Føler meg kvalt av alt i livet mitt

[AnonymBruker]

Min far er dement, vært det i et par år. Jeg vet jo at det er sykdommen som gjør han sånn, men han er blitt ekstremt intens. Han bor fremdeles hjemme, det går ganske greit med hjemme sykepleien innom flere ganger om dagen. Jeg bor såpass langt unna at jeg må overnatte når jeg er på besøk. Men det er nesten så jeg ikke klarer det mer. Han maser hele tiden om alt mulig, jeg prøver trekke meg unna ved å gå på et annet rom, men han bare går etter meg. Føler jeg ikke får puste når jeg er her. Prøver ikke bli irritert, men det er veldig vanskelig må jeg si.. 

Har samboer, men der har det ikke vært noe form for intimitet siste året. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre der, føler bare jeg ikke ser noen løsning. 

Alt er bare vanskelig, vil bare sette meg ned å gråte hele tiden. Føler ikke glede for noen ting lenger, orker nesten ikke feire jul, gjøre ting jeg vanligvis liker. Bare orker ikke, føler meg bare trist hele tiden. Vet de rundt meg reagerer på at jeg er så alvorlig hele tiden, men jeg klarer bare ikke gjøre noe med det. Føler meg kvalt av alt sammen..

Andre som har hatt det sånn? Hva hjalp deg?

Anonymkode: 0587f...c9d

[AnonymBruker]

Så vondt å lese at du har det vanskelig! Og kjenner meg igjen av følelsen av å bli kvelt, og ikke vite hvor man skal starte for å løse opp i kaoset i hodet. 
 

Har du barn? Og eventuelt hvilken alder er de i? Tenker at dersom du har  relativt små barn kan det tydelig påvirke intimiteten, men er allikevel absolutt noe man må jobbe med. Har du tanker om hvorfor intimiteten uteblir? Er det utfordringer ellers i forholdet som gjør at intimitet blir vanskelig?

 

Angående din far forstår jeg veldig godt at det er krevende for deg. Forstår det som at han bor et stykke unna, og at du derfor må overnatte. Kan det være et alternativ å sove på hotell for å kunne trekke deg unna når det blir litt mye? Har han tilbud om feks dagsenter hvor han kan være på dagtid, så du kan få en pause hvis du overnatter der i ukedager? Håper du har andre familiemedlemmer som kan hjelpe! 

 

Anonymkode: 2eb56...21a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Så vondt å lese at du har det vanskelig! Og kjenner meg igjen av følelsen av å bli kvelt, og ikke vite hvor man skal starte for å løse opp i kaoset i hodet. 
 

Har du barn? Og eventuelt hvilken alder er de i? Tenker at dersom du har  relativt små barn kan det tydelig påvirke intimiteten, men er allikevel absolutt noe man må jobbe med. Har du tanker om hvorfor intimiteten uteblir? Er det utfordringer ellers i forholdet som gjør at intimitet blir vanskelig?

 

Angående din far forstår jeg veldig godt at det er krevende for deg. Forstår det som at han bor et stykke unna, og at du derfor må overnatte. Kan det være et alternativ å sove på hotell for å kunne trekke deg unna når det blir litt mye? Har han tilbud om feks dagsenter hvor han kan være på dagtid, så du kan få en pause hvis du overnatter der i ukedager? Håper du har andre familiemedlemmer som kan hjelpe! 

 

Anonymkode: 2eb56...21a

Har ikke barn. Jeg vet egentlig ikke hvorfor intimiteten er borte, han bare sier han ikke har lyst. Føler ikke noe behov for det. Er ingen andre utfordringer så vidt jeg vet. Vi snakker ikke så godt sammen om forholdet egentlig, og det hjelper jo ikke at vi ikke er intime lenger. 

Kan jo sove på hotell, men blir litt dyrt i lengden 🙈 jeg vil jo gjerne sove hos han og ha det hyggelig sammen, men jeg klarer bare ikke være hyggelig mot han. Føler jeg har strekt strikken for langt, nå bare gjør jeg så godt jeg kan for å holde ut.. han vil ikke på dagsenter, takker nei til alle tilbud han får. Har søsken, men de bor i utlandet. Så mye faller på meg.. skjønner bare ikke hvordan jeg skal orke dette. 

Lyst å reise bort en helg helt alene, bare koble helt ut. Men får så dårlig samvittighet ovenfor samboer, å si at jeg trenger det.. 

Anonymkode: 0587f...c9d

[AdonisFFM]

Jeg har jobbet MYE med demens, både i forebyggende, behandlende og lindrende kurs. Kunne sikkert hatt 1000 private pasienter og bare jobbet med det om jeg hadde villet.

 Ditt tilfelle er nok temmelig "klassisk" for pårørende i dag. Det finnes mange muligheter til å håndtere det, selv om en magisk kur er vanskelig å sette finger på med vanlig konvensjonell behandling som systemet tilbyr.

   Her er mine ting å tilby:

   1) Medisinsk historie:

    Går han på medisiner som forverrer situasjonen? Her må du ha et godt forhold til hans lege. Hvis du har mulighet, ville jeg også kontaktet en funksjonellmedisiner som behandler demente. Det finnes msnge komplementære metoder som kan brukes. Men FØRST, sørg for at han har en lege som forstår sykdommen og som VET om noen av medisiner han evt er på kan forsøkes endres. Har du tvil om legen vet hva han holder på med så spør. Blir han sur, så bytt. Dette er din far.

   2) Trening: 

      Når medisinsk status er avklart, ville jeg fått ham i mer aktivitet. Finn ut HVA som kan fungere og dette må du få ham i gang med. Om nødvendig kan du få en personlig trener dit en gang i uka. Koster litt, men er absolutt verdt det. 

   3) Ernæring:

       Det finnes ting som kan forbedre tilstand på alle stadier og siden han bor hjemme er det nok godt mulig. Det er mulig du må ha hjelp her for tilpassing av hva som er best. Jeg får mine foreldre til å drikke grønn te og Gingko Biloba daglig, men det er meg. 

Begrens sukker og usunn mat. Hjernen er følsom.

      4) DEG:

       Ta kontakt med lege for å se hvordan det går med deg selv. Pårørende i din situasjon ender fort opp som utbrent helsepersonell. Kan du få omsorgslønn? Er det noe å vurdere? Spør hjemnesykepleien om han kan få avlastningsbolig i perioder. Knytt bånd med EN av sykepleierne ved hjemmesykepleien og få til bedre kommunikasjon. De er som regel godt behjelpelige for pårørende som viser engasjement. DU bør også selv se på treningsregimet ditt for å bedre takle dette. Forholdet til din mann er nå ENDA viktigere å fikse. Han er sikkert like utbrent som deg. Her må dere dykke dypt isammen. Sannsynligheten for at HAN har dårlig samvittighet og føler seg utilstrekkelig uten grunn er stor.

         5) NETTVERK:

       Finn noen du kjenner med liknende problemer, men ikke la det bli en syteklubb for å dra hverandre videre nedover. Søk løsninger.  De finnes i fleng. 

      Sist, men ikke minst, jeg tror det er behjelpelig å snakke med folk her. Jeg blir MER OG MER imponert over KG og all visdom herifra. En påminnelse om at uansett rase eller land, så er kvinner til syvende og sist noe veldig bra å ha 🤣. Som sagt, vær løsningsorientert. Det er dessverre ofte slik i livet at kvinner tar omsorg for sine barn som små og foreldre som gamle, mens mannen ofte er mer i midten. Vær glad fir den du er, men ta bedre vare på deg selv. 

 Husk, å ha dårlig samvittighet som omsorgsperson er helt naturlig, men lær å ikke la det spise deg opp. 

    Noen ganger helbrede,

      Ofte lindre,

        Alltid trøste.

      

Endret 20. desember 2023 av AdonisFFM

[AnonymBruker]

Huff. Jeg vet så inderlig godt hvordan du har det. Jeg har også tatt ansvaret for to svært syke foreldre i flere år. Det er beintøft. Det som er enda tøffere er å komme hjem til et sted man ikke trives - altså en kald partner. Det har jeg også opplevd. Kjenner meg også igjen i manglende intimitet og det å ikke kunne snakke ordentlig sammen. Man blir gående å bære byrder helt alene.

Jeg var så sliten, så lenge. Forstod ikke hvorfor, selv om det egentlig var åpenbart. Jeg hadde bare vært i situasjonen så lenge at jeg var blitt vant til å være deprimert, tungsinnet, apatisk, utslitt.

Jeg gjorde det slutt med min samboer. Selv om vi egentlig hadde det ok, så var det ikke en fremtid der. Vi hadde ikke barn, og ikke kunne vi prate om barn heller. Intimiteten var borte. Han kunne ikke si noe om hvorfor. Ting var så rart, usikkert, ubehagelig. Det var ikke et sted jeg hadde det bra.
Etter at jeg gjorde det slutt med min samboer fikk jeg det faktisk bedre. Jeg slapp å kjenne på den byrden ihvertfall. Og istedet for å gruble og kaste bort så mange tanker og følelser på han og forholdet - så kunne jeg bruke de tankene på andre ting. Å pleie meg selv.
Det var faktisk skikkelig deilig. Jeg begynte å trene. Reiste på turer alene. Besøkte fjerne venner. Fikk mer energi. Fremtiden kjentes ikke så fastlåst ut. Jeg kjente meg fri.

Nå er jeg sammen med en annen mann som jeg har det skikkelig bra sammen med. Å komme hjem til han føles varmt, trygt, fritt. Han gir meg energi istedenfor å tappe meg. Og han hjelper meg med mine foreldre slik at jeg skal slippe å ta hele byrden alene.

Jeg sier ikke at du skal gjøre det slutt med din samboer, men føler du at du får noe støtte fra han? Er han et godt sted å være? Eller reiser du fra et tungt sted til et annet tungt sted?

Etter flere år med ansvar og tunge situasjoner med mine foreldre har jeg lært to ting. Det ene er at noen ganger må man bare holde ut. Som regel går det bedre med tiden. En annen ting er å TA VARE PÅ SEG SELV. For min del handlet det om å kvitte meg med et forhold som ikke fungerte lengre. Det er ingen andre som passer på deg enn deg selv, så hvis å reise bort en liten tur alene vil være godt for deg så synes jeg du skal gjøre det. Hvorfor skal du ha dårlig samvittighet for at du gjør noe som er bra for deg selv? Man kan hverken være en god datter eller en god kjæreste hvis man hele tiden går på sparebluss. 🧡

Anonymkode: 6d104...d8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Huff. Jeg vet så inderlig godt hvordan du har det. Jeg har også tatt ansvaret for to svært syke foreldre i flere år. Det er beintøft. Det som er enda tøffere er å komme hjem til et sted man ikke trives - altså en kald partner. Det har jeg også opplevd. Kjenner meg også igjen i manglende intimitet og det å ikke kunne snakke ordentlig sammen. Man blir gående å bære byrder helt alene.

Jeg var så sliten, så lenge. Forstod ikke hvorfor, selv om det egentlig var åpenbart. Jeg hadde bare vært i situasjonen så lenge at jeg var blitt vant til å være deprimert, tungsinnet, apatisk, utslitt.

Jeg gjorde det slutt med min samboer. Selv om vi egentlig hadde det ok, så var det ikke en fremtid der. Vi hadde ikke barn, og ikke kunne vi prate om barn heller. Intimiteten var borte. Han kunne ikke si noe om hvorfor. Ting var så rart, usikkert, ubehagelig. Det var ikke et sted jeg hadde det bra.
Etter at jeg gjorde det slutt med min samboer fikk jeg det faktisk bedre. Jeg slapp å kjenne på den byrden ihvertfall. Og istedet for å gruble og kaste bort så mange tanker og følelser på han og forholdet - så kunne jeg bruke de tankene på andre ting. Å pleie meg selv.
Det var faktisk skikkelig deilig. Jeg begynte å trene. Reiste på turer alene. Besøkte fjerne venner. Fikk mer energi. Fremtiden kjentes ikke så fastlåst ut. Jeg kjente meg fri.

Nå er jeg sammen med en annen mann som jeg har det skikkelig bra sammen med. Å komme hjem til han føles varmt, trygt, fritt. Han gir meg energi istedenfor å tappe meg. Og han hjelper meg med mine foreldre slik at jeg skal slippe å ta hele byrden alene.

Jeg sier ikke at du skal gjøre det slutt med din samboer, men føler du at du får noe støtte fra han? Er han et godt sted å være? Eller reiser du fra et tungt sted til et annet tungt sted?

Etter flere år med ansvar og tunge situasjoner med mine foreldre har jeg lært to ting. Det ene er at noen ganger må man bare holde ut. Som regel går det bedre med tiden. En annen ting er å TA VARE PÅ SEG SELV. For min del handlet det om å kvitte meg med et forhold som ikke fungerte lengre. Det er ingen andre som passer på deg enn deg selv, så hvis å reise bort en liten tur alene vil være godt for deg så synes jeg du skal gjøre det. Hvorfor skal du ha dårlig samvittighet for at du gjør noe som er bra for deg selv? Man kan hverken være en god datter eller en god kjæreste hvis man hele tiden går på sparebluss. 🧡

Anonymkode: 6d104...d8c

Takk For et godt svar det er akkurat sånn jeg føler meg, deprimert, apatisk, utslitt og tungsinnet. Har og gått og vært sliten så lenge at jeg er vant til at sånn et det. Og vant til å presse meg selv om jeg egentlig ikke orker. 

Jeg kan jo snakke med samboer om det, men han er aldri med på besøk. Han bedt han flere ganger om han kan være med når han trenger hjelp til praktiske ting, men han vil aldri. Så vet ikke hvor mye hjelp han er egentlig. Føler ikke jeg reiser hjem til et sted jeg vil være, føler jeg må være på en viss måte for at han skal være fornøyd.. 

Nei si det, jeg bare føler veldig på dårlig samvittighet, å si til han jeg ikke vil ha han med, men reise alene. Men det er vel feil å tenke sånn. Vet ikke hva jeg skal, føler jeg bare drukner i alt.. 

Anonymkode: 0587f...c9d