Forlate eller ikke

[AnonymBruker]

Jeg er enda gift og vi har barn sammen, men føles litt som jeg har kjærlighetssorg. For en del av meg vil skille meg, pga hans psykiske helse som jeg kjenner sliter meg ut. Han er ikke den samme som før. Så jeg hører på triste kjærlighetslåter. Jeg har regnet litt på økonomien om jeg drar og sett litt på hus/leilighet, kun inne på finn, ikke vært på visning. Jeg er en planlegger og vil vite at jeg hadde klart meg om vi ble skilt. 

Men føler jo at jeg går bak ryggen hans. Han vet så vidt om mine skilsmisse tanker, men ikke at jeg tenker så mye på det som jeg gjør. Å jeg har pratet høyt om det med mine aller nærmeste, selvfølgelig ikke barna.

Jeg føler jeg trenger å skilles, men vet ikke om samvittigheten min overfor han og barna vil gjøre at jeg klarer å dra. Men vet ikke om jeg vil klare å legge bort skilsmisse tanker og håpe at jeg lever bedre med tiden. Føles som en slags falsk fasade. Ikke fordi jeg bryr meg om hva bekjente mener om vårt forhold, men at barna skal ha foreldre som bor sammen. Fasade for at ungene ikke skal merke noe. 

Også vet jeg ikke om jeg blir så tøff at jeg klarer å forlate han. For egentlig gjør han ikke noe galt, men psyken hans gjør at det er så tungt å være pårørende. Sexlivet er og vil aldri bli det samme. Som igjen gjør at nærheten ikke er den samme. Kjenner jeg er redd for det ukjente, hvor skulle vi flyttet, fordeling av barna og huset, ikke vært singel på ca 15 år, være helt alene osv. Å hvor dårlig ville han blitt om jeg forlot han... hvor mye mere ville barna mistet han, evnt jobb og sykemelding på han. 

Innerst inne vil jeg jo bare at han skal bli frisk, men det blir han ikke. 

Så den ene delen av meg tenker at skilsmisse ville vært det beste, men den andre delen vil jo ha familielivet/barnas trygghet/stabilitet. Mimre om hva vi har gjort osv. Ville jo ikke blitt det samme bare meg og barna, eller i fremtiden meg, barna og en stepappa, mye han ikke har vært med på. 

Hvordan virkelig vite at å dra er best? 

Tror en del av meg ville blitt mere lykkelig av å dra, men samtidig stor kjærlighetssorg og dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 4d590...da6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er enda gift og vi har barn sammen, men føles litt som jeg har kjærlighetssorg. For en del av meg vil skille meg, pga hans psykiske helse som jeg kjenner sliter meg ut. Han er ikke den samme som før. Så jeg hører på triste kjærlighetslåter. Jeg har regnet litt på økonomien om jeg drar og sett litt på hus/leilighet, kun inne på finn, ikke vært på visning. Jeg er en planlegger og vil vite at jeg hadde klart meg om vi ble skilt. 

Men føler jo at jeg går bak ryggen hans. Han vet så vidt om mine skilsmisse tanker, men ikke at jeg tenker så mye på det som jeg gjør. Å jeg har pratet høyt om det med mine aller nærmeste, selvfølgelig ikke barna.

Jeg føler jeg trenger å skilles, men vet ikke om samvittigheten min overfor han og barna vil gjøre at jeg klarer å dra. Men vet ikke om jeg vil klare å legge bort skilsmisse tanker og håpe at jeg lever bedre med tiden. Føles som en slags falsk fasade. Ikke fordi jeg bryr meg om hva bekjente mener om vårt forhold, men at barna skal ha foreldre som bor sammen. Fasade for at ungene ikke skal merke noe. 

Også vet jeg ikke om jeg blir så tøff at jeg klarer å forlate han. For egentlig gjør han ikke noe galt, men psyken hans gjør at det er så tungt å være pårørende. Sexlivet er og vil aldri bli det samme. Som igjen gjør at nærheten ikke er den samme. Kjenner jeg er redd for det ukjente, hvor skulle vi flyttet, fordeling av barna og huset, ikke vært singel på ca 15 år, være helt alene osv. Å hvor dårlig ville han blitt om jeg forlot han... hvor mye mere ville barna mistet han, evnt jobb og sykemelding på han. 

Innerst inne vil jeg jo bare at han skal bli frisk, men det blir han ikke. 

Så den ene delen av meg tenker at skilsmisse ville vært det beste, men den andre delen vil jo ha familielivet/barnas trygghet/stabilitet. Mimre om hva vi har gjort osv. Ville jo ikke blitt det samme bare meg og barna, eller i fremtiden meg, barna og en stepappa, mye han ikke har vært med på. 

Hvordan virkelig vite at å dra er best? 

Tror en del av meg ville blitt mere lykkelig av å dra, men samtidig stor kjærlighetssorg og dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 4d590...da6

Du kan ikke bli i ett forhold uten å ønske det. Ikke riktig for den andre parten! Har dere forsøkt parterapi? Han psykolog? For å være helt sikker? Om han ikke forandrer seg så er det ikke mye å gjøre untatt å gå eller leve sånn. 

Er det noe å redde eller er du helt ferdig?

 

Anonymkode: 36fff...883

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du kan ikke bli i ett forhold uten å ønske det. Ikke riktig for den andre parten! Har dere forsøkt parterapi? Han psykolog? For å være helt sikker? Om han ikke forandrer seg så er det ikke mye å gjøre untatt å gå eller leve sånn. 

Er det noe å redde eller er du helt ferdig?

 

Anonymkode: 36fff...883

TS her. Han har så vidt prøvd psykolog hjelp. Parterapi har vi ikke prøvd. Tror ikke det fins noe sånt her i vår by og litt usikker med tenke på netterapi og penger.  En del av meg føler det er noe å redde, men samtidig klarer jeg ikke helt å skjønne hva som kan gjøres. Å dermed vil det jo ikke bli forandring, vil jo forbli det samme. Husarbeid/mindre skjerm, ja det kan sikkert endres. Men tror ikke det er nok. Han har jo sagt selv at han heller vil prøve å endre seg for at jeg skal bli, men jeg vil jo ikke at han må ha en falsk maske både hjemme og på jobb. Vil jo at han skal tørre å åpne seg og ikke skjule følelsene sine bare fordi jeg er psykisk sliten av pårørende biten.

Anonymkode: 4d590...da6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

TS her. Han har så vidt prøvd psykolog hjelp. Parterapi har vi ikke prøvd. Tror ikke det fins noe sånt her i vår by og litt usikker med tenke på netterapi og penger.  En del av meg føler det er noe å redde, men samtidig klarer jeg ikke helt å skjønne hva som kan gjøres. Å dermed vil det jo ikke bli forandring, vil jo forbli det samme. Husarbeid/mindre skjerm, ja det kan sikkert endres. Men tror ikke det er nok. Han har jo sagt selv at han heller vil prøve å endre seg for at jeg skal bli, men jeg vil jo ikke at han må ha en falsk maske både hjemme og på jobb. Vil jo at han skal tørre å åpne seg og ikke skjule følelsene sine bare fordi jeg er psykisk sliten av pårørende biten.

Anonymkode: 4d590...da6

Høres ut som det kanskje er noe der å redde? For dere begge? Høres ut som han vil, og at du ikke er helt ferdig! Ville prøvd å få til parterapi om det er nettmøte eller i en annen by om det er mulig. Kommunen sin skal være gratis!

Da vet du at du har prøvd alt og kan gå videre eller kanskje det hjelper med en tredje part inni bildet. Noen ganger kan det hjelpe at noen andre megler,  hjelper med ord og hører begge sin side og forstår og kanskje kan hjelpe dere videre. Ofte lett å gå i forsvar og kanskje krangle eller ikke gjøre noe mer med ting alene. Kanskje dere får i oppgave til neste gang å gjøre ting, og så blomstrer det av seg selv! Snakk med han, kanskje han er villig til å prøve det?

Anonymkode: 36fff...883

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres ut som det kanskje er noe der å redde? For dere begge? Høres ut som han vil, og at du ikke er helt ferdig! Ville prøvd å få til parterapi om det er nettmøte eller i en annen by om det er mulig. Kommunen sin skal være gratis!

Da vet du at du har prøvd alt og kan gå videre eller kanskje det hjelper med en tredje part inni bildet. Noen ganger kan det hjelpe at noen andre megler,  hjelper med ord og hører begge sin side og forstår og kanskje kan hjelpe dere videre. Ofte lett å gå i forsvar og kanskje krangle eller ikke gjøre noe mer med ting alene. Kanskje dere får i oppgave til neste gang å gjøre ting, og så blomstrer det av seg selv! Snakk med han, kanskje han er villig til å prøve det?

Anonymkode: 36fff...883

TS. Han vil absolutt ha meg ja. Han vil bare føle seg enda mere drit om jeg forlater han og han blir alene. Han tror ikke han ville ha prøvd å lett etter noen andre. Han vil ikke tenke tanken på skilsmisse, så han vil prate minst mulig om det. Problemet er blandt annet at han ser liten glede i livet pga depresjon og ting som har skjedd. Så lite som gir han glede. Klarer ikke helt å finne ut hva vi kan gjøre. Men kan jo vurdere parpsykolog eller noe sånt. Men sikkert ikke så lett å prate med han om det da siden han ikke orker tanken på skilsmisse. Ja, jeg kan si jeg vil at vi skal prøve å styrke forholdet vårt. Men det blir jo tungt. Men det vil jo også en skilsmisse være. Jeg er redd for å gjøre han dårligere både om vi er i forholdet eller og jeg forlater han. Vil ikke at han skal føle seg presset til å være mere frisk/en bedre ektemann. 

Anonymkode: 4d590...da6

[Gjest WhisperingWind]

Barna merker at ting ikke er som det skal. Og en kan ikke tenke på å redde et annet menneske om de ikke kan og vil redde seg selv.

Jeg ble separert før sommeren og både jeg og ungen blomstret. Og har nå funnet meg en fantastisk kjæreste❤️ 

Noen ganger må en faktisk velge seg selv❣️

[AnonymBruker]

Depresjon kan behandles. Hvorfor er du sikker på at han ikke kan bli bedre? Jeg forstår godt at du tenker på å forlate ham når forholdet ikke fungerer for deg, men spørsmålet er hvilken utgave av ham du vurderer. Du sier han har forandret seg, men vet du at det er en permanent endring? 

Anonymkode: 53c6e...2a4

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (2 timer siden):

Barna merker at ting ikke er som det skal. Og en kan ikke tenke på å redde et annet menneske om de ikke kan og vil redde seg selv.

Jeg ble separert før sommeren og både jeg og ungen blomstret. Og har nå funnet meg en fantastisk kjæreste❤️ 

Noen ganger må en faktisk velge seg selv❣️

Ts her. 

Bra dere har det bedre. Er jo det jeg også håper, at om jeg drar, så finner jeg en ny kjæreste med tiden. For tror ikke jeg vil trives så veldig som singel, trenger tryggheten. Hvordan tok barnet ditt det med ny kjæreste?

Anonymkode: 4d590...da6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Depresjon kan behandles. Hvorfor er du sikker på at han ikke kan bli bedre? Jeg forstår godt at du tenker på å forlate ham når forholdet ikke fungerer for deg, men spørsmålet er hvilken utgave av ham du vurderer. Du sier han har forandret seg, men vet du at det er en permanent endring? 

Anonymkode: 53c6e...2a4

Jeg vil si meg 99% sikker på at det er permanent ja. Vet noen kan bli bedre av depresjon. Men han har både depresjon og ptsd. Så tror også en psykolog at han har personlighetsforandringer, eller hva det het. En traume/dårlig opplevelse som gjorde at han forandret seg. Det er så sykt mye triggere i hverdagen vi må forholde oss til, plasser han ikke kan dra til, folk han helst ikke vil møte osv. Så mye som påvirker livene våre, mye hensyn. Han har ikke tro på psykolog, han vil heller bare prøve å glemme, fortrenge. Å jeg tenker dette går ikke uten psykolog. Han trenger traume behandling, som han ikke har tro på selv. Å da tror jeg ikke det går. Han må godta den nye situasjonen hans, det gjør han ikke og det tror jeg dessverre aldri han vil. Jeg er ikke en negativ person, men kjenner han og vet hvor mye dette har påvirket han/oss. Han har prøvd medisin mot depresjon, men han ble veldig tørr i munnen og medisin er en trigger for han.

Ene delen av meg tenker, kanskje jeg kan holde ut til barna er større, men samtidig så må jeg tenke på hvor mange ganger gråter jeg pga dette, at det ikke blir mere negativt for meg enn positivt å være sammen med han. Ser jo for meg det kunne blitt et godt samarbeid med barna om vi skilte oss, hvis jeg faktisk skiller meg før jeg blir alt for lei/sliten. Å hvis han ikke blir for sint/lei seg. Kjenner jeg er redd for å bli deprimert, for barna trenger en frisk forelder.

Hodet mitt tenker, kanskje dette er siste gangen vi feirer jul sammen som kjærester, setter opp juletreet, baker pepperkaker osv. Vet ikke om det er normalt å komme helt dit i tankene også alikavel fortsette forholdet.

Anonymkode: 4d590...da6

[AnonymBruker]

Han MÅ få psykologhjelp! Både for sin, din og barnas skyld. Kanskje dere kan ha en pause hvor han bor for seg selv, og får mye psykologhjelp? For slik han har det nå, så kan barna deres ende opp med 2 foreldre som sliter psykisk.

Anonymkode: e16a1...c31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han MÅ få psykologhjelp! Både for sin, din og barnas skyld. Kanskje dere kan ha en pause hvor han bor for seg selv, og får mye psykologhjelp? For slik han har det nå, så kan barna deres ende opp med 2 foreldre som sliter psykisk.

Anonymkode: e16a1...c31

Dette. Han er far og han må ta ansvar for sin egen psykiske helse, for barnas skyld. Du må kreve at han mottar hjelp uansett om du vil bli eller gå. Støtter forslaget om en pause så du kan ta vare på deg selv i prosessen. 

Anonymkode: 53c6e...2a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Han MÅ få psykologhjelp! Både for sin, din og barnas skyld. Kanskje dere kan ha en pause hvor han bor for seg selv, og får mye psykologhjelp? For slik han har det nå, så kan barna deres ende opp med 2 foreldre som sliter psykisk.

Anonymkode: e16a1...c31

Har prøvd å få han innlagt, men han får avslag. Virker som det er fordi det er for lite folk som arbeider i psykiatrien og for mange psykisk syke. Men de få gangene han har vært hos psykolog, så blir han dårligere. Han kan grue seg flere dager før en psykolog time og merke det noen dager etterpå, han sover dårligere og spiser dårligere. Han føler han blir psykisk dårligere av psykolog timer. Sterkere ptsd som kommer da. Mere negative tanker kommer. Men han skal prøve nå ca 1 gang i måneden å prate med psykolog, men vi vet jo ikke hvor lenge han klarer det. Eller om det vil hjelpe. Jeg tror ikke det er nok.

Anonymkode: 4d590...da6

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ts her. 

Bra dere har det bedre. Er jo det jeg også håper, at om jeg drar, så finner jeg en ny kjæreste med tiden. For tror ikke jeg vil trives så veldig som singel, trenger tryggheten. Hvordan tok barnet ditt det med ny kjæreste?

Anonymkode: 4d590...da6

Barnet holdes utenfor inntil vi er sikker på at det blir noe varig. Forholdet handler om oss nå❤️

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (10 minutter siden):

Barnet holdes utenfor inntil vi er sikker på at det blir noe varig. Forholdet handler om oss nå❤️

Ok. Ja, lurt å ikke introdusere for tidlig. Lykke til ❤

Anonymkode: 4d590...da6

[AnonymBruker]

Du sier barnas trygghet og stabilitet er noe som gjør at du blir værende, vil det si at du stoler 110% på at barna har det bra med han? Du kan reise på en ukes jobbtur helt uten å tenke på det, for barna har tross alt ett stabilt og trygt liv med sin far slik han er nå? Om trygghet og stabilitet for barna er det som får deg til å bli, så mener du at han som farsfigur utstråler trygghet, og at barna føler en stabilitet rundt han?

Anonymkode: 2f4d0...292

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Du sier barnas trygghet og stabilitet er noe som gjør at du blir værende, vil det si at du stoler 110% på at barna har det bra med han? Du kan reise på en ukes jobbtur helt uten å tenke på det, for barna har tross alt ett stabilt og trygt liv med sin far slik han er nå? Om trygghet og stabilitet for barna er det som får deg til å bli, så mener du at han som farsfigur utstråler trygghet, og at barna føler en stabilitet rundt han?

Anonymkode: 2f4d0...292

Helt ærlig, jeg vet ikke. Er jeg som i utgangspunktet gjør mest ting som å følge med at de har med ting til skolen, passer på at de må legge seg osv. Men samtidig tror jeg hvis han måtte, at han hadde klart en ukes tid. Men usikker når det gjelder f.eks 2 uker. Barnet mitt vil ikke at jeg skal reise bort 1 ukes tid, hxn vil ha meg hjemme som hxn er mest vant til. Mannen min arbeider turnus og er en del borte på jobb. Så akkurat ved en skilsmisse ville jeg vært veldig nervøs når han hadde barna. Spesielt siden han ville blitt dårligere psykisk om jeg forlot han. 

Det jeg mener med det mest trygge om jeg blir, er at barna har det de er vant med, samme huset, samme området, samme skolen osv. Ingen usikkerhet/redsel der. Men om vi skilles blir det jo stress/ekkelt/usikkert for dem. Dermed føler jeg det på en måte er best å bli, for de får den stabiliteten. Ene barnet merker ikke så mye at han er syk, mens det andre kan merke litt. De merket mere før. Tror barna er mere trygge på meg. De husker ikke helt hva de har mistet når det gjelder han, siden det er en del år siden han ble syk.

Tror det ene barnet vårt ville passet mye på pappaen sin om vi ble skilt, passet på at han hadde det bra og fått litt for mye ansvar pga det. 

Anonymkode: 4d590...da6

[AnonymBruker]

Min erfaring er at psykisk syke ikke prioriteres til behandling når de på papiret fremstår som velfungerende, slik din mann nok kan gjøre. Min eksmann fikk først tilbud etter vi var gått fra hverandre og han mistet jobben sin. Det burde jo ikke være slik, men kanskje legen bør få frem dine tanker ift parforholdet i behandlingssøknaden? Og, jeg antar jo at det at han er i jobb og må «ta seg sammen» der gjør at han i mindre grad orker det hjemme? 🤔

For min del måtte jeg gå, det var ekstremt vanskelig men livet ble bedre tross alt. Når det unormale blir det normale og barna blir påvirket så er det lurt å stoppe opp. Det er ikke han før dere! ❤️

Anonymkode: 73b56...160

[Helene]

Du må ta et valg. Enten leve med mannen eller gå. Dette et ditt valg. Bare et spørsmål?  Kan du se deg sammen med denne mannen når dere er 90 år? 

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Min erfaring er at psykisk syke ikke prioriteres til behandling når de på papiret fremstår som velfungerende, slik din mann nok kan gjøre. Min eksmann fikk først tilbud etter vi var gått fra hverandre og han mistet jobben sin. Det burde jo ikke være slik, men kanskje legen bør få frem dine tanker ift parforholdet i behandlingssøknaden? Og, jeg antar jo at det at han er i jobb og må «ta seg sammen» der gjør at han i mindre grad orker det hjemme? 🤔

For min del måtte jeg gå, det var ekstremt vanskelig men livet ble bedre tross alt. Når det unormale blir det normale og barna blir påvirket så er det lurt å stoppe opp. Det er ikke han før dere! ❤️

Anonymkode: 73b56...160

Jeg tror også at dette er svaret. Jeg tror det beste er om han jobber med å bli frisk(ere) i en periode, mens du tar deg av deg selv og barna. Han kommer ikke til å få hjelpen han trenger, om han ikke får et ordentlig dytt til å oppsøke hjelp. Du burde absolutt støtte ham, men dette er utenfor din kompetanse, og det at han er i behandling er helt nødvendig, selv om han ikke ser det selv akkurat nå. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Min erfaring er at psykisk syke ikke prioriteres til behandling når de på papiret fremstår som velfungerende, slik din mann nok kan gjøre. Min eksmann fikk først tilbud etter vi var gått fra hverandre og han mistet jobben sin. Det burde jo ikke være slik, men kanskje legen bør få frem dine tanker ift parforholdet i behandlingssøknaden? Og, jeg antar jo at det at han er i jobb og må «ta seg sammen» der gjør at han i mindre grad orker det hjemme? 🤔

For min del måtte jeg gå, det var ekstremt vanskelig men livet ble bedre tross alt. Når det unormale blir det normale og barna blir påvirket så er det lurt å stoppe opp. Det er ikke han før dere! ❤️

Anonymkode: 73b56...160

Ts her.

Takk for svar om deres erfaring. I papirene hans så står det at han har sterk ptsd og hvor mye som påvirker det. Å noen resultater viser sterk depresjon. Står noen plass i papirene at jeg tenker tanken på skilsmisse, men ikke de som ble sendt inn på døgnopphold. 

Ja, han gjør mye på jobb og er sliten når han kommer hjem på fri. Han er avhengig av jobb for psyken sin del og for søvn sin del. Han tenker mindre i hodet sitt når han jobber. Jeg har mye ansvar, men er jo også dame, så er vel litt typisk at damer følger mest med hva som skjer på skolen osv. Å jeg liker å ha kontroll.  Men han deltar i diverse som kveldsstell og lager middag. Men problemet er bare at jeg synes det blir mye skjerm. Å ikke minst den biten med å føle at jeg må passe på han pga psyken. Jeg tenker på den psyken/situasjonen vår ca 80-90% av dagen, så er vel ikke rart jeg blir sliten. Man ser tv, kommer div som minner om våre plager, blir liksom stadig påminnet utenfra også.

Ja, jeg og barna først, så han. Men den der samvittigheten min er så teit. Å det livet man innerst inne vil leve som en familie. 

Ble mannen din dårligere av at du gikk? 

Anonymkode: 4d590...da6