Hjelp. Ekstremt krevende baby. Alt rakner

[AnonymBruker]

Hei dere,

Skriver dette innlegget i desperasjon og håper noen har noen råd eller trøstende ord. 

Vår datter er 4 måneder i dag. Et ønsket barn vi fikk på første forsøk etter 8-9 års forhold. Vi er begge i krevende jobber. Jeg er mann 34 og kona er 33. Barnet er vårt første. 

Jenta vår ble født frisk, men har fra dag 1 vært en veldig krevende baby. Må holdes konstant. Hater å sove i krybbe/vogn og våkner fortsatt hver 1-3 time hele døgnet. Hver natt/kveld er en kamp for å få hun i søvn for kvelden, med ofte 0-3 timer med kveldsuro før hun deretter er oppe etter 0-3 timer søvn maks og er grinete. Hun er stort sett grinete og sur 99% av tiden avbrutt av noen minutter/halvtime rolig og blid. Har egentlig ikke hatt 1 eneste «ok» dag eller natt siden fødselen med søvn mer enn 3 timer og ikke sutring konstant.

Trodde først det var kolikk, men tror ikke hun skriker nok til det. Mer konstant misfornøyd og sutrer/skriker i perioder. 

Får 0 hjelp av helsesøster/stasjon og må si jeg syns nivå og oppfølgningen her har vært hårreisende inkompetent. Alt de sier er «det er normalt» før de sender oss hjem. Mange av våre rutinekontroller har blitt utsatt og ombooket. 

Kan hun være sulten? Prøvd å gi mme/tillegg og vi har også gitt flaske med morsmelk til noen måltider siden fødselsen, men da gulper hun opp resten og blir hissig når vi prøver å gi ekstra mat. Tror heller ikke det er melkeallergi fordi hun har tålt mme ok.

Noe annet som kan være galt? Helsesøster sier nei. 

Dette blir ikke bedre av at mor nok har røket på en mild fødselsdepresjon. Hun tåler lite søvn ekstremt dårlig og har frem til nylig nektet å ville gi tillegg/mme. Heldigvis har baby tatt flaske slik at jeg har tatt 19-02 skiftet hver kveld siden fødselen. Til tross for dette føler jeg nå at hun har sjekket helt ut. Jeg holder i alt i hjemmet, tar baby fra 15-16 på ettermiddagen og til natten, og før jeg drar på jobb etter 3-4 timer søvn. Mange dager har jeg bare måttet bli hjemme fra jobb fordi mor ikke takler baby alene. Hun ammer noen av måltidene, men det er det hun orker. Dette har naturligvis ødelagt mye på jobb og jeg har fått en rekke dårlige tilbakemeldinger og lite forståelse. Allerede blitt forbigått til en forfremmelse som lå i kortene at jeg skulle få. 

Noen tips? Hadde ikke forventet at livet med baby skulle være så dritt. Nå har det blitt så ille at vi begge gruer oss til å komme hjem/være med baby. Ikke noe lystbetont i det hele tatt og vi krangler stort sett hver dag. Føler oss mislykkede og ekstra kjipt er det jo at vi føler vi gjorde alt riktig for å få en fornøyd baby ved å føle rutine for mating siden fødselen og gitt kun morsmelk. Er det noe å glede seg til? 

For egen del er jeg dessverre veldig skuffet og hele opplevelsen. Føler man som mann får lite/ingen forståelse og respekt av samfunnet når det kommer til farsrollen. Opplevd flere ganger at helsepersonell har ledd og ikke tatt meg seriøst da jeg har kommet med spørsmål og bekymringer. Familie og venner får man ikke annet enn latter av / «dette er normalt» og «vi hadde det mye verre». 

Slik det er nå har lille jenta ødelagt lysten på flere barn totalt. Usikker også på om forholdet takler dette. Karriere/jobb er det jo også tydeligvis bare å glemme å satse på selv med kun 1 barn. Heldig hvis jeg fortsatt har jobb til etter pappapermen slik dette står på. 

Jeg har vurdert å få sykemelding på mor slik at jeg kan ta hennes perm og slik vi begge kan være hjemme frem til min pappaperm.

Alle tips mottas med takk. Når ble ting bedre for dere?

Gledelig jul…

Anonymkode: f0c85...ff5

[AnonymBruker]

Tja. Det er ikke så unormalt at det er veldig tøft for noen til å begynne med, men jeg syns det høres ut som dere begge er på vei inn i en fødselsdepresjon. Får mor hjelp? Går hun til psykisk hjelpeteam? Hva sier dere på helsekontrollene? Hva sier helsepersonell? Jeg syns det høres ut som en god ide å overta permisjonen hvis hun har sjekket helt ut. 

Anonymkode: 9596d...db4

[Gjest Kanino]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hei dere,

Skriver dette innlegget i desperasjon og håper noen har noen råd eller trøstende ord. 

Vår datter er 4 måneder i dag. Et ønsket barn vi fikk på første forsøk etter 8-9 års forhold. Vi er begge i krevende jobber. Jeg er mann 34 og kona er 33. Barnet er vårt første. 

Jenta vår ble født frisk, men har fra dag 1 vært en veldig krevende baby. Må holdes konstant. Hater å sove i krybbe/vogn og våkner fortsatt hver 1-3 time hele døgnet. Hver natt/kveld er en kamp for å få hun i søvn for kvelden, med ofte 0-3 timer med kveldsuro før hun deretter er oppe etter 0-3 timer søvn maks og er grinete. Hun er stort sett grinete og sur 99% av tiden avbrutt av noen minutter/halvtime rolig og blid. Har egentlig ikke hatt 1 eneste «ok» dag eller natt siden fødselen med søvn mer enn 3 timer og ikke sutring konstant.

Trodde først det var kolikk, men tror ikke hun skriker nok til det. Mer konstant misfornøyd og sutrer/skriker i perioder. 

Får 0 hjelp av helsesøster/stasjon og må si jeg syns nivå og oppfølgningen her har vært hårreisende inkompetent. Alt de sier er «det er normalt» før de sender oss hjem. Mange av våre rutinekontroller har blitt utsatt og ombooket. 

Kan hun være sulten? Prøvd å gi mme/tillegg og vi har også gitt flaske med morsmelk til noen måltider siden fødselsen, men da gulper hun opp resten og blir hissig når vi prøver å gi ekstra mat. Tror heller ikke det er melkeallergi fordi hun har tålt mme ok.

Noe annet som kan være galt? Helsesøster sier nei. 

Dette blir ikke bedre av at mor nok har røket på en mild fødselsdepresjon. Hun tåler lite søvn ekstremt dårlig og har frem til nylig nektet å ville gi tillegg/mme. Heldigvis har baby tatt flaske slik at jeg har tatt 19-02 skiftet hver kveld siden fødselen. Til tross for dette føler jeg nå at hun har sjekket helt ut. Jeg holder i alt i hjemmet, tar baby fra 15-16 på ettermiddagen og til natten, og før jeg drar på jobb etter 3-4 timer søvn. Mange dager har jeg bare måttet bli hjemme fra jobb fordi mor ikke takler baby alene. Hun ammer noen av måltidene, men det er det hun orker. Dette har naturligvis ødelagt mye på jobb og jeg har fått en rekke dårlige tilbakemeldinger og lite forståelse. Allerede blitt forbigått til en forfremmelse som lå i kortene at jeg skulle få. 

Noen tips? Hadde ikke forventet at livet med baby skulle være så dritt. Nå har det blitt så ille at vi begge gruer oss til å komme hjem/være med baby. Ikke noe lystbetont i det hele tatt og vi krangler stort sett hver dag. Føler oss mislykkede og ekstra kjipt er det jo at vi føler vi gjorde alt riktig for å få en fornøyd baby ved å føle rutine for mating siden fødselen og gitt kun morsmelk. Er det noe å glede seg til? 

For egen del er jeg dessverre veldig skuffet og hele opplevelsen. Føler man som mann får lite/ingen forståelse og respekt av samfunnet når det kommer til farsrollen. Opplevd flere ganger at helsepersonell har ledd og ikke tatt meg seriøst da jeg har kommet med spørsmål og bekymringer. Familie og venner får man ikke annet enn latter av / «dette er normalt» og «vi hadde det mye verre». 

Slik det er nå har lille jenta ødelagt lysten på flere barn totalt. Usikker også på om forholdet takler dette. Karriere/jobb er det jo også tydeligvis bare å glemme å satse på selv med kun 1 barn. Heldig hvis jeg fortsatt har jobb til etter pappapermen slik dette står på. 

Jeg har vurdert å få sykemelding på mor slik at jeg kan ta hennes perm og slik vi begge kan være hjemme frem til min pappaperm.

Alle tips mottas med takk. Når ble ting bedre for dere?

Gledelig jul…

Anonymkode: f0c85...ff5

Hva trodde dere å få barn innebar ? Sånn man ser på film ? Forstår og har absolutt medfølelse, men det er en av utfordringene med barn

Endret 28. desember 2023 av Kanino
Skrivefeil

[AnonymBruker]

En annen ting jeg tenker på: vurder å kutt ut ammingen helt. Det er det beste for barnet når det er det beste for mor og alle parter; du skriver hun orker kun å amme noen måltider, men det er en grense for når det er på tide at man prioriterer alle sammen - dere som en enhet. Det høres ikke ut som dere finner noe lysbetont i dette. Kanskje det hjelper å fjerne presset fra mor, som kan få hodet litt mer over vann. 

Anonymkode: 9596d...db4

[AnonymBruker]

Just now, Kanino said:

Hva trodde dere å få barn innebar ? Sånn man ser på film ? Forstår og har absolutt medfølelse, men det er en an utfordringene med barn

Gi deg! Det hjelper ingen. Absolutt ingen. Det er faktisk ingen som kan forberede deg på å få barn. Hvertfall ikke når en av partene blir psykisk syke og den andre holder på å gå på veggen, med å ha nattevåk og jobb, samt holde den andre sammen i sømmene. 

Anonymkode: 9596d...db4

[Gjest Kanino]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Gi deg! Det hjelper ingen. Absolutt ingen. Det er faktisk ingen som kan forberede deg på å få barn. Hvertfall ikke når en av partene blir psykisk syke og den andre holder på å gå på veggen, med å ha nattevåk og jobb, samt holde den andre sammen i sømmene. 

Anonymkode: 9596d...db4

Mange har helt urealistiske forventninger til det og få barn. Realiteten stemmer oftest ikke med forventningene. Og få barn er ikke bare fryd og gammen

[AnonymBruker]

Just now, Kanino said:

Mange har helt urealistiske forventninger til det og få barn. Realiteten stemmer oftest ikke med forventningene. Og få barn er ikke bare fryd og gammen

Gikk du rundt og forventet å få svangerskapsdepresjon, traumer fra fødselen, fødselsdepresjon eller andre fysiske problemet? Antar nei. 

Anonymkode: 9596d...db4

[Anononyma]

Først og fremst: både du og mor gjør en kjempejobb! Det dere står i er beintøft, men det blir bedre!

Rundt 4 mnd var en grusom alder. Tenker tilbake på det med gru selv, det var omtrent akkurat slik du beskriver. Har du lest om «4 month sleep regression»? Hvis ikke kan det være svært nyttig for å forstå denne krevende periodenfor barnet. Jeg synes dessuten appen «the wonder weeks» var veldig nyttig hele det første året. Det stemte godt med gutten vår og var greit å ha en kalender for å kunne forutsi når det kom krevende perioder.

I tillegg: har dere spurt om hjelp andre steder enn hs? Vi gikk til kiropraktor med gutten vår da det ble på den måten. Viste seg at han hadde svært smertefulle låsninger i nakken siden fødsel (ikke rart han ikke fant roen og ville ligge noe sted). I tillegg hadde han kort tungebånd og hadde uten vår viten hatt store utfordringer ved brystet (det går under radaren så lenge barnet vokser på kurven).

Kona di bør oppsøke hjelp for ppd med en gang. Viktig å ta det på alvor, det kan bli fryktelig ille for både henne og resten av den lille familien deres. Selv var jeg allerede i behandling for det da vår lille var 4 mnd og det er jeg evig takknemlig for!

Til slutt: trekk pusten dypt, gå ut på gangen, skrik inn i en pute (ja, det hjelper), og gå inn igjen til den lille med et varmt smil og sterke armer.

Det kommer ikke alltid til å være sånn, om noen måneder ser dere tilbake på denne tiden som tøff, men dere selv som enda sterkere som kom igjennom.

Barnet vil dere ikke vondt - hun har det vanskelig selv ❤️

Endret 28. desember 2023 av Anononyma

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i at det ikke er hjelp å få på helsestasjonen dessverre. Hadde det ganske likt med mitt barn, og det eneste jeg kan trøste deg med er at det blir bedre etter hvert. Men jeg vil absolutt anbefale deg å prøve å få en sykemelding. Jeg vil også anbefale å gå til kiropraktor som er flink på barn, mange barn gråter mye på grunn av låsninger etter fødsel. Vil også anbefale å sjekke tungebånd, stramt tungebånd kan gi store plager for barn. Og du har sikkert hørt det mange ganger før, men husk at når babyen er så liten så er det unntakstilstand. Det kommer til å bli lettere med barnet etter hvert, og det vil bli lettere for dere som partnere. Dere må bare holde ut. 

Anonymkode: 166d0...b32

[Gjest Kanino]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Gikk du rundt og forventet å få svangerskapsdepresjon, traumer fra fødselen, fødselsdepresjon eller andre fysiske problemet? Antar nei. 

Anonymkode: 9596d...db4

Hadde lest meg opp på det og hadde det i bakhode. Var så forberedt som jeg kunne være. Jeg er og har vært aleneforelder til flere barn fra fødsel av med minimalt med hjelp og vet at det absolutt ikke er noe fryd og gammen.

Problemet i dag er at folk ikke tenker over hva det innebærer. Bare lever her og nå, og går på en skikkelig smell

[AnonymBruker]

Hsr full forståelse og min dypeste medfølelse.. Her var vårt 4.barn sånn du beskriver.. Far måtte ta over min permisjon sånn at vi  begge gikk hjemme.. Det var ett helvette, barnet sov aldri mer enn max 1time sammenhengene.. Hatet vogn, hatet vippestol og ligge på gulvet.. Var konstant sutrete og det var jo ikke så rart for kroppen var jo totalt utslitt.. Så endte med sovemedisin som både helsesøster og lege anbefalte.. Vi fikk en ny unge.. Sov mye bedre på natta og var mere fornøyd på dagtid.. Men var likevel fryktelig slitsomt.. Hadde dette vært vårt første barn hadde den blitt enebarn.. De 3 andre var jo i en helt annen liga og kan ikke sammenlignes med sistemann.. 

Anonymkode: 57317...fc8

[AnonymBruker]

Du... det blir mye bedre. Min baby var helt lik. Hun er en helt anneb baby ved 1.5 år nå. Det kommer til å løsne mye. Men akuratt 4 mnd alder er krevende. 💔😞 Føler virkelig med dere, når man står i det så føles det ut som at det aldri tar slutt.

Du høres ut som en super pappa 💖

Anonymkode: c8074...710

[lillevill]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hei dere,

Skriver dette innlegget i desperasjon og håper noen har noen råd eller trøstende ord. 

Vår datter er 4 måneder i dag. Et ønsket barn vi fikk på første forsøk etter 8-9 års forhold. Vi er begge i krevende jobber. Jeg er mann 34 og kona er 33. Barnet er vårt første. 

Jenta vår ble født frisk, men har fra dag 1 vært en veldig krevende baby. Må holdes konstant. Hater å sove i krybbe/vogn og våkner fortsatt hver 1-3 time hele døgnet. Hver natt/kveld er en kamp for å få hun i søvn for kvelden, med ofte 0-3 timer med kveldsuro før hun deretter er oppe etter 0-3 timer søvn maks og er grinete. Hun er stort sett grinete og sur 99% av tiden avbrutt av noen minutter/halvtime rolig og blid. Har egentlig ikke hatt 1 eneste «ok» dag eller natt siden fødselen med søvn mer enn 3 timer og ikke sutring konstant.

Trodde først det var kolikk, men tror ikke hun skriker nok til det. Mer konstant misfornøyd og sutrer/skriker i perioder. 

Får 0 hjelp av helsesøster/stasjon og må si jeg syns nivå og oppfølgningen her har vært hårreisende inkompetent. Alt de sier er «det er normalt» før de sender oss hjem. Mange av våre rutinekontroller har blitt utsatt og ombooket. 

Kan hun være sulten? Prøvd å gi mme/tillegg og vi har også gitt flaske med morsmelk til noen måltider siden fødselsen, men da gulper hun opp resten og blir hissig når vi prøver å gi ekstra mat. Tror heller ikke det er melkeallergi fordi hun har tålt mme ok.

Noe annet som kan være galt? Helsesøster sier nei. 

Dette blir ikke bedre av at mor nok har røket på en mild fødselsdepresjon. Hun tåler lite søvn ekstremt dårlig og har frem til nylig nektet å ville gi tillegg/mme. Heldigvis har baby tatt flaske slik at jeg har tatt 19-02 skiftet hver kveld siden fødselen. Til tross for dette føler jeg nå at hun har sjekket helt ut. Jeg holder i alt i hjemmet, tar baby fra 15-16 på ettermiddagen og til natten, og før jeg drar på jobb etter 3-4 timer søvn. Mange dager har jeg bare måttet bli hjemme fra jobb fordi mor ikke takler baby alene. Hun ammer noen av måltidene, men det er det hun orker. Dette har naturligvis ødelagt mye på jobb og jeg har fått en rekke dårlige tilbakemeldinger og lite forståelse. Allerede blitt forbigått til en forfremmelse som lå i kortene at jeg skulle få. 

Noen tips? Hadde ikke forventet at livet med baby skulle være så dritt. Nå har det blitt så ille at vi begge gruer oss til å komme hjem/være med baby. Ikke noe lystbetont i det hele tatt og vi krangler stort sett hver dag. Føler oss mislykkede og ekstra kjipt er det jo at vi føler vi gjorde alt riktig for å få en fornøyd baby ved å føle rutine for mating siden fødselen og gitt kun morsmelk. Er det noe å glede seg til? 

For egen del er jeg dessverre veldig skuffet og hele opplevelsen. Føler man som mann får lite/ingen forståelse og respekt av samfunnet når det kommer til farsrollen. Opplevd flere ganger at helsepersonell har ledd og ikke tatt meg seriøst da jeg har kommet med spørsmål og bekymringer. Familie og venner får man ikke annet enn latter av / «dette er normalt» og «vi hadde det mye verre». 

Slik det er nå har lille jenta ødelagt lysten på flere barn totalt. Usikker også på om forholdet takler dette. Karriere/jobb er det jo også tydeligvis bare å glemme å satse på selv med kun 1 barn. Heldig hvis jeg fortsatt har jobb til etter pappapermen slik dette står på. 

Jeg har vurdert å få sykemelding på mor slik at jeg kan ta hennes perm og slik vi begge kan være hjemme frem til min pappaperm.

Alle tips mottas med takk. Når ble ting bedre for dere?

Gledelig jul…

Anonymkode: f0c85...ff5

Har dere tatt med babyen til en barnekiropraktor, bare for å sjekke henne? Vet ikke om lege brukte sugekopp på barnet under fødselen? 

[AnonymBruker]

Med fare for å provosere deg: det har vært slik med begge mine når de har vært så små. Det er normalt… Dette vil jo gå seg til når ungen blir større.

Det som ikke høres så normalt ut er mors reaksjon. Hun må få hjelp og gå til fastlegen sin. Du vil få karrieren din tilbake. Dette er en veldig kort del av livet og en fase du skal gjennom ❤️

Anonymkode: 0636a...5df

[AnonymBruker]

Kjære deg, det går over, jeg lover!

Men frem til når enn det er, har dere vært til manuell terapeut? Sjekket babyen for spenninger? 

Kan være melkeproteinallergi selvom de få gangene dere prøvde MME tålte babyen det "greit". Kutt melk, gi det er forsøk! 

Det er til å bli helt tullerusk av, og en blir ordentlig sint, og det er en irrasjonell sinthet, men det er så absolutt reel. Prøv det dere kan med å komme dere ut av huset hver dag alene uten babyen. Dere trenger begge to en god pust i bakken.

Har dere prøvd bæretøy? Vippestol med sleepytroll koblet på? Moonboon? Whitenoise? 

Jeg vet det høres helt på trynet ut, og jeg vet det er vanskelig; babyen merker at dere er stresset, forsøk å stress ned.

Ellers, dere er SABLA gode! Stor applaus for dere som står i et mini helvete nå, det går over til slutt! 

 

Anonymkode: 7556f...045

[Lindsay Bluth]

Hold ut! Det blir bedre! Noen babyer er bare av et annet kaliber enn andre og det er kjempeslitsomt. Jeg anbefaler moonboon med motor, det brukte vi de første 6 mnd for at vår baby skulle sove, hun nektet å sove andre steder enn på oss foreldre, men godtok etterhvert moonboon. Og det høres absolutt ut som en sykemelding er på sin plass for deg. 

 

Det er et sjokk å bli foreldre og hvertfall når det krever så mye. Jeg trodde heller ikke vi skulle ha flere etter førstemann, men det går seg til etterhvert og så ser man at de første månedene faktisk går ganske fort, selvom hver dag kjennes ut som en evighet når det er på sitt verste. Du kommer til å ha flest dager med barnet ditt hvor det ikke er en baby, dere kommer dere gjennom dette.

[AnonymBruker]

Kanino skrev (7 minutter siden):

Hva trodde dere å få barn innebar ? Sånn man ser på film ? Forstår og har absolutt medfølelse, men det er en av utfordringene med barn

Men hjelper dette nå? Hvorfor svarer du? Så flink du var som hadde lest deg opp på alt👏👏👏

 

Uff, TS! Sende styrke! Jeg synes det høres ut som en god start å få sykemelding til mor slik at dere kan samarbeide om å komme til hektene igjen. Med begge mine barn har det vært perioder hvor jeg var helt i sjokk over hvor tøft det er! Med nummer to så sa jeg til HS at «hun er aldri glad, det er alltid noe galt». Og plutselig en dag gikk det bare over! Nå har vi verdens blideste jente. Mager trøst, men jeg tror det lureste dere kan gjøre er å ta et lite «lagmøte», bli enige om at hun går til legen og så bruker dere noen mnder på å komme dere ovenpå. Det kommer til å gå over. Jeg lover! 
 

Dere MÅ: 

- fordele søvn, slik at begge får noen timer hver 

- spise! Om så du setter på alarm for å huske det

- komme deg/dere ut i frisk luft hver dag. ikke bli inne og synk ned i dritten. 
 

you got this!🫶

Anonymkode: a3950...8eb

[AnonymBruker]

Dette er smått i den store helheten, men også - ha i ørepropper! Gå med dem hele tiden. Det reddet meg en lenger periode. 

Anonymkode: 9596d...db4

[AnonymBruker]

Skjerpings. Nei dessverre. Barnet er ikke ekstremt krevende. Det er det du som er

Hm… tenk litt på dette noen dager. Kanskje det går opp et lys?

Anonymkode: 1ae11...c11

[AnonymBruker]

Tips. 

Ta annenhver natt. Den som ikke har baby om natten, legger seg lengst bort fra babygråt med gode propper i ørene. 

Når du/far har natt, så kan mor pumpe, eller du kan gi MME.

Annenhver natt med skikkelig søvn kommer til å hjelpe masse.

Anonymkode: c4316...0e2