Sårt at familien ikke kan ha gode, felles samtaler

[AnonymBruker]

 

Under julemiddagen i går og frokosten i dag, har jeg følt på tristhet/frustrasjon over at familien min ikke klarer å ha ordentlige samtaler. Jeg feirer med bare min mor og mine to brødre. Brødrene er mutte og uengasjerte i samtaler, og gidder ikke være med å prate om ting med mindre temaet er noe de bryr seg spesielt mye om/eventuelt om samtalen dreier seg om dem. Moren min lever et kjedelig liv uten noe særlig input, men selv når hun har opplevd noe, klarer hun liksom ikke å prate om det/fortelle om det/lage en samtale ut av det. 
 

Føler jeg må dra hele samtalelasset og syns det er slitsomt. I dag på frokosten orket jeg ikke å bidra mer enn de andre i protest, og det da satt vi der i taushet og spiste. Nitrist!

 

Vet selvsagt at mange har det verre hjemme i jula, med krangling og fyll og andre ting som er kjipt. Så skal ikke klage for mye. Men bli bare så lei meg av dette hver gang jeg er hjemme. 

 

Har dere noen råd? Hva ville dere gjort?

Anonymkode: acd7b...b3b

[AnonymBruker]

Forstår deg veldig godt. Har ikke noen råd. Du kan nevne det for dem og si hva du savner. Men folk er ulike.

Jeg lever ikke noe interessant liv jeg heller. Dessuten har jeg dårlig råd. Jeg lytter gjerne og bidrar med støtte til samtalen når andre måtte dele med meg, er blid og imøtekommende, men har dessverre fint lite å dele med andre. 

Det hender jeg unngår sosiale sammenhenger fordi jeg vil slippe å plage andre med mitt nærvær.

Anonymkode: adeb7...0b1

[svartkatt]

Du velger selv om du vil være i den situasjonen. Personlig har jeg takket nei til å være med min mor og hennes mann, for det er så sykt kjedelig. Er heller hjemme alene, selv om det skulle bli servert en av de beste rettene jeg vet. Men sist jeg sa ja satte den kjedelige stemningen smak på maten. 

Og om du velger å være der, har du valg om å gjøre det du kan eller godta ting som de er, og se det positive i det. Hvis det er noe positivt der.. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Forstår deg veldig godt. Har ikke noen råd. Du kan nevne det for dem og si hva du savner. Men folk er ulike.

Jeg lever ikke noe interessant liv jeg heller. Dessuten har jeg dårlig råd. Jeg lytter gjerne og bidrar med støtte til samtalen når andre måtte dele med meg, er blid og imøtekommende, men har dessverre fint lite å dele med andre. 

Det hender jeg unngår sosiale sammenhenger fordi jeg vil slippe å plage andre med mitt nærvær.

Anonymkode: adeb7...0b1

Takk❤️ Prøvde å si det til moren min etter frokosten i dag. Håper middagen blir bedre, men tør ikke ha store forventninger …

 

Huff, så kjipt at du unngår sosiale situasjoner fordi du føler du ikke har nok å snakke om.❤️ Husk at evnen til å konversere ikke trenger å handle om alle de interessante tingene en gjør. Det kan være like interessant å snakke om film, bøker, noe i nyhetsbildet eller noe en eller annen betraktning man har gjort seg. 

Anonymkode: acd7b...b3b

[AnonymBruker]

Det var det samme hjemme hos meg. Jeg er enebarn, og vi var møbler for hverandre. Foreldrene mine hadde et dårlig forhold, og de hadde begge vanskelig for å vise følelser og for å kommunisere i det hele tatt, med hverandre, og med meg. Det var en lidelse å feire jul med dem, fordi da skulle alt være så "hyggelig", noe det aldri ble. Jeg stakk til venninna mi så fort jeg fikk sjansen i jula, der var det faktisk koselig, folk hadde humor, spiste hjemmelaget mat og snakket med  hverandre, også utenom jula. Nå er foreldrene mine døde, og jeg savner dem ikke, selv om jeg savner det å ha familie. Men det har jeg alltid gjort egentlig.
Det virkelig tragiske er at jeg har egentlig familie, for jeg er adoptert. Min biologiske mor er mye mer menneskelig og varm, og jeg liker søsknene mine også. Men dessverre har jeg nok ikke evnen til å ha nære forhold etter den oppveksten, jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dem og de bor på andre siden av landet. Så det blir lite kontakt. Sukk.

Anonymkode: 709f6...d7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Takk❤️ Prøvde å si det til moren min etter frokosten i dag. Håper middagen blir bedre, men tør ikke ha store forventninger …

 

Huff, så kjipt at du unngår sosiale situasjoner fordi du føler du ikke har nok å snakke om.❤️ Husk at evnen til å konversere ikke trenger å handle om alle de interessante tingene en gjør. Det kan være like interessant å snakke om film, bøker, noe i nyhetsbildet eller noe en eller annen betraktning man har gjort seg. 

Anonymkode: acd7b...b3b

Klok du! Takk! Håper dagen i dag ble bedre - at det ordner seg! 

Anonymkode: adeb7...0b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Det var det samme hjemme hos meg. Jeg er enebarn, og vi var møbler for hverandre. Foreldrene mine hadde et dårlig forhold, og de hadde begge vanskelig for å vise følelser og for å kommunisere i det hele tatt, med hverandre, og med meg. Det var en lidelse å feire jul med dem, fordi da skulle alt være så "hyggelig", noe det aldri ble. Jeg stakk til venninna mi så fort jeg fikk sjansen i jula, der var det faktisk koselig, folk hadde humor, spiste hjemmelaget mat og snakket med  hverandre, også utenom jula. Nå er foreldrene mine døde, og jeg savner dem ikke, selv om jeg savner det å ha familie. Men det har jeg alltid gjort egentlig.
Det virkelig tragiske er at jeg har egentlig familie, for jeg er adoptert. Min biologiske mor er mye mer menneskelig og varm, og jeg liker søsknene mine også. Men dessverre har jeg nok ikke evnen til å ha nære forhold etter den oppveksten, jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dem og de bor på andre siden av landet. Så det blir lite kontakt. Sukk.

Anonymkode: 709f6...d7c

Trenger ikke svare.. Har du visst hele tida at du var adoptert? Tok du selv kontakt da du ble 18? 😊

Anonymkode: 902ba...456

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Trenger ikke svare.. Har du visst hele tida at du var adoptert? Tok du selv kontakt da du ble 18? 😊

Anonymkode: 902ba...456

Ja jeg har vokst opp med å vite det. Tok kontakt selv da jeg var 20.

Anonymkode: 709f6...d7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Ja jeg har vokst opp med å vite det. Tok kontakt selv da jeg var 20.

Anonymkode: 709f6...d7c

Takk for svar. 😊 Så fint at du fikk truffet de. Kjæresten min vil ikke.. Og det må jeg nok bare respektere. Men hadde vært fint om han plutselig ville. 

Anonymkode: 902ba...456