Ulemper med samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Står i en ekteskapskrise etter nesten 20 års samliv. Årsakene er klassiske: prioritert barn, oppussing og egentid fremfor forholdet, utfordringer i kommunikasjon om de store vanskelige tingene i livet, sex-tørke, osv. Jeg trenger å få et perspektiv på ulempene med samlivsbrudd, for å få en realitetsorientering og motivasjon til å jobbe for forholdet. Jeg syntes så mange her inne fremsnakker skilsmisse, men det er jo ikke gitt at alle blir lykkeligere av å forlate et skrantende ekteskap? 

Anonymkode: 2e30f...782

[AnonymBruker]

Jeg håper jeg aldri står i situasjonen hvor noen er sammen med meg fordi noen på et obskurt forum har overbevist dem om at de får det enda verre alene.

Anonymkode: d6f06...8d8

[AnonymBruker]

Mange angrer på samlivsbrudd, ja. Så dere burde absolutt prøve alt før dere skilles. Ulempene er dårligere økonomi, store livsendringer, det går utover barna uansett hvor vennskapelig bruddet måtte være, man mister den andre familien, man kan kjenne savn etter det som var fint, og man kan finne ut at andre forhold er mye verre.

Anonymkode: 20b8a...073

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg håper jeg aldri står i situasjonen hvor noen er sammen med meg fordi noen på et obskurt forum har overbevist dem om at de får det enda verre alene.

Anonymkode: d6f06...8d8

Skader vel ikke å få høre andres erfaringer uansett? Mange tråder der man er på jakt etter fordelene med å bryte opp….

 

Anonymkode: 2e30f...782

[Trek]

Hva er det du savner da? Hvilket behov er det som ikke blir møtt? 

Hvorfor tror du at det er lettere å finne de tingene med noen andre enn med mannen du allerede har? 

Noen forhold kan reddes og jobbes med, fordi man har kjærlighet i bunnen, tross alt.

Andre ganger går det ikke, KG kan ikke gi deg det rette svaret. Jeg ville gått i terapi tror jeg. Ikke nødvendigvis parterapi, men å ha noen nøytrale du kan snakke med som har ditt beste i sin interesse. 

[AnonymBruker]

Trek skrev (16 minutter siden):

Hva er det du savner da? Hvilket behov er det som ikke blir møtt? 

Hvorfor tror du at det er lettere å finne de tingene med noen andre enn med mannen du allerede har? 

Noen forhold kan reddes og jobbes med, fordi man har kjærlighet i bunnen, tross alt.

Andre ganger går det ikke, KG kan ikke gi deg det rette svaret. Jeg ville gått i terapi tror jeg. Ikke nødvendigvis parterapi, men å ha noen nøytrale du kan snakke med som har ditt beste i sin interesse. 

Jeg tror ikke det blir lettere, og egentlig savner jeg ikke en annen heller…. men jeg og mannen har sklidd så langt fra hverandre i voksenlivet at vi ikke har noe å snakke om utover hverdagslogistikken. Det er en vond taushet i huset når barna har lagt seg… Jeg savner også at han tar initiativ til å gjøre noe, alt fra hva vi skal ha til middag i morgen til planlegging av vedlikehold av huset. Sånn som det er nå lever han fra dag til dag, mens jeg er avhengig av å jobbe frem mot noe. Er så lei av å drive alle prosesser alene…. 
Jeg savner også fysisk nærhet, og det å ha en mann som betrakter meg som en støttespiller. Nå behandles jeg som luft, kokk og barnevakt… 

Anonymkode: 2e30f...782

[Trek]

Hva sier han når du forteller han disse tingene da? Når du sier du vurderer skilsmisse. 

[AnonymBruker]

Kun opplevd uten barn da. Men det var ingen ulemper. Litt dårligere økonomi, men det var absolutt verd det for friheten. Du har bare ett liv. Du må selv velge hva som er best for deg og barna. Skal barna lære at de må bli i et dårlig forhold?

Med barn er den største ulempen at du får sett dem mindre, at alle ferier og helligdager deles og blir mer stressende for barna. De må alltid dele på hvem de skal være hos, og flytte mellom to hjem. Jada, dere kan bo nærme og samarbeide godt, men det er likevel en følelse av å aldri kunne virkelig slappe av, for det er bare x antall dager til du skal til den andre.

Jeg er selv skilsmissebarn og selv om det var riktig for foreldrene mine og jeg hadde en god oppvekst, så er dette det som var vondest for meg. Og det var med godt samarbeid, de sa aldri noe vondt om hverandre. Men du spurte om realiteten, og det var slik det var for meg. Jeg ville likevel heller gjort det igjen enn at foreldrene mine skulle forblitt i et dårlig forhold.

 

Anonymkode: eb142...02f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Skader vel ikke å få høre andres erfaringer uansett? Mange tråder der man er på jakt etter fordelene med å bryte opp….

 

Anonymkode: 2e30f...782

OK. Det verste er vel at du får mindre tid med barna.

Anonymkode: d6f06...8d8

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra min partner fordi jeg ikke følte kjærlighet til han lenger, mye fordi han behandlet meg og barna dårlig.

Hadd jeg fortsatt følt kjærlighet, hadde jeg nok heller blitt i forholdet.

Ulempene med å gå var mange; barna led selvsagt av at foreldrene ble skilt, de fikk to hjem,foreldre som var i kontflikt (ble bedre, men det gikk flere år), følelsen av å gå ned i levestandard fordi jeg ikke hadde råd til å opprettholde livsstil, følelsen av å stå på bar bakke etter skilsmissen (jeg var snill og naiv og ga fra meg altfor mye i oppgjøret + at jeg orket ikke å stå i langvarig konflikt om materielle ting).

Fordelene var at jeg etterhvert fant meg en ny kjæreste som jeg har det mye bedre med, levestandarden er tilbake der den var før bruddet, men barna levde jo i fattigdom noen år. 

Anonymkode: 27b52...c7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Står i en ekteskapskrise etter nesten 20 års samliv. Årsakene er klassiske: prioritert barn, oppussing og egentid fremfor forholdet, utfordringer i kommunikasjon om de store vanskelige tingene i livet, sex-tørke, osv. Jeg trenger å få et perspektiv på ulempene med samlivsbrudd, for å få en realitetsorientering og motivasjon til å jobbe for forholdet. Jeg syntes så mange her inne fremsnakker skilsmisse, men det er jo ikke gitt at alle blir lykkeligere av å forlate et skrantende ekteskap? 

Anonymkode: 2e30f...782

Søk hjelp på fvk!

Kanskje han får opp øynene og dere får en tredje part til å hjelpe dere og sortere hodene riktig!

Anonymkode: 0ad98...b61

[AnonymBruker]

Jeg er skikkelig ensom, savner kroppskontakt og savner noen som "er" der. Som jeg kan snakke med om hva som skjedde på jobb, snakke med om hva som bør gjøres med bilen, hjelp med daglige ting, osv. En partner rett og slett. 

Men jeg savner ikke eksen som person, han måtte jeg bort fra.

Anonymkode: a445d...20b

[Trolltunge]

Dersom forholdet kan reddes er det alltid best å redde det, men om det ikke er mulig er det bedre å gå. Folk kommer nok til en grense der de ikke har mer tro, håp eller kjærlighet, og da er det ferdig. Ingen kan redde et forhold alene. 

Om du er kommet til at du er tom kan bare du svare på. 

[AnonymBruker]

Du sier at du føler folk fremsnakker brudd, men man snakker gjerne for dette i noen tilfeller NETTOPP fordi det er så enormt mye ulemper med å skille seg, som holder folk tilbake. 

Først og fremst barn, som oftest blir de skadelidende på den ene eller andre måten av skilsmisse. Og så tror jeg også det er noe med at når de blir voksne, når alt egentlig er ok og fint, så vil selv de som ikke angrer noe på skilsmissen føle litt på at shit, dette skapte vi sammen, dette deler vi, så fint det hadde vært å være besteforeldre sammen. Men ja, først og fremst det at de statistisk sett vil slite mer på skolen, vil bli lei seg og ulykkelige osv. Og du får se dem mindre, du vil gå glipp av ting. Noen synes jo det er helt topp med en uke av og en på da, så individuelt det.

Så har du økonomi. Det er dyrere å være singel. Du må sannsynligvis flytte inn i mindre leilighet, ingen regninger eller hotellrom eller bil eller noe blir delt på to lengre. Og bare det å flytte ut er jo dritdyrt, med meglere og kjøp og salg, og så vil du stå der og mangle bestikk og sofa og støvsuger etter dere har delt alt inventar.

Og venner, du mister noe av omgangskretsen i skilsmissen, du mister en familie du er integrert i.

Og så er det hvordan du sårer den andre når du går, snur verdenen deres opp-ned, det kan være traumatisk for noen. Det er jo helt jævlig å være den som går også, emosjonelt sett. Selv når man vet at man vil skilles så er det opprivende og traumatisk. Skilsmisse er vondt, uansett. Og så kan det gå skikkelig ille, det kan bli tvister om barn og eiendeler, hat mot eventuelle nye stemødre/fedre, du kan virkelig skaffe deg noen fiender. Jeg har hørt om de "beste" ekteskap med det som i utgangspunktet var gode og snille folk, hvor de bare har blitt HELT jævlige å forholde seg til etter skilsmisse. Stikker kjepper i hjulene når det kommer til barn og nye kjærester og whatever. 

Så blir du alene, da. Og jeg elsker singellivet jeg, så ikke noe å si på det. Men om man har vært et par så lenge som du har, så tror jeg det blir en skikkelig omveltning når du får den nye sofaen levert på døra, og bare faen.. jeg kan jo ikke bære den opp alene. Du hadde en som alltid var der til å hjelpe, alltid var med på kino eller konsert eller IKEA. Du var aldri alene, lurte aldri på hva du skulle gjøre på nyttårsaften eller 17. mai, hvem du skulle dra på ferie med. Man bør ha et sterkt venne-nettverk som står klar til å ta imot i overgangsfasen. Alle tror de skal dyrke det å være alene for første gang på ørten år og bare ha seg selv å tenke på og ligge i sofaen og prompe og onanere og se på de seriene mannen hatet. Men det er bare gøy en kort stund. 

Jeg er den første som sier skill deg for faen når folk klager sin nød på ørtende året. Men det er soleklare ulemper med å skille seg. Noen angrer også, jeg kjenner ei som VIRKELIG gjør det. For hennes del så var det nok mye at hun falt pladask for en annen mens hun var gift, det er da man kan ta noen litt for "raske" beslutninger.

Men du - livet er kort. Tenk deg veldig godt om før du skiller deg, men ikke tenk til du ligger for døden og tenker at helvete heller... hvorfor skilte jeg meg ikke

Anonymkode: 6c1e4...62b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Mange angrer på samlivsbrudd, ja. Så dere burde absolutt prøve alt før dere skilles. Ulempene er dårligere økonomi, store livsendringer, det går utover barna uansett hvor vennskapelig bruddet måtte være, man mister den andre familien, man kan kjenne savn etter det som var fint, og man kan finne ut at andre forhold er mye verre.

Anonymkode: 20b8a...073

Jeg har helt fin økonomi og klarer meg godt selv.  

Alle livsendringene har vært til der bedre.

Barna har det godt.

Jeg har godt kontakt med "svigers" og hele den familien ennå. 

Og jeg elsker tilværelsen min. Savner ikke parforhold. Savner ikke livet mitt som det var. 

 

Så det går ann aT det går bra og :)) 

Anonymkode: 8f16e...11c

[AnonymBruker]

For min del ble det veldig ensomt, mister jo den personen jeg trodde jeg kunne snakke med alt om. Trodde vi hadde så mye til felles, helt til hun var med en annen. Glad det er over, men sliter nå å stole på folk.

Jeg har ikke møtt noen nye, og vet ikke om det skjer lenger

Anonymkode: 567d0...9bb

[AnonymBruker]

Jeg gikk, og har aldri angret på det, men det har helt klart vært noen ting som var vanskelig. Vi gikk i parterapi omtrent et år før bruddet, så vi gjorde en innsats for å redde forholdet.

En av ulempene er det økonomiske. Til tross for at en av oss var student, så er økonomien alene i full jobb en hel del strammere.

Selv om jeg ikke savner eksen, savner jeg gjerne å ha noen å komme hjem til, dele om dagen, og en armkrok om kveldene. Jeg savner at noen kunne stått klar med middagen når jeg kommer hjem.

Men det verste er hva det gjør med barna. I mitt tilfelle har vi ikke felles barn, men jeg hadde et bonusbarn som fortsatt gir uttrykk for at han skulle ønske vi kunne være sammen igjen, og at jeg kunne være en del av familien hans. Det å være to som kunne avlaste hverandre, og som utfyller hverandre, ga barnet en mer stabil hverdag. Så er det også det å måtte forholde seg til to ulike hjem, ulike regler og rutiner, og kanskje aldri helt kunne lande hjemme.

Jeg er ikke i tvil, jeg ville valgt å jobbe for forholdet. Dette er selvsagt under forutsetning av at han er en god mann. For min del ga det også fred med egen avgjørelse å vite at jeg virkelig hadde prøvd å få det til å fungere.

Anonymkode: 9057c...71a

[AnonymBruker]

Du mister et menneske du har delt så mange år av livet ditt med & med det mister du en bit av din egen historie. Du mister også mange andre relasjoner, de blir aldri helt det samme. Du mister også muligheten for kjernefamilie og det å gjøre ting sammen alle sammen. Det er stor verdi i det! 

Anonymkode: 8f588...4b5

[AnonymBruker]

Jeg pleier å framsnakke skilsmisse fordi jeg var så ulykkelig i forholdet. Det var riktig å gå. Men det betyr ikke at det ikke finnes ulemper ved det.

Selv om jeg takler fint å ha dem halve tiden skulle jeg jo gjerne hatt dem hele tiden.

Og så synes jeg det er ille at min eks etter et brudd vi var enige om, snudde på hælen og «fant ut» at det egentlig var jeg som hadde dumpet ham, og har oppført seg vanskelig etterpå. Blant annet vil han ha minst mulig kommunikasjon, noe som gjør at det er mye info om barna som går tapt.

Omgangskretsen ble litt mindre.

 

Anonymkode: 3407a...351

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg har helt fin økonomi og klarer meg godt selv.  

Alle livsendringene har vært til der bedre.

Barna har det godt.

Jeg har godt kontakt med "svigers" og hele den familien ennå. 

Og jeg elsker tilværelsen min. Savner ikke parforhold. Savner ikke livet mitt som det var. 

 

Så det går ann aT det går bra og :)) 

Anonymkode: 8f16e...11c

Sånn er det for meg og. Barna har etterhvert valgt å bare være hos meg. De er gladere, mer avslappa og gjør det bedre på skolen.

Det går ann at det går bra, og at man får det bedre alene, ja 😊

Anonymkode: 02bfa...e52