Det er så vanskelig å snakke med folk om sorgen jeg er i.

[AnonymBruker]

Enten later jeg som alt er ok eller så prøver jeg å forklare hva jeg står i, og så merker jeg at jeg blir hissig, irritert og frustrert. Kjæresten min døde for snart 10 uker siden og de siste ukene har sorgen begynt å komme, men det forstår ikke de rundt meg for de tror at sorgen kommer med en gang og at det har blitt bedre for hver uke som går, og det trodde også jeg helt til jeg opplevde det selv.

Det er veldig vanskelig å forklare folk som ikke har opplevd det som jeg har opplevd hvordan jeg har det nå, derfor unngår jeg folk og isolerer meg, og det er jo ikke bra.

Jeg vet plutselig ikke hvordan jeg skal oppføre meg.

Er hjemme på juleferie og er invitert på quiz og sosiale ting, men vet ikke om jeg klarer å gå dit selv om det er godt for meg.

Har noen erfaringer å komme med?

Anonymkode: fd5df...6eb

[AnonymBruker]

Du bør virkelig snakke med noen (profesjonelle) om du ikke allerede gjør det. Jeg anbefaler prest (har selv gått til prest for samtaler selv om jeg ikke er kristen).

Kanskje du også kan sende denne videoen til familien din slik at de kan forstå sorg bedre: 

 

Anonymkode: 88e40...911

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Du bør virkelig snakke med noen (profesjonelle) om du ikke allerede gjør det. Jeg anbefaler prest (har selv gått til prest for samtaler selv om jeg ikke er kristen).

Kanskje du også kan sende denne videoen til familien din slik at de kan forstå sorg bedre: 

 

Anonymkode: 88e40...911

Jeg snakket med kriseteam når jeg opplevde tap. Det er ikke gått et år enda, og hun jeg snakket med snakket om denne første modellen som sjokkfase, frem til nytenkningsfasen. Synes det var litt rart, da Atle Dyregrov sol er sorg ekspert snakker om den nye modellen som vises i filmen her. Man går frem og tilbake. Prøver å finne veien videre, så går man litt inn lg ut av sorgen og pendler frem og tilbake. 
 

Anonymkode: f6d0e...57c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Enten later jeg som alt er ok eller så prøver jeg å forklare hva jeg står i, og så merker jeg at jeg blir hissig, irritert og frustrert. Kjæresten min døde for snart 10 uker siden og de siste ukene har sorgen begynt å komme, men det forstår ikke de rundt meg for de tror at sorgen kommer med en gang og at det har blitt bedre for hver uke som går, og det trodde også jeg helt til jeg opplevde det selv.

Det er veldig vanskelig å forklare folk som ikke har opplevd det som jeg har opplevd hvordan jeg har det nå, derfor unngår jeg folk og isolerer meg, og det er jo ikke bra.

Jeg vet plutselig ikke hvordan jeg skal oppføre meg.

Er hjemme på juleferie og er invitert på quiz og sosiale ting, men vet ikke om jeg klarer å gå dit selv om det er godt for meg.

Har noen erfaringer å komme med?

Anonymkode: fd5df...6eb

Det har gått 10 uker bare. Jeg var på et kurs engang, og der forklarte de at i starten får man mye omsorg og «alle andre» er også i sjokk og sorg, men de som ikke er så nær går videre etter en stund. Da blir det ofte ekstra tungt for den nærmeste, da omgivelsene forventer nesten at man har gått videre. 
Det er ofte etter 3 mnd at sorgen kommer sterkest. De første 3 mnd er preget av sjokk, kaos, mye praktisk å ordne. 
Du må rett og slett si at du trenger å snakke om det, og at du har det vondt. Vis de gjerne denne videoen. 
Også ta kontakt med fastlegen som kan henvise deg til noen som kan dette med sorg. 
Det er forferdelig tungt å stå i alene 

Anonymkode: f6d0e...57c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Du bør virkelig snakke med noen (profesjonelle) om du ikke allerede gjør det. Jeg anbefaler prest (har selv gått til prest for samtaler selv om jeg ikke er kristen).

Kanskje du også kan sende denne videoen til familien din slik at de kan forstå sorg bedre: 

 

Anonymkode: 88e40...911

Ts her

Denne videoen skulle jeg vist til venner og familie.

Jeg fikk to timer hos psykolog på sykehuset etter dødsfallet, og hadde selv en lang samtale hos presten vi hadde i bisettelsen.

Fastlegen søkte om psykolog til meg, men jeg fikk avslag så hun sa jeg måtte gå privat.

Har hatt det så travelt og vært så sliten etter dødsfallet så jeg har ikke hatt energi til å finne privat psykolog.

Har me som har blitt verre fordi jeg har styrt på med for mye de siste månedene. Hadde jeg vært frisk i utgangspunktet hadde jeg nok taklet sorgen bedre tror jeg.

Ts

Anonymkode: fd5df...6eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Enten later jeg som alt er ok eller så prøver jeg å forklare hva jeg står i, og så merker jeg at jeg blir hissig, irritert og frustrert. Kjæresten min døde for snart 10 uker siden og de siste ukene har sorgen begynt å komme, men det forstår ikke de rundt meg for de tror at sorgen kommer med en gang og at det har blitt bedre for hver uke som går, og det trodde også jeg helt til jeg opplevde det selv.

Det er veldig vanskelig å forklare folk som ikke har opplevd det som jeg har opplevd hvordan jeg har det nå, derfor unngår jeg folk og isolerer meg, og det er jo ikke bra.

Jeg vet plutselig ikke hvordan jeg skal oppføre meg.

Er hjemme på juleferie og er invitert på quiz og sosiale ting, men vet ikke om jeg klarer å gå dit selv om det er godt for meg.

Har noen erfaringer å komme med?

Anonymkode: fd5df...6eb

 

Jeg synes også det er vanskelig å vite hvordan jeg skal oppføre meg, selv om det er blitt litt lettere etter hvert. Løsningen er å ikke prate om det med mindre noen spør, og det er svært få som gjør.

Det er så rart når folk bare later som ingenting. Enkelte klarer jeg ikke omgås lengre - og det er de som aldri har kondolert, de har bare oversett det faktum at barnet mitt er død. Helt utrolig.

Men, det er noen få som har overrasket meg positivt. Det er de som innrømmer at de er redd for å si noe galt. Ut fra det har det kommet noen virkelige gode samtaler.

TS, kanskje du skal innstille deg på å gå på quizen. Forbered deg på at her blir det en "pause" fra sorgen (om du klarer). Dette er kanskje mennesker som ikke kjente din kjære? Du HAR lov å more deg selv om du sørger. Jeg synes du skulle prøve. Som du selv sier så vil det være godt for deg ❤️

Anonymkode: df791...af3

[Denstorebjørnen]

For en fryktelig vond ting å oppleve, TS. Selv om jeg ikke kjenner deg, kondolerer jeg dypt...

Da jeg mistet en person som sto meg nær for noen år siden, opplevde jeg også at nokså få mennesker hørte fra seg til meg, og selv om det nok i mange tilfeller kan forklares med at folk er usikre osv, så var det vondt og sårende. Har også opplevd at sorgen har "pendlet" mye fram og tilbake, slik det beskrives i videoen som noen delte over. Det å vise den videoen til noen av dine nære, er kanskje en god idé ja. Synes det er sprøtt at du fikk avslag på psykolog (men dessverre ikke overraskende, slik ting har blitt i psykiatrien).

Endret 26. desember 2023 av Denstorebjørnen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Jeg synes også det er vanskelig å vite hvordan jeg skal oppføre meg, selv om det er blitt litt lettere etter hvert. Løsningen er å ikke prate om det med mindre noen spør, og det er svært få som gjør.

Det er så rart når folk bare later som ingenting. Enkelte klarer jeg ikke omgås lengre - og det er de som aldri har kondolert, de har bare oversett det faktum at barnet mitt er død. Helt utrolig.

Men, det er noen få som har overrasket meg positivt. Det er de som innrømmer at de er redd for å si noe galt. Ut fra det har det kommet noen virkelige gode samtaler.

TS, kanskje du skal innstille deg på å gå på quizen. Forbered deg på at her blir det en "pause" fra sorgen (om du klarer). Dette er kanskje mennesker som ikke kjente din kjære? Du HAR lov å more deg selv om du sørger. Jeg synes du skulle prøve. Som du selv sier så vil det være godt for deg ❤️

Anonymkode: df791...af3

Jeg hadde gått på julequizen, hadde ikke vært for at jeg er så utmattet nå fordi jeg har me.

Jeg synes også det er fint at folk sier rett ut at de synes det er vanskelig å forholde seg til noen som er i sorg.

Kondolerer med ditt barn❤️

Ts

Anonymkode: fd5df...6eb

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Enten later jeg som alt er ok eller så prøver jeg å forklare hva jeg står i, og så merker jeg at jeg blir hissig, irritert og frustrert. Kjæresten min døde for snart 10 uker siden og de siste ukene har sorgen begynt å komme, men det forstår ikke de rundt meg for de tror at sorgen kommer med en gang og at det har blitt bedre for hver uke som går, og det trodde også jeg helt til jeg opplevde det selv.

Det er veldig vanskelig å forklare folk som ikke har opplevd det som jeg har opplevd hvordan jeg har det nå, derfor unngår jeg folk og isolerer meg, og det er jo ikke bra.

Jeg vet plutselig ikke hvordan jeg skal oppføre meg.

Er hjemme på juleferie og er invitert på quiz og sosiale ting, men vet ikke om jeg klarer å gå dit selv om det er godt for meg.

Har noen erfaringer å komme med?

Anonymkode: fd5df...6eb

Snakk med noen som kan lytte/forstå, en psykolog eventuelt. Viktig å kjenne på de følelsene du har nå og ikke undertrykke/fortrenge, da blir de bare forsterket. Synes synd på deg i forbindelse med tapet av kjæresten din. Lykke til♥️

[AnonymBruker]

Jeg har mistet flere i løpet av livet som har stått meg nært. Hver gang har jeg syntes det har vært så merkelig at ingen spør hvordan det går bortsett fra de første ukene. Men de første ukene, da er det jo så mye som skjer. Det er sjokket, det er planlegging av begravelse, alt annet som må gjøres. Og etter begravelsen blir tomrommet stort. Og da virker det som om mange tror alt er normalt.

Fordi jeg selv har følt på dette har jeg vært veldig opptatt av å følge opp andre jeg kjenner som har mistet noen, og gjort det over tid. Hele det første året er jo en eneste lang prøvelse med alle merkedagene man da skal gjennom.

Da jeg for to år siden mistet to som hadde betydd veldig mye i mitt liv, selv om vi ikke hadde sett hverandre på flere år, så var det ingen, ikke én eneste person, som spurte hvordan det gikk etter at jeg først hadde fortalt at de to (altfor unge) hadde dødd rett etter hverandre. Det gjorde at jeg følte en enorm ensomhet.

Det er mange som er redde for å si noe feil til noen som er i sorg, men jeg tenker at det viktigste andre gjør er å vise at man er der, ser den andre, og at de tør spørre hvordan den etterlatte har det, selv om det er gått uker og måneder.

En som stod meg veldig nær gikk nettopp bort, og jeg er opptatt av at jeg skal stille opp for de som stod personen aller nærmest, og at det er noe jeg skal gjøre i lang tid fremover, så lenge de trenger det. Fremdeles er det såpass kort tid siden at de har måttet gjøre mye praktisk og på sett og vis har vært opptatt med det, enda så tøft mye av det har vært. Men jeg ser at når julen er over og hverdagen starter, det er da de trolig vil trenge enda mer at noen ser dem. De er heldigvis gode til å uttrykke hva de går gjennom når man tar seg tid til å snakke med dem og lytte, og det har jeg inntrykk av hjelper.

Jeg tror det er lurt å vise den videoen til familie og venner, ts. Det kan være bra for mange å se den, og det kan gjøre det lettere å snakke sammen om sorgen med en slik video som utgangspunkt. Ellers tror jeg det er viktig at du også er åpen om sorgen, at du går inn i og ut av sorgen i stor grad fremdeles. Det er sikkert lurt å fortelle at dette selvfølgelig også påvirker din fysiske form, siden du ikke er frisk fra før - men også at du setter stor pris på å bli bedt med på ting, selv om du ikke alltid greier å være med, enten det er sorgen eller fysisk form som er årsak til det. Jeg tror det er lurt å snakke om hvor nær overflaten sorgen ofte ligger, slik at noen ganger kan det komme tårer selv om du egentlig har det kjekt sammen med andre. Det tar bort noe av stresset du sikkert legger på deg selv med å ikke gråte på "upassende steder".

Ta godt vare på deg selv fremover ❤️

Anonymkode: fff09...1f7