Jeg ønsker virkelig å gifte meg, men ikke han..

[AnonymBruker]

Hei 

Jeg og samboeren har vært sammen i 7 år, han har barn på 11 og 21. 

Jeg har så lyst å gifte meg. Da vi datet og snakket om giftemål, var han ikke fremmed for det - men var litt i tvil på bakgrunn av tidligere erfaringer. Han har ikke vært gift, men forlovet med mammaen til barna. Han sier at de ble forlovet for å prøve å «fikse» forholdet etter mye turbulens - men det funket jo da ikke. 

Nå nekter han for å gifte seg, fordi han er redd det samme skal skje igjen. Jeg har ikke barn, kan ikke få barn - og jeg føler jeg vil ha NOE. Og dette noe, er å gifte meg. Med han! Vi er kjempeforelsket, harmonisk og snill med hverandre, hverdagen fungerer bra og vi tjener godt begge to. Jeg solgte mitt hus da vi ble sammen, og flyttet inn til han. Han eier huset nå, og det eneste han kan «tilby» meg er å kjøpe meg inn i huset. 
 

Misforstå meg rett når jeg sier dette, men jeg trenger mer. Jeg har et behov for å føle at dette er min familie, føle at jeg er i familien. Nå føler jeg meg litt som et utskudd (det går fint med barna, vi trives i hverandres selskap), men det er likevel ekkelt å tenke på at jeg kan miste dette på 1 sek og bli «glemt». Jeg vet at det samme kan skje ved giftemål, men dere skjønner kanskje greia? 
 

Føler jeg trenger mer tilknytning, på en måte. 
 

Også synes jeg det er fryktelig urettferdig at han skal skylde på tidligere hendelser med en annen person. Jeg vet det var mye grums i det forholdet, men jeg er jo ikke eksen - noe jeg har bevist han i 7 år nå. Og han er veldig glad i meg. Men det stikker når jeg ikke er nok, men eksen fikk barn og forlovelse. 
 

Høres kanskje ut som jeg prøver å overgå eksen, men det er ikke det som stikker dypest. Det er at jeg vil aldri ha min egen familie med barn og mann og hus, det å gifte meg med han vil være det nærmeste jeg kommer. 
Jeg er 29, og han 38.

Men jeg kan jo ikke tvinge han. 
 

Hva tenker dere jeg kan gjøre for å prøve å snu tankegangen? 
 

 

Anonymkode: 9fb82...368

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei 

Jeg og samboeren har vært sammen i 7 år, han har barn på 11 og 21. 

Jeg har så lyst å gifte meg. Da vi datet og snakket om giftemål, var han ikke fremmed for det - men var litt i tvil på bakgrunn av tidligere erfaringer. Han har ikke vært gift, men forlovet med mammaen til barna. Han sier at de ble forlovet for å prøve å «fikse» forholdet etter mye turbulens - men det funket jo da ikke. 

Nå nekter han for å gifte seg, fordi han er redd det samme skal skje igjen. Jeg har ikke barn, kan ikke få barn - og jeg føler jeg vil ha NOE. Og dette noe, er å gifte meg. Med han! Vi er kjempeforelsket, harmonisk og snill med hverandre, hverdagen fungerer bra og vi tjener godt begge to. Jeg solgte mitt hus da vi ble sammen, og flyttet inn til han. Han eier huset nå, og det eneste han kan «tilby» meg er å kjøpe meg inn i huset. 
 

Misforstå meg rett når jeg sier dette, men jeg trenger mer. Jeg har et behov for å føle at dette er min familie, føle at jeg er i familien. Nå føler jeg meg litt som et utskudd (det går fint med barna, vi trives i hverandres selskap), men det er likevel ekkelt å tenke på at jeg kan miste dette på 1 sek og bli «glemt». Jeg vet at det samme kan skje ved giftemål, men dere skjønner kanskje greia? 
 

Føler jeg trenger mer tilknytning, på en måte. 
 

Også synes jeg det er fryktelig urettferdig at han skal skylde på tidligere hendelser med en annen person. Jeg vet det var mye grums i det forholdet, men jeg er jo ikke eksen - noe jeg har bevist han i 7 år nå. Og han er veldig glad i meg. Men det stikker når jeg ikke er nok, men eksen fikk barn og forlovelse. 
 

Høres kanskje ut som jeg prøver å overgå eksen, men det er ikke det som stikker dypest. Det er at jeg vil aldri ha min egen familie med barn og mann og hus, det å gifte meg med han vil være det nærmeste jeg kommer. 
Jeg er 29, og han 38.

Men jeg kan jo ikke tvinge han. 
 

Hva tenker dere jeg kan gjøre for å prøve å snu tankegangen? 
 

 

Anonymkode: 9fb82...368

Si det samme til han som du skrev her. Dere kan også skrive avtale, om hans egentlig grunn er at han er pliktig å dele ting etter gifyemål. Dette gjelder ikke det dere tar med inn i forholdet.  

Jeg tenker at det også er et argument at det er lettere å investere  i et forhold som er satt i ekteskap. Og at det er lettere å jobbe for at det skal vare.

Anonymkode: a7c43...347

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Si det samme til han som du skrev her. Dere kan også skrive avtale, om hans egentlig grunn er at han er pliktig å dele ting etter gifyemål. Dette gjelder ikke det dere tar med inn i forholdet.  

Jeg tenker at det også er et argument at det er lettere å investere  i et forhold som er satt i ekteskap. Og at det er lettere å jobbe for at det skal vare.

Anonymkode: a7c43...347

Jeg har prøvd å si det, men da sa han at han skulle prøve å tenke annerledes på det framover… Dette er ett år siden, og idag kom temaet opp igjen tilfeldig, og da spurte jeg om hva han hadde tenkt. Da svarer han bare «jeg vet ikke helt hva jeg skal si til deg», noe som tyder på at han muligens ikke har prøvd å tenke annerledes… 

En ting jeg er sikker på, er at jeg nok ikke vil føle meg tilfreds å gå gjennom livet ugift og uten barn. Kanskje jeg er trangsynt, men føler jeg ikke vil oppnå noe i livet annet enn karriere da… Det er sårt, for jeg vil gjerne være sammen med han. 

Anonymkode: 9fb82...368

[AnonymBruker]

Om du ikke klarer å FØLE at det er din familie uten at du gifter deg, så tenker jeg du burde revurdere giftemålet.

Man skal kunne føle at man er en familie uavhenging av status.

Anonymkode: e922a...93f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Om du ikke klarer å FØLE at det er din familie uten at du gifter deg, så tenker jeg du burde revurdere giftemålet.

Man skal kunne føle at man er en familie uavhenging av status.

Anonymkode: e922a...93f

Skjønner det, men er ikke det som er sakens kjerne. Er mer det at å føle større tilhørighet, eller oppnå noe annet enn bare karriere er noe jeg trenger. Og jeg har virkelig lyst å gifte meg fordi jeg elsker han, og ser ikke for meg et liv uten. Vanskelig å forklare rett hvilken følelser jeg har, så er nok ikke så lett å forstå riktig hva jeg mener

Anonymkode: 9fb82...368

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dere må snakke ordentlig om dette. Jeg får inntrykk at du er noe konfliktsky eller for forsiktig når du tar det opp. Kanskje du ønsker eller drømmer om at han skal forstå hvor viktig dette er for deg uten at du trenger å forklare. Bare det at han ikke forstår og at du må forklare føles kanskje ut som en avvisning i seg selv.

Men dere må snakke skikkelig sammen. Du beskriver godt i hovedinnlegget. Og jeg synes spesielt at du kan løfte frem at det er urettferdig av han at han tar sine vonde erfaringer med ex ut over deg. Du har vært der i 7 år, det burde veie tungt. Og han må jobbe med å plassere sin vonde fortid et sted og livet med deg et annet sted. Han pålegger deg et ansvar for egne følelser som han må ta selv.

 

Anonymkode: cb53c...d42

[AnonymBruker]

Dere må i hvert fall skrive en samboerkontrakt. 

Med barn så kan det nok være arv han er litt bekymret for. Dør han før deg arver du han i tillegg til barna 

Anonymkode: ca46a...3a9

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt, og skjønner hva du mener! 

For å være helt ærlig, så handler dette om at du ønsker skikkelig trygghet i forholdet du er i. Å om han ikke ønsker å gi deg det. Kan du egentlig bli? 

Vil du være med en som ikke ønsker deg så vel ?

Her tror jeg desverre du burde la han gå. (Kanskje kommer han tilbake med en forlovelsesring, kanskje ikke). 

Men, jeg skjønner deg godt, og det er ikke noe flaut, jeg høre at du prøver å begrunne det veldig hardt, ønsket ditt om trygghet. Men, det er egentlig så enkelt som 

"Er han villig til å gi meg den tryggheten jeg ønsker eller ikke?"

Den følelsesmessige trygghet... Jeg hører at det er den du ønsker. Og det er ikke lite. Det er alt! "Full aksept, eller dra.."

Anonymkode: b0ca7...011