Sårt at familien ikke kan ha gode samtaler

[AnonymBruker]

Under julemiddagen i går og frokosten i dag, har jeg følt på tristhet/frustrasjon over at familien min ikke klarer å ha ordentlige samtaler. Jeg feirer med bare min mor og mine to brødre. Brødrene er mutte og uengasjerte i samtaler, og gidder ikke være med å prate om ting med mindre temaet er noe de bryr seg spesielt mye om/eventuelt om samtalen dreier seg om dem. Moren min lever et kjedelig liv uten noe særlig input, men selv når hun har opplevd noe, klarer hun liksom ikke å prate om det/fortelle om det/lage en samtale ut av det. 
 

Føler jeg må dra hele samtalelasset og syns det er slitsomt. I dag på frokosten orket jeg ikke å bidra mer enn de andre i protest, og det da satt vi der i taushet og spiste. Nitrist!

 

Vet selvsagt at mange har det verre hjemme i jula, med krangling og fyll og andre ting som er kjipt. Så skal ikke klage for mye. Men bli bare så lei meg av dette hver gang jeg er hjemme.

 

Har dere noen råd? Hva ville dere gjort?

Anonymkode: 05b06...7df

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener. Det blir et symbol på manglende nærhet, som igjen kanskje kan oppleves som et symbol på manglende kjærlighet. Høres kjipt ut❤️ Har ingen god råd, for tror ikke du klarer å forandre andre mennesker, så du må i så fall endre egen innstilling men det er jo ikke så enkelt. 

Anonymkode: f0ac5...7d3

[AnonymBruker]

Men hva vil du snakke om da? 

Anonymkode: a5671...c57

[AnonymBruker]

Ja sånn har vi hatt det i alle år også. Veldig trist og man får så dårlig forhold til familien når det aldri er noe hyggelig og alle oppfører seg som om de ikke vil være der. Man tar ofte familien sin for gitt og legger ikke til samme innsatsen for hyggelig stemning som vennskap eller med kollegaer. Det er en skikkelig dårlig ting.. 

Jeg tok det opp i familien min. Og fortsetter å ta det opp når stemningen er anstrengt og gretten, at hvis alle bidrar til å ha det hyggelig så blir det mye hyggeligere for alle og at det er viktig å skape gode minner med familien og ikke bare se tilbake på at å møtes var et ork for en dag dør noen av oss og de øyeblikkene får vi aldri igjen.  

 

Anonymkode: 40929...45e

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen med foreldre som nesten bare snakker om overfladiske ting, som for eksempel hva naboene sier/gjør eller tv-programmer. Jeg vet de er glade i meg, men spør likevel sjelden om ting som gjelder meg. Kjenner jeg kan bli både oppgitt, såret og irritert over det.

For min del funker det best å bare ta opp andre samtaletemaer selv og ta ansvaret for å få noe ut av samtalene. Blir det for mye overfladisk, uinteressant, bryter jeg av og prøver å få inn samtalen på et nytt spor. 

 

Anonymkode: 324a6...b1a

[TopG92]

Har det helt likt. De elsker å snakke nedlatende om naboene, familie og hvor forferdelige negative nyheter de leser.

Det er sårt når familie ikke vil skakke om tema du vil snakke om, de prater over meg og prater bare videre til de andre.

Julen skal liksom være avslappende, men det er utrolig slitsomt. Har sovet og våknet av musikk kl 4 på natta for de sitter å drikker seg dritings. Kjempe kos.....

[AnonymBruker]

Sånn har jeg det også. 

Forsøker man å snakke om ett eller annet som de ikke er interesserte i, så blir det bare sukking og himling med øynene så mye de klarer.   

Man kan aldri være uenige med dem heller. I så fall blir de sure og fnyser, men klarer aldri å komme med noen ordentlige argumenter tilbake. Så de venter heller til man har forlatt stua / kjøkkenet (eller what ever man har sittet) før de begynner å baksnakke det man har sagt. Men de holder jo selvfølgelig barneskole-nivå, ved å for eksempel sutre over at man visstnok er en "forbanna idiot" men hvis noen spør hvorfor de mener at noen er en idiot, så har de aldri noen andre svar enn at "jo, fordi de er idioter" liksom.      

Anonymkode: e634a...6f0