Er redd jeg ikke ser så mye håp lenger

[AnonymBruker]

Jeg har et halvt års tid hatt angst. Er i kontakt med lege og annen profesjonell hjelp. Julen har vært fin og rolig med familien. Jeg har ikke kjent på så mye uro eller angst, men da alle tradisjoner er overstått, så kom angsten igjen. Trodde det begynte å bli bedre. Og jeg ser egentlig ikke så mye håp lenger. Slik var det etter jeg tok eksamen før jul også. Da jeg var ferdig med alle eksamener, så var jeg ganske utmatta. Kunne nesten ikke huske jeg faktisk gjorde den siste eksamen. Jeg har et minne der jeg bare gikk på autopilot. Da det var ferdig, så gjemte jeg meg bare under dyna i hybelen. Og hadde null energi. Jeg tror jeg en gang ikke hadde energi til å gråte. Alt føltes så rart. Det ble bedre da jeg kom meg litt hjem til mamma. Men nå er angsten her igjen. 

Jeg er redd jeg ikke ser så mye håp lenger. jeg føler meg ikke noe deprimert. Jeg bare er lei, sliten og frustrert. Hvorfor måtte dette komme tilbake? Hadde det bra i 5-6 dager 

Anonymkode: 0d01a...ef4

[AnonymBruker]

Håper det går bedre etter hvert, og kanskje det vil hjelpe om du for eksempel finner en hobby som engasjerer deg; det virker som om angsten din skyldes at du ikke lenger har noe å konsentrere deg om.

Spiller man for eksempel et musikkinstrument flyr timene før man vet ordet av det, og man har rett og slett ikke tid til angst; men må fokusere på om man skal spille Fmaj7 eller Abdim, eller ta en trill i 18. takt.

Har lest at enkelte fotballspillere også har problemer med noe tilsvarende etter at de har lagt opp; mens de spiller, er det fullt kjør, men etter at fotballkarierren er over, kommer vanlige, grå dager, og enkelte går over til alkohol eller gambling for å fylle tomrommet.

Ikke gi opp håpet; ønsker deg det beste videre, og håper alt ordner seg.

- B.

Anonymkode: 7b289...f28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Håper det går bedre etter hvert, og kanskje det vil hjelpe om du for eksempel finner en hobby som engasjerer deg; det virker som om angsten din skyldes at du ikke lenger har noe å konsentrere deg om.

Spiller man for eksempel et musikkinstrument flyr timene før man vet ordet av det, og man har rett og slett ikke tid til angst; men må fokusere på om man skal spille Fmaj7 eller Abdim, eller ta en trill i 18. takt.

Har lest at enkelte fotballspillere også har problemer med noe tilsvarende etter at de har lagt opp; mens de spiller, er det fullt kjør, men etter at fotballkarierren er over, kommer vanlige, grå dager, og enkelte går over til alkohol eller gambling for å fylle tomrommet.

Ikke gi opp håpet; ønsker deg det beste videre, og håper alt ordner seg.

- B.

Anonymkode: 7b289...f28

Jeg spiller i band. Og de andre band medlemene har vært kjempe tålmodige og forståelsesfulle. Jeg er nå med, og spiller de dagene jeg har ekstra overskudd. Men jeg har likevel mistet den interessen å sitte hjemme å øve. Men jeg dukker som oftest opp.
Var også masse ute å tok bilder, men den interessen har bare forsvunnet. Men håper jeg finner den tilbake og at jeg snart får hjelp.

Ts 

Anonymkode: 0d01a...ef4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg spiller i band. Og de andre band medlemene har vært kjempe tålmodige og forståelsesfulle. Jeg er nå med, og spiller de dagene jeg har ekstra overskudd. Men jeg har likevel mistet den interessen å sitte hjemme å øve. Men jeg dukker som oftest opp.
Var også masse ute å tok bilder, men den interessen har bare forsvunnet. Men håper jeg finner den tilbake og at jeg snart får hjelp.

Ts 

Anonymkode: 0d01a...ef4

Flott å høre at du spiller i band og har interesse for fotografi; jeg forstår at det ikke alltid er like enkelt å ha krefter til overs når man har andre ting som eksamen som må unnagjøres først, men musikk og foto er ting man kan fokusere på, slik at dette kanskje kan være til hjelp i mørkere stunder, og jage angsten på flukt.

Uansett er det ikke noen mening i å gi etter for skyggene; verden har så mye fint å by på, og tiden livet består av, er altfor dyrebar til å fylles med angst; alt kommer til å ordne seg - du er ikke den eneste som sliter, og det er mulig å finne ut av dette.

- B.

Anonymkode: 7b289...f28

[AnonymBruker]

Et halvt år er ikke veldig lenge. Gi deg selv tid. 5-6 dager uten angst er jo kjempebra.

Du må ikke tro at du er tilbake til start selv om du kjenner på litt angst nå. Veien mot bedring er ikke rett frem, men opp og ned, frem og tilbake. Alle får tilbakefall innimellom, noen ganger små, noen ganger store. Etterhvert vil du lære å takle det bedre og bedre og de vil vare kortere og kortere tid.

Hold kontakt med legen din og gi beskjed dersom du blir dårligere eller får nye symptomer.

Anonymkode: 55ef3...bd8

[Andro]

Har du vært til en skikkelig utredning i spesialisthelsetjenesten? Hvis ikke: Be legen om å henvise deg med en gang. Angst har en årsak, og den kan du jobbe med, om du finner ut av det. Angst er et symptom på noe.

[AnonymBruker]

Høres ut som du har god familie rundt deg og har angsten under kontroll☺

Har du psykolog?

For meg er psykolog livsviktig,men jeg sliter mer enn deg da. 

Anonymkode: 3e5e8...dd9

[AnonymBruker]

Andro skrev (4 minutter siden):

Har du vært til en skikkelig utredning i spesialisthelsetjenesten? Hvis ikke: Be legen om å henvise deg med en gang. Angst har en årsak, og den kan du jobbe med, om du finner ut av det. Angst er et symptom på noe.

Er det det samme som DPS?  ts

Anonymkode: 0d01a...ef4

[Andro]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er det det samme som DPS?  ts

Anonymkode: 0d01a...ef4

Ja

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har et halvt års tid hatt angst. Er i kontakt med lege og annen profesjonell hjelp. Julen har vært fin og rolig med familien. Jeg har ikke kjent på så mye uro eller angst, men da alle tradisjoner er overstått, så kom angsten igjen. Trodde det begynte å bli bedre. Og jeg ser egentlig ikke så mye håp lenger. Slik var det etter jeg tok eksamen før jul også. Da jeg var ferdig med alle eksamener, så var jeg ganske utmatta. Kunne nesten ikke huske jeg faktisk gjorde den siste eksamen. Jeg har et minne der jeg bare gikk på autopilot. Da det var ferdig, så gjemte jeg meg bare under dyna i hybelen. Og hadde null energi. Jeg tror jeg en gang ikke hadde energi til å gråte. Alt føltes så rart. Det ble bedre da jeg kom meg litt hjem til mamma. Men nå er angsten her igjen. 

Jeg er redd jeg ikke ser så mye håp lenger. jeg føler meg ikke noe deprimert. Jeg bare er lei, sliten og frustrert. Hvorfor måtte dette komme tilbake? Hadde det bra i 5-6 dager 

Anonymkode: 0d01a...ef4

Seks måneder er jo ikke noe tid.

Anonymkode: 31d8e...e6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Seks måneder er jo ikke noe tid.

Anonymkode: 31d8e...e6d

Har ikke sagt det er lang tid. Er like jævlig 

Anonymkode: 0d01a...ef4

[Lofilteret]

Jeg fikk også angst ganske akutt og forsto egentlig ikke hva det var, Så kraftig angst at jeg ble helt handlingslammet. Jeg fikk veldig god oppfølging hos fastlegen. Etter ca seks mnd begynte hun å nevne medisiner, noe jeg avslo tvert. Mye pga stigma.

Etter 8-9 mnd var jeg så kjørt at jeg gikk med på å prøve. Fikk en "sobrilkur" jeg skulle stå på i begynnelsen pga at man ofte blir verre før man blir bedre.

Kort fortalt så begynte jeg etter 14 dager å se farger igjen. Trærne var grønne og fuglene sang. Det var helt fantastisk - angsten var borte!

Nå er det jo slik at livet ikke alltid går på skinner og jeg har jevnlige tilbakefall - men nå snakker jeg om over mange år.

Jeg håper du får den hjelpen du behøver snart! Alt godt til deg ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har et halvt års tid hatt angst. Er i kontakt med lege og annen profesjonell hjelp. Julen har vært fin og rolig med familien. Jeg har ikke kjent på så mye uro eller angst, men da alle tradisjoner er overstått, så kom angsten igjen. Trodde det begynte å bli bedre. Og jeg ser egentlig ikke så mye håp lenger. Slik var det etter jeg tok eksamen før jul også. Da jeg var ferdig med alle eksamener, så var jeg ganske utmatta. Kunne nesten ikke huske jeg faktisk gjorde den siste eksamen. Jeg har et minne der jeg bare gikk på autopilot. Da det var ferdig, så gjemte jeg meg bare under dyna i hybelen. Og hadde null energi. Jeg tror jeg en gang ikke hadde energi til å gråte. Alt føltes så rart. Det ble bedre da jeg kom meg litt hjem til mamma. Men nå er angsten her igjen. 

Jeg er redd jeg ikke ser så mye håp lenger. jeg føler meg ikke noe deprimert. Jeg bare er lei, sliten og frustrert. Hvorfor måtte dette komme tilbake? Hadde det bra i 5-6 dager 

Anonymkode: 0d01a...ef4

Et halv år ? Når du har hatt angst i flere år, da kan du begynne å snakke.

Anonymkode: 20ec7...af8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Et halv år ? Når du har hatt angst i flere år, da kan du begynne å snakke.

Anonymkode: 20ec7...af8

Skal sies jeg har hatt tilbakevendende angst i flere år. Men synes den er verre enn hva den har vært tidligere. OCDen har tatt helt av, og tror jeg hele tiden skal dø. Misbruker også alkohol oppi dette. 
 

beklager at jeg postet dette etter bare et halvt år. Jeg skal prøve å skjerpe meg. Ts 

Anonymkode: 0d01a...ef4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Et halv år ? Når du har hatt angst i flere år, da kan du begynne å snakke.

Anonymkode: 20ec7...af8

Og jeg kan jo bare melde meg ut av ventelista til DPS. Vist et halvt år ikke er lenge nok for å gå 24/7 å være redd og hele tiden tro man skal dø. Samtidig som OCD preger livet mitt med at uansett hva jeg gjør så må alt gjøres på nytt. Ikke klare å henge med på studier, hvor jeg bare ser at jeg får til mindre og mindre. Hvor lenge mener du jeg skal gå å ha det sånn? 

Hittil har jeg blitt rost for at jeg oppsøkte hjelp tidlig. Jeg gikk i utgangspunktet til legen fordi jeg var helt sikker på at jeg skulle dø. Men så har jeg heldigvis en flink lege som raskt forsto hva det var. Men hvis du mener jeg burde gå sånn lenger uten å få hjelp of jeg endelig kan begynne å snakke, så kan jeg jo gjøre det. Jævlig bra sagt til noen som ikke har så mye håp lenger. Ts

Anonymkode: 0d01a...ef4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Og jeg kan jo bare melde meg ut av ventelista til DPS. Vist et halvt år ikke er lenge nok for å gå 24/7 å være redd og hele tiden tro man skal dø. Samtidig som OCD preger livet mitt med at uansett hva jeg gjør så må alt gjøres på nytt. Ikke klare å henge med på studier, hvor jeg bare ser at jeg får til mindre og mindre. Hvor lenge mener du jeg skal gå å ha det sånn? 

Hittil har jeg blitt rost for at jeg oppsøkte hjelp tidlig. Jeg gikk i utgangspunktet til legen fordi jeg var helt sikker på at jeg skulle dø. Men så har jeg heldigvis en flink lege som raskt forsto hva det var. Men hvis du mener jeg burde gå sånn lenger uten å få hjelp of jeg endelig kan begynne å snakke, så kan jeg jo gjøre det. Jævlig bra sagt til noen som ikke har så mye håp lenger. Ts

Anonymkode: 0d01a...ef4

Men du, dette er jo tullprat, det er da ingen som har sagt at du ikke skal ha hjelp eller at du må ha det fælt lenge? Det blir litt barnslig synes jeg, å true med å melde seg av ventelista fordi du fikk ett svar som var litt flåsete?

Jeg sa også at 6 måneder ikke er lenge (innlegg nummer 5) og grunnen til at jeg sier det er fordi du ikke må miste håp om å bli frisk. Jeg fikk inntrykk at du allerede fikk behandling, men hvis du ikke har startet på DPS ennå så er det veldig mye å forlange av deg selv at du skal bli frisk helt på egenhånd i løpet av noen måneder. jeg trengte 12 måneder på DPS med terapi (og deler av tiden med medisiner) for å bli bra. Fikk tilbakefall året etter og mer behandling. Må antagelig ta forholdsregler resten av livet for å holde stress og angst på et bra nivå.

Du blir bra du og, men det tar gjerne litt tid. Det er jo som sagt kjempebra at du har hatt flere dager nå helt uten angst og det lover godt for fremtida!

Anonymkode: 55ef3...bd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har ikke sagt det er lang tid. Er like jævlig 

Anonymkode: 0d01a...ef4

Poenget er at når det kun har vart seks måneder så er det masse håp igjen.

Anonymkode: 31d8e...e6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Og jeg kan jo bare melde meg ut av ventelista til DPS. Vist et halvt år ikke er lenge nok for å gå 24/7 å være redd og hele tiden tro man skal dø. Samtidig som OCD preger livet mitt med at uansett hva jeg gjør så må alt gjøres på nytt. Ikke klare å henge med på studier, hvor jeg bare ser at jeg får til mindre og mindre. Hvor lenge mener du jeg skal gå å ha det sånn? 

Hittil har jeg blitt rost for at jeg oppsøkte hjelp tidlig. Jeg gikk i utgangspunktet til legen fordi jeg var helt sikker på at jeg skulle dø. Men så har jeg heldigvis en flink lege som raskt forsto hva det var. Men hvis du mener jeg burde gå sånn lenger uten å få hjelp of jeg endelig kan begynne å snakke, så kan jeg jo gjøre det. Jævlig bra sagt til noen som ikke har så mye håp lenger. Ts

Anonymkode: 0d01a...ef4

Det var da voldsomt til et sinne og en ganske barnslig holdning🤔

Anonymkode: 31d8e...e6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det var da voldsomt til et sinne og en ganske barnslig holdning🤔

Anonymkode: 31d8e...e6d

Det er angsten som snakker, ingen hjelp i at vi er ufine mot ts.

Ts. Det er ventetid på dps men så lenge du står i kø vil det bli din tur. Ofte setter de lang ventetid og så kommer du inn før tiden. Ikke gi opp. Ikke bruk energi på det du ikke får til nå, feks øve hjemme. Fokuser på det du får til som å møte på øvelsen med bandet. Det er utrolig bra at du klarer øvelsene, utover det tar du skritt for skritt. Jeg har hatt mye angst og depresjoner gjennom livet men etter at jeg leste boka "psykolog med sovepose" så har jeg hatt det så utrolig mye bedre. Johanne forklarer angst så bra og så enkelt, har du lest denne før du kommer inn til behandling har du ett godt utgangspunkt for å motta behandling og bli frisk.

Anonymkode: cc217...ecc

[AnonymBruker]

Vet ikke, men etter at jeg begynte å praktisere yoga og guidet meditasjon via youtube føler jeg nå på sikt mer mening og håp. Det tar tid og skjer ikke over natten, men yoga kan åpne opp bevisstheten din og utvide perspektivet så du ser mer.

Anonymkode: fbb47...5ea