Vennskapet gjør bare vondt

[AnonymBruker]

For ca et år siden fikk jeg 2 venner (de er samboere), og vi hadde en del kontakt på telefon, snap og møttes noen ganger i mnd. det første halvåret. Vi er alle i 20-årene. Jeg har aldri fikset dette med vennskap i livet, grunnet veldig lavt selvbilde etter mobbing på skolen og utfordringer med å knytte meg til folk. Men endelig føltes det som jeg fant vennene mine som skulle være med meg livet ut, og jeg var kjempeglad. De siste månedene har det derimot snudd helt, og jeg kjenner meg så trist og fortvilet Vi har nesten ikke hatt kontakt siden i sommer, da de ikke har hatt tid til å møtes. Kameraten min svarer omtrent ikke på meldinger og åpner bare halvparten, glemmer avtalene våre,  jeg ringer og spør om han fortsatt kommer, så får jeg melding 2 timer etterpå om at det kom noe i veien. Eller så ringer han flere timer etter han skulle kommet og sier han ikke fikk det til likevel. Han har også sagt ting veldig ofte som ikke blir noe av, bl.a at jeg måtte komme på besøk i sommer og hjelpe med å spise mat og kaker de fikk med seg hjem etter et selskap, og at han i så fall skulle komme på døra med kake dersom jeg ikke kunne komme til dem. Jeg hørte aldri noe mer om den invitasjonen.. En annen gang i høst skulle vi "definitivt treffes til torsdag" (hans ord) fordi han skulle forbi her jeg bor, og han skulle ringe meg på et gitt klokkeslett den dagen. Jeg hørte ikke noe den dagen, timene gikk, jeg sendte melding og han svarte 2 timer etterpå at han ble forhindret.

Innimellom ringer han for å slå av en prat, og da snakker vi som om alt er fint. Jeg har ikke turt å ta opp det som plager meg fordi jeg er så konfliktsky og redd for å bli oppfattet som tungvin og vanskelig, og redd for å stresse han opp til å føle at han må svare meg med én gang navnet mitt dukker opp på skjermen. Jeg blir bare så fryktelig lei meg, fortvilet og skuffet over et såkalt "vennskap" som kun føles som noe meningsløst rot. Jeg har vært fristet til å kutte hele kontakten, men samtidig føles det dumt når jeg ikke engang har tatt opp hvordan ting oppleves for meg, og når vi ikke har kjent hverandre i mer enn et års tid. Hva tenker dere som leser dette? Vær så snill og ikke kom med krasse og frekke svar, da dette kjennes veldig vondt for meg å skrive. 

Anonymkode: 94701...e5e

[Blåjojo]

Alle har noe som kan komme i veien for en avtale, og livet skjer. Men de burde jo kunne si ifra at de er forhindret. 
 

Det beste hadde vært om du kunne si ifra neste gang de ikke dukker opp som avtalt. Si at du hadde satt pris på om de kunne si ifra tidligere, siden du ikke legger andre planer den dagen, og derfor sitter å venter. 
 

I tillegg bør du nok jobbe litt med dine forventninger til vennene dine. For meg høres det ut som at du forventer at du skal prioriteres? Og det er ikke sånn et vennskap fungerer (i mine øyne) Et vennskap er et overskuddsfenomen. 
Dessuten blir du skjeldnere skuffet om du ikke forventer så mye. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

For ca et år siden fikk jeg 2 venner (de er samboere), og vi hadde en del kontakt på telefon, snap og møttes noen ganger i mnd. det første halvåret. Vi er alle i 20-årene. Jeg har aldri fikset dette med vennskap i livet, grunnet veldig lavt selvbilde etter mobbing på skolen og utfordringer med å knytte meg til folk. Men endelig føltes det som jeg fant vennene mine som skulle være med meg livet ut, og jeg var kjempeglad. De siste månedene har det derimot snudd helt, og jeg kjenner meg så trist og fortvilet Vi har nesten ikke hatt kontakt siden i sommer, da de ikke har hatt tid til å møtes. Kameraten min svarer omtrent ikke på meldinger og åpner bare halvparten, glemmer avtalene våre,  jeg ringer og spør om han fortsatt kommer, så får jeg melding 2 timer etterpå om at det kom noe i veien. Eller så ringer han flere timer etter han skulle kommet og sier han ikke fikk det til likevel. Han har også sagt ting veldig ofte som ikke blir noe av, bl.a at jeg måtte komme på besøk i sommer og hjelpe med å spise mat og kaker de fikk med seg hjem etter et selskap, og at han i så fall skulle komme på døra med kake dersom jeg ikke kunne komme til dem. Jeg hørte aldri noe mer om den invitasjonen.. En annen gang i høst skulle vi "definitivt treffes til torsdag" (hans ord) fordi han skulle forbi her jeg bor, og han skulle ringe meg på et gitt klokkeslett den dagen. Jeg hørte ikke noe den dagen, timene gikk, jeg sendte melding og han svarte 2 timer etterpå at han ble forhindret.

Innimellom ringer han for å slå av en prat, og da snakker vi som om alt er fint. Jeg har ikke turt å ta opp det som plager meg fordi jeg er så konfliktsky og redd for å bli oppfattet som tungvin og vanskelig, og redd for å stresse han opp til å føle at han må svare meg med én gang navnet mitt dukker opp på skjermen. Jeg blir bare så fryktelig lei meg, fortvilet og skuffet over et såkalt "vennskap" som kun føles som noe meningsløst rot. Jeg har vært fristet til å kutte hele kontakten, men samtidig føles det dumt når jeg ikke engang har tatt opp hvordan ting oppleves for meg, og når vi ikke har kjent hverandre i mer enn et års tid. Hva tenker dere som leser dette? Vær så snill og ikke kom med krasse og frekke svar, da dette kjennes veldig vondt for meg å skrive. 

Anonymkode: 94701...e5e

Det høres ikke ut som gode venner dette. Man lager ikke flere avtaler og bryter samtlige med venner! 

Håper du ikke gir opp vennskap, det finnes reale folk som faktisk er gode venner. 

Jeg ville nok sett meg om etter andre venner, ikke lett, jeg vet det. Men kanskje gjennom hobbyvirksomhet, frivillig arbeid eller noe i den retningen?

Jeg vet godt at det er sårt, har opplevd det selv med en venninne. Jeg var god nok å ha en periode da ungene trengte hverandre som lekekamerater. Da de begynte på skolen ble det brått slutt, de begynte på to naboskoler. Ingen forklaring i det hele tatt og mitt barn savnet sårt sin gamle lekekamerat. 

Jeg skjønner meg ikke på folk som oppfører seg slik. 

Ønsker deg masse lykke til, håper du finner gode venner som ikke svikter. 

 

Anonymkode: a6f2b...e68

[AnonymBruker]

Blåjojo skrev (3 timer siden):

Alle har noe som kan komme i veien for en avtale, og livet skjer. Men de burde jo kunne si ifra at de er forhindret. 
 

Det beste hadde vært om du kunne si ifra neste gang de ikke dukker opp som avtalt. Si at du hadde satt pris på om de kunne si ifra tidligere, siden du ikke legger andre planer den dagen, og derfor sitter å venter. 
 

I tillegg bør du nok jobbe litt med dine forventninger til vennene dine. For meg høres det ut som at du forventer at du skal prioriteres? Og det er ikke sånn et vennskap fungerer (i mine øyne) Et vennskap er et overskuddsfenomen. 
Dessuten blir du skjeldnere skuffet om du ikke forventer så mye. 

Selvsagt kommer ting i veien av og til, det skjer jo for alle. Mulig jeg ikke fikk det tydelig frem i innlegget mitt, men jeg tør påstå at ting har blitt avlyst 85% av gangene siden i sommer. I tillegg til at jeg må ringe og hale ut et svar om det blir noe eller ei, i stedet for at de selv sier ifra på forhånd. Det føles som om de ikke hadde kontaktet meg i det hele tatt og informert, dersom jeg ikke ringte og spurte selv, hvis du skjønner. Og det blir veldig irriterende etter hvert. Men jeg skal ta med meg rådet ditt og si det på den måten du skrev her, for det var lurt.

Resten er jeg ganske uenig i. Ut ifra det du skriver, oppfatter jeg at du mener venner er noe man har kun når man har tid og lyst, og ikke en relasjon som er så viktig å pleie. En mer sånn kjekt å ha-holdning, hvor man ikke prioriterer og setter av tid til hverandre, fordi man ikke er så viktig? Beklager hvis jeg tolket deg feil, altså.

Anonymkode: 94701...e5e

[AnonymBruker]

det virker ikke som denne personen egentlig ser på deg som noen særlig "god venn" altså.

er det egentlig verdt din tid eller krefter å i det hele tatt tenke på denne personen??   

Anonymkode: 9a61f...97c

[Blåjojo]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Selvsagt kommer ting i veien av og til, det skjer jo for alle. Mulig jeg ikke fikk det tydelig frem i innlegget mitt, men jeg tør påstå at ting har blitt avlyst 85% av gangene siden i sommer. I tillegg til at jeg må ringe og hale ut et svar om det blir noe eller ei, i stedet for at de selv sier ifra på forhånd. Det føles som om de ikke hadde kontaktet meg i det hele tatt og informert, dersom jeg ikke ringte og spurte selv, hvis du skjønner. Og det blir veldig irriterende etter hvert. Men jeg skal ta med meg rådet ditt og si det på den måten du skrev her, for det var lurt.

Resten er jeg ganske uenig i. Ut ifra det du skriver, oppfatter jeg at du mener venner er noe man har kun når man har tid og lyst, og ikke en relasjon som er så viktig å pleie. En mer sånn kjekt å ha-holdning, hvor man ikke prioriterer og setter av tid til hverandre, fordi man ikke er så viktig? Beklager hvis jeg tolket deg feil, altså.

Anonymkode: 94701...e5e

Da oppfattet du meg nok litt feil. Man skal absolutt prioritere venner! Mulig det ble litt kluss i innlegget siden jeg føyde til noe midt inni, så skjønner godt at du er uenig. 
Men min erfaring er uansett at om man blir oppgitt og irritert over at andre ikke gjør sånn som man helst ønsker, så er det deg selv du må jobbe med. Du kan ikke endre vennene dine, men du kan endre din innstilling og dine forventninger til dem.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er ganske respektløst av dem å ikke si fra om at de blir forhindret dersom dere har en konkret avtale. Det er rimelig uhøflig å la folk sitte å vente på et besøk som ikke dukker opp. 

Synes også det høres ut som om de prøver å fade ut vennskapet på en måte? Ved å snakke om å invitere eller ting dere skal gjøre sammen og aldri følge opp mener jeg.. Kanskje du kan bli mer frempå selv og foreslå konkrete datoer? 

Anonymkode: 77d32...b02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Selvsagt kommer ting i veien av og til, det skjer jo for alle. Mulig jeg ikke fikk det tydelig frem i innlegget mitt, men jeg tør påstå at ting har blitt avlyst 85% av gangene siden i sommer. I tillegg til at jeg må ringe og hale ut et svar om det blir noe eller ei, i stedet for at de selv sier ifra på forhånd. Det føles som om de ikke hadde kontaktet meg i det hele tatt og informert, dersom jeg ikke ringte og spurte selv, hvis du skjønner. Og det blir veldig irriterende etter hvert. Men jeg skal ta med meg rådet ditt og si det på den måten du skrev her, for det var lurt.

Resten er jeg ganske uenig i. Ut ifra det du skriver, oppfatter jeg at du mener venner er noe man har kun når man har tid og lyst, og ikke en relasjon som er så viktig å pleie. En mer sånn kjekt å ha-holdning, hvor man ikke prioriterer og setter av tid til hverandre, fordi man ikke er så viktig? Beklager hvis jeg tolket deg feil, altså.

Anonymkode: 94701...e5e

 

Du er nok litt for intens, er mitt inntrykk her.

Du har ikke kjent dem i mer enn ett års tid, og likevel bruker du store ord som -

«oppfatter jeg at du mener venner er noe man har kun når man har tid og lyst, og ikke en relasjon som er så viktig å pleie. En mer sånn kjekt å ha-holdning, hvor man ikke prioriterer og setter av tid til hverandre, fordi man ikke er så viktig».

 

Du har ikke kjent disse menneskene lenge nok til at det er et dypt vennskap å pleie.

Og ja - for de fleste er vennskap noe en kun bruker tid når en har overskudd og lyst til det, især i bli-kjent fasen, som du faktisk er med disse vennene.

Du er en kjekk-å-ha person å ha kontakt med for dem.

Og det er ikke noe negativt!

Når 85 % av tingene har blitt avlyst siden i sommer, ta hintet og ro ned på kontakten? Da ønsker de 15 % så mye møter som du gjør. Eller kanskje bare har hatt genuint mye på tapetet denne høsten?

Gode venner, som en klaffer skikkelig med, så er det helt normalt at kontakten er der igjen og en snakker som om en nettopp så hverandre, når en først har anledning til å møtes.

Det er også helt vanlig at en ikke treffes særlig ofte, selv om en er gode venner, når en er blitt voksen og etablert, med mye som skal skje i hverdagen.

Gikk nettopp ut og spiste med min beste venninne forrige uke, da hadde vi ikke rukket å se hverandre siden i sommer faktisk. Liver skjer.

Skjønner at du nok har en usikkerhet i deg etter mobbing, og er veldig glad for å ha truffet på mennesker du klaffer med.

Men tror nok også at du har litt urealistiske forventninger til både hvor lang tid det tar å bygge virkelig nære vennskap, og hvor ofte det er realistisk for voksne å kunne prioritere tid med venner.

Jeg tror du bare risikerer å ødelegge noe som over tid kan bli gode relasjoner for deg, om du velger å konfrontere dem. Det er tungt å pleie vennskap med noen en føler en må gå på eggeskall rundt.

Du må faktisk ta folk som de er, og jobbe med deg selv - hvordan du forholder deg til dem, slik de er.

Folk vil ikke være perfekte.

 

Anonymkode: 9561b...6f0