Er det flere som har nære familiemedlemmer de er likegyldige til?

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn med moren min. Hun er kun et irritasjonsmoment i livet mitt og jeg omgås henne kun av plikt. Jeg kjenner at jeg ikke er glad i henne og jeg bryr meg veldig lite om henne. Jeg hater henne ikke, er nok nærmere definisjonen likegyldig. Kjenner også at det hadde vært en lettelse om hun ble borte, slik at jeg slapp å heftes med henne. Jeg har vurdert å bryte kontakten helt, men jeg er ikke typen til å gjøre det. Vi bor også kun ti minutters kjøring fra hverandre og det er liksom ikke aktuelt for meg å flytte vekk, da alt annet i livet mitt er bra her og de aller fleste andre nære i livet mitt er her. Vil selvfølgelig ikke rive opp ungene fra alt de har her heller.

Er det noen som har liknende forhold og som har tatt noen aktive valg rundt disse relasjonene?

For min del er det uaktuelt å prøve å gjøre forholdet bedre, da jeg rett og slett ikke liker personligheten hennes. Dessverre ser jeg at min bror har samme forhold til henne. Barnebarna "tåler" henne bedre enn vi gjør, men det er lett å se at hun er minst favoritt av alle besteforeldrene. Hun har verken mann eller nære venner, ei heller nær kontakt med søsken, ut over plikt. Jeg vil påstå at dette at hun har få og dårlige sosiale relasjoner går mest på hennes egen personlighet, hun er rett og slett en person mange synes å ikke like. Det er selvfølgelig trist for henne. 

Noen innspill?

Anonymkode: 01528...176

[AnonymBruker]

Har tatt avstand fra min søster. Selv om vi er en familie der vi er nære. Feirer høytider og ferier sammen. Og barna våre er venner. 
Men jeg gjør alt jeg kan for å unngå henne. Hun tråkker meg ned hele tiden. Behandler meg respektløst. Hun bruker masse hersketeknikker.  Noe av det hun har gjort er utrolig drøyt.
 

Hun er ikke sånn mot noen andre, bare mot meg. Tror det bunner i misunnelse fordi jeg (som er lillesøster) har lykkes godt i livet. Hun vil helst beholde posisjonen som den ukronede dronninga. 

Anonymkode: e56f8...395

[AnonymBruker]

Jeg har litt samme likegyldighet til slekt. Tror bare vi er så forskjellige at jeg ikke får så mye ut av relasjonene. Har hatt mye dårlig samvittighet for mangel på nære følelser for de, men det har ikke noe for seg. 

Anonymkode: 0188d...639

[AnonymBruker]

Ikke slekt, men min kones slekt. 2 av 3 av hennes søstre er jeg fullstendig likegyldig til. 2/3 dager maks, så blir det klinsj. Selv min kone reagerer på adferden deres ovenfor meg, men ingenting hjelper. Uansett tilbakemelding får jeg /vi beskjed om at de er voksne folk som gjør akkurat som de vil. Så jeg holder meg unna. Er faktisk helt uinteressant hva de gjør eller ikke. 

Anonymkode: d77b1...36e

[AnonymBruker]

Jeg har litt av det samme forholdet til min mor, som det TS beskriver.

Hun har så mange trekk som irriterer meg forferdelig. Hennes holdninger og verdier er langt fra mine. Det kommer litt an på min "form" hvor mye jeg klarer å være sammen med henne. 

I år skal hun feire jul med oss. Jeg måtte bruke lang tid før jeg bestemte meg for å invitere henne.

Jeg pleier å lete etter gode ting hun gjorde for meg og søsknene mine som barn - og på den måten kjenne på noe positivt.

Anonymkode: 8bc65...8d0

[AnonymBruker]

Det er på en måte godt å høre at man er flere, selv om det er trist.

Har dere vurdert å kutte kontakten?

Jeg kjenner at jeg gruer meg til den dagen hun kommer til å trenge mer hjelp, jeg har ingen lyst til å bidra.

Anonymkode: 01528...176

[AnonymBruker]

Jeg har ett sånt forhold til min lillesøster. Hun er ett forferdelig menneske. 

Anonymkode: 8e467...a40

[AnonymBruker]

Ja, min mor. Ingen kontakt. Og det trives jeg fint med👍🏻

Anonymkode: 04ada...c05

[AnonymBruker]

Tatt avstand fra min alkoholiserte bror. Det eneste han tilfører mitt liv er ikke berikelse akkurat. Drama, pengemas, kverulering, frekk og ufordragelig. Har det mye bedre uten han.

Anonymkode: 50f10...abd

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært likegyldig til dem, men de var det til meg. De holdt å ødelegge meg over mange år, og jeg trodde jeg kanskje hadde noen i familien som ville ta min side -men det virker som at alle synes at de, som virkelig har gjort det de kan for å slå kjepper, er de som skal få synes synd på seg selv og beholde alle på sin side. Familielykke kan du skjønne.

Jeg gråter over tapt familie, så jeg er ikke likegyldig. Men jeg forsøker å lære meg å bli sterkere. Det er tapt uansett, og om jeg prøver å sende gaver eller lignende til barna så er det ingen svar, frekke svar eller "nei, de kom aldri". Begynner å ikke tro på dem men samme det, jeg orker ikke mer. Trodde jeg kunne forsøke å være der for barna men jeg orker ikke å bli behandlet så dritt mer. Nå vil jeg ha mitt liv. 

Anonymkode: 6ff06...331

[AnonymBruker]

Har en halvbror som jeg aldri har hatt mye kontakt med, men etter den forelderen vi hadde felles gikk bort, påfølgende masse mas og gnag om arven, diskusjon om småting og samtidig null vilje til å bidra i rydding og praktiske gjøremål etter vedkommendes bortgang, bestemte jeg meg for å stryke vedkommende helt fra mitt liv. Om jeg fikk vite i morgen at han var død, hadde min reaksjon vært "ok".

Anonymkode: a98c2...691

[AnonymBruker]

Ja, faren min. Han har hele livet hatt problemer med alkohol, og de siste årene, etter at hans siste forhold gikk i dass samtidig som han ble pensjonist, så har fylleperiodene blitt fler og fler. Oppveksten til meg og broren min da vi var hos han(foreldrene mine er skilt), var preget av fest og fyll , pub-til-pub runder, diverse tvilsomme venner og kvinnelige beskjentskaper.

Han sitter nå alene på hytta, hvor han også bor, og eier ikke nåla i veggen. Vi besøker han pliktskyldigst en gang i måneden, og da sitter han bare å drikker og synes synd på seg selv. Vi må begrense besøkene veldig, og har jeg med barna, så blir han fort sliten og lurer på når de skal legge seg(han er edru når de er der, det har jeg satt som krav for at vi skal komme på besøk, men likevel så er han veldig utålmodig, og tåler ikke tull og fjas fra barna).

Broren min har det samme forholdet til han, men siden han ikke har egen familie, så har han heller ingen unnskyldninger for å slippe å besøke faren vår. Han er en byrde for oss alle, og den dagen han blir borte, så er det helt greit.

Anonymkode: 0066a...a05

[AnonymBruker]

Alle. Jeg vokste opp i et dysfunksjonelt fyllehelvete og ingen brydde seg. Lot meg gå for lut og kaldt vann. Gidder ikke ha kontakt med en kjeft. 

Anonymkode: cba03...29f

[Burk]

80% av slekta på muttern sin side + nevnte muttern

Er rett og slett ganske enkelt såpass stor forskjell på broren altså min onkel og flesteparten av de nærmeste rundt han så har ingenting felles og søskenbarnet mitt var en del av gjengen som gjorde livet mitt uutholdelig som innflytter til bygda hvor moren min kommer fra så jeg har bare rett og slett som voksen bare gitt helt faen i de fleste med noen unntak.

 

Muttern har jeg nada forhold til annet enn jul, bursdag og andre høytider som innebærer at jeg må omgås hu pga søster og nevøer og nieser hvor barna ikke skal behøve å havne i drama/lide pga oss.

Hadde hun gått bort i dag eller det hadde vært begravelse så skal jeg være så ærlig å si jeg tviler på om jeg hadde gått i noen begravelse. Hun er allerede "død" for meg etter å ha vært kronisk negativ grinebiter, negativ til alt i livet mitt, forskjellsbehandling vs storesøster, favorisere søster og egen slekt ved alle anledninger og hu er generelt dum som trur at grønn te kan kurere kreft og at man kan spise seg frisk fra forkjølelse osv.
Jeg takler ikke å omgås med slike vakuum av intellekt.