Hvordan forholde seg til rare forledre?

[AnonymBruker]

Jeg er i slutten av 20-årene og flyttet ut så fort jeg var ferdig med vgs. Hver jul reiser jeg hjem til mine foreldre som også flyttet til en annen by enn meg da jeg var ferdig på vgs (de bor altså ikke der jeg vokste opp, men i en av Norges største byer), og de særlig de siste årene har jeg merket mer og mer hvor sinnssykt rare og sære de er. Jeg sliter rett og slett med å forholde meg til dem slik jeg normalt forholder meg til andre mennesker jeg møter daglig (kjæreste, kollegaer, studievenner). Når jeg sier at de er rare og sære så mener jeg at de har helt retard humor og det er de samme temaene som snakkes om igjen og igjen og igjen. De virker heller ikke til å ta hintet når jeg viser helt åpenlyst med kroppsspråket at jeg er uinteressert, skravla bare går. 
 

Min mor er også ekstremt fæl til å uoppfordret komme med «Fun facts» eller bare generell allmennkunnskap om ting og lager rare lyder. Feks: jeg står på kjøkkenet og lager en kopp te, hun kommer inn og lager skikkelig høye klikkelyder med tunga??? Kjører vi forbi IKEA eller bohus eller noe så sier hun med veldig animert stemme «IKEA»??? 
 

Når det kommer til tema som de gjerne lar gå på evig rundgang så har jeg sett at det også gjelder andre enn meg. I familieselskap ser jeg at andre også blir ukomfortable når feks Trump skal snakkes om på timesvis (og mind you, de sier bare selvfølgeligheter som det er veldig lett å være enige i med en overdreven intensitet). Min far har også en tendens til å si helt random ting når han blir ukomfortabel, feks sa han plutselig «god jul» til fetteren min i dette familieselskapet (de satt rett over hverandre ved bordet) og jeg så på fetteren min (som er noen år yngre enn meg) at han ble litt sånn «god jul ja?»

Sliter veldig med å forholde meg til den rare oppførselen deres, og det er til tider så ille at jeg merker jeg blir irritert og stille fordi jeg merker at det går nesten ikke å ha en vanlig samtale slik jeg er vant med andre mennesker i hverdagen. De er så overdrevent animerte og skal ofte prate til meg med tilgjort stemme og humoren deres går i stor grad ut på å gjenta det som blir sagt denne animerte stemmen, eller jævlig tørre ordvitser. Feks driver faren min (som ikke har østlandsdialekt) å sier «hei hei ‘navnet mitt’» med østlandsdialekt om og om og om igjen mens jeg sitter i sofaen og skriver dette.

Er det noen som har noen tips eller kan bekrefte at dette er rar oppførsel for to stykker som nærmer seg 60 år??

Anonymkode: 62146...04e

[AnonymBruker]

Hmm, i forhold til mine foreldre hørtes dine ikke så rare ut. Har og noen tips, senk skuldrene, prøv å ikke la små ting gå deg på nervene, de er tross alt dine foreldre. Prøv å fokusere på deres gode sider. Livet er kort, for kort til å bekymre seg om at folk er rare. Verre hvis de er narcissister, sosiopater, psykopater. At de er litt rare er vel ikke det verste. 

Anonymkode: 8ba69...fcf

[smurfebuss]

Mitt beste råd: korte besøk. Å reise hjem til jul trenger ikke være to hele uker. Det kan holde å komme hjem lille julaften og dra igjen 2. juledag. Hvis du har mye annen familie eller venner på stedet som gjør at du vil være der lenger kan du kanksje overnatte der noen netter?

[AnonymBruker]

Er de glade i deg? Interessert i livet ditt? Det er vel tross alt det viktigste.

Anonymkode: db9f5...2fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Er de glade i deg? Interessert i livet ditt? Det er vel tross alt det viktigste.

Anonymkode: db9f5...2fb

Hm… de sier så, men de stiller aldri spørsmål som angår meg som person, utover om det går greit økonomisk, hvordan er været der jeg bor osv. De er ekstremt opptatt av å spare (små)penger, typisk Spotify-abonnement, bytte telefon-abonnement osv og snakker derfor mye om det og kan tidvis spørre hvilke abonnementsordninger jeg har. Sier jeg noe som de er uenige med merker jeg at de blir litt brydd uten at de nødvendigvis sier noe direkte til meg, feks hvis jeh sier at jeg heller jobber en time ekstra på jobb og betaler Spotify av «ekte» penger enn å sitte timesvis og svare på spørreundersøkelser og få det «gratis», eller at jeg drikker brus ukentlig. De spør derimot aldri hva jeg er opptatt av, om jeg har venner eller andre «dypere» ting. De er derimot veldig glad i å uoppfordret snakke om sine hobbyer og hva naboen holder på med osv.

Stusser bare veldig på oppførselen deres fordi jeg opplever at foreldre flest ikke holder på som dem. Det er nesten så de er usikre på meg (noe jeg kan skjønne for de kjenner meg jo ikke spesielt godt all den tid jeg har bodd borte fra dem og så lite som de sprø om «dypere» ting) og dermed gjør seg til for at det de sier ikke skal komme direkte fra dem men fra denne karikaturen av seg selv som de setter opp. De fleste foreldre (til venner, kjæresten osv) som jeg har møtt på er ikke sånn med sine barn, de har i større grad en trygghet i sin rolle som forelder og relasjon til sine barn – de gjør seg ikke til og snakker ikke med «rullestemme». De fleste foreldre utviser mer interesser for hvem barna er som person og hvordan de har det i det daglige livet, og ikke bare praktiske temaer som priser på abonnement, lån og hvilke matbutikker man helst handler på. Når foreldrene mine derimot ikke klarer å ta sosiale hint fra hverken meg eller andre eksterne mennesker i livet så begynner jeg å lure på om de alltid har vært sånn, men at jeg ikke har innsett det da jeg bodde hjemme iom at jeg vokste opp i galskapen, eller om de har blitt sosialt knekte med tiden? 

Anonymkode: 62146...04e

[AnonymBruker]

Husker du dem som dette fra da du var mindre og bodde hjemme? Jeg synes det høres ut som de rett og slett prøver for hardt. Kanskje de er redd for at det skal være klein stillhet for eksempel. Eller at de tror de er «ungdommelige» for å bånde med deg? Hvis du er hjemme et par uker, kanskje senker de skuldrene litt mer og klarer å være seg selv?

Anonymkode: f6195...5ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

så lite som de sprø om «dypere» ting) og dermed gjør seg til for at det de sier ikke skal komme direkte fra dem men fra denne karikaturen av seg selv som de setter opp. De fleste foreldre (til venner, kjæresten osv) som jeg har møtt på er ikke sånn med sine barn, de har i større grad en trygghet i sin rolle som forelder og relasjon til sine barn – de gjør seg ikke til og snakker ikke med «rullestemme». De fleste foreldre utviser mer interesser for hvem barna er som person og hvordan de har det i det daglige livet, og ikke bare praktiske temaer som priser på abonnement, lån og hvilke matbutikker man helst handler på. Når foreldrene mine derimot ikke klarer å ta sosiale hint fra hverken meg eller andre eksterne mennesker i livet så begynner jeg å lure på om de alltid har vært sånn, men at jeg ikke har innsett det da jeg bodde hjemme iom at jeg vokste opp i galskapen, eller om de har blitt sosialt knekte med tiden? 

Hei! Her sier du mye viktig! Jeg tror at du, som meg, har det som kalles "Følelsesmessig umodne foreldre". På engelsk kalles det "Emotionally immature parents". 

Jeg kjenner meg igjen i mye her- med meg så var det sånn at foreldrene mine syntes at jeg var så lett å ha med å gjøre som barn, at da jeg ble ungdom og ting og følelser ble dypere og mer komplisert, og foreldrerollen deres forandret seg, så taklet de det ikke helt. De ville helst at jeg skulle fortsette å være det enkle barnet. Noe som gjorde at jeg både var veldig barnslig svært lenge og hadde veldig lite venner. 

Heldigvis går det bra i dag, jeg er 43 med en sønn og samboer, pappa er død, men jeg har et greit forhold til mamma. Greit, men ikke så nært. Jeg har skjønt at jeg ALDRI blir helt voksen i hennes øyne, så det letteste er å jatte med og si ja og ha 😁

Anonymkode: fab69...777

[AnonymBruker]

Høres helt normale ut. 

Anonymkode: 63136...8b6

[Hannah80]

De høres ikke noe rarere ut enn mine foreldre. Eller meg selv🤭

[AnonymBruker]

Det virker som at du har veldig høye tanker om deg selv å forventer at foreldrene dine skal være som du ønsker dem. Har inntrykk av at du ikke liker foreldrene dine.

Kanskje det egentlig er du som er rar.

Anonymkode: 32b2f...15d