Natterravn Skrevet 23. desember 2023 #1 Skrevet 23. desember 2023 Jeg står i en svært vanskelig situasjon akkurat nå som skyldes ting fra fortiden min som nå røskes opp i. Jeg har slitt med selvmordstanker og har vært åpen om dette overfor min mor. Som en 19-årig alene mor får jeg hjelp til å passe prinsessa mi en dag i uken + en helg i måneden. Dette er jeg ufattelig takknemlig for, men de siste ukene har det vært ekstra tungt, noe som har ført til at mamma har passet jenta mi 3 dager denne uken. Min mor er en svært ærlig person og sier tingene rett ut, selv når man kanskje burde sensurert. Hun har pga. denne pasningen vært ganske sur og sint fordi hun syntes det er belastende og at jeg er en belasting for henne og resten av familien. Hun sa også at hun hadde en vond klump i magen når det gjaldt min datter og at hun nå ikke følte seg sikker på om jeg klarte p ta meg henne. (Jeg har rutiner og leiligheten er stort sett fri for rot, alle klær er alltid vasket osv.). Dette syntes jeg var så utrolig vondt å høre, spesielt når mye av grunnen til at jeg er deprimert er nettopp fordi jeg vet hvilken stor belastning jeg er for meg selv, at jeg føler jeg ikke er god nok mamma osv. Jeg fant rett og slett ut at nå er det nok, at jeg burde gjøre alle sammen en stor tjeneste og ta mitt eget liv. Jeg la fram mitt avskjedsbrev og gikk utenfor klar for å henge meg. Mens jeg satt i treet uansett fikk jeg meg ikke til å gjøre det. Jeg vil jo ikke at datteren min skal miste sin mamma. Da jeg kom inn døren var mamma kommet på besøk og når hun ikke fant meg var hun åpenbart stresset. "Har du vært ute og prøvd å ta livet ditt nå?" spurte hun sint. Jeg svarte ikke, men gråt. Da fortsatte hun "Jeg orker ikke mere, jeg er drittlei, ta livet ditt! Jeg gidder ikke mere". Dette syntes jeg var forferdelig vondt å høre, spesielt da jeg ikke har noen andre rundt meg enn henne. Vi snakket sammen senere på dagen hvor hun lurte på om jeg var usikker på om hun var glad i meg. Jeg svarte at jeg ble usikker noen ganger, når hun sa ting som dette. Nå er hun veldig sint og krever at jeg skal si unnskyld for å ikke ha forståelse for at hun sa jeg skulle ta livet mitt, hvis ikke vil hun ikke se meg mer. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler hele verden min svirrer rundt og at alt jeg har trodd og tenkt nå snus på hodet. Er jeg urimelig som tenker at dette var totalt uakseptabelt av min mor og si, eller hva syntes dere? 3
Jdz Skrevet 23. desember 2023 #2 Skrevet 23. desember 2023 Under forutsetning av at historien er akkurat slik du presenterer den: Nei, jeg synes selvsagt ikke du er urimelig. Jeg har full forståelse for at din mor opplever situasjonen som krevende og belastende, men sånn sier man bare ikke. Ikke til noen. Alle kan si dumme ting i en presset situasjon, men her mener jeg det er moren din som bør be om unnskyldning. 1
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2023 #3 Skrevet 23. desember 2023 Jeg tror hun har sagt det i ren og skjær redsel, ingen vosksne e ønsker at barna deres skal ta livet av ens. Anonymkode: bf99f...711 1 4
Natterravn Skrevet 23. desember 2023 Forfatter #4 Skrevet 23. desember 2023 AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Jeg tror hun har sagt det i ren og skjær redsel, ingen vosksne e ønsker at barna deres skal ta livet av ens. Anonymkode: bf99f...711 Jeg er enig i at dette er normalen, men ikke alle mennesker er normale. Selv har jeg blitt utsatt for voldtekt av min egen biologiske far, og lærte tidlig at ikke alle vil deg vel bare fordi de er familie. 3
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2023 #5 Skrevet 23. desember 2023 Du tenger proff hjelp, det er det du trenger. Om moren din fant det brevet før deg kan jeg bare tenke meg hva hun følte, slemt sagt ja men det og være pårørende til en som er psykisk syk som deg er også beintøft. Hun trodde seriøst du var død. Ville du ta ditt liv sånn seriøst? Eller var det et rop om hjelp? Har du holdt på sånn her mange ganger eller var det første gangen? Jeg tenker din mor er totalt utslitt fordi hun går rundt og bekymrer seg for deg. Det er ikke akseptabelt og si dem ordne hun gjorde, men sammtidig gjorde du noe som får noen til og vippe over kanten og man kan si mye i rein sinne og fortvilelse. Jeg er enig i din mor, holder du på sånn hadde jeg vært veldig bekymret hvordan du er i stand til og ivareta er barn, når du tydelig er den som selv trenger hjelp. Mener du nå virkelig at du er til fare for deg selv ang og ta ditt eget liv, si det til moren din og gå til legen. Om det kun er for og få oppmerksomhet er det så stygt gjort. Anonymkode: a8ff9...8fe 3 1
Natterravn Skrevet 23. desember 2023 Forfatter #6 Skrevet 23. desember 2023 Jdz skrev (3 minutter siden): Under forutsetning av at historien er akkurat slik du presenterer den: Nei, jeg synes selvsagt ikke du er urimelig. Jeg har full forståelse for at din mor opplever situasjonen som krevende og belastende, men sånn sier man bare ikke. Ikke til noen. Alle kan si dumme ting i en presset situasjon, men her mener jeg det er moren din som bør be om unnskyldning. Ja historien er akkurat som jeg sier det. Jeg også skjønner at dette er belastende for mamma og sier også til henne at jeg er veldig takknemlig for hjelpen jeg får. Jeg skjønner det svært godt. Jeg skulle ønske hun sa unnskyld jeg også, da kunne jeg vite med meg selv at det ikke var noe hun faktisk mente. 2
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2023 #7 Skrevet 23. desember 2023 Du kan ikke ha ansvaret for og ta vare på ett barn slik du føler deg nå. Det er risikofylt for barnet på så mange måter. Ta ansvaret det er å være forelder å ha en lengre samtale med moren din og helst også barnevernet for avlastning. Du har det vanskelig ja, men du er også forelder. Søk hjelp til egen situasjon Anonymkode: a6a0d...e79 2
Matas Skrevet 23. desember 2023 #8 Skrevet 23. desember 2023 Kjære trådstarter, Jeg må dessverre stenge tråden din fordi vi ikke tillater at man skriver om selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113. Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år) Kirkens SOS: 22 40 00 40 Med vennlig hilsen, Matas, moderator.
Anbefalte innlegg