Vurderer å kutte ut søster.. noen som har gjort det?

[AnonymBruker]

Min søster og jeg har de seneste årene utviklet en dårlig relasjon. Det er alltid jeg som tar kontakt med henne, aldri noe tilbake. Hun har en veldig merkelig oppførsel og jeg har vært veldig bekymret for psyken hennes. Jeg har ytret bekymring for henne forsiktig, men det er null gehør og rett ut med piggene. Hun vrir på alt jeg sier og svarer rett og slett veldig frekt når jeg spør henne om noe. I tillegg så har det den siste tiden vært så dårlig stemning at jeg lurer litt på om det beste er å kutte ut alt før det også går på min psyke. Men er bekymret for hvordan det evt blir å ta opp kontakten en gang, for jeg vil jo egentlig ha kontakt. 
Når vi er sammen med henne må man gå på nåler for jeg er redd hun blir sur. Hun har merkelig oppførsel, fremstår litt manisk til tider… Litt sånn hektisk og opphisset.

Trenger virkelig råd og erfaring om noen har gjort det her? Hun har jo tre nydelige barn jeg vil ha kontakt med, så vil jo ikke miste de…

Anonymkode: 0e523...8f1

[AnonymBruker]

Siden hun ikke kontakter deg er det jo ikke noe å tenke på. Barna er selvstendige mennesker. 

Anonymkode: dfacf...fe4

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet ned kontakten med et søsken. Har et søsken som er en god del eldre som var svært voldelig mot oss når vi var barn, det skjedde også etter vi ble voksne men sjeldnere. For min del hjalp det å kutte kontakten ned, det andre søskenet har kuttet søskenet vårt helt ut. Jeg har forsatt kontakt grunnet barna til personen

Hvor gamle er barna? Er ikke lett å kutte moren om barna er små da mister du de også å de mister deg. 

Anonymkode: 3d7aa...a98

[AnonymBruker]

Jeg har ikke kuttet ut min søster, men minimalt kontakten til samlinger med hele familien. Min søster er ikke et dårlig menneske, men kanskje litt mye lillesøster, i at storesøster tydeligvis skulle tåle alt mulig fra henne, og alltid stille opp for henne og hennes barn, mens å gi tilbake ikke falt henne inn visst. 

For to år siden strakk hun strikken for langt. Jeg var alvorlig syk, og likevel fant hun tiden inne for å skjelle meg ut helt urimelig. Kjefte før hun spurte, om noe hun virkelig hadde misforstått fullstendig. Sårbar som jeg var drepte hun all min glede angående en kommende tur med storfamilien, og jeg ble sittende hjemme og gråte i dagevis istedenfor å bli med på det som jeg hadde sett frem mot som et lyspunkt i situasjonen min. 

Det ble en tankeløs handling for mye, og jeg klarte omsider ikke bare feie det av meg enda en gang. Hun vet dette, og er visst fryktelig lei seg, men jeg kom bare til NOK. Jeg ønsker å feie også dette av meg, men det såret så dypt i en veldig sårbar situasjon (som hun var fullstendig klar over), og det ble bare en gang for mye til slutt. 

Av hensyn til resten av familien omgås vi imidlertid høflig ved større familiebegivenheter.

 

Anonymkode: aa70c...f4d

[AnonymBruker]

Ja, har ingen kontakt med min bror. Angrer ikke. 

Anonymkode: 2b0f1...908

[AnonymBruker]

Ville ikke kuttet ut et søsken over bekymring om psykisk sykdom. Spesielt ikke om det var mindreårige barn inne i bildet.

Om du opplever samvær med henne slik, hvordan tror du det er for barna hennes å ha en slik mor….?

Ville fokusert på å opprettholde kontakten, for barnas del i det minste. En stødig voksenperson kan gjøre all verdens forskjell for dem. Og ikke minst kan du holde et lite øye med ting, om det blir nødvendig å koble på hjelpeapparat.

 

Anonymkode: feefa...3b1

[AnonymBruker]

Har ikke kontakt med min søster. Møtes kun en gang i blant hjemme hos mamma. Jeg har prøvd i mange år å ha ett forhold til henne, men hun viste ingen interesse for det. Så da orket jeg ikke mer 

Anonymkode: 7a92d...f68

[AnonymBruker]

Hun har vel i realiteten allerede kuttet ut deg? 

Anonymkode: e4747...d11

[AnonymBruker]

Jeg har gjort det. Med to søsken. Det var fordi de baksnakket meg pluss pluss🥰Foreldrene mine baksnakket meg også. Men det var verst da de var yngre. 
 

Det sliter ut psyken min å ha lite kontakt med familien. Og det er trist å bli den som hele tiden maser om kontakt, for det er jo den personen  jeg ble naturligvis, og man blir mer og mer desperat jo mindre interesse de viser. Jeg tror det skjer naturlig, at man prøver hardere å få oppmerksomhet hvis man ikke får den.  Man lurer jo på hvorfor det er sånn, om de ikke liker en, eller om man har gjort noe galt osv. Dessuten hadde jeg lite nettverk fra før, og ble gående aleine veldig lenge. Det er ikke bra det heller.  Man blir syk av å være mye alene.
 

Jeg har lite kontakt med de generelt.. Det har alltid vært sånn. Det er en trist tilværelse å være ensom. De sier alltid de vil ha kontakt, men jeg hører aldri fra dem. Det er ett år siden hun ene søstera mi har tatt kontakt. Mens hun andre har aldri tatt kontakt noen gang. Men nå syns jeg det går bedre . Men det tok mange år.
 

Det som er «feil» med de og det som er årsaken til at jeg valgte å se en annen vei, er at jeg oppdaget at det gjensidighetsforholdet jeg søker finnes ikke. Dvs at man deler på å passe på hverandre. Bytter på å gi og ta oppmerksomhet.. osv. Det finnes ikke der. De orker ikke. De vil ikke.  Det gjelder alle i min nærmeste familie. Det er allment akseptert at ting «er ikke så farlig».. og så må alle respektere at det er ok å ikke orke noe, eller gi noe.. det er altså ett kappløp om å ikke være den hysteriske.. Det er om å gjøre å ikke ta ting så alvorlig.. eller ikke så seriøst… Med tiden lærte jeg at slik kommer de alltid til å være. 
 

jeg ble «sykeliggjort». De syns jeg er unormal. Mannen min syns også det. Men for meg betyr å være «glad i» å snakke sammen, å søke hverandre.. å gi klemmer. Man skal kjenne at man er der for hverandre. Høre på hverandre.. Det behøver ikke koste mye egentlig, av penger eller tid. Men for meg, så er det å bli borte eller opptatt hele tiden, det samme som å ikke bry seg. Man tenker ikke på personer som viktige lenger.. og så flyr tiden og man blir plutselig gammel.
 

Og det har skjedd. Jeg ble gammel, de ble gamle . Og så ble interessen borte hos meg og, så jeg har også blitt sånn. Vi lever helt separat fra hverandre alle familiene, og interessen er ikke der lenger fra min side. Men det er ikke min skyld at det ble sånn. Men et sted på veien så måtte jeg få slippe å kjenne på savnet.🥰

Jeg sa klart i fra hvordan jeg hadde det jeg. Det var ikke godt mottatt 

Anonymkode: 89560...6bf

[AnonymBruker]

Min søster har møtt en mann i voksen alder. Han isolerer henne/ dem fra oss. Mine foreldre ser ikke realiteten. Det er bare jeg som har barn. Veldig trist for alle. Det begynte med at hun avslo alle forslag og invitasjoner etter han kom inn i bildet. Ungene mine har ikke vært i hjemmet hennes på 8 år ca. Når vi sees en sjelden gang blir det stivt. 
Dette blir et helvete når foreldrene våre kommer til å trenge oss, arveoppgjør etc. hvis mannen fortsatt er her.

 

Anonymkode: e45dd...a8b

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Min søster har møtt en mann i voksen alder. Han isolerer henne/ dem fra oss. Mine foreldre ser ikke realiteten. Det er bare jeg som har barn. Veldig trist for alle. Det begynte med at hun avslo alle forslag og invitasjoner etter han kom inn i bildet. Ungene mine har ikke vært i hjemmet hennes på 8 år ca. Når vi sees en sjelden gang blir det stivt. 
Dette blir et helvete når foreldrene våre kommer til å trenge oss, arveoppgjør etc. hvis mannen fortsatt er her.

 

Anonymkode: e45dd...a8b

Arveoppgjør trenger ikke nødvendigvis å bli «et helvete» hvis foreldrene deres har papirene i orden, og har fordelt arven rettferdig. Ettersom de ikke forstår realiteten, burde du snakke nøye med de om viktigheten av å ha orden i sysakene og testamentet, for å sikre god relasjon mellom dere søsknene videre. Bare lat som om målet ikke er å unngå kontakt med søsken, men at du ikke vil at arv skal skape splid! 

Anonymkode: fac8a...3e3

[AnonymBruker]

En kjent problemstilling i internt i mange familier, og er usikker om  du forventer KG  at sine leser skal endre din søster. Utifra din beskrivelse så har du og din søster ulik personlighet, og det er noe du bare må sjå å  forholde deg til. 

Anonymkode: afcf9...277

[Trøndere1]

Har ikke snakket med min søster på flere år. Hun er udugelig. 

[AnonymBruker]

Jeg kuttet ut søsteren min før snart 6 år siden. Angrer ikke. Hun sugde energien og livsgleden ut av meg. Etter å ha tatt imot SÅ mange stygge kommentarer og blitt latterliggjort så skjelte jeg henne ut. Da blokkerte hun meg på messenger og ringte pappa og sa at jeg var slem.. Han vil ikke ta side og sier bare "vær snille med hverandre nå" de gangene hun begynte. Hun begynte å le hvis jeg gråt, 0 empati. Jeg håper hun får kreft og dør faktisk. Hun er syk i hodet og jeg HATER henne. Hun har også slått meg flere ganger og stjålet fra flere i familien. Kommer ikke til å felle en tåre om hun dør for å si det sånn. Hun har hverken jobb eller venner fordi hun er totalt ond og sier alt rett ut. "Oj du var feit og schtøgg". Hun er også rasist og roper n-ordet til folk med afrikansk utseende.. Hadde vært gøy om noen fikk totalt nok og smelte henne ned i bakken  

Anonymkode: 64816...182