lese at du tar tak i dette og har begynt hos psykolog. Jeg har en mor som alltid har vært livredd for alt og hun har virkelig ødelagt mangt et øyeblikk og selvsagt gjort oss barna redde også, om enn ikke i like stor grad. Jeg har perioder. Iblant går det veldig bra og iblant er jeg veldig nervøs, og det er ordentlig vondt når jeg blir som mest nervøs og redd for at noe har skjedd så jeg forstår virkelig at du har det vanskelig. 

Anonymkode: 09544...401

[AnonymBruker]

Egentlig ikke. Ting man ikke kan påvirke bekymrer meg ikke, for det får man ikke gjort noe med uansett. Satser heller på at begge to blir oppegående, trygge mennesker som er i stand til å ta fornuftige valg og lese situasjoner slik at de unngår problemer.

Det mest problematiske her i området er nok kriminalitet fra diverse ungdomsgjenger med annet etnisk opphav. Så lenge man ikke har noe dyre greier de vil stjele går man stort sett klar. Med en 3 år gammel telefon og jakke fra H&M er de ikke interessert..

Anonymkode: 3dacd...ee7

[AnonymBruker]

Nei det er jeg ikke.

Skjer det noe, så skjer det. Ulykker kan ikke unngås ved at jeg er hysterisk. 

Jeg har oppdratt barna mine til å bli selvstendige, ansvarsfulle og ta fornuftige valg. Så da gjør de så godt de kan, og så lærer de av sine feil. 

Ingen lever et helt liv uten at noe skjer. Det viktigste er ikke å forsøke å være curlingmamma som fjerner alt det ubehagelige, men å være der for dem når det er noe. 

Anonymkode: 943df...117

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2023 den 2.06):

Uff, er det noen grunn til at du tenker det? 
Det er mange bekymringer vi foreldre har. 

Anonymkode: c1b3b...6d3

Ikke meg du siterer, men jeg er veldig redd datteren min skal oppleve mobbing/utestengelse, skade seg selv, utvikle spiseforstyrrelser, få selvmordstanker, utsatt for overgrep... rett og slett fordi noe har jeg opplevd selv, noe har jeg nære venner som har gått gjennom. Jeg vet hvor vanlig mye av dette dessverre kan være. Ikke alltid i kombinasjon, men likevel. Håper så inderlig hun får så godt og enkelt liv som mulig, og ingenting grusomt skjer med henne.

Skjuler selvsagt frykten min for henne.

Anonymkode: 8a62c...1bd

[AnonymBruker]

Det er naturlig å være bekymret for ungen sin sålenge man lever. Men at du også har opplevd dette brå dødsfallet på et så ungt menneske i familien din, legger et traume på den selvpålagte, evige bekymringen det er å sette barn til verden. Det er naturlig at du sjekker ekstra. Og så flott at du får det til på en subtil måte også. Likevel kan det være en idé å snakke åpent med ungdommen om det og la de forstå at det ikke handler om dem og at du respekterer deres grenser og rekkevidde, men at det er godt om de vil hjelpe til med å sjekke inn med deg iblant. Jeg lagde en slik avtale med min for flere år siden og vi snakker åpent om å respektere hverandres grenser og samtidig ta hensyn, uten at det går utover den andres frihet og selvstendighet, men for å trygge hverandre. Beundrer deg også for å ha startet hos psykolog, for det er viktig å be om hjelp av utenforstående og ikke bli holdende på alt inni seg selv. Det er ikke alt man kan snakke med venner og familie om for de vil aldri forstå og kanskje oppfatte det som konfrontasjon. Ta vare på deg selv og dine❤️

Anonymkode: a3af4...05e