Pårørende til alkoholiker

[AnonymBruker]

For noen uker ble min samboer innlagt for alkoholavhengighet etter eget ønske. 

Min første tanke var at det er supert at samboer tar tak, da jeg har sett  spiralen, og vært bekymret for samboer. 

Det startet ikke så bra, da samboer kun ville hjem første uken, og jeg tok allerede da kontakt med behandlingsplassen for å tipse dem om utfordringene. Om denne informasjonen fra meg ble brukt vet jeg ikke, men det lysnet heldigvis. 

Nå har det gått noen fine uker, men plutselig i dag var alt negativt igjen.  Julen, og ikke minst SOME forsterker nok følelsen av å være utenfor, og samboer har nå planlagt å bare å avbryte oppholde og komme hjem for godt. Noe som sannsynligvis innebærer å fortsette den negative spiralen med mer og mer alkohol. 

Jeg vil gjerne ha samboer hjem, men da som en som ikke lenger er rusavhengig. Jeg anser det som dumt å avslutte oppholdet nå, da jeg vet det fortsatt er mye å jobbe med. Samboer er aldri ufin til meg i rusen, men rusavhengigheten påvirker våre begges liv. 

Er jeg ufin om jeg tipser behandlingssenteret om planene som er lagt? 

Anonymkode: f4f11...9d7

[AnonymBruker]

Det ham kjenner på er ambivalens og den er stor den første tiden. Vil-vil ikke- skal- skal ikke orker ikke osv, og den kan snu mange ganger i døgnet. Den ambivalensen er enorm og kanskje veldig vanskelig å forstå for pårørende.

Du kan selvfølgelig tipse behandlingssenter men til syvende og sist er det han selv som bestemmer. Jeg måtte selv gå noen runder i behandling før jeg selv "knakk koden". (Jeg var innlagt først i 7 måneder før jeg reiste hjem og drakk, var så innlagt i 2 måneder før jeg reiste hjem og drakk, ble innlagt igjen i 2 måneder før jeg reiste hjem og drakk før jeg ble innlagt igjen i 6 måneder og knakk koden og la ambivalensen på hyllen og reiste hjem for 3 år siden og har ikke drukket på 3 og et halvt år.) 

Og det hadde ikke hjulpet uansett hvem som hadde tipset behandlingssenter jeg var på de foregående gangene før jeg selv bestemte meg. Det tar tid å bli rusfri, det tar for de aller fleste flere runder i behandling over tid. Det er en kamp få forstår. Noen få klarer det ved et forsøk og trenger ikke så lang tid men for de aller fleste er dette en lang kamp med seg selv. Så lenge han er frivillig innlagt er det ikke så mye pårørende kan gjøre, vilje og motivasjon bør være indre faktorer men selvsagt hjelper også ytre motivasjonsfaktorer så det er bedre du bryr deg enn at du ikke gjør det så lenge det ikke spiser deg opp❤️

Anonymkode: adaaa...b66

[Purple_Pixiedust]

Enig med AB over her. 

Jeg har bare snart fire måneder rusfri, men jeg også har vært i rusbehandling flere ganger før jeg ble så sikker som nå. Og selv nå hvor jeg har lagt flere konkrete planer for å holde meg unna rus er det innimellom vanskelig. Jeg drakk 70 halvlitere i uken og spedde på med amfetamin og hasj regelmessig. Det var totalt kaos rund meg. Av og til savner jeg kaoset. Det er en ambivalens der. Men at jeg nå foreløpig holder ut det kommer av egen indre motivasjon. Ikke av ønsket til de rundt meg. 

Endret 27. desember 2023 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Tusen takk for skikkelige svar begge to 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det ham kjenner på er ambivalens og den er stor den første tiden. Vil-vil ikke- skal- skal ikke orker ikke osv, og den kan snu mange ganger i døgnet. Den ambivalensen er enorm og kanskje veldig vanskelig å forstå for pårørende.

Du kan selvfølgelig tipse behandlingssenter men til syvende og sist er det han selv som bestemmer. Jeg måtte selv gå noen runder i behandling før jeg selv "knakk koden". (Jeg var innlagt først i 7 måneder før jeg reiste hjem og drakk, var så innlagt i 2 måneder før jeg reiste hjem og drakk, ble innlagt igjen i 2 måneder før jeg reiste hjem og drakk før jeg ble innlagt igjen i 6 måneder og knakk koden og la ambivalensen på hyllen og reiste hjem for 3 år siden og har ikke drukket på 3 og et halvt år.) 

Og det hadde ikke hjulpet uansett hvem som hadde tipset behandlingssenter jeg var på de foregående gangene før jeg selv bestemte meg. Det tar tid å bli rusfri, det tar for de aller fleste flere runder i behandling over tid. Det er en kamp få forstår. Noen få klarer det ved et forsøk og trenger ikke så lang tid men for de aller fleste er dette en lang kamp med seg selv. Så lenge han er frivillig innlagt er det ikke så mye pårørende kan gjøre, vilje og motivasjon bør være indre faktorer men selvsagt hjelper også ytre motivasjonsfaktorer så det er bedre du bryr deg enn at du ikke gjør det så lenge det ikke spiser deg opp❤️

Anonymkode: adaaa...b66

Jeg skjønner at det er indre motivasjon som  er viktig her, og at den kan gå opp og ned.  Utfordringen er at samboer kjører alt det negative på meg, mens når ting er greit blir dette formidlet til de som jobber der. Det er tøft å sitte hjemme og ta imot all "dritten"  og jeg forsøker å være støttende og motiverende, men jeg kjenner at jeg også dras ned i dritten. I dag taklet jeg det bedre enn sist, for da gikk jeg også rett i kjelleren.  Jeg må nok jobbe med meg selv rundt dette for å ikke bli spist opp. Spørsmålet er hvor mye tåler jeg, før min beholder er tom, og jeg må takke for laget og avslutte forholdet. Noe som er formidlet til samboer. 

Anonymkode: f4f11...9d7

[AnonymBruker]

Som regel er ikke alkoholen et problem men konsekvensen av et bakenforliggende problem. Vet du eller han hvorfor han drikker?

Anonymkode: eeb5e...e92

[AnonymBruker]

Han bruker forskjellige unnskyldninger for å forsøke å rasjonalisere å avblåse oppholdet og fortsette livet som alkoholiker. 

Dette handler ikke om jula eller om ditt eller datt men om at han vil fortsette å drikke.

Desverre. 

Har levd med en, har vært i pårørende grupper og alle kjærester har like historier. 

De endrer seg aldri og det eneste man gjør når man er tolmodig med en rusavhengig er å ødelegge eget liv og egen helse. 

Anonymkode: 79fc6...898

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tusen takk for skikkelige svar begge to 

Jeg skjønner at det er indre motivasjon som  er viktig her, og at den kan gå opp og ned.  Utfordringen er at samboer kjører alt det negative på meg, mens når ting er greit blir dette formidlet til de som jobber der. Det er tøft å sitte hjemme og ta imot all "dritten"  og jeg forsøker å være støttende og motiverende, men jeg kjenner at jeg også dras ned i dritten. I dag taklet jeg det bedre enn sist, for da gikk jeg også rett i kjelleren.  Jeg må nok jobbe med meg selv rundt dette for å ikke bli spist opp. Spørsmålet er hvor mye tåler jeg, før min beholder er tom, og jeg må takke for laget og avslutte forholdet. Noe som er formidlet til samboer. 

Anonymkode: f4f11...9d7

Har du kontaktet behandlingsstedet og spurt hva slags pårørendehjelp de har? Rusavhengighet er i høyeste grad en pårørendesykdom så mange behandlingssteder har gode tilbud for rettledning og hjelp til pårørende.

Det er til pasientens beste at de pårørende får hjelp.

Anonymkode: eeb5e...e92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han bruker forskjellige unnskyldninger for å forsøke å rasjonalisere å avblåse oppholdet og fortsette livet som alkoholiker. 

Dette handler ikke om jula eller om ditt eller datt men om at han vil fortsette å drikke.

Desverre. 

Har levd med en, har vært i pårørende grupper og alle kjærester har like historier. 

De endrer seg aldri og det eneste man gjør når man er tolmodig med en rusavhengig er å ødelegge eget liv og egen helse. 

Anonymkode: 79fc6...898

Folk har som regel for mye fokus på alkoholen og ikke det egentlige problemet. 

Anonymkode: eeb5e...e92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Som regel er ikke alkoholen et problem men konsekvensen av et bakenforliggende problem. Vet du eller han hvorfor han drikker?

Anonymkode: eeb5e...e92

Slik jeg har forstått så skyldes dette ubearbeidede følelser, men jeg tror ikke dette er hovedgrunnen. Jeg er faktisk usikker på om vedkommende egentlig ser hovedgrunnen selv.  

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Han bruker forskjellige unnskyldninger for å forsøke å rasjonalisere å avblåse oppholdet og fortsette livet som alkoholiker. 

Dette handler ikke om jula eller om ditt eller datt men om at han vil fortsette å drikke.

Desverre. 

Har levd med en, har vært i pårørende grupper og alle kjærester har like historier. 

De endrer seg aldri og det eneste man gjør når man er tolmodig med en rusavhengig er å ødelegge eget liv og egen helse. 

Anonymkode: 79fc6...898

Jeg mistenker jo egentlig at ønsket om å fortsette å drikke er større enn motivasjonen for å slutte. Bunnen er ikke nådd ennå.  Men for meg blir nok bunnen nådd ganske snart om det ikke blir en varig endring. Jeg kan ikke sitte å se på selvskadingen. Jeg blir ødelagt av dette 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har du kontaktet behandlingsstedet og spurt hva slags pårørendehjelp de har? Rusavhengighet er i høyeste grad en pårørendesykdom så mange behandlingssteder har gode tilbud for rettledning og hjelp til pårørende.

Det er til pasientens beste at de pårørende får hjelp.

Anonymkode: eeb5e...e92

Jeg har vært i kontakt med dem allerede, men ikke for min del ennå. Det kommer, men grunnet ventetid blir det ikke før på nyåret. Jeg må ha hjelp til å vite hvordan jeg skal forholde meg, for å ikke selv gå til grunne. 

Anonymkode: f4f11...9d7