Par pga forelskelse eller fordi det passet seg sånn.

[AnonymBruker]

Ble du sammen med din partner fordi du var stormende forelsket, eller at det passet inn i din livssituasjon og videre planlegging? 

Jeg ble sammen med min første store kjærlighet rundt 20 årene. Jeg var hodestups forelsket men vi var egentlig ganske ulike, både i interesser men også i personlighet. Det røk etter 4 år ca. 

Min neste partner var jeg aldri stormforelsket i, men vi hadde mange felles interesser, samme verdier, samme fremtidsplaner osv. Så der og da passet det veldig godt å starte et forhold med han. Vi endte med å gifte oss og var gift i 10 år og fikk 2 barn.  Men jeg var aldri forelsket. Vi bare levde livene våre sammen i harmoni (utenom de siste årene). 

Nå treffer jeg en mann, som aldri har vært forelsket. Eller. Han har vært gift en gang og hatt et lengre forhold etterpå. Begge gangene var det beleilig. Samme verdier, interesser, fremtidsplaner, det passet inn i livet der og da. 

Dette har fått meg til å stusse, og tenke over mine egne forhold også. 

Er det mange som finner sin livspartner selv om de ikke er stormende forelsket? Hva skal til for at du valgte den du er med i dag? (Eventuelt tidligere partnere?).  

Anonymkode: 4c4c7...8a5

[aksase]

Jeg tror begge deler må til, både forelskelsen/tiltrekningen og felles kulturbakgrunn, verdier, interesser, og gjerne også personlighet.

Du har jo selv erfart at det ikke har vært nok med kun forelskelse eller kun kompatibilitet.

Jeg ble forelsket i min kone. Vi visste om hverandre, men vi var da begge forelsket i andre som gikk i det samme miljøet. Så ble vi "tvunget" til å bli bedre kjent da vi ble bedt på en hyttetur av en felles bekjent, og da fikk vi øya opp for hverandre i løpet av de dagene. Siden har det vært oss to. Vi var en del av et kristent ungdomsmiljø, og dermed hadde vi allerede en felles verdibase, som jeg tror er veldig viktig. Det viste seg snart at vi også hadde mye annet felles som gjorde at vi trivdes godt sammen. Vi er fortsatt gift etter 25 år. Den heftige forelskelsen har dabbet av, men vi er fortsatt glad i hverandre, og det er kyss, klem og kos hver dag, og alt tyder på at dette vil vare livet ut.

 

Endret 21. desember 2023 av aksase

[Sparkling_Pink]

Jeg er forelsket i hytt og pine. Forelsket i ei uke eller i 7 år. Forelsket i flere og på forskjellige måter. Det starter fort eller kommer krypende tregt og dypt.

Jeg har tungt for å se forelskelsene mine som noe som gir fornuftige pekepinner på hvem jeg vil trives med til partner, og var heller aldri forelsket i han jeg var ilag med lengst. Jeg elsket han dypt etterhvert.

Jeg valgte han fordi han i forhold til de andre karene jeg hadde møtt på den tida framstod som veldig mye bedre; emosjonelt moden, økonomisk ansvarlig, samme ønsker, kunne ta vare på seg selv og tiltrekkende. Det ville ha vært helt ok for meg om han heller ikke var forelsket i meg.

Bruddet var som forholdet, lavmælt, rolig og med jevn kommunikasjon, vi hadde vokst fra en annen som mennesker og hadde ikke lengre de samme fremtidsønskene.

De gangene jeg har vært forelsket og blitt sammen har det stort sett endt etter ett til to år og det har vært stygt. 

[A new man]

Jeg er nok for kynisk til å tro at det er en eneste kvinne i verden som er ment å være min og jeg er ment å være hennes. 

Ikke si det til kona...

Jeg falt hodestups for henne blant annet på grunn av de "kjedelige tingene" du nevner om felles drømmer og felles mål. Jeg elsker henne og familien vår. De er aller aller viktigst i mitt liv. 

Jeg ville antakeligvis kunne fått til dette med en annen kvinne også, men både forelskelsen og felles mål, drømmer og verdier måtte i så fall ha vært på plass.  

Forelskelser varer kanskje ikke evig og avtar noe, jeg tror ikke på evig forelskelser. De som trenger det, vil nok aldri kunne være med bare en person resten av livet. Folk er forskjellige, noen trenger ustanselig bekreftelse på at de har draget, selv om de er lykkelige i et forhold.

Jeg mister fortsatt pusten litt når jeg ser kona, spesielt om hun har pyntet seg. Da er det helt Anna Karenina: "Alle låner lys fra henne"  

[Trolltunge]

For min del har jeg aldri vært motivert, det minste, til å gå i forhold med noen uten de rette følelser. Gjensidig. Så stormende forelskelse her. Gjensidig. Glad for det, for livet og forhold er såpass tøft at uten sterke følelser hadde jeg omtalt ham som min eks for lenge siden, istedenfor har vi vokst oss sterkere og nærere på utfordringer, og jeg har fremdeles de riktige følelser. Det er også gjensidig fremdeles.

[AnonymBruker]

Jeg sier som @aksase over her da jeg også tenker at begge deler er det som skal til når man skal finne seg en livspartner. 

Jeg har hatt forhold som har startet med forelskelse, men som har endt når forelskelsen har roet seg og vi har innsett at vi ikke var kompatible nok til et langt samliv. Så har jeg hatt "praktiske" forhold som har endt på grunn av manglende følelser og lite lidenskap (dette har påvirket sexlivet negativt).

Med min nåværende (og forhåpentligvis livslange) partner startet det med forelskelse, men alt rundt klaffet også. Vi er kompatible når det kommer til verdier, ønsker for fremtiden, mål med livet, sexlyst, humor, økonomiske prioriteringer, oppdragelse og alt det andre som har innvirkning på hvordan vi samhandler som par i hverdagen. Det har så langt holdt i 16 år og vi har det veldig fint sammen. Kan fortsatt kjenne på forelskelse og det er mye kjærlighet mellom oss i hverdagen. Vi har blitt hverandres beste venner og begge ønsker at dette skal vare livet ut. Ingen av oss har opplevd dette tidligere og vi kan ikke fatte at man kan oppleve dette med noen andre. Vi har gått fra å tenke at det finnes mange fisker i sjøen til å tro på at det finnes «den ene» der ute og at vi er hverandres. 

Så ja, hvis er forhold skal vare og samtidig være givende og godt, så tenker jeg at begge deler må til. 

Anonymkode: d536d...bbf

[AnonymBruker]

Vi møttes pga en felles interesse og tiltrekning men har fått et gradvis dypere forhold fordi vi er ganske like men litt ulike og har klart å tilpasse oss til hverandre og åpne opp. Jeg kan være helt meg selv med ham. Han pleide å være sjalu og usikker men nå er han bare åpen og nær meg.

Jeg synes det er litt vanskelig å snakke om å elske. Min eksmann - som opprinnelig var nære venner som ble forelsket i hverandre så vi hadde et nært og sterkt forhold- og jeg sa ofte at vi elsket hverandre og han sa det også rett før han dumper meg. Så til nåværende sier jeg at jeg heller liker ham og forklarer alle grunnene til hvorfor. Sånn pleide mine foreldre å prate til/om hverandre også; ikke store ord men mye innhold. 

Anonymkode: d4d53...520

[Kålrota]

Som 17-åring ble jeg sammen med en fur fordi han var forelska og jeg syntes det var hyggelig. Ikke den beste inngangen. 
 

Jeg ble hodestups forelska i en annen da jeg var 19, vi var sammen i over tjue år og fikk barn sammen. 
 

Nå har sambo og jeg vært sammen i litt over to år, det var definitivt forelskelse. Jeg hadde bestemt meg for å være alene etter det mislykkede ekteskapet, men nå er jeg fryktelig glad for at hjertet mitt ville det annerledes. 

[Perfume]

Jeg var aldri stormende forelsket i min nåværende mann, men jeg var jo veldig betatt da. Han virket så innmari snill, og det var han jo! Så ble dypere kjærlighet fortere egentlig. Vi giftet oss to år etter. 

Tidligere var jeg vel stormende forelsket kun én gang, men han knuste hjertet mitt. ( var såklart mer stormende også i tenårene osv, men det var jo bare sånne kortvarige greier) 

[Gjest WhisperingWind]

Jeg ble forelsket og trivdes med de 3 seriøse jeg har hatt. Men jeg elsket dem ikke på dypt nivå.

Giftet meg med siste tross at jeg tidlig innså at vi egentlig ikke var kompatibel, men det gikk greit inntil vi fikk en unge. Da innså jeg det virkelig. Så separerte oss.

Nå har jeg møtt en mann der det definitivt ikke handler om noe annet enn ren kjærlighet. Vi er ekstremt kompatibel, like bakgrunner og det er som å komme hjem hver gang jeg er i armene hans.

Vi bor i forskjellige kommuner, men heldigvis ikke så lang reisetid. Begge er alene med barn, så ikke alltid lett med hverdagskabalen.

Men han er min første virkelige kjærlighet. Og det i 40 årene gitt🤷🏻‍♀️🤭

[Ellah]

Jeg har hatt en mer intens forelskelse tidligere, men det var et usunt forhold som ikke kan samenlignes med det jeg har nå. 

Jeg var og er fortsatt veldig forelsket i kjæresten min. Vi kompatible på alle de tingene som er viktige, som verdier, ønsker for fremtiden, sex, humor og har et ganske likt syn på livet. Vi kommer fra samme sted, så har relativt like bakgrunner - noe som gjør at vi forstår hverandre godt. Han er veldig annerledes enn de jeg har falt for før, men han er akkurat det jeg trenger - trygg og utrolig snill. Vi har det utrolig gøy sammen, er aldri skikkelig uenige og deler felles interesser. I tillegg har vi hobbyer vi gjør hver for oss, noe jeg føler er viktig. 

Endret 21. desember 2023 av Ellah

[AnonymBruker]

Ble stormende forelsket. Varte ca 10 år. Vi var så unge, og ble så forskjellige etterhvert. Traff senere en ny, ble like stormende forelsket, men var voksen. Er sammen ennå, 20 år etter. 

Anonymkode: 954a1...e55

[AnonymBruker]

Det må være kjærlighet og gjensidig tiltrekning, men har etter som jeg ble mer voksen sett at stormforelskelse i begynnelsen ikke er alt. Traff en slik mann først. Det var lidenskap og fyrverkeri, men personlighetene våre og verdiene våre matchet ikke. Det ble raskt konflikter og vi holdt ut "alt for lenge" før vi gikk hvert til vårt. Så traff jeg en mann som jeg i utgangspunktet ikke ville ha falt for. Vi ble kjent som venner, og personlighetene våre passet veldig godt sammen. Så kom kjærligheten. Nå er vi sammen på 7ene året, og jeg er mer "forelsket" nå enn noen sinne. Den store eksplosjonen av lidenskap uteble, men det utviklet seg til en dypere kjærlighet.  Kunne ikke ha tenkt meg et liv uten ham. Han gjør meg til et bedre menneske. 

Anonymkode: 0f3e3...510

[AnonymBruker]

Jeg må være forelsket for å gå inn i et forhold. Alt annet stopper ved fwb.

Anonymkode: b2600...891