Et helt liv med å føle at man er annerledes og at man burde ta mer plass

[AnonymBruker]

Så lenge jeg kan huske har jeg tenkt «når kan jeg få være meg selv i fred?». 
Har alltid vært en introvert men er sosial. Er beskjeden men de nærmeste vennene mine og familien min beskriver meg som en «god og artig skrue», da kan jeg prate og prate i timesvis og le høylytt. 
Opplever i medarbeidersamtaler med sjefer at samarbeidspartnere og kolleger elsker meg og at jeg aldri må slutte. Eneste konstruktive kritikk er at jeg må ta mer plass. Dette sies hver gang. Venner jeg ikke er veldig nære med spør hvorfor jeg ikke tar mer plass. En kollega sa nylig at jeg er en så nydelig person og at hun skulle ønske for min del at jeg var mer som datteren hennes som «er veldig sterk og modig fordi hun setter ned foten og brøler når hun er misfornøyd».

Etter en livstid med slike tilbakemeldinger har jeg blitt noe unnvikende, da primært mot mennesker jeg merker ønsker at jeg skal være mer. Jeg har en vond bakgrunn med vold, panikkangst og overgrep (ikke av familie) og egentlig føler jeg meg beintøff som jobber 100% som mellomleder og aldri har latt meg styre av traumene, det har jeg nektet at skal definere mitt liv. 

Sannheten er at jeg har det stort sett godt på innsiden og jeg har genuint ikke behov for å ta plass eller være høylytt, det har aldri vært meg. Jeg har ikke behov for makt, jeg foretrekker harmoni. Stortrives med det. Er ingen push over av den grunn, og står på mine meninger uansett.

Jeg lurer på om det finnes andre der ute som føler seg «defekte» fordi man er beskjeden, introvert og litt myk av seg, og hva deres erfaring med å bli godtatt er? 

Anonymkode: 82213...43a

[AnonymBruker]

Det er en helt vanlig tilbakemelding vi introverte får fra ekstroverte typisk da sjefer.

Det mener det godt fordi de tror at vi introverte gjør oss til, men det er bare slik det er.

Så jeg har lært å akseptere at det er slik jeg er. Beskjeden og stille.

Anonymkode: 292c9...f28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Så lenge jeg kan huske har jeg tenkt «når kan jeg få være meg selv i fred?». 
Har alltid vært en introvert men er sosial. Er beskjeden men de nærmeste vennene mine og familien min beskriver meg som en «god og artig skrue», da kan jeg prate og prate i timesvis og le høylytt. 
Opplever i medarbeidersamtaler med sjefer at samarbeidspartnere og kolleger elsker meg og at jeg aldri må slutte. Eneste konstruktive kritikk er at jeg må ta mer plass. Dette sies hver gang. Venner jeg ikke er veldig nære med spør hvorfor jeg ikke tar mer plass. En kollega sa nylig at jeg er en så nydelig person og at hun skulle ønske for min del at jeg var mer som datteren hennes som «er veldig sterk og modig fordi hun setter ned foten og brøler når hun er misfornøyd».

Etter en livstid med slike tilbakemeldinger har jeg blitt noe unnvikende, da primært mot mennesker jeg merker ønsker at jeg skal være mer. Jeg har en vond bakgrunn med vold, panikkangst og overgrep (ikke av familie) og egentlig føler jeg meg beintøff som jobber 100% som mellomleder og aldri har latt meg styre av traumene, det har jeg nektet at skal definere mitt liv. 

Sannheten er at jeg har det stort sett godt på innsiden og jeg har genuint ikke behov for å ta plass eller være høylytt, det har aldri vært meg. Jeg har ikke behov for makt, jeg foretrekker harmoni. Stortrives med det. Er ingen push over av den grunn, og står på mine meninger uansett.

Jeg lurer på om det finnes andre der ute som føler seg «defekte» fordi man er beskjeden, introvert og litt myk av seg, og hva deres erfaring med å bli godtatt er? 

Anonymkode: 82213...43a

Kanskje du har regulerings problemer ? 
Kjenner meg igjen det du skriver skjønner du. 
I voksen alder påvist regulerings problemer. / adhd. 

Anonymkode: eb4c0...2a4

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er en helt vanlig tilbakemelding vi introverte får fra ekstroverte typisk da sjefer.

Det mener det godt fordi de tror at vi introverte gjør oss til, men det er bare slik det er.

Så jeg har lært å akseptere at det er slik jeg er. Beskjeden og stille.

Anonymkode: 292c9...f28

Takk for svar, gleder meg å høre at du har akseptert det ❤️

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Kanskje du har regulerings problemer ? 
Kjenner meg igjen det du skriver skjønner du. 
I voksen alder påvist regulerings problemer. / adhd. 

Anonymkode: eb4c0...2a4

Kjenner meg ikke igjen i det egentlig, er stabilt rolig gjennom døgnet og har god konsentrasjon. Eneste som gir dårlig reguleringsevne er hvis jeg blir trigget av noe som kan minne meg om tidligere vold, for eksempel autoritære mennesker med lite empati aktiverer fight or flight og hjernen kortslutter. Men det handler om traumer, introvert er jeg uavhengig av dette, lever et dypt og rikt liv på innsiden av kroppen som ikke synes utenpå om det gir mening 😊

Anonymkode: 82213...43a

[AnonymBruker]

Dette er en UTING i arbeidslivet. Utrolig synd at du opplever dette 😞 En tidlige kollega av meg passer inn i det du beskriver. Ganske nøyaktig. Hun er en stille person, som ikke bidro så mye i samtaler hvor det var flere enn 3 til stede. Men på tomannshånd var hun veldig fin og empatisk, og da kom personligheten mer frem. Vi to ble fortrolige etter en stund. Hun jobbet godt, var pliktoppfyllende og effektiv, men droppet gjerne alle de kaffepausene som de ekstroverte må ha mange av (jeg er nok kanskje litt i den bolken selv,...)

Problemet ble at lederen vår er sånn som din. Og i alle medarbeidersamtaler fikk hun beskjed om å hevde seg mer. Men det var jo ikke henne! 

Nå har hun sluttet og begynt i en annen bedrift som ikke er like "fremoverlent" og sosial. 

Den nye som kom etter min tidligere gode kollega er en som "tar mye plass". Og hverken skyr konflikter eller er redd for å starte dem. Hun er flink med å ta initiativ til mye sosialt, og det er leder glad for, men hun er slitsom.

Arbeidslivet må slutte å automatisk tro at alle som tar mye plass automatisk blir en god ressurs. Det stemmer ikke nødvendigvis. 

 

Anonymkode: 2a052...140

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette er en UTING i arbeidslivet. Utrolig synd at du opplever dette 😞 En tidlige kollega av meg passer inn i det du beskriver. Ganske nøyaktig. Hun er en stille person, som ikke bidro så mye i samtaler hvor det var flere enn 3 til stede. Men på tomannshånd var hun veldig fin og empatisk, og da kom personligheten mer frem. Vi to ble fortrolige etter en stund. Hun jobbet godt, var pliktoppfyllende og effektiv, men droppet gjerne alle de kaffepausene som de ekstroverte må ha mange av (jeg er nok kanskje litt i den bolken selv,...)

Problemet ble at lederen vår er sånn som din. Og i alle medarbeidersamtaler fikk hun beskjed om å hevde seg mer. Men det var jo ikke henne! 

Nå har hun sluttet og begynt i en annen bedrift som ikke er like "fremoverlent" og sosial. 

Den nye som kom etter min tidligere gode kollega er en som "tar mye plass". Og hverken skyr konflikter eller er redd for å starte dem. Hun er flink med å ta initiativ til mye sosialt, og det er leder glad for, men hun er slitsom.

Arbeidslivet må slutte å automatisk tro at alle som tar mye plass automatisk blir en god ressurs. Det stemmer ikke nødvendigvis. 

 

Anonymkode: 2a052...140

Tusen takk for bidraget ditt  

Anonymkode: 82213...43a

[AnonymBruker]

Dette er som å lese om meg selv. Jeg opplevde ikke dette når jeg jobbet i et menneskeorientert yrke, men får stadig høre at jeg må «ta mer plass» i min nåværende jobb (forvaltning/kontor/rådgivning). Det er ikke meg i det hele tatt. Jeg har ingen spisse albuer, ei heller et ønske eller behov for å være en annen enn meg selv. Så, jeg forstår deg godt ts. Det er litt vondt å kjenne på at nærmeste leder ikke aksepterer ens personlighet. Personlig kommer jeg til å finne meg en annen jobb på sikt. 

Anonymkode: e088b...818

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Dette er en UTING i arbeidslivet. Utrolig synd at du opplever dette 😞 En tidlige kollega av meg passer inn i det du beskriver. Ganske nøyaktig. Hun er en stille person, som ikke bidro så mye i samtaler hvor det var flere enn 3 til stede. Men på tomannshånd var hun veldig fin og empatisk, og da kom personligheten mer frem. Vi to ble fortrolige etter en stund. Hun jobbet godt, var pliktoppfyllende og effektiv, men droppet gjerne alle de kaffepausene som de ekstroverte må ha mange av (jeg er nok kanskje litt i den bolken selv,...)

Problemet ble at lederen vår er sånn som din. Og i alle medarbeidersamtaler fikk hun beskjed om å hevde seg mer. Men det var jo ikke henne! 

Nå har hun sluttet og begynt i en annen bedrift som ikke er like "fremoverlent" og sosial. 

Den nye som kom etter min tidligere gode kollega er en som "tar mye plass". Og hverken skyr konflikter eller er redd for å starte dem. Hun er flink med å ta initiativ til mye sosialt, og det er leder glad for, men hun er slitsom.

Arbeidslivet må slutte å automatisk tro at alle som tar mye plass automatisk blir en god ressurs. Det stemmer ikke nødvendigvis. 

 

Anonymkode: 2a052...140

Som introvert synes jeg ofte de veldig sosiale folka gir andre for liten plass og jeg blir irritert av å ikke kunne jobbe uten å høre om bikkja, handleturen på senteret i går og en venninnes utslett av den supersosiale personen på jobb. Blir sliten av sånt jeg. Og det finnes ikke interessant å høre om alle detaljene i livene deres. Bla bla bla.

Og i pausene liker jeg å sitte for meg selv, men vi har bare ett pauserom så jeg må sitte på lageret.

Vi som gjør jobben vår men ellers ikke er så interesserte i å prate bort dagene blir ofte sett ned på. Jeg skjønner det ikke, jeg er jo mye mer effektiv enn skravlebøtta. Rart, for meg, at det er sånn.

Anonymkode: 68031...3cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tusen takk for bidraget ditt  

Anonymkode: 82213...43a

Jeg, som ikke er like konfliktsky, sa faktisk i fra til leder i en av mine medarbeidersamtaler (før hun sluttet), da det ble spurt om miljøet i avdelingen. Jeg sa at vi har et godt miljø, vi er ulike personligheter, men vi fungerer godt sammen. Da ble det spurt om hun som sluttet og jeg sa at "jeg håper ikke at du forventer at hun skal skal være mer "på" for det er ikke henne, men hun passer kjempegodt inn og vi er glad i henne". Vi må huske å ta vare på nevromangfoldet og ikke forvente at alle skal formes etter en mal. 

Leder skjønte ikke hva jeg pratet om. Fordi å være "utadvendt" "aktivt deltakende", "frempå" er adjektiver som er så integrert i bedriftskultur. Konflikthåndtering er de gode på, men de er ikke gode på å ta vare på medarbeidere som er sånn som deg og min tidligere kollega. 

Håper det endrer seg. 

Anonymkode: 2a052...140

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen hadde det slik til jeg fikk barn. Jeg ønsker at barnet mitt skal føle seg fri til å være hundre prosent seg selv, og ville være et godt forbilde. Plutselig begynte fremmede å prate overalt da barnet mitt ble et kontaktpunkt og jeg fikk god trening i å snakke med all slags folk noe som ga meg mer og mer trygghet i meg selv. Privat har jeg kuttet ut venner som jeg følte ville jeg skulle være mer høylytt som dem og omgir meg med mennesker som ser meg og liker meg for den jeg er,folk jeg kan være meg selv rundt. Har også skiftet jobb og jobber nå selvstendig med noe jeg liker. Når jeg var på karrieresporet følte jeg at jeg måtte ta på meg en rolle og maske og det var slitsomt. Forstod det først når jeg sluttet. 

Anonymkode: 9cd8c...d8d

[AnonymBruker]

Takk for svar ❤️❤️

Anonymkode: 82213...43a