Hvordan er ditt forhold til din mor?

[kaleidoskop]

Har du er fint eller anstrengt forhold til din mor? 

Jeg har sistnevnte. Er veldig glad i moren min, det er jo mamma. Men hun trykker så på knappene mine. Kan ikke være sammen med henne mer en et par dager av gangen. Særlig bryr hun seg med hvordan jeg behandler barna. Hva de spiser, når de spiser, duller for mye med dem, bruker for lite tid, leggetid, godteri mm. Men det er bare barna, det er andre ting også som at vi stiller veldig forskjellig politisk. Jeg ønsker ikke å snakke om slike ting når vi er sammen, da mange av hennes meninger er veldig kontroversielle. 

Jeg ønsker så gjerne å ha godt forhold til egne barn når de blir vokser opp. Hva gjør at du har et godt eller dårlig forhold til din mor? 

Eller har personlighet så mye å si, at om man er forskjellige så er man det? 

[AnonymBruker]

Har hatt et anstrengt forhold som har blitt bedre siste årene etter at jeg selv fikk barn. Fokuserer på hennes positive sider og det hun gjør/har gjort for meg fremfor det negative/personligheten krasjer. Har også jobbet mye med meg selv med å tilgi fortid og på å forstå henne. Tilbringer mye mer tid sammen. Og snakker med respekt til henne. Når jeg gjorde dette over tid begynte hun å følge etter og vi snakker til hverandre med mer respekt. Kan fortsatt trigger men langt sjeldnere.

Anonymkode: 78714...c16

[AnonymBruker]

Jeg har et kjempegodt forhold til min mor, til tross at vi er utrolig forskjellige. Alt fra ulik preferanser på mat, serier, klær, politisk ståsted, you name it - vi har ledd mye av det opp igjennom, hun påstår at hun fikk med seg feil unge hjem fra sykehuset 😂 Vi kan óg ha konflikter, men de er få, og har aldri vært store.

Hun har alltid behandlet meg som et eget individ, helt siden jeg var liten - dvs jeg måtte selvsagt følge de reglene og rammene hun satte i hjemmet, men det har alltid vært rom og forståelse for mine meninger. Siden vi tross alt er så forskjellige, har dette hjulpet oss masse. Det har vært viktig for henne å oppdra en selvstendig kvinne som ikke er redd for å ta plass, fullstendig klar over at hun da fikk en datter som ikke godtok allverden. Det har gått fint 😊 Hun har aldri micro managa meg, aldri lagt seg oppi ting som hun ikke har noe med. Hun kan komme med velmenende råd, men that's it. 

Dette har gjort at jeg takler dårlig at folk stikker nesa si i min business, da, jeg setter pris på andres omsorg og feedback, men å bli dirigert og micro managa får jeg seriøst ståpels av. 

 

Anonymkode: 60e38...b02

[Mr.Anon]

Dessverre så har jeg lite til ingenting kontakt med min mor. Hun er ett kapittel for seg selv og har gang på gang skjøvet bort de rundt seg, til og med sin egen mor.

Blod gjør deg ikke til familie, det er handlingene du gjør som gjør deg til familie. Så hva min mor angår bryr jeg meg fint lite og vil nok ikke felle en tåre når begravelsen skulle skje en gang.

Min mor for meg er min bestemor, det er hun som har oppdratt meg fra starten av når min egen mor hadde andre prioriteringer. Så bestemoren min er jeg utrolig glad i og vil alltid ha en stor og spesiell plass i mitt hjerte, forhåpentligvis får jeg ha henne noen år til og jeg gjør mitt beste for å gi henne en lettere hverdag.

[AnonymBruker]

Både og. Jeg er glad i henne, men hun nekter å ta imot hjelp for sin psykiske sykdom og dette har vært en påkjenning for hele familien. 

Anonymkode: 4efde...fab

[AnonymBruker]

Anstrengt.

Vi er mange tette søsken. Moren min har det med å skryte av at jeg klarte meg så godt selv allerede fra jeg var baby. Gråt ikke når jeg våknet, enkel å legge, tåmodig når hun måtte ta seg av min 13 mnd eldre storebror, krevde ikke noe da hun fikk min 12 mnd yngre lillebror som var krevende. Trivdes best i eget selskap, trengte ikke leksehjelp.

Faktum er at jeg trengte det samme som andre barn, men at hun ikke så det eller tok seg tid til meg fordi de andre krevde oppmerksomhet på den måten hun responderte på.

Hun var alltid opptatt med krisene til min eldre bror eller mine to yngre brødre. Jeg bodde to år på den andre siden av landet, hun ringte meg to ganger og besøkte ingen ganger. Da en bror flyttet besøkte hun 5 ganger på et år.

Nå er hun bitter fordi jeg ikke prioriterer henne, og fordi jeg har et godt forhold til svigermor. 

Good riddance!

Anonymkode: f6f7a...dbf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Anstrengt.

Vi er mange tette søsken. Moren min har det med å skryte av at jeg klarte meg så godt selv allerede fra jeg var baby. Gråt ikke når jeg våknet, enkel å legge, tåmodig når hun måtte ta seg av min 13 mnd eldre storebror, krevde ikke noe da hun fikk min 12 mnd yngre lillebror som var krevende. Trivdes best i eget selskap, trengte ikke leksehjelp.

Faktum er at jeg trengte det samme som andre barn, men at hun ikke så det eller tok seg tid til meg fordi de andre krevde oppmerksomhet på den måten hun responderte på.

Hun var alltid opptatt med krisene til min eldre bror eller mine to yngre brødre. Jeg bodde to år på den andre siden av landet, hun ringte meg to ganger og besøkte ingen ganger. Da en bror flyttet besøkte hun 5 ganger på et år.

Nå er hun bitter fordi jeg ikke prioriterer henne, og fordi jeg har et godt forhold til svigermor. 

Good riddance!

Anonymkode: f6f7a...dbf

Jeg har dessverre samme erfaring. Jeg trengte ingenting, verken gode samtaler, støtte eller helsehjelp. Jeg klarte alt selv, fordi jeg var nødt til det.

Anonymkode: 4efde...fab

[katties]

Var anstrengt fra ca 15-19. Fikk mye kritikk for å røre kvisene mine, for at jeg bare hadde sommerjobb, og ikke deltidsjobb, slik noen har, kommentarer på kroppen min. Hun hadde også generelt lite tid pga jobb (det var ikke så mye hun kunne gjøre med dette), og jeg fikk mye plikter ift husarbeid hjemme som min søster ikke hadde. Min søster hadde i tillegg en del problemer jeg måtte ordne opp i (ikke pålagt, men jeg syntes ikke det var greit st hun hadde disse problemene), og jeg hadde generelt mye jeg hadde ansvar for, i tillegg til å passe på henne. Jeg var likevel et barn som tolererte mye og skjønte at hun selv ikke hadde det lett, men jeg kjente at jeg måtte ut av huset for min egen psykiske helse.

Jeg drømte om å flytte ut så fort jeg kunne, så langt unna som jeg kunne, som var nettopp det jeg gjorde. Det tok noen år før vi begynte å snakke regelmessig igjen, og moren minforandret seg en del over tid. Hun måtte lære seg tålmodighet på en annen måte da min bestemor ble psykisk syk, og min mor måtte selv gå til psykolog en stund. 

I dag har vi heldigvis et godt forhold og pleier å ringes et par ganger i uka, og ser hverandre i gjennomsnitt ca en gang i måneden (hun bor ganske langt unna).

Endret 21. desember 2023 av katties

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har dessverre samme erfaring. Jeg trengte ingenting, verken gode samtaler, støtte eller helsehjelp. Jeg klarte alt selv, fordi jeg var nødt til det.

Anonymkode: 4efde...fab

Det såre er at hun fortsatt holder på dette narrativet. Hun anerkjenner ikke at jeg ikke fikk det jeg trengte som barn. Dermed kan vi ikke skvære opp noe som helst og se framover.

Jeg orker ikke late som om ting er bra mellom oss, men jeg klarer ikke lage en greie av det heller. Når hun ikke ser sin rolle i vårt dårlige forhold kan det ikke være opp til meg å reparere det.

Anonymkode: f6f7a...dbf

[AnonymBruker]

kaleidoskop skrev (45 minutter siden):

Har du er fint eller anstrengt forhold til din mor? 

Jeg har sistnevnte. Er veldig glad i moren min, det er jo mamma. Men hun trykker så på knappene mine. Kan ikke være sammen med henne mer en et par dager av gangen. Særlig bryr hun seg med hvordan jeg behandler barna. Hva de spiser, når de spiser, duller for mye med dem, bruker for lite tid, leggetid, godteri mm. Men det er bare barna, det er andre ting også som at vi stiller veldig forskjellig politisk. Jeg ønsker ikke å snakke om slike ting når vi er sammen, da mange av hennes meninger er veldig kontroversielle. 

Jeg ønsker så gjerne å ha godt forhold til egne barn når de blir vokser opp. Hva gjør at du har et godt eller dårlig forhold til din mor? 

Eller har personlighet så mye å si, at om man er forskjellige så er man det? 

Anstregt, lite/omtrent ikke, dårlig forhold etter stor omsorgsvikt i barndommen..

Anonymkode: d9b04...cc4

[AnonymBruker]

Per dags dato har jeg ett godt og tett forhold til min mor. 

Det har tidvis oppover årene vært et veldig anspent og vanskelig forhold, men de siste årene har det blitt mye bedre. 

Mye skyldes ting og hendelser i barndom/ungdomsårene/tidlig 20 årene. Samt valg hun har tatt og konsekvensene av dem. 

Anonymkode: 406cf...707

[AnonymBruker]

Forholdet er veldig komplisert. Jeg ble først diagnostisert som autist som voksen, men jeg tipper min mor også er autist. Hun mener diagnosen umulig kan komme fra hennes side, men det er jeg ganske så sikker på 🤣 2 autister som begge har sine særheter, og det skal vel litt til for at en ikke spiller på hverandres knapper, når en er mor og datter.

Jeg har i tillegg opplevd mye vondt, og min mor var voldelig i oppveksten. Hun er den dag i dag veldig kontrollerende og vil styre. Forstår ikke at jeg har passert 40. Jeg bor langt unna og vi treffes ikke. Har distansert forhold på telefonen. Jeg ønsker å ha et bedre forhold til henne, men det er komplisert. Jeg må være veldig forsiktig med hva jeg deler av personlige ting, og vet aldri når det blir snudd mot meg. 
 

Det er noe med å la barna finne sin egen vei, men være der på veien og støtte, og alltid ha noen å komme til som aksepterer en, men en får lov til å gjøre egne valg, inkludert tråkke feil. Det er en del av det å vokse opp. 
 

I de aller fleste familier vil jeg tenke at det om ikke alltid er noe, så har det vært perioder hvor forhold har fått kjørt seg litt. Så er det å stå i det, og finne tilbake til hverandre. 

Anonymkode: d0232...ec4

[AnonymBruker]

Jeg TRODDE vi hadde et åpent og godt forhold.

Men etter hun døde fant jeg ut mye som gjorde at jeg måtte tenke over mange situasjoner fra min barndom.

Men før det snakket vi på telefon nesten daglig og hun var en raus og engasjert mormor som elsket barnebarna sine.

Skulle ønske det var den følelsen jeg satt igjen med, ikke dette bitre.

Anonymkode: 94bb5...d66

[AnonymBruker]

Ganske anstrengt. Omgås når jeg må. Hun skyver bort de fleste ved å bare la være å dukke opp når hun har lovet. Som i mitt barns bursdagsselskap. Har i voksen alder skjønt at mye skurret i oppveksten. Hun evnet ikke å beskytte meg. Lot meg henge sammen med 20 år gamle gutter så mye jeg ville når jeg var 13-14 år, også overnattinger. Ble utsatt for uønskede seksuelle handlinger, som jeg frem til i i tredveårene la skylda på meg selv for. Men jeg var jo bare et barn. Grøsser ved tanken på å la min datter få lov til noe slikt.

Ble også grovt mobbet av egne søsken, heller ikke det klarte hun beskytte mer fra. Jeg har klart meg godt, med god utdannelse og jobb. Fint hus og nydelig mann og barn. Men det er ikke hennes(eller min fars) fortjeneste. Jeg er sterk, og har jobbet meg gjennom mye. 
 

Og sånn egentlig, så liker jeg henne ikke så godt. Hun er veldig egoistisk, og har spesielle meninger om mye. Men har alltid følt jeg MÅ like henne og være glad i henne, hun er tross alt min mor.

Anonymkode: a09f6...00f