Et nytt vennskap jeg er glad for, men hun prater så mye

[AnonymBruker]

Og jeg blir så sliten av det. Gikk greit den første tiden, for da var jeg sykt gla for å ha fått ei venninne. Men nå kjenner jeg at jeg begynner å bli sliten, mye har hun fortalt meg fler ganger på rad og.

Tingen er at vi traff hverandre på et opphold og vi har samme diagnose psykisk. Så hun betyr faktisk ganske mye for meg. Men vet ikke om det er fordi hun er hun, eller om det bare er fordi jeg ikke har så mange frafør.

Et møte med henne starter gjerne med at vi snakker like mye begge to. Men så begynner hun å vinkle mye av det jeg sier over på henne. Sikkert ikke vondt ment men det blir avsporinger og hun tar tenkepauser for å komme på hvilket årstall det var, hvor hun bodde da, hvem hun var sammen med da. Og så blir jeg sliten og hun prater i vei videre. Så prøver jeg å få til stillhet hvor vi bare kan drive på med det vi gjør, se på tv mens vi strikker for eksempel. Men hun prater videre. Jeg kan si "ja, det fortalte du meg sist" og hun er flink til å hoppe over akkurat det. Men så begynner hun med avsporinger igjen hvor hun bruker lang tid på å komme til poeng. Fordi da må hun tenke etter hvor gammel hun var da dette skjedde osv. 

Sier ofte at jeg må hvile og vi må runde av. Og det er helt greit for henne, men hun vil da gjerne lage en ny avtale og møtes igjen. Det er jo hun som gjør at jeg faktisk er litt sosial, så setter pris på vennskapet. Men kan fort angre meg litt på det etter en stund når hun sitter å prater, gjerne om ting jeg ikke interesserer meg for. Men det blir sånn pga avsporingene.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil fram til med dette, bare merker at det nå er litt tiltak å møtes. Er jo blitt glad i henne men er redd for å såre ved å si noe lite gjennoltenkt når jeg er sliten og hun pratesyk.

Anonymkode: 6ff13...a29

[mangolassie]

Ut fra det du skriver, virker det i hvert fall som hun ikke tar det ille opp når du sier ifra om ting, setter litt grenser osv. 

Jeg er selv introvert, og har en ekstrovert og veldig pratsom venninne. Med henne kan (og må!) jeg være superdirekte, mye mer enn jeg egentlig er komfortabel med, og hun tar det ikke ille opp, men hun «leser» ikke meg på den måten jeg gjør med andre, og regulerer heller ikke seg selv og skravlingen sin. Men vi har et godt vennskap fordi jeg sier ifra, vennlig men bestemt, og helst i god tid før jeg har rukket å bli sur!
 

Sier jeg ifra tidlig nok, er det bare en liten kommentar, som «jeg var ikke helt ferdig med å snakke, la meg fortelle videre er du snill» eller «kan vi bare ha det litt stille nå, jeg må tenke meg om litt». Og da blir hun ikke såret, og jeg rekker ikke begynne å irritere meg. 

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg er sånn som venninnene deres. Jeg skjønner ikke når andre blir slitne av å være sosial fordi jeg får mye energi av å være med andre. Så jeg snakker mer og stiller enda flere spørsmål og babler i vei, mens venninnene mine blir mer og mer kjørt i hodet.

Jeg er blitt mer bevisst det nå som voksen, men da jeg var ung forstod jeg det overhodet ikke. Så når venninner hintet så skjønte jeg det ikke. Jeg trengte at de sa fra rett ut:

«Nå har du skravlet en time nå må vi være stille en halvtime så jeg får hvilt ørene.» 

eller «Nå sporer du av. Jeg er ikke interessert i å høre om det var sitron eller lime i den suppa. Fortell det du egentlig skulle si.»

eller «Du kan komme på besøk men du må gå hjem klokken 19 for etter det trenger jeg alenetid.»

Jeg blir veldig glad når de sier i fra så tydelig for da blir det enkelt for meg å forstå hvor grensene går. Mine grenser går et helt annet sted så jeg klarer ikke å gjette meg til hvor deres grensen går, så veldig nyttig at de sier fra. 

Anonymkode: b2c19...da2

[AnonymBruker]

Du er nok tilknyttet bare fordi du har få andre. Utvid kretsen din og velg vekk de som tapper deg 

Anonymkode: 6b19d...8c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg er sånn som venninnene deres. Jeg skjønner ikke når andre blir slitne av å være sosial fordi jeg får mye energi av å være med andre. Så jeg snakker mer og stiller enda flere spørsmål og babler i vei, mens venninnene mine blir mer og mer kjørt i hodet.

Jeg er blitt mer bevisst det nå som voksen, men da jeg var ung forstod jeg det overhodet ikke. Så når venninner hintet så skjønte jeg det ikke. Jeg trengte at de sa fra rett ut:

«Nå har du skravlet en time nå må vi være stille en halvtime så jeg får hvilt ørene.» 

eller «Nå sporer du av. Jeg er ikke interessert i å høre om det var sitron eller lime i den suppa. Fortell det du egentlig skulle si.»

eller «Du kan komme på besøk men du må gå hjem klokken 19 for etter det trenger jeg alenetid.»

Jeg blir veldig glad når de sier i fra så tydelig for da blir det enkelt for meg å forstå hvor grensene går. Mine grenser går et helt annet sted så jeg klarer ikke å gjette meg til hvor deres grensen går, så veldig nyttig at de sier fra. 

Anonymkode: b2c19...da2

Høres litt adhd ut 😅

Har ei sånn venninne, og hun vet hun skravler voldsomt - men bare klarer ikke stoppe i tide. 
 

Sånn om flere sier ifra altså, og ikke bare en. 

Anonymkode: 07631...ee1

[AnonymBruker]

Herregud ja. Det er så adhd. Jeg orker ikke sånne som ikke bryr seg spøtt om mitt liv. Move on. 

Anonymkode: 9a21f...fb1