Flau over mamma

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt et nært forhold til mamma av x antall grunner. Hun har ikke inkludert seg i livet mitt etter at hun og pappa skilte seg da jeg var jentunge, stilte aldri opp, ikke en gang konfirmasjonen og vi har helt forskjellige interesser, verdier og holdninger ++. Og sist nevnte er helt greit, absolutt, vi velger ikke våre foreldre, men jeg gruer meg skikkelig til å introdusere kjæresten min til mamma fordi jeg ikke vet hva jeg skal si til han på forhånd. Jeg vil at han skal danne et bilde av mamma uten min påvirkning, men samtidig vil jeg advare han litt. Og dette synes jeg er vanskelig. Burde jeg si noe? Hele min mening? eller ingenting? 

Det er selvsagt vanskelig å svare på uten å kjenne til mamma, men jeg er så flau over at hun har så lav arbeidsmoral, innsats til det meste og er bare aldri tilstedet fysisk eller psykisk, og er så giddelaus til det meste. Hun er en person som snakker mye mer enn hun lytter så det blir ordentlig slitsomt hver gang jeg møter henne. Hun bruker også mesteparten av denne tiden på å klage over at hun er sliten, vil slutte i jobben, eller noe annet surmuling. 

NB! Dette er et lite utsnitt av en beskrivelse av mor, så håper vi kan dele positive råd. Det er langt mer til beskrivelsen og historien enn dette, men ønsker råd om på hvordan møte jeg bør og ikke bør legge frem denne familierelasjoner til kjæresten. 

 

Anonymkode: a1777...140

[parabel]

Jeg hadde begynt å legge frem enkelte ting og heller trappe det opp om det går bra. Det kan jo også hende hun tar hintet ganske fort. Om det du sier om moren din stemmer vil han nok få samme inntrykk enten du advarer ham eller ikke, og om det går i en annen retning blir han vel heller positivt overrasket. 

[AnonymBruker]

Det er vonde følelser, man vil jo egentlig være stolt av foreldrene sine!

Vil bare si at om fyren er noe å samle på, så bryr han seg ikke så mye om det som følger med «på lasset». ❤️

Jeg har helt håpløse foreldre. Jeg møtte mannen min for ca 20 år siden. Jeg har klart meg bra og har tatt både bachelor og master. Men foreldrene mine.. Min mor var alkoholiker og han så henne psykotisk en gang. Det hun sa og drev med da var helt vilt. Min far ruset seg til tider og var innom avrusning nå og da. Ved første møtet med kjæresten min (som nå er min mann 20 år senere - oppvokst i et møblert hjem, levd rimelig beskyttet), så valgte min far å fortelle om siste besøk på avrusning der han hadde drukket sin egen urin 🙈 Jeg har ikke levd spesielt beskyttet og er vant til det meste, men jeg husker jeg skammet meg så enormt. Mannen min har fortsatt ikke glemt samtalen, men han ler av det i dag. 

Vi er virkelig ikke våre foreldre. Forbered ham på det hele, snakk om hva du føler, så er jeg sikker på at det vil gå bra. Masse lykke til ❤️

Anonymkode: 3ec0f...42a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er vonde følelser, man vil jo egentlig være stolt av foreldrene sine!

Vil bare si at om fyren er noe å samle på, så bryr han seg ikke så mye om det som følger med «på lasset». ❤️

Jeg har helt håpløse foreldre. Jeg møtte mannen min for ca 20 år siden. Jeg har klart meg bra og har tatt både bachelor og master. Men foreldrene mine.. Min mor var alkoholiker og han så henne psykotisk en gang. Det hun sa og drev med da var helt vilt. Min far ruset seg til tider og var innom avrusning nå og da. Ved første møtet med kjæresten min (som nå er min mann 20 år senere - oppvokst i et møblert hjem, levd rimelig beskyttet), så valgte min far å fortelle om siste besøk på avrusning der han hadde drukket sin egen urin 🙈 Jeg har ikke levd spesielt beskyttet og er vant til det meste, men jeg husker jeg skammet meg så enormt. Mannen min har fortsatt ikke glemt samtalen, men han ler av det i dag. 

Vi er virkelig ikke våre foreldre. Forbered ham på det hele, snakk om hva du føler, så er jeg sikker på at det vil gå bra. Masse lykke til ❤️

Anonymkode: 3ec0f...42a

Tusen takk for denne meldingen. Den ga meg mot. Du har helt rett i det du skriver også, vi er ikke våre foreldre. Glad å høre om hans møte med dette. Takk ❤️

Anonymkode: a1777...140

[mannor]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har aldri hatt et nært forhold til mamma av x antall grunner. Hun har ikke inkludert seg i livet mitt etter at hun og pappa skilte seg da jeg var jentunge, stilte aldri opp, ikke en gang konfirmasjonen og vi har helt forskjellige interesser, verdier og holdninger ++. Og sist nevnte er helt greit, absolutt, vi velger ikke våre foreldre, men jeg gruer meg skikkelig til å introdusere kjæresten min til mamma fordi jeg ikke vet hva jeg skal si til han på forhånd. Jeg vil at han skal danne et bilde av mamma uten min påvirkning, men samtidig vil jeg advare han litt. Og dette synes jeg er vanskelig. Burde jeg si noe? Hele min mening? eller ingenting? 

Det er selvsagt vanskelig å svare på uten å kjenne til mamma, men jeg er så flau over at hun har så lav arbeidsmoral, innsats til det meste og er bare aldri tilstedet fysisk eller psykisk, og er så giddelaus til det meste. Hun er en person som snakker mye mer enn hun lytter så det blir ordentlig slitsomt hver gang jeg møter henne. Hun bruker også mesteparten av denne tiden på å klage over at hun er sliten, vil slutte i jobben, eller noe annet surmuling. 

NB! Dette er et lite utsnitt av en beskrivelse av mor, så håper vi kan dele positive råd. Det er langt mer til beskrivelsen og historien enn dette, men ønsker råd om på hvordan møte jeg bør og ikke bør legge frem denne familierelasjoner til kjæresten. 

 

Anonymkode: a1777...140

Må du introdusere han for henne? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har aldri hatt et nært forhold til mamma av x antall grunner. Hun har ikke inkludert seg i livet mitt etter at hun og pappa skilte seg da jeg var jentunge, stilte aldri opp, ikke en gang konfirmasjonen og vi har helt forskjellige interesser, verdier og holdninger ++. Og sist nevnte er helt greit, absolutt, vi velger ikke våre foreldre, men jeg gruer meg skikkelig til å introdusere kjæresten min til mamma fordi jeg ikke vet hva jeg skal si til han på forhånd. Jeg vil at han skal danne et bilde av mamma uten min påvirkning, men samtidig vil jeg advare han litt. Og dette synes jeg er vanskelig. Burde jeg si noe? Hele min mening? eller ingenting? 

Det er selvsagt vanskelig å svare på uten å kjenne til mamma, men jeg er så flau over at hun har så lav arbeidsmoral, innsats til det meste og er bare aldri tilstedet fysisk eller psykisk, og er så giddelaus til det meste. Hun er en person som snakker mye mer enn hun lytter så det blir ordentlig slitsomt hver gang jeg møter henne. Hun bruker også mesteparten av denne tiden på å klage over at hun er sliten, vil slutte i jobben, eller noe annet surmuling. 

NB! Dette er et lite utsnitt av en beskrivelse av mor, så håper vi kan dele positive råd. Det er langt mer til beskrivelsen og historien enn dette, men ønsker råd om på hvordan møte jeg bør og ikke bør legge frem denne familierelasjoner til kjæresten. 

 

Anonymkode: a1777...140

Bare si at dere ikke har et nært og varmt forhold på grunn av ulikheter/uenigheter. 
Du trenger ikke legge ut om hva du synes om henne. Det er dine holdninger. Hun jobber men har lav arbeidsmoral skriver du? Det henger jo ikke helt sammen. 
Kanskje hun sliter med noe? Traumer? Ingen har perfekte foreldre.

Anonymkode: 25155...dcf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Bare si at dere ikke har et nært og varmt forhold på grunn av ulikheter/uenigheter. 
Du trenger ikke legge ut om hva du synes om henne. Det er dine holdninger. Hun jobber men har lav arbeidsmoral skriver du? Det henger jo ikke helt sammen. 
Kanskje hun sliter med noe? Traumer? Ingen har perfekte foreldre.

Anonymkode: 25155...dcf

Å ha lav arbeidsmoral og jobbe kan fint henge sammen det. I dette tilfelle handler det om en dame som er oftere sykemeldt enn hun jobber, og når hun først er tilstede på jobb, så viser hun en lav arbeidsinnsats. Hun kan fint være vrang å unngå gjøre oppgaver hun vet hun skal, men ikke eksplisitt har fått beskjed om. Med hennes egne ord "Jeg har ikke noe til overs for den jobben jeg assa. Det kan sjefen gjøre, jeg orker ikke jeg altså". I tillegg til å bruke store deler av hverdagen til å snakke ned jobben, så vil jeg kalle det dårlig arbeidsmoral.

Men jeg er enig i det første du skriver der, takk! 

Anonymkode: a1777...140