Forhold hvor den ene er mer forelsket enn den andre - mismatch i lengden?

[AnonymBruker]

I forholdet er jeg mye mer forelsket i han enn det han er i meg. Ironisk nok var det han som først kjente på forelskelsen, og jeg ble forelska kort tid etter. Vi hadde en helt magisk første tid på forholdet vårt. Det var intens tiltrekning, masse fantastisk sex, mye kvalitetstid sammen og superromantiske middager, frokoster, gåturer og alt annet som hører med.

Det som jeg merket etterhvert, etter noen måneder, og i alle fall etter det første året (vi har vært sammen i fire år nå) at jeg var mye mer forelska enn han.

Han er den store kjærligheten, og han sier jeg er hans også. Han er en god kjæreste og vi har det bra sammen. Han sier han kjenner på forelskelsen også, men ikke hele tiden slik som jeg gjør. Han mener han er mindre intens i følelseslivet sitt enn meg, at han er litt "flatere" som han beskrev det. At jeg er kan være intenst, veldig forelska og høyt opp, men når vi f.eks. er uenige om noe eller krangler, kan jeg være langt nede og veldig, veldig lei meg. Han sier at han ikke har de store toppene,eller bølgene som jeg har.

Må sies at han er en veldig trygg person, intelligent og har hatt mange forhold før meg, og er en del eldre enn meg. Jeg er også godt voksen, men alltid vært veldig usikker på meg selv (delvis pga. mobbing i oppveksten, men det er jo lenge siden nå).

Jeg er bare så veldig, veldig glad i kjæresten min. Ofte har jeg marerittaktige tanker om at han forlater meg til fordel for en mer attraktiv og selvsikker kvinne, eller at han er utro. Når jeg nevner disse tankene for han, sier at han nei, jeg har ingenting å bekymre meg for, jeg står mye tryggere enn jeg tror.

Det er liksom noe inni meg som sier at dette er for godt til å være sant. Og når jeg i tillegg er mer forelska enn han, så blir jeg iblant veldig engstelig og trist. Det virker så urealistisk at en så flott mann skal slå seg til ro med meg, når det er så mange andre mer tiltrekkende kvinner der ute. Noen ganger kjenner jeg nesten på en dårlig samvittighet over denne flotte mannen "kaster bort" tid og energi på meg, når han kunne fått noen mye bedre. At en dag våkner han opp og innser dette selv.

Jeg prøver å gjøre det beste jeg kan for han, men usikkerheten og ulikheten i styrkegraden på følelsene våre gjør meg så engstelig og redd. Kan våkne opp midt på natten når vi overnatter sammen, og kjenner fremdeles etter fire år på en surrealistisk lykkefølelse når jeg ser at den nydelige, fine mannen ligger ved siden av meg i senga og at det er meg han kysser når han våkner, at det er meg han har sex med, at jeg får holde han i hånden når vi går på butikken. Alt, både små og store ting får en så stor betydning for meg, og så føler jeg at han tenker på alle disse tingene som rutine, noe som er helt vanlig -fordi han alltid har vært ettertraktet og sikkert fikk hvem han ville. Så hvor er jeg i det bildet? Jeg vet ikke.

Er det noen som kjenner seg igjen?

I går hadde vi en kjempefin kveld, egentlig helt fantastisk, med middag og gode samtaler. Etterpå kos i senga og jeg kjente inni meg at jeg ble så lykkelig og rørt at jeg kunne begynt å gråte om jeg ikke hadde konsentrert meg på å holde dem tilbake. En intens lykkefølelse både mens vi hadde sex og etterpå når jeg lå i armene hans og han sa at han elsket meg.

Er jeg bare uvant med gjensidig kjærlighet, vil det bli normalisert etterhvert? Det er deilig, men også slitsomt å være så forelska så lenge, og kjenne at jeg er litt alene i ha så sterke følelser siden han er "kommet over" den fasen.

Anonymkode: 9546d...352

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I forholdet er jeg mye mer forelsket i han enn det han er i meg. Ironisk nok var det han som først kjente på forelskelsen, og jeg ble forelska kort tid etter. Vi hadde en helt magisk første tid på forholdet vårt. Det var intens tiltrekning, masse fantastisk sex, mye kvalitetstid sammen og superromantiske middager, frokoster, gåturer og alt annet som hører med.

Det som jeg merket etterhvert, etter noen måneder, og i alle fall etter det første året (vi har vært sammen i fire år nå) at jeg var mye mer forelska enn han.

Han er den store kjærligheten, og han sier jeg er hans også. Han er en god kjæreste og vi har det bra sammen. Han sier han kjenner på forelskelsen også, men ikke hele tiden slik som jeg gjør. Han mener han er mindre intens i følelseslivet sitt enn meg, at han er litt "flatere" som han beskrev det. At jeg er kan være intenst, veldig forelska og høyt opp, men når vi f.eks. er uenige om noe eller krangler, kan jeg være langt nede og veldig, veldig lei meg. Han sier at han ikke har de store toppene,eller bølgene som jeg har.

Må sies at han er en veldig trygg person, intelligent og har hatt mange forhold før meg, og er en del eldre enn meg. Jeg er også godt voksen, men alltid vært veldig usikker på meg selv (delvis pga. mobbing i oppveksten, men det er jo lenge siden nå).

Jeg er bare så veldig, veldig glad i kjæresten min. Ofte har jeg marerittaktige tanker om at han forlater meg til fordel for en mer attraktiv og selvsikker kvinne, eller at han er utro. Når jeg nevner disse tankene for han, sier at han nei, jeg har ingenting å bekymre meg for, jeg står mye tryggere enn jeg tror.

Det er liksom noe inni meg som sier at dette er for godt til å være sant. Og når jeg i tillegg er mer forelska enn han, så blir jeg iblant veldig engstelig og trist. Det virker så urealistisk at en så flott mann skal slå seg til ro med meg, når det er så mange andre mer tiltrekkende kvinner der ute. Noen ganger kjenner jeg nesten på en dårlig samvittighet over denne flotte mannen "kaster bort" tid og energi på meg, når han kunne fått noen mye bedre. At en dag våkner han opp og innser dette selv.

Jeg prøver å gjøre det beste jeg kan for han, men usikkerheten og ulikheten i styrkegraden på følelsene våre gjør meg så engstelig og redd. Kan våkne opp midt på natten når vi overnatter sammen, og kjenner fremdeles etter fire år på en surrealistisk lykkefølelse når jeg ser at den nydelige, fine mannen ligger ved siden av meg i senga og at det er meg han kysser når han våkner, at det er meg han har sex med, at jeg får holde han i hånden når vi går på butikken. Alt, både små og store ting får en så stor betydning for meg, og så føler jeg at han tenker på alle disse tingene som rutine, noe som er helt vanlig -fordi han alltid har vært ettertraktet og sikkert fikk hvem han ville. Så hvor er jeg i det bildet? Jeg vet ikke.

Er det noen som kjenner seg igjen?

I går hadde vi en kjempefin kveld, egentlig helt fantastisk, med middag og gode samtaler. Etterpå kos i senga og jeg kjente inni meg at jeg ble så lykkelig og rørt at jeg kunne begynt å gråte om jeg ikke hadde konsentrert meg på å holde dem tilbake. En intens lykkefølelse både mens vi hadde sex og etterpå når jeg lå i armene hans og han sa at han elsket meg.

Er jeg bare uvant med gjensidig kjærlighet, vil det bli normalisert etterhvert? Det er deilig, men også slitsomt å være så forelska så lenge, og kjenne at jeg er litt alene i ha så sterke følelser siden han er "kommet over" den fasen.

Anonymkode: 9546d...352

jeg var den som følte mest i hele mitt forhold til min x-mann.
alltid.

da det endelig, etter 19 år ble slik at mine følelser kjølnet og jeg slapp taket i "oss", oppdaget jeg også at jeg var den  eneste som hadde hodlt "oss" sammen.

når mitt grep slapp, var det ingen andre (han) som prøvde å holde oss sammen.


føler jeg har kastet bort livet på en som til syvende og sist ikke brydde seg om vi var sammen eller ikke. om det var meg eller noen andre som satt hjemme og ventet på han ville vært det samme for han.


nå har jeg en som vil ha Meg. som bryr seg om jeg er i livet hans eller ikke.

Anonymkode: bc779...024

[AnonymBruker]

Jeg elsket også eksen mest, og det merket jeg ofte, han var ikke like redd for forholdet i uenighet og krise, det var tydelig at jeg hadde mest å tape på om det ble slutt. 

Så når jeg tok noen skritt tilbake, så innså jeg som den over, at jeg hadde bært oss og hele forholdet, mens han hadde kun tenkt mest på seg selv. 

Når den ene har mindre følelser så er man ikke like bundet av at det skal gå bra, man går ikk all inn og man har ikke like mye å tape, og det vil en merke.. som du alt har gjort. 

Anonymkode: eb3c3...4da

[AnonymBruker]

Jeg er enig med de to over, og har gjennom yrket mitt møtt mange kvinner som forteller lignende historier. 

I ditt tilfelle, ts, så tenker jeg dette muligens kan handle om noe annet. Ha i mente at jeg ikke kjenner deg/dere og har begrenset informasjon.  

Men det slår meg at du kanskje er preget av en utrygg tilknytningsstil. For eksempel kanskje du har utviklet en engstelig unnvikende tilknytning som preger deg i nære relasjoner, og kanskje ellers også. Om det er tilfellet så er det vanlig å være plaget med en intens frykt for å bli forlatt, at det bare er et tidsspørsmål før partner innser at du ikke er god nok og han går da videre og finner noen bedre. Angsten for å bli forlatt fører til atferd som ironisk nok får en partner til å trekke seg litt unna eller kan oppleves avventende og behov for space, som igjen fører til at den engstelige unnvikende kan bli mer intens.

Det slår meg også at du kanskje kan ha noen urealistiske forventninger til forhold og forelskelse. Man skal ikke være intenst forelsket i 4 år på rad. Det er unaturlig. Forelskelse glir over i kjærlighet, der kjærligheten blir fundamentet og følelsen av å være forelsket kommer og går med blaff gjennom samlivet. 

Det er kjærligheten som er viktig. Ikke å være forelsket hver dag etter 4 år sammen. 

Det er meningen at du skal leve ditt liv, han skal leve sitt liv, og fellesskapet deres er kjærlighet og limet er tillit. 

Uten gjensidig tillit så har man ikke et godt forhold. 

Har du vurdert terapi?

Anonymkode: f584e...fb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er jeg bare uvant med gjensidig kjærlighet?

Anonymkode: 9546d...352

Ja.

Anonymkode: f1aeb...86b

[AnonymBruker]

Du vet ikke hvordan han føler for deg, og du vet ikke hvordan han føler for deg. Så du kan ikke sammenligne hvem som elsker den andre mest. Mange tror at jo mer klengete man er, jo mer elsker man kjæresten. Og de som trenger litt egentid, blir beskyldt for å ikke elske den andre. Noen tekster mer enn andre. Det betyr ikke at følelsene er sterkere. Hos noen blir sommerfuglene litt lengre enn hos andre. Men sommerfuglene erstattes av trygg god kjærlighet. Vi kan ikke sammenligne følelser, for de kan ikke måles med tall.

Anonymkode: b9301...fbf

[Gjest WhisperingWind]

Enig med de over mht tilknytningen din. Den føles nesten usunn. 
 

Jeg kan si jeg tidligere har vært som typen din. Forelskelsen avtok, men med meg følte jeg aldri den dype kjærligheten. Jeg aner ikke om han kjenner på den eller ikke, men om han viser det med ord og handling og får deg til å føle deg elsket, sett og verdsatt så vil jeg tro han har gått over i neste fase emosjonelt. Og det er en bra ting. Det er ikke normalt å være forelsket konstant i flere år.

Når det er sagt har jeg nå møtt en mann der jeg kjenner på helt nye ting. Jeg har aldri følt på denne typen forelskelse og intens kjærlighet. Og jeg kjenner for første gang på frykten over å miste han.

Forskjellen er at jeg vet det ikke finnes garantier i verden. Ting KAN ryke mellom oss. Og det vil gjøre vondt. Men jeg vet også at livet vil gå videre. Å bekymre seg for noe som KAN skje vil bare være giftig. 
 

Så jeg tar en dag av gangen og nyter øyeblikkene vi har sammen nå. For nuet er det eneste som er garantert. 

Endret 20. desember 2023 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er enig med de to over, og har gjennom yrket mitt møtt mange kvinner som forteller lignende historier. 

I ditt tilfelle, ts, så tenker jeg dette muligens kan handle om noe annet. Ha i mente at jeg ikke kjenner deg/dere og har begrenset informasjon.  

Men det slår meg at du kanskje er preget av en utrygg tilknytningsstil. For eksempel kanskje du har utviklet en engstelig unnvikende tilknytning som preger deg i nære relasjoner, og kanskje ellers også. Om det er tilfellet så er det vanlig å være plaget med en intens frykt for å bli forlatt, at det bare er et tidsspørsmål før partner innser at du ikke er god nok og han går da videre og finner noen bedre. Angsten for å bli forlatt fører til atferd som ironisk nok får en partner til å trekke seg litt unna eller kan oppleves avventende og behov for space, som igjen fører til at den engstelige unnvikende kan bli mer intens.

Det slår meg også at du kanskje kan ha noen urealistiske forventninger til forhold og forelskelse. Man skal ikke være intenst forelsket i 4 år på rad. Det er unaturlig. Forelskelse glir over i kjærlighet, der kjærligheten blir fundamentet og følelsen av å være forelsket kommer og går med blaff gjennom samlivet. 

Det er kjærligheten som er viktig. Ikke å være forelsket hver dag etter 4 år sammen. 

Det er meningen at du skal leve ditt liv, han skal leve sitt liv, og fellesskapet deres er kjærlighet og limet er tillit. 

Uten gjensidig tillit så har man ikke et godt forhold. 

Har du vurdert terapi?

Anonymkode: f584e...fb2

Tror kanskje jeg kan ha en slik utrygg tilknytningsstil. Jeg kjenner litt på det samme når det gjelder vennskap. Redd for å ta kontakt med andre for noe mer enn feks jobbrelaterte ting. Er heller ikke en som folk oppsøker for vennskap. Har lite erfaring med det etter en veldig ensom oppvekst og studietid sosial, så kjenner at jeg har lite å tilby på det område også.

Derfor begynte jeg å gråte da kjæresten min sa ett år inn i forholdet at han tenkte på meg som kjæreste og bestevenn. Følte meg veldig rørt, og samtidig tenkte jeg at jeg kan umulig fylle så store roller i noen liv, at det ikke fungerer i lengden. 
 

Det er aldri noen som har brukt så mye tid på meg/med meg som kjæresten min i voksen alder, og jeg kjenner på både takknemlighet og frykt (for at han snart finner noen bedre). 
 

Vet det ikke er normalt å være så forelsket etter fire år, at han er mer normal når han sier at forelskelsen kommer tilbake i bølger eller øyeblikk når vi har det ekstra fint sammen. Det høres mer behagelig ut enn hva jeg føler. Han er en fantastisk mann, og jeg ser meg selv i speilet og tenker at han fortjener noen mye penere og mer selvsikker. 

Anonymkode: 9546d...352