AnonymBruker Skrevet 22. desember 2023 #1 Skrevet 22. desember 2023 Er i en periode med alvorlig depresjon (diagnostisert av psykolog) og fungerer ikke i hverdagen. Går i terapi og forsøker mitt beste. Psykologen sier alltid at jeg må se fremover, selv om at jeg ikke har noen håp. Det verste jeg kan gjøre er å stoppe opp. Har tilbakevennende depressiv lidelse. Depresjon er ikke uvanlig for meg, og jeg er vandt til å se fremover, selv når det er tungt. Nå er det helt svart. Under de verste periodene som jeg er i nå, så lever jeg minutt for minutt. Jeg forsøker nå å gjøre som psykologen sier, ikke stoppe opp helt og se fremover selv uten håp. Problemet er, jeg føler jeg faker sykdommen fordi jeg er for flink. Det er mye i det skjule jeg ikke mestrer, og jeg må ta tak i meg selv hver dag for å bli værende. Samtidig så føler jeg at jeg er for flink, fordi. Jeg hentet en kattunge (planlagt i lang tid, ville egentlig avlyse) for 2 uker siden. Han får all kos, omsorg og lek han skal ha. Men jeg føler ingenting, ingen glede. Jeg er normalt en person som prater med dyrene mine, nusser og klemmer dem. Gikk opp for meg nå nettopp at jeg har ikke sagt et ord til katten, ikke et eneste nuss eller klem. Har ikke tenkt over hvorfor det er slik, men jeg føler ingen tilknytning eller glede. Han får alt han trenger og han har det bra, sånn at det er nevnt. Går det ikke bra, så vil mamma passe han og jeg vet når jeg må spørre om hjelp. Jeg var på julemarked i sentrum i noen timer for et par dager siden. Selv om at alt inni meg sa nei og jeg ville bli igjen hjemme. Jeg følte ingenting, ingen glede av å være med venninnen min. Jeg gjorde det fordi jeg har avlyst de tre siste årene på grunn av sykdom og psykisk sykdom. Jeg oppførte meg normalt, falskt smil og latter, vanlig hyggelig prat men inni meg følte jeg ingenting og det tok all energien jeg hadde. Vi bestilte også billetter til en utenlandsreise til slutten av februar. Planlagt lenge, som jeg har avlyst og utsatt mange ganger. Føler ingen glede, ingen lyst, får ikke til å se for meg at det vil skje. Jeg har ikke møtt vennene mine på over et år, og har unngått familie og alt av sosialisering annet enn psykologen i flere måneder. Det krevde mye å gå ut døren og jeg har vært liggende på sofaen siden. Angrer på at jeg gjorde det så tett mot julaften, for jeg har ikke energi for familien og håper jeg blir syk og kan bli hjemme på julaften. De rundt meg ser på det at jeg hentet kattungen og bestilte tur som et tegn på at jeg nå er frisk. Og de jubler av glede og kommenterer det hele tiden, det er så slitsomt! For jeg føler meg verre. Føler jeg faker det. Jeg har ikke lyst til noe av det jeg har gjort, og jeg har ingen fremtidshåp i mørket. Jeg tar dagen minutt for minutt, og sover 15+ timer for å unngå mitt eget hode. Jeg går til psykolog, jeg vet at det går over en dag, selv om at det ikke føles slik. jeg tror ikke helt på det og slik har det vært i to måneder nå. Katten er ingen grunn til å bli værende. Mamma vet om min psykiske plager og jeg skaffer meg ingen dyr, uten en plan for hva som skjer med dem (de forrige dyrene jeg hadde, jeg har nå bare en kattunge) om jeg ikke er her mer. Mamma tar han inn og det er noe vi har avtalt på forhånd. Om det så skjer om en uke eller 1 år, han har et hjem og er trygg uten meg. Venninnene mine reiser uten meg, de trenger ikke meg. Jeg ødelegger ikke turen for dem. De to tingene som kan se ut som et fremtidshåp, er ubetydelig og irrelevant for meg og mitt liv. Det påvirker ingenting. Når jeg snakker med familien så passer jeg på å bare prate om turen og kattungen. For å ikke prate om meg selv. Så jeg forstår at de ikke forstår hva som foregår bak lukkede dører og inni meg. Men jeg har ikke en gang turt å fortelle psykologen om disse to store tingene, i frykt for å ikke bli trodd når jeg sier at jeg ikke har noen fremtidshåp og jeg sliter veldig for tiden. Jeg er redd for at de to ubetydelige tingene skal bli brukt imot meg. Alt jeg gjør, er et forsøk på å gjøre det som er riktig. Mest for å ikke skuffe psykologen som forsøker så hardt å hjelpe meg. Allikevel så sitter jeg igjen med en følelse av at jeg faker det, jeg er ikke syk nok. Jeg føler disse tankene kommer av frykten for å være ærlig med psykologen, for jeg er redd for at hun skal si og tenke det. Akkurat nå, så er det disse tankene som holder på å tar knekken på meg! Er jeg for flink? Hvor godt fungerer du i de aller tyngste periodene? Jeg snakker ikke om mild eller moderat depresjon, men alvorlig depresjon. Google diagnosekriteriene om du ikke vet forskjellen. Anonymkode: 0b651...05b 2
AnonymBruker Skrevet 22. desember 2023 #3 Skrevet 22. desember 2023 Jeg tenker daglig på selvmord, men jobber fulltid, er sosial med venner, dusjer og sminker meg, lager mat og spiser, tar vare på sønnen min på 5 osv. Så ingen tror jeg er så dårlig som jeg er, selv om jeg sier det. Jeg vet jeg "skal" gjøre alt dette fordi det er det et menneske gjør i dette samfunnet. Og det er derfor jeg gjør det. Jeg er en pliktoppfyllende perfeksjonist i tillegg, og vet at om jeg slutter å være flink er det i hvert fall bare å gi opp. Jeg spiller en rolle for å passe inn. Så tror jeg skjønner hva du tenker, i hvert fall litt. Anonymkode: bd482...e2d 5
AnonymBruker Skrevet 22. desember 2023 #4 Skrevet 22. desember 2023 Kjære deg, selvfølgelig "faker" du ikke. Det du beskriver høres ut som om du er dypt deprimert. Du føler deg mislykket, du ser ingen fremtid, du har mistet håp. Du er på et mørkt, mørkt sted. Prøv å forklare for behandleren din hvordan du virkelig har det akkurat nå. Kanskje du må få en behandling som er mer akutt enn en psykolog som forteller deg at du må "se fremover" Medisiner eller innleggelse. Funksjonsgrad har lite med depresjon å gjøre. Egentlig. Jeg hadde en nær kompis, en bekjent og en kollega som alle tilsynelatende var høyt fungerende. Alle tok selvmord 😥 Jeg visste hva kompisen min slet med, men han jobbet 100%, deltok på alt sosialt, trakk seg aldri tilbake. Men han åpnet seg for meg en gang og fortalte at "alt er sort i livet mitt". Jeg hadde også vanskelig å forene det med han blide, sosiale fyren jeg kjente, og tok det ikke på alvor før han..ja, skal ikke si hva han gjorde, men han tok livet sitt på en måte som ingen overlever av. Det handler ikke om hva du gjør eller hvordan du fremstår - men om hvordan du har det. Anonymkode: 0a8b2...1ff 1
Molly 4.5 år Skrevet 22. desember 2023 #5 Skrevet 22. desember 2023 Ta kontakt med legen. Og be om hjelp. Finnes mange typer antidepressiva. Kan hende du må prøve noen , men kanskje kan dem hjelpe. Du har ingenting å tape på å prøve. Og prat med psykologen om det ❤️ 1
Anna Maria Skrevet 22. desember 2023 #6 Skrevet 22. desember 2023 Du lider av utstrakt anhedoni, som er et ganske vanlig trekk ved depresjon. Det som tidligere ville gitt deg glede, gir deg ingenting nå. Du skal ikke bruke energien din på å tenke på om du er deprimert eller ikke, det lar du terapeuten og legen ta seg av. Fortsett med å gjøre disse tingene selv om de ikke gir deg glede, det er viktig i forhold til å raskere komme seg ut av depresjonen. Spis sunt, få nok søvn, mosjon, kontakt med andre mennesker. Det vil bli bedre igjen denne gangen også.
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2023 #7 Skrevet 23. desember 2023 Du faker ikke depresjon, du er deprimert. Det er ikke uvanlig å klare å gjøre dagligdagse ting og se tilnærmet normal ut ovenfor andre, selv med en heftig depresjon. Vi tar på oss masken fordi vi føler vi må. Jeg har tilbakevennende depresjon, har hatt det sånn i 20 år. Det er egentlig ingen som ser på meg at jeg er deprimert, men jeg har nok en litt kortere lunte for de aller nærmeste. Jeg gråter når jeg er alene og da faller jeg også sammen og ikke orker å gjøre det jeg egentlig skal. Men for min mann, barn og jobb så virker jeg normal. Jeg tar på maska og kommer meg gjennom dagen, en dag av gangen. Samtidig som jeg tenker på at jeg egentlig skulle ønske jeg hadde sluppet dette livet. Men grunnet barna mine er ikke det et valg i dag. Hunden er den eneste som får vite sannheten, for han sier ikke noe. Ta kontakt med legen din og forklar hvordan du har det. Kanskje skulle du ha prøvd antidepressiva i kombinasjon med behandling? Kommunene har psykisk helsehjelp hvor du selv kan ta kontakt, trenger ikke henvisning. Ønsker deg alt godt ❤️ Anonymkode: 22fbb...2d4 2
AnonymBruker Skrevet 23. desember 2023 #8 Skrevet 23. desember 2023 AnonymBruker skrev (10 timer siden): Kjære deg, selvfølgelig "faker" du ikke. Det du beskriver høres ut som om du er dypt deprimert. Du føler deg mislykket, du ser ingen fremtid, du har mistet håp. Du er på et mørkt, mørkt sted. Prøv å forklare for behandleren din hvordan du virkelig har det akkurat nå. Kanskje du må få en behandling som er mer akutt enn en psykolog som forteller deg at du må "se fremover" Medisiner eller innleggelse. Funksjonsgrad har lite med depresjon å gjøre. Egentlig. Jeg hadde en nær kompis, en bekjent og en kollega som alle tilsynelatende var høyt fungerende. Alle tok selvmord 😥 Jeg visste hva kompisen min slet med, men han jobbet 100%, deltok på alt sosialt, trakk seg aldri tilbake. Men han åpnet seg for meg en gang og fortalte at "alt er sort i livet mitt". Jeg hadde også vanskelig å forene det med han blide, sosiale fyren jeg kjente, og tok det ikke på alvor før han..ja, skal ikke si hva han gjorde, men han tok livet sitt på en måte som ingen overlever av. Det handler ikke om hva du gjør eller hvordan du fremstår - men om hvordan du har det. Anonymkode: 0a8b2...1ff Funksjonsgrad har masse med depresjon å gjøre, særlig når den er alvorlig. Anonymkode: a50c0...3af 1
Perelandra Skrevet 23. desember 2023 #9 Skrevet 23. desember 2023 Kjære trådstarter! Jeg må dessverre stenge tråden din fordi vi ikke tillater at man skriver om selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113. Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år) Kirkens SOS: 22 40 00 40 Med vennlig hilsen Perelandra, mod.
Anbefalte innlegg