Kjærlig oppvekst? Blir man lik?

[AnonymBruker]

Jeg satt i familiebesøk idag og vi kom innpå klemming og kos med barna. Jeg er vokst opp med masse kjærlighet og klemmer og har alltid blitt sagt; Elsker deg,love you til osv. 

Jeg er veldig nær mine barn. Jeg elsker at de alle uansett alder kommer og vil ha en kos og klem. 

De jeg snakket med idag hadde ikke hatt en slik relasjon og derfor syntes de det er ubehagelig med klem eller nærkontakt.  Det føles rett og slett unaturlig for de og være sånn mot sine barn. Tror dere sånt ligger i arv/miljø?

 

Anonymkode: 3e060...bb3

[AnonymBruker]

Akkurat dette tror jeg ligger mest i miljø.  Jeg visste opp uten og har måttet bevisst øve.  For mine barn faller det langt mer naturlig. 

Anonymkode: 798eb...2ad

[AnonymBruker]

Jeg er glad I mine barn, og gir dem gjerne en klem. Ellers hater jeg klemmetyraniet. Min ene datter er klar på at hun ikke liker klemming av venninner i tide og utide. Jeg tror dette er en blanding av miljø og personlighet, herunder behovet for klare intimsoner.

Anonymkode: d417f...783

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp under vold og omsorgssvikt. Jeg har aldri hørt noen av mine foreldre si de er glad i meg. 

Så mine barn har fått MYE av det jeg manglet i min oppvekst. 

De blir sett, hørt, anerkjent, validert, elsket og forgudet, men de har også opplevelsen av grenser og rammer. Jeg ble verken elsket eller satt grenser for, så det ble jo 4 år i terapi som voksen, det. 

Det er så viktig for meg at barna vokser opp i visshet om at de er viktige for meg og at de alltid kan komme til meg. 

Anonymkode: 058ce...6dc

[AnonymBruker]

Ja oppvekst har ekstremt mye å si her. Det har jeg lært av psykologen og er vel velkjent fagstoff i bøker også. Kommer man fra et kjærlig hjem med mye emosjonell støtte og det å bli sett,  akseptert og lære å håndtere og snakke om følelser, så har man "en million" ganger bedre forutsetninger som voksen til å få et sunt og kjærligjetsfullt forhold. Har man derimot fravær av emosjonell støtte og ikke fått lære å håndtere følelser og fått akseptert følelsene sine så vil man ikke gjenkjenne røde flagg like godt som eldre og er veldig utsatt for å sitte fast i dårlige forhold. Man tror ikke man fortjener bedre, og blir avhengig av positiv bekreftelse uavhengig av om forholdet også er destruktiv (giftig, voldelig, lite kjærlighet eller lignende) 

Anonymkode: 70b42...da6

[AnonymBruker]

I noen tilfeller så har vel oppvekst betydning, men ikke nødvendigvis. Jeg er ikke oppvokst med å si «jeg er glad i deg», mens jeg og ungdommen min sier det til hverandre daglig. Hun har derimot en intimgrense, og jeg respekterer at hun ikke alltid vil ha klem og kos. Men jeg avviser ikke henne de gangene hun har behov for klem eller nærhet. 
 

Men det er klart; har du aldri opplevd å få kjærlighet, så er det også vanskelig å lære hvordan man gir kjærlighet til andre. Så i sånne tilfeller vil det ha betydning. 

Anonymkode: 2f771...4db

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for grusomme ting av begge mine foreldre, fra jeg var baby. Det eksisterte ikke kjærlighet, og kan ikke huske og ha fått en eneste klem.

Har 2 barn, og de har fått så mye klemmer av meg, og de får fortsatt ofte klemmer, selv om ene er voksen, og andre er tenåring. Sier og at jeg er glad i de daglig, gjerne flere ganger om dagen. For meg så har det falt seg veldig naturlig å klemme de, og fortelle de at jeg er glad i de. Mitt kjærlighets språk i forhold er fysisk kontakt.

Anonymkode: df797...ea4

[AnonymBruker]

Oppvokst uten å høre noe særlig kjærlige ord. Tror jeg aldri har hørt mamma si at hun elsker meg. Syns å gi uttrykk for store følelser er vanskelig. Faller meg unaturlig å si at jeg er glad i noen, må minne meg selv på å si det.. og enda vanskeligere å si at jeg elsker noen. K32

Anonymkode: 7b830...73b

[AnonymBruker]

Eg er oppvokst med, og glad i, masse klemmer og kos. Praktiserer dette overfor min sønn, seier ofte eg er glad i han, han svarer det samme. Men han er IKKJE glad i klemming og kos! Han liker det rett og slett ikkje, men har blitt klemt og kost på uansett (ikkje under tvang). No har han blitt så stor at hans nei respekterast, men eg synes det er litt trist. 

Så ikkje berre miljø som avgjer dette, men eg trur absolutt det er største bidraget. 

Anonymkode: bb583...420

[Vera Vinge]

Jeg er ikke vokst opp med klemming osv. Og har alltid vært litt usikker på når det er naturlig å klemme osv i voksen alder. Men med barna mine er det helt annerledes. Der er det helt naturlig for meg (og dem) å klemme og kose og si at vi er glade i hverandre. Det er jeg veldig glad for, og at de også liker det, selv den eldste som snart blir 12, og som heller ikke (hvertfall foreløpig) syns det er flaut foran andre.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en kombinasjon av arv og miljø, og at det er veldig vanskelig å avgjøre hva som er hva. 

Jeg opplever å ha vokst opp i et trygt og ganske kjærlig hjem, men med foreldre som ikke er klemmere. Jeg husker det som at det var rituelle klemmer, nattakos og hadekos, men at det var lite klem og fysisk nærhet utenom det. Jeg satt lite på fanget det jeg husker, men jeg antar jeg gjorde mer av det som lite småbarn. Jeg liker klem og kos selv, fra folk jeg kjenner. Og jeg har ikke noe problem med å møte fremmede folk som er klemmere og kinn-kyssere, jeg syns det er trivelig. Broren min syns derimot det er helt fælt om en ukjent klemmer ham. 

Mine egne to barn er ulike. Den ene er veldig glad i fysisk nærhet, sitte på fange, klemme og kose, den andre har alltid vært mindre interessert i det. Der er jeg ganske sikker på at det er ulikheter når det kommer til nedarvede egenskaper. Mannen min har større behov for fysisk nærhet enn meg, men akkurat hvor mye han fikk av det i barndommen, og hva som er miljø og arv hos ham, vet jeg ikke. 

Jeg jobber selv med små barn, og det er tydelige forskjeller i behov for fysisk nærhet, og intimsone hos 1-2 åringene. Der er det jo også vanskelig å vite hva som kommer av hva de er vant med fra hjemmemiljøet og hva som ligger i barnet selv. Men jeg er overbevist om at arv også spiller en betydelig rolle. 

Anonymkode: 8e9ba...11c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg satt i familiebesøk idag og vi kom innpå klemming og kos med barna. Jeg er vokst opp med masse kjærlighet og klemmer og har alltid blitt sagt; Elsker deg,love you til osv. 

Jeg er veldig nær mine barn. Jeg elsker at de alle uansett alder kommer og vil ha en kos og klem. 

De jeg snakket med idag hadde ikke hatt en slik relasjon og derfor syntes de det er ubehagelig med klem eller nærkontakt.  Det føles rett og slett unaturlig for de og være sånn mot sine barn. Tror dere sånt ligger i arv/miljø?

 

Anonymkode: 3e060...bb3

Jeg er oppvokst uten kjærlige ord og klemmer. Synes det generelt er svært ubehagelig med kroppskontakt. Men dette gjelder ikke barna. De klemmer jeg mye, de er 10 og 11 og vil forstatt sitte på fanget osv. Jeg auer hver dag at jeg er glad i dem. Jeg viderefører ikke den kalde oppveksten jeg hadde.

Anonymkode: 296c7...9f1

[AnonymBruker]

Min far har en intimsone på to meter. Jeg hadde en helt normal, fin oppvekst.

Det ene barnet mitt tåler ikke å bli rørt av meg, har ikke gjort det på mange år.

Det andre barnet er normalt mhp berøring, men det er ikke «tøft» med kos fra pappa når man når en viss alder.

Anonymkode: 82011...efe

[AnonymBruker]

Jeg har to barn som har fått så lik oppdragelse og omsorg som jeg kan se for meg. Jeg har en som er veldig glad i å gi og få klemmer og en som helst ikke vil ha en eneste klem. Vi forteller hverandre at vi er glade i hverandre hver dag. 

Jeg er ikke vant med klemming selv og liker det egentlig ikke noe særlig heller, foruten med barna mine og mannen min. Så jeg tror det har med personligheten å gjøre også, siden det er to klemmene i familien og to som ikke er det.

Anonymkode: 4b426...459

[AnonymBruker]

Mine foreldre var aldri flink på å uttrykke følelser med ord (med mindre man hadde gjort noe galt😂), men de har alltid vært flinke med å være kjærlige i kroppsspråket (å gi klemmer, stryke i håret når man var syk/lei seg, holde i hånden) etc. 
I voksen alder har det bare blitt naturlig for meg å si til de "glad i deg" når vi snakker på telefonen / skal si ha det etter besøk til de. Klemmer også masse på de når jeg er med de da 😄 

Anonymkode: 0ced3...86b

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp med en balanse, hverken for mye av det ene eller det andre. Jeg viser kjærlighet og sier glad i deg til barna idag, men jeg er også veldig bevisst og opptatt den unødvendige massen av klem, kyss og kos - som ikke alle liker. Det ene barnet mitt var aldri særlig glad i nærhet fra babytiden. Sov i egen seng. Hatet å bli bært når trøtt (og dermed vanskelig å bysset i søvne). Fra han var liten, hsr jeg derfor begrenset alt fysisk mot han. Jeg har alltid spurt om kos og klem- før jeg gjør det. Når de er små, kan de ikke samtykke akkurat, men det var viktig for meg å si ifra. Fra han ble 10 mnd, og begynte å gå, ble han litt mer kosete og kommer for å sitte på fanget og gi klem. Men han er fremdeles ikke spesielt stor på det. Tror han blir en som ikke gir så mye klemmer og er mer balansert i følelsene sine. Jeg lar han styre det, men jeg slipper aldri klemmen først  

Anonymkode: 4b1d9...e24

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst med mye kos og klemmer og kjærlighet, men som voksen liker jeg ikke klemmer etc. 

Jeg syns det er helt greit med barna, uttrykker glede og kjærlighet til dem også hver eneste dag. Ingen problem. Det faller meg helt naturlig. Men ikke fra andre enn mine barn og tantebarn etc..

Anonymkode: 24e4c...510

[AnonymBruker]

Jeg har en stor intimsone. Hater å klemme "fremmede".  Elsker å kose på barna mine og de får mye klemmer og kos. Om de vil ha. Kan til nøds klemme 2 nære venninner. Vokst opp med en mamma som klemte og koste mye første årene, så ble det mindre når hun skjønte hvor lite jeg likte det når jeg ble barneskolealder. Det var og vanlig i vår familie/slekt å gi klemmer til alle når man gikk fra selskapet. Grusomt. Husker det var pyton når jeg var liten. Etterhvert slapp jwg og de fant vel ut at det var tullete å tvinge frem. 

Anonymkode: c52fc...83c

[AnonymBruker]

Jeg har veldig kjærlige foreldre og er selv kjærlig med barna mine, og de er kjærlighet tilbake. Også sønnen på 13 klemmer meg uoppfordret, jeg masserer føttene hans og klør ham på ryggen. For oss er fysisk kontakt viktig.

Anonymkode: e8ba6...3ca