Hva forventes av mannen å "ofre" for gravid samboer/kone?

[Thyra]

Inspirert av en annen tråd hvor gravide ts ikke orker å dra på masse julebesøk og synes det er kjipt å være alene hjemme om samboer drar alene.

Det er av biologiske årsaker kvinnen som får belastningen med å bære fram et barn. Menn slipper billig unna. Men når det tross alt er felles barn, et barn han forhåpentligvis også ønsker, hva er rimelig å forvente?

Alkohol: siden hun ikke kan drikke alkohol, er det rimelig at han avstår i solidaritet? Ihvertfall når han sitter sammen med henne?

Innkjøp av mammaklær: Bør det være en felles utgift, siden det er et behov som oppstår pga et felles barn? Eller hennes utgift alene?

Når hun ikke er i form til å dra ut: Bør han tilby deg å bli hjemme med henne, eller dra ut å kose seg alene?

 

[AnonymBruker]

Er deg igjen? Bare vridd om på spørsmålet?

Anonymkode: fdd59...997

[AnonymBruker]

Min mann fikk gjøre det han ville. Han fikk dra på besøk og drikke øl. Men han er ikke sånn som er borte flere ganger i uka og drikker seg drita hver helg uansett. Da er det jo helt ok at han tar seg en helg hos kompiser eller familie innimellom.

Eneste jeg forventet av han, var at han besøkte meg på sykehuset da jeg ble innlagt i uke 32. 

Anonymkode: 4dfc1...e27

[AnonymBruker]

Bra tråd! Jeg er førstegangsgravid, og her er mine tanker:

Først og fremst mener jeg at det er viktig at han bør være oppmerksom på hva hun trenger. Når man er full av hormoner kan man bli litt irrasjonell og humørsyk, og det må det være rom for. Hun er i mange tilfeller sårbar, og trenger litt ekstra støtte og oppmuntring.

Med tanke på alkohol ser jeg personlig ikke problemet med at han drikker. Men nå er ikke alkohol en viktig del av livet mitt. Det betyr veldig lite. 

Innkjøp av mammaklær og andre svangerskapsrelaterte utgiver er selvsagt en felleskost. Skulle bare mangle!

Når hun ikke er i form til å dra ut, og ønsker seg selskap hjemme, synes jeg absolutt at han skal være hjemme og ta vare på denne.

Solidariteten i et par er så utrolig viktig! Ja, jeg bærer frem hans barn. Det er et offer og en påkjenning jeg tar for oss begge. Han ønsker sterkt å bli far. Jeg gjør dette så han får oppfylt dette ønsket. Jeg trenger bekreftelse på at jeg har valgt rett i denne enorme investeringen. Jeg trenger å se at han er sitt ansvar bevisst, at han støtter meg og gir meg den psykologiske støtten jeg trenger. Måten han agerer på nå, er en investering i vår fremtid som par og som foreldre og vår fremtidige dynamikk.

Anonymkode: caa37...3f3

[Bovina sancta]

31 minutter siden, AnonymBruker said:

Bra tråd! Jeg er førstegangsgravid, og her er mine tanker:

Først og fremst mener jeg at det er viktig at han bør være oppmerksom på hva hun trenger. Når man er full av hormoner kan man bli litt irrasjonell og humørsyk, og det må det være rom for. Hun er i mange tilfeller sårbar, og trenger litt ekstra støtte og oppmuntring.

Med tanke på alkohol ser jeg personlig ikke problemet med at han drikker. Men nå er ikke alkohol en viktig del av livet mitt. Det betyr veldig lite. 

Innkjøp av mammaklær og andre svangerskapsrelaterte utgiver er selvsagt en felleskost. Skulle bare mangle!

Når hun ikke er i form til å dra ut, og ønsker seg selskap hjemme, synes jeg absolutt at han skal være hjemme og ta vare på denne.

Solidariteten i et par er så utrolig viktig! Ja, jeg bærer frem hans barn. Det er et offer og en påkjenning jeg tar for oss begge. Han ønsker sterkt å bli far. Jeg gjør dette så han får oppfylt dette ønsket. Jeg trenger bekreftelse på at jeg har valgt rett i denne enorme investeringen. Jeg trenger å se at han er sitt ansvar bevisst, at han støtter meg og gir meg den psykologiske støtten jeg trenger. Måten han agerer på nå, er en investering i vår fremtid som par og som foreldre og vår fremtidige dynamikk.

Anonymkode: caa37...3f3

Ooops, der var det anonymknapp. Beklager.

Kan legge til at jeg svarte med utgangspunkt i situasjonen i tråden det vises til, hvor brorparten mener at ts som er sykemeldt og dårlig i graviditeten må sitte hjemme alene i jula selv om hun ikke ønsker dette selv.

Endret 19. desember 2023 av Bovina sancta

[AnonymBruker]

Vi har aldri hatt så separat økonomi. Jeg har aldri tenkt at klær var noe annet enn min utgift, han har betalt andre ting.

Han drakk alkohol, og spiste matvjeg måtte unngå. Verden ville ikke blitt bedre for noen av oss om han lot det være.

Han gjorde sine ting og dro i selskap selv om jeg var for sliten. Det gjør han nå også. Så lenge jeg ikke blir sittende hjemme alene med alt ansvar hver kveld er det ikke noe problem. 

Anonymkode: 1febe...3f8

[AnonymBruker]

hvorfor skal ikke mannen kunne ta seg noen øl? Var i hvert fall ikke noe problem for meg. Har heldigvis ikke en mann som drikker seg full.

Jeg kjøpte gravid/ammevennlige klær selv. Slo meg ikke engang at dette skulle deles på. Men vi har god økonomi og trenger ikke å tenke så mye over hva vi bruker penger på - har også et relativt nøkternt forbruk. Hadde vi vært dårligere stilt så hadde nok dette punktet vært annerledes.

Hyggelig om han tilbyr seg å bli hjemme, men var aldri noe problem at han gikk ut. Skjedde uansett ikke ofte og de gangene han var ute syns jeg det var deilig å få litt egentid.

Anonymkode: 2d321...646

[AnonymBruker]

Hos oss gir jeg ihvertfall ingen begrensninger på mannen. Men han har naturlig nok holdt seg unna alkohol rundt termindato. Ellers får han nyte alkohol som tidligere (han er ikke en som drar ut på fest, men kan nyte ett par øl en til to ganger i uken) 

 

Nå jeg en helt eksemplarisk mann som gjør minst like mye som meg i huset, kanskje mer når jeg er gravid. 

 

Og hobbyer får han ihvertfall nyte mens jeg et gravid da vi begge vet at det blir lite tid til hobbyer i babytiden. 

Vi er ihvertfall veldig fornøyde med hvordan vi har det med hverandre, med barna og hjemme

Anonymkode: 89bc1...f05

[AnonymBruker]

Tenker det er veldig individuelt. Jeg gir gjerne mannen stor frihet, han kan gå på byen og kose seg mens han har sjansen, men det er fordi jeg er ganske avslappet. Hvis jeg var mye redd og stressa hadde jeg kanskje mer behov for å ha han hjemme (ikke hver eneste kveld). 

En viktig ting for meg er at mannen anerkjenner at vi aldri blir helt likestilt med svangerskap, fødsel og tiden rett etterpå. Det er en stor påkjenning å gå gravid, føde og deretter amme. Og da forventer jeg at han tar mer av lasset med husarbeid og matlaging. 

Anonymkode: 78efe...75f

[solsolsol]

Hvis drikke alkohol betyr å ta seg et par øl nå og da hadde jeg ikke reagert, men hadde aldri orker å få barn med noen som stadig vekk dro på "fylla" mens jeg var gravid. Heller ikke om han insisterte på å spise mat jeg ikke kunne spise, og savnet veldig, rett foran meg. Vi har felles penger på alt, om ikke hadde jeg tenkt at det var urimelig at jeg skulle dekke alt av utgifter for å bære frem vårt felles barn.

Men jeg har hatet intenst å være gravid, og allikevel gjort det fem ganger fordi vi ville ha fem barn.

[AnonymBruker]

Nå er jeg ikke i situasjonen, men hva jeg hadde forventet av en mann;

Gitt at graviditeten er helt super, ikke noe spesielle plager. Da hadde jeg forventet at han levde livet som normalt frem til slutten. Der ville jeg hatt forventninger. Man er regnet som «ferdig» allerede i uke 37, da kan baby «komme når som helst». Og hadde forventet at mannen ikke dro ut på fyllefest ol, for baby kan komme når som helst. Fest der han er edru hadde vært greit, for da er det mulig å komme seg hjem fort med bil og ikke minst man er klar i hodet.

Jeg så den andre tråden der TS skriver at de virkelig ikke har det helt bra. Og selv om det kanskje ikke klassifiseres som «sykdom» er det mange plager man kan få som gravid som gjør en nesten invalid; som bekkenløsning som fører til at man nesten ikke kan gå, ekstrem kvalme ol.

I en slik situasjon hadde jeg nok hatt flere forventninger til mannen. At han tok en større del av alle oppgaver hjemme, at han ga den hjelpen som var nødvendig. Vanskelig å si hva det vil være, men hjelp til hva enn som er nødvendig.

Som jeg svarte i den andre tråden ville jeg nok ønsket at mannen ordnet med noe mat, lagde noe (om take away ikke er mulig), før han så drar ut for å treffe familie, og man selv da slapper av med en julefilm ol hjemme. Altså en situasjon der man trenger noe hjelp og støtte, og forventer at man skal få det, men man også tillater mannen å kunne ha friheten til å kunne dra ut selv. Prøve å finne en balanse 😅

Anonymkode: d3cac...4ec

[AnonymBruker]

Klærne mine har jeg alltid betalt selv. Utstyr tror jeg han betalte mest av. Var i fin form og full jobb i svangerskapet. Trengte ikke ham til noe spesielt.

Har alltid likt å være litt alene hjemme, så ga ham ingen begrensninger. Bortsett fra at han holdt seg edru i et 30-årslag en uke før termin. To timer unna, så greit at han kunne kjøre hjem i tilfelle noe startet opp. Nå hadde ikke jeg en mann som festet mye uansett, men selvfølgelig fikk han drikke alkohol om han ville.

Når man er gammel nok til å velge å få ansvar for et barn, så er man vel så voksen og selvstendig at man klarer seg selv.

Om den gravide er veldig syk, og/eller man har barn fra før, så hadde jeg selvfølgelig forventet at mannen tok litt mer ansvar enn ellers.

Anonymkode: 76e01...683

[AnonymBruker]

Jeg fatter ikke at så mange forventer at mannen skal sitte hjemme og holde dem i hånda 24/7.

Eneste jeg forventet av min samboer var at han holdt seg edru og i en times kjøreavstand den siste uka før termin.

Og nei, han drakk ikke hver dag eller ofte. Var høygravid med første på nyttårsaften, termin slutten av januar, han dro på fest. Vi spiste sammen, så dro han. Andre hadde jeg termin i august, og den sommeren var han ute og drakk og koste seg.

Jeg synes det er en selvfølge at han skulle lade batteriene så han var med oppladet enn meg når ungene kom.

Anonymkode: 046d6...c13

[AnonymBruker]

Her får mannen gjøre som han vil hva angår å gå ut å ta seg noen øl og besøker nå i julen. Han har klarer heldigvis å tenke selv, og har satt begrensninger for seg selv med tanke på å gå ut å ta noen øl med gutta, da han vil være tilgjengelig dersom noe skjer (har høyrisiko svangerskap, men jeg har ikke pålagt eller krevd noe av han, dette har han klart å tenke på selv!😉).  Jeg koser meg i eget selskap både som gravid og ikke-gravid, om jeg ikke orker å være med.

Ellers har vi 100% delt økonomi, så mammaklær og alt av utstyr til baby, og livet ellers deler vi på, takk Gud. Delt økonomi og felles bo og barn virker bare grådig stress🙈

Anonymkode: 60ad7...a6d

[AnonymBruker]

Tenker på mammaklær som alle andre klær jeg trenger. Hadde jeg ikke hatt inntekt hadde jeg forventet st min mann betalte.

Alkohol, hobbyer, reiser. Han må få leve livet selv om jeg er gravid. Derimot forventet jeg at hsn holdt seg edru i nærheten nær terminsdato.

Med barn fra før hadde jeg forventet at han tok mest ansvar. Hadde jeg vært sengeliggende hadde jeg forventet at alt ansvar lå på han og at han ville klare det, selv om jeg var gravid med #2 eller #3. 

Anonymkode: 23440...0e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Her får mannen gjøre som han vil hva angår å gå ut å ta seg noen øl og besøker nå i julen. Han har klarer heldigvis å tenke selv, og har satt begrensninger for seg selv med tanke på å gå ut å ta noen øl med gutta, da han vil være tilgjengelig dersom noe skjer (har høyrisiko svangerskap, men jeg har ikke pålagt eller krevd noe av han, dette har han klart å tenke på selv!😉).  Jeg koser meg i eget selskap både som gravid og ikke-gravid, om jeg ikke orker å være med.

Ellers har vi 100% delt økonomi, så mammaklær og alt av utstyr til baby, og livet ellers deler vi på, takk Gud. Delt økonomi og felles bo og barn virker bare grådig stress🙈

Anonymkode: 60ad7...a6d

Siterer meg selv, mente selvsagt at vi har 100% felles økonomi, gravid-hjernen slår til igjen!🤣

Anonymkode: 60ad7...a6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tenker på mammaklær som alle andre klær jeg trenger. Hadde jeg ikke hatt inntekt hadde jeg forventet st min mann betalte.

Alkohol, hobbyer, reiser. Han må få leve livet selv om jeg er gravid. Derimot forventet jeg at hsn holdt seg edru i nærheten nær terminsdato.

Med barn fra før hadde jeg forventet at han tok mest ansvar. Hadde jeg vært sengeliggende hadde jeg forventet at alt ansvar lå på han og at han ville klare det, selv om jeg var gravid med #2 eller #3. 

Anonymkode: 23440...0e9

Glemte å si at ingenting «ofres», det er et partnerskap og man ofrer seg ikke om man ikke kan gjøre som man vil 24/7

Anonymkode: 23440...0e9

[AnonymBruker]

Kan jo kun ta utgangspunkt i meg og mitt forhold, men:

Ville aldri krevd at typen sluttet å drikke alkohol eller avstår i solidaritet. Nå er ikke alkohol superviktig for noen av oss i utgangspunktet, men når vi er ute og spiser, hos venner eller har vennemiddag hjemme så tenker jeg bare: kjør på. Kos deg! Samme gjelder ost og diverse spekemat som man må avstå fra som gravid. Nå som det nærmer seg termin så drikker han minimalt, men det er av egen fri vilje. Hadde nok blitt litt skuffa om han gikk på flatfylla nå i tillfelle noe satt i gang. 

Innkjøp av mammaklær og annet utstyr (bbhugme feks): har tatt noe småtteri selv og noe på felleskortet. Her har det egentlig vært samboer som har oppfordrer til å være flinkere å ta det på fellesen. Tenker det er helt fair å dele på ting som gjør livet lettere/bedre for meg om dagen! Har tatt need to have-klærne på fellesen og nice to have selv.

Når det kommer til det med form og dra ut så spørs det jo helt på formen da. Jeg hadde ektrem svangerskapskvalme i starten og trengte hjelp til mye. Kunne ikke lage mat feks. Hadde jeg sagt at jeg trengte han hjemme en kveld for moralsk støtte på badegulvet hadde han ikke nølt et sekund.
 

Unner han å komme seg ut og treffe venner, kolleger og familie og nå i julebordsesong og med mye familiebesøk går han alene på det jeg ikke orker og det syns jeg er helt tipptopp. Setter pris på alenetid. Men igjen, hadde jeg sagt at jeg trengte han hjemme en kveld av ulike årsaker så hadde han gjort det. Det handler jo til syvende og sist om å være rause med hverandre og se den andres behov tenker jeg?

Anonymkode: da759...b00

[AnonymBruker]

For oss ble alkohol et stort problem, fordi vi begge var veldig glade i vin. Vi drakk nok litt for ofte (men ikke så mye), da dette var vår felles kos. 

Da jeg ble gravid, syntes jeg det var ufattelig fristende når han tok kosen uten meg. Og han trappet på ingen måte ned heller. Ville absolutt ikke tilpasse seg mine urimelige krav. 

Jeg vet ikke hvem som hadde rett, men han var i hvert fall ikke rett person for meg. Sånt sett var det greit at vi mistet i uke 11. 

Anonymkode: 5fea1...2a9

[AnonymBruker]

Ingenting dersom hun ikke er så syk at hun trenger hjelp og pleie 24/7.

Anonymkode: 6261b...7a1