Psykisk helse/terapi med bruk av EMDR

[AnonymBruker]

Har gått til en veldig hyggelig kvinnelig psykolog som foreslo å bruke EMDR i behandling av traumer. Har lest meg litt opp på dette, men forstår ikke helt hvordan det skal virke. Man skal se på et lys, gå inn i terapien og hvordan merker man endringer i kropp og hode? Hvis man får en vond tanke, kommer en lettere tanke etterhvert? Hører gjerne fra andre som har benyttet dette før jeg bestemmer meg på nyåret.

Er litt sår, takknemlig om folk er snille med sine kommentarer <3

Anonymkode: 98219...02d

[Sparkling_Pink]

Ja, slik jeg har forstått det har vi ikke gode forklaringer på hvorfor EMDR fungerer.

Jeg fikk denne terapien på et tidspunkt hvor jeg slet med stress, flachbacks, torturlignende smerter og at jeg var veldig spak. Jeg pratet til behandleren om hvordan jeg opplevde at gamle minner var som på glass, jeg kunne se at de var der, men de var adskilt fra meg på en måte.

Under behandlinga opplevde jeg at disse minneglassene ble åpnet og at jeg fikk kontakt med innholdet og kom meg følelsesmessig videre. Dette uten at jeg fikk forlengete stressreaksjoner, som jeg ofte fikk når jeg pratet om gammelt grums.

Jeg lærte meg under EMDR å la minner, følelser og assosiasjoner flyte, som i en meditasjon. De kom, passerte og forsvant ut av sinnet mitt, uten at jeg ble overveldet, redd eller rømte. Jeg var bare tilstede og det var alt jeg behøvde å gjøre.

Det ga meg samme følelsen av lette som å gå tur i skogen. Som om problemer forvitret vekk mens jeg skrittet langs et bølgende landskap og under løvtak. Jeg opplevde at ting ble mindre påtrengende. Det er nå over ett tiår siden og jeg hadde varig bedring til jeg fikk en hodeskade for ett år siden.

[daeva]

Hvorfor det funker aner jeg ikke, men har fått det og det funka for meg. For traumer etter overgrep.

[AnonymBruker]

Har ikke funket for min del. Det handler om å se på et lys og få frem minnene på en bestemt måte. Det trigger hukommelsen, slik at vonde minner kan komme frem uten at man reagerer så mye. Funket bedre å snakke om det, over tid, for min del, hos en trygg psykolog.

Anonymkode: dc919...8a7

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (3 minutter siden):

Ja, slik jeg har forstått det har vi ikke gode forklaringer på hvorfor EMDR fungerer.

Jeg fikk denne terapien på et tidspunkt hvor jeg slet med stress, flachbacks, torturlignende smerter og at jeg var veldig spak. Jeg pratet til behandleren om hvordan jeg opplevde at gamle minner var som på glass, jeg kunne se at de var der, men de var adskilt fra meg på en måte.

Under behandlinga opplevde jeg at disse minneglassene ble åpnet og at jeg fikk kontakt med innholdet og kom meg følelsesmessig videre. Dette uten at jeg fikk forlengete stressreaksjoner, som jeg ofte fikk når jeg pratet om gammelt grums.

Jeg lærte meg under EMDR å la minner, følelser og assosiasjoner flyte, som i en meditasjon. De kom, passerte og forsvant ut av sinnet mitt, uten at jeg ble overveldet, redd eller rømte. Jeg var bare tilstede og det var alt jeg behøvde å gjøre.

Det ga meg samme følelsen av lette som å gå tur i skogen. Som om problemer forvitret vekk mens jeg skrittet langs et bølgende landskap og under løvtak. Jeg opplevde at ting ble mindre påtrengende. Det er nå over ett tiår siden og jeg hadde varig bedring til jeg fikk en hodeskade for ett år siden.

Hvordan hjelper emdr til at man klarer å kjenne på disse følelsene uten at man rives tilbake til traumet og får det så vondt at man får panikk eller stenger av for følelsene? 

Vet mange får hjelp men jeg har aldri turt å prøve pga dette. 

Er ikke ts men en annen som lurer. Takk for dere som orker å svare ❤️

Anonymkode: 54baa...bfb

[AnonymBruker]

Slik som jeg har forstått det: traumer/vonde minner lagres på en bestemt måte på bestemte steder i hjernen. De er på en måte «låst» og skaper problemer for deg på en eller annen måte. Når minnene og følelsene reaktiveres i terapitimen samtidig som hjernen din distraheres av dette lyset (kan også være annet stimuli) blir disse minnene og følelsene svekket/ lagret på en annen måte eller et annet sted. Og forhåpentligvis vil de ikke lenger skape like mye problemer for deg.

Dette er vel én teori, kanskje det finnes flere? Tror Foreldrerådet podcast har en episode om det.

Jeg har såvidt begynt med EMDR. Synes det er ekstremt tungt å motivere seg før hver time, man må jo inn i de vanskeligste og verste følelsene/minnene. Samtidig opplever jeg en veldig lettelse og god følelse når vi er ferdige. Er spent på om det vil ha en god effekt på sikt  

Anonymkode: 86b14...302

[Topsi]

Jeg ble henvist til emdr, men de ville ikke tilby meg det, mente jeg var for sårbar og at det ville virke motsatt 

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker said:

Har gått til en veldig hyggelig kvinnelig psykolog som foreslo å bruke EMDR i behandling av traumer. Har lest meg litt opp på dette, men forstår ikke helt hvordan det skal virke. Man skal se på et lys, gå inn i terapien og hvordan merker man endringer i kropp og hode? Hvis man får en vond tanke, kommer en lettere tanke etterhvert? Hører gjerne fra andre som har benyttet dette før jeg bestemmer meg på nyåret.

Er litt sår, takknemlig om folk er snille med sine kommentarer ❤️

Anonymkode: 98219...02d

Jeg har tatt det og det har fungerte, uten at jeg kan si hvorfor helt konkret. Lyset skal, mens du tenker på traumene, distrahere hjernen. Det var mye enklere å gjøre det enn sette ord på traumene - mye mer utmattende og vondt også - men jeg følte det gav så mye mer enn samtale. Det gikk fortere å bearbeide en del også. Du ser på et lys, som går frem og tilbake, du kan også ha vibrasjon i hendene om du føler det hjelper, du tenker og trekker frem et vondt minne, du står i det, det når en topp og det roer seg litt. Med tiden blir det bedre. Terapeuten skal regulere at det ikke blir for mye, og du kan alltid stoppe, men for at det skal fungere, må du stå i de vonde følelsene. Jeg hadde aldri klart å snakke om eller fortelle en del av mine indre traumer og følelser, men med dette, kunne jeg bare beholde det dypt inni meg, samtidig som noe hjalp. Ville anbefalt å prøve en-to ganger. Jeg var veldig skeptisk, forstod ikke hvordan et lys skulle hjelpe meg og trodde ikke på det et øyeblikk der og da. 

Anonymkode: e7c20...042

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Topsi said:

Jeg ble henvist til emdr, men de ville ikke tilby meg det, mente jeg var for sårbar og at det ville virke motsatt 

Jeg tok det flere ganger, før jeg ble dessverre veldig retraumatisert, og fikk beskjed om at vi burde ta en pause i det. Så man kan være på ulike løp, ulike reiser - for noen fungerer det, for andre ikke, og for noen er det kanskje for tidlig også!

Anonymkode: e7c20...042

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan hjelper emdr til at man klarer å kjenne på disse følelsene uten at man rives tilbake til traumet og får det så vondt at man får panikk eller stenger av for følelsene? 

Vet mange får hjelp men jeg har aldri turt å prøve pga dette. 

Er ikke ts men en annen som lurer. Takk for dere som orker å svare ❤️

Anonymkode: 54baa...bfb

Man kan få megavondt i kropp og sjel, man kan hylgråte og få panikk - men min erfaring har vært at det når en slags topp når man står i det, hvor det roer seg litt, det slipper litt tak. Det blir som med noe eksponering, at man skal lære kroppen at du er ikke der lenger, du er her og nå. Glemte skrive at jeg måtte også lage et slags «motto» som terapeuten kunne gjenta om og om igjen, for eksempel «Det er over», «Du er her nå», «Du er trygg». Man kan bli mye dårligere etterpå også, gjenoppleve minnene og traumene, men det er vel det som må til noen ganger også for å prøve å bearbeide det. Det er ikke særlig behagelig, det er det ikke.

Anonymkode: e7c20...042

[Sparkling_Pink]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hvordan hjelper emdr til at man klarer å kjenne på disse følelsene uten at man rives tilbake til traumet og får det så vondt at man får panikk eller stenger av for følelsene? 

Vet mange får hjelp men jeg har aldri turt å prøve pga dette. 

Er ikke ts men en annen som lurer. Takk for dere som orker å svare ❤️

Anonymkode: 54baa...bfb

Jeg vet ikke. Jeg bare hoppet i det. Tok litt tid før jeg kom på sporet av hvordan jeg kunne slippe taket inne i meg i stedet for å gripe.

Jeg ble veldig kjøttsulten etterpå og trengte følelsen av å ha ressurser tilgjengelig, så jeg kjøpte meg mat etter timene.

[AnonymBruker]

Jeg har tatt emdr mange ganger, men det ga meg ingenting. Jeg følte meg bare beglodd av terapeuten, som om jeg ble vurdert (var jeg flink nok? Sa jeg de rette tingene?) mens jeg stirret på lyset. 

Andre opplever visst mye, men for meg føltes det bare som å spille skuespill. «Hva føler du nå?» «Kjenn på det» igjen og igjen. 

Jeg følte meg presset til å føle og gråte, men jeg kjente egentlig ingenting. Kanskje skam, over å måtte sitte der og utlevere meg og bli vurdert. 

Anonymkode: 340e9...9f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har tatt emdr mange ganger, men det ga meg ingenting. Jeg følte meg bare beglodd av terapeuten, som om jeg ble vurdert (var jeg flink nok? Sa jeg de rette tingene?) mens jeg stirret på lyset. 

Andre opplever visst mye, men for meg føltes det bare som å spille skuespill. «Hva føler du nå?» «Kjenn på det» igjen og igjen. 

Jeg følte meg presset til å føle og gråte, men jeg kjente egentlig ingenting. Kanskje skam, over å måtte sitte der og utlevere meg og bli vurdert. 

Anonymkode: 340e9...9f5

Jeg opplevde det samme aller første gang jeg prøvde det for mange år siden. Da hadde jeg en behandler jeg ikke kjente særlig godt, jeg tror det stod veldig i veien. Jeg er også en person som får prestasjonsangst av sånne ting (til og med av synstest hos optiker 🙈), men nå som jeg har en psykolog jeg stoler veldig på så funker det bra. Jeg har gått til vanlige samtaler hos henne i over ett år før vi begynte med EMDR. Den prestasjonsangsten dukker opp i glimt enda, men nå er jeg trygg nok til å la det gå, evt si ifra til henne dersom jeg ikke klarer å legge det vekk.

Anonymkode: 86b14...302

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Den prestasjonsangsten dukker opp i glimt enda, men nå er jeg trygg nok til å la det gå, evt si ifra til henne dersom jeg ikke klarer å legge det vekk.

Jeg har prøvd to ulike behandlere, men jeg hadde ingen nær relasjon til noen av dem. Emdr var uten kontekst. 

Men er det sånn at psykologen din ber deg fortelle om traumet mens du ser på lyset og så vurderer ubehaget på en skala fra 1-10? Og så stirrer på deg hele tiden mens lyset går fram og tilbake? Og så må du vurdere på skalaen igjen? 

Jeg følte et voldsomt press til å si stadig mindre tall for å være «flink» og at terapeutene skulle føle at de gjorde en god jobb. 

Anonymkode: 340e9...9f5

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg har prøvd to ulike behandlere, men jeg hadde ingen nær relasjon til noen av dem. Emdr var uten kontekst. 

Men er det sånn at psykologen din ber deg fortelle om traumet mens du ser på lyset og så vurderer ubehaget på en skala fra 1-10? Og så stirrer på deg hele tiden mens lyset går fram og tilbake? Og så må du vurdere på skalaen igjen? 

Jeg følte et voldsomt press til å si stadig mindre tall for å være «flink» og at terapeutene skulle føle at de gjorde en god jobb. 

Anonymkode: 340e9...9f5

Hos meg snakker jeg knapt med psykologen mens jeg ser på lyset. Og trenger ikke si noe mellom. Hun hjelper meg hvis hun ser jeg står litt fast og får ikke hentet det frem - og forteller meg om traumet som jeg har fortalt henne - men jeg trenger ikke si noe selv. Jeg har heller ikke vurdert ubehaget mellom hver «pause». 

Anonymkode: e7c20...042

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Hos meg snakker jeg knapt med psykologen mens jeg ser på lyset. Og trenger ikke si noe mellom. Hun hjelper meg hvis hun ser jeg står litt fast og får ikke hentet det frem - og forteller meg om traumet som jeg har fortalt henne - men jeg trenger ikke si noe selv. Jeg har heller ikke vurdert ubehaget mellom hver «pause». 

Anonymkode: e7c20...042

For å legge til: husk du kan også si - «jeg ønsker ikke å vurdere ubehaget». Du styrer det. Det er for deg, ikke psykologen. 

Anonymkode: e7c20...042

[Bålkaffe]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har prøvd to ulike behandlere, men jeg hadde ingen nær relasjon til noen av dem. Emdr var uten kontekst. 

Men er det sånn at psykologen din ber deg fortelle om traumet mens du ser på lyset og så vurderer ubehaget på en skala fra 1-10? Og så stirrer på deg hele tiden mens lyset går fram og tilbake? Og så må du vurdere på skalaen igjen? 

Jeg følte et voldsomt press til å si stadig mindre tall for å være «flink» og at terapeutene skulle føle at de gjorde en god jobb. 

Anonymkode: 340e9...9f5

Når jeg hadde EMDR behandling, fortalte psykologen meg at jeg ikke trengte å si noe om jeg ikke følte for det. Jeg skulle bare hente opp de vondeste, mest traumatiske hendelsene og se på de, kjenne på de, føle på de og hente frem følelsene jeg sto oppi når det skjedde. For henne var det ikke viktig om jeg fortalte noe, bare at jeg satte meg tilbake i situasjonene som skjedde og som skapte problemer for meg i ettertid.

For meg hjalp EMDR behandlingen noe veldig. Etter første behandling med det kunne jeg ta opp ett minne jeg husker veldig godt som skremte livskiten av meg når det skjedde og se tilbake på det med lite til ingen redsel. Jeg fikk en sånn fascinasjon av å hente det frem og har henta det frem ofte, bare for å se på detaljene i minnet utspille seg og kjenne på fraværet av redsel.

Hvorfor det fungerer så bra, det vet jeg ikke. Men at det fungerte for meg, og fungerte veldig bra, det veit jeg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

For å legge til: husk du kan også si - «jeg ønsker ikke å vurdere ubehaget». Du styrer det. Det er for deg, ikke psykologen. 

Anonymkode: e7c20...042

Å, det var nyttig å vite. For meg som er en «grenseløs» person streifet det meg ikke at det var noe jeg kunne la være. 

Mine behandlere var motsatt, tværet på samme traume helt til jeg sa tallet 1 eller 0, så da sa jeg jo det etter tre fire runder bare for å bli ferdig. 

Bålkaffe skrev (3 timer siden):

Når jeg hadde EMDR behandling, fortalte psykologen meg at jeg ikke trengte å si noe om jeg ikke følte for det. Jeg skulle bare hente opp de vondeste, mest traumatiske hendelsene og se på de, kjenne på de, føle på de og hente frem følelsene jeg sto oppi når det skjedde. For henne var det ikke viktig om jeg fortalte noe, bare at jeg satte meg tilbake i situasjonene som skjedde og som skapte problemer for meg i ettertid.

For meg hjalp EMDR behandlingen noe veldig. Etter første behandling med det kunne jeg ta opp ett minne jeg husker veldig godt som skremte livskiten av meg når det skjedde og se tilbake på det med lite til ingen redsel. Jeg fikk en sånn fascinasjon av å hente det frem og har henta det frem ofte, bare for å se på detaljene i minnet utspille seg og kjenne på fraværet av redsel.

Hvorfor det fungerer så bra, det vet jeg ikke. Men at det fungerte for meg, og fungerte veldig bra, det veit jeg.

Veldig interessant. For meg bidro emdr til det motsatte, faktisk. Når jeg tenker på traumene fra barndommen min, er det som å se det på film/utenfra, det er bare en liten jente der som jeg ikke har noe personlig forhold til og som jeg av en eller annen grunn bare blir irritert av å se. Hadde det vært en hvilken som helst annen unge hadde jeg grått og fått masse empati, men ikke av henne. 

Så når jeg fikk emdr behandling så jeg den filmen og ga liksom karakter, alt var utenfra, men så måtte jeg late som og flink så ingen skulle bli skuffet over meg el. 

Herregud, jeg høres jo helt fjern ut. Beklager til ts om jeg ødelegger tråden din, men håper det kan være nyttig med flere perspektiver 🌹

Anonymkode: 340e9...9f5

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Å, det var nyttig å vite. For meg som er en «grenseløs» person streifet det meg ikke at det var noe jeg kunne la være. 

Mine behandlere var motsatt, tværet på samme traume helt til jeg sa tallet 1 eller 0, så da sa jeg jo det etter tre fire runder bare for å bli ferdig. 

Veldig interessant. For meg bidro emdr til det motsatte, faktisk. Når jeg tenker på traumene fra barndommen min, er det som å se det på film/utenfra, det er bare en liten jente der som jeg ikke har noe personlig forhold til og som jeg av en eller annen grunn bare blir irritert av å se. Hadde det vært en hvilken som helst annen unge hadde jeg grått og fått masse empati, men ikke av henne. 

Så når jeg fikk emdr behandling så jeg den filmen og ga liksom karakter, alt var utenfra, men så måtte jeg late som og flink så ingen skulle bli skuffet over meg el. 

Herregud, jeg høres jo helt fjern ut. Beklager til ts om jeg ødelegger tråden din, men håper det kan være nyttig med flere perspektiver 🌹

Anonymkode: 340e9...9f5

Min psykolog var veldig tydelig på at alt er etter mine premisser. Jeg trengte ikke si et eneste ord. Trengte ikke reagere. Gråte. Føle noe. Kanskje jeg bare satt der nummen og tenkte «Jaja» noen timer, og spesielt i starten. Det var greit. Alt var normalt og i orden. Det var ingen press. Jeg følte mest et indre press om at det må fungere for at jeg skal bli frisk. Da jobbet vi først med at det måtte jeg legge bort, og at alt dette var en prosess og en reise uten en rett linje til å «bli den jeg var». Men når vi kom i gang - dette lyset var bare enormt rart for meg de første timene. Det tok tid å finne tempoet, det gikk for fort først, ble svimmel og jeg ble mer opptatt av å følge lyset for jeg er resultatorientert enn å jobbe med tankene mine. Etterhvert var det ikke så farlig om øynene ble med helt ut i kantene eller mistet en liten sekvens. 

Jeg «kjente ikke» igjen personen i traumene mine i starten. Det var noen andre det hadde skjedd med. En annen versjon av meg, som jeg bare betraktet fra utsiden. Jeg klarte ikke være i samme «rom» (billedlige i hodet) som henne engang. Jeg var jo der når traumet oppstod, men jeg var ikke der på en måte. Det var som om du skulle fortalt meg om ditt traume og jeg lyttet til historien. Litt etter litt, så kom det nærmere, og jeg ble litt mer kjent med henne. Ulike typer behandling fungerer for noen, og en annen type behandling for andre. Noen har mer utbytte og godt av samtaleterapi. Noen klarer ikke snakke om det som er skjedd. Jeg tror det aller viktigste er bare å si: man skal ikke føle tvang eller ha en skikkelig dårlig følelse for å prestere for andre. Husk det er for deg selv

Anonymkode: e7c20...042