Nytt liv? Eller bli i mitt gamle?

[AnonymBruker]

Nå har jeg et dilemma og jeg må velge hvilken retning jeg skal gå for. 
For at dere skal skjønne hvorfor jeg sliter slik med å velge, må jeg gi dere litt historikk. 
jeg er ei dame på litt over 50 år. Ble skilt for 12 år siden etter et langt ekteskap. Vi fikk tre barn sammen. Det første barnet kom da jeg var 23 år.  Det jeg valgte etter skilsmisse er at jeg har prioritert barn foran meg selv. Vært til stede for barna, Jeg har jobbet 100% kjørt hit og dit på treninger osv. Hatt noen kjærester uten at det har blitt noe mer. Dette handler nok om at jeg har hatt behov for min «frihet» men også at jeg har hatt listen lang på hva han må ha og være… fordi jeg ikke hadde det bra i mitt ekteskap. 

Minste datter er nå 18 år og bor for seg selv. 
Mine foreldre er blitt over 80 år og trenger min hjelp til endel i det daglige. Jeg har søsken, men de bor i en annen bygd og har ikke mulighet til å hjelpe. 
Sååå nå har jeg truffet en kar da! Vi ble kjent på sukker og har hatt et avstandsforhold i ett år. Han ønsker at vi skal gå videre med at jeg flytter til han. Han har en jobb som ikke lar seg flytte til meg og min bygd noe som jeg har. Han bor ca 40 mil unna og vi sees nesten hver helg. Jeg er liksom klar nå for en ny mann. Listen er blitt borte i løpet av de siste årene og barna er blitt eldre. Jeg er altså «renset» og klar for en ny framtid. 
Så kommer dilemma: mine foreldre trenger meg noe som gir meg veldig dårlig samvittighet om jeg drar

Min 18 åring vil bo hjemme igjen mens hun er lærling. Min eldste datter ønsker også å flytte nærmere meg med sitt barn- mitt barnebarn! 
Ååå hva skal jeg gjøre? Hva med meg? Skal jeg fortsatt prioritere alle andre før meg selv? 
Tror ikke denne nye mannen ønsker avstandsforhold i mange år og det er heller ikke noe å trakte etter. Hva skal jeg velge?

Anonymkode: e9797...7c9

[AnonymBruker]

Jeg syns du må sette foreldrene dine først. Du får aldri igjen disse årene og de hadde deg som sin førsteprioritet i mange år og ofret eget liv for deg. Jeg heier på kjærlighet og unner deg det men vi skylder våre foreldre å hjelpe de på deres gamle dager 

Anonymkode: 93f32...c54

[miss summers]

Unner deg kjærligheten, men jeg tror du vil angre om du reiser fra foreldrene dine nå. 

[AnonymBruker]

Du har erfaring med et dårlig forhold fra før og nå havner du i samme destruktive sporet der du ofrer alt for mannen og ikke tenker på andre viktige ting i livet ditt. Familien din er viktigst. Situasjonen hadde vært anderledes om foreldrene dine var døde og barna dine godt voksne med egne familier 

Anonymkode: 93f32...c54

[AnonymBruker]

Han kan flytte til deg?

Anonymkode: 18da8...9f2

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Han kan flytte til deg?

Anonymkode: 18da8...9f2

Han kan bytte jobb?

Anonymkode: 18da8...9f2

[AnonymBruker]

Hvordan er å prioritere døtre, barnebarn og foreldre det samme som å prioritere deg selv ned?? Som du selv sier, så er barna dine store. Du har frihet, men du ønsker vel å være nær familien din også? Og å kunne hjelpe foreldrene dine? Den du prioriterer ved å flytte er den nye mannen. Ikke deg selv.

Anonymkode: 6e00d...a0c

[Flintis]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Nå har jeg et dilemma og jeg må velge hvilken retning jeg skal gå for. 
For at dere skal skjønne hvorfor jeg sliter slik med å velge, må jeg gi dere litt historikk. 
jeg er ei dame på litt over 50 år. Ble skilt for 12 år siden etter et langt ekteskap. Vi fikk tre barn sammen. Det første barnet kom da jeg var 23 år.  Det jeg valgte etter skilsmisse er at jeg har prioritert barn foran meg selv. Vært til stede for barna, Jeg har jobbet 100% kjørt hit og dit på treninger osv. Hatt noen kjærester uten at det har blitt noe mer. Dette handler nok om at jeg har hatt behov for min «frihet» men også at jeg har hatt listen lang på hva han må ha og være… fordi jeg ikke hadde det bra i mitt ekteskap. 

Minste datter er nå 18 år og bor for seg selv. 
Mine foreldre er blitt over 80 år og trenger min hjelp til endel i det daglige. Jeg har søsken, men de bor i en annen bygd og har ikke mulighet til å hjelpe. 
Sååå nå har jeg truffet en kar da! Vi ble kjent på sukker og har hatt et avstandsforhold i ett år. Han ønsker at vi skal gå videre med at jeg flytter til han. Han har en jobb som ikke lar seg flytte til meg og min bygd noe som jeg har. Han bor ca 40 mil unna og vi sees nesten hver helg. Jeg er liksom klar nå for en ny mann. Listen er blitt borte i løpet av de siste årene og barna er blitt eldre. Jeg er altså «renset» og klar for en ny framtid. 
Så kommer dilemma: mine foreldre trenger meg noe som gir meg veldig dårlig samvittighet om jeg drar

Min 18 åring vil bo hjemme igjen mens hun er lærling. Min eldste datter ønsker også å flytte nærmere meg med sitt barn- mitt barnebarn! 
Ååå hva skal jeg gjøre? Hva med meg? Skal jeg fortsatt prioritere alle andre før meg selv? 
Tror ikke denne nye mannen ønsker avstandsforhold i mange år og det er heller ikke noe å trakte etter. Hva skal jeg velge?

Anonymkode: e9797...7c9

Ja det er et dilemma. En må liksom få med seg både og. Kanskje søskenene dine kan trå til noe mer og kanskje 18 åringen i lære også kan yte litt til dine foreldre. Så finnes det vel hjemmehjelp fortsatt?

Så regner jeg med at han du flytter til blir med å ser om foreldrene dine om han har anledning

 

[AnonymBruker]

Flintis skrev (1 time siden):

Ja det er et dilemma. En må liksom få med seg både og. Kanskje søskenene dine kan trå til noe mer og kanskje 18 åringen i lære også kan yte litt til dine foreldre. Så finnes det vel hjemmehjelp fortsatt?

Så regner jeg med at han du flytter til blir med å ser om foreldrene dine om han har anledning

 

La 18 åringen få være 18 åring. Det er ikke riktig å laste hen med ansvar for sine besteforeldre 

Hjemmehjelp er det ikke alle som har krav på og tjenesten er mangelfull for de som har krav på det. Mest av alt er det båndet til foreldrene sine som ts går glipp av ved å flytte og kommer til å angre på når de er døde 

Anonymkode: 93f32...c54

[fru Alving]

Huff det er vanskelig. 

Jeg synes du skal prioritere det du innerst inne ønsker. Jeg tipper og at om du virkelig flytter 40 mil unna så vil nok søsknene dine få mer motivasjon til å hjelpe foreldrene deres også.

Kanskje du kan beholde hjemmet du har i en overgangsfase så du har et sted og bo og din yngste datter kan kanskje da bo der alene når du er hos kjæresten din.

Men lytt til magefølelsen din, familie er også viktig.

[AnonymBruker]

Jeg tenker det må være lov å prioritere seg selv litt etter å ha tatt seg av barn i 25-30 år. Om hun klarer å treffe kjæresten nesten hver helg nå så kan hun ta turen andre veien og hjelpe foreldrene en helg hver 3.-4. uke.

Hva skulle de gjort om hun allerede bodde 60 mil unna? Flaks for dem at hun ble i bygda, men man kan ikke være stedfast resten av livet for å ta seg av familien, og foreldrene kan fint leve i 15 år til.

Moren min flyttet tilbake til nord-norge i godt voksen alder, akkurat da hun fikk barnebarn, jeg har aldri tenkt tanken at hun skulle vært forpliktet til å holde seg i nærheten. Hun kan naturligvis heller ikke forvente hjelp i hverdagen, det går ikke når hun er 120 mil unna. Heldigvis har hun kjøpt en leilighet her vi bor der hun er deler av året, og som hun kan flytte til om samboeren skulle falle fra (de bor i hans hus).

Anonymkode: 0c12b...cf2