Lei av livet i 20 årene

[AnonymBruker]

Er det bare meg som er lei? Det føles ut som det ikke er noe godt å se frem til. Barndom, ungdomstid, kjæreste, gift, har hus, utdanning, jobb. Ikke barn enda da. Men jeg er så lei, alt er kjedelig og det samme skjer hver eneste dag. Lite penger, lite råd. Alle vennene mine jobber, folk vokser fra hverandre, og du mister flere og flere folk. Hva er det å se frem til? Mer død & begravelser? Jobb og slit? Søvnproblemer, utseende forsvinner. Folk behandler deg som en gammel, utslitt person. Du må få deg unger for å bety noe og når du har unger er du ikke god nok mor. Hvorfor skal man orke når du allikevel bare vil få negative kommentarer? Folk er ikke like snille mot eldre som unge, fordi de unge er "fremtiden", i endring og de lærer fremdeles. Men gjør jeg en feil så går det på meg som person. Er det virkelig sånn livet skal være?

Anonymkode: 8b4ef...e3c

[AnonymBruker]

Slutt å syt. Herlighet!

Anonymkode: e3e7e...baf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Slutt å syt. Herlighet!

Anonymkode: e3e7e...baf

Den var forventet 😂 men jeg kom skrev heldigvis ikke innlegget for sånne kommentarer. Godt å få det ut i ord & tekst. Uansett hvordan du vrir og vender på det.. så er det sant desverre, og det å finne trøst i hverandre, i felles opplevelser, det er verdt noe uansett for noen.

Anonymkode: 8b4ef...e3c

[Irja]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Er det bare meg som er lei? Det føles ut som det ikke er noe godt å se frem til. Barndom, ungdomstid, kjæreste, gift, har hus, utdanning, jobb. Ikke barn enda da. Men jeg er så lei, alt er kjedelig og det samme skjer hver eneste dag. Lite penger, lite råd. Alle vennene mine jobber, folk vokser fra hverandre, og du mister flere og flere folk. Hva er det å se frem til? Mer død & begravelser? Jobb og slit? Søvnproblemer, utseende forsvinner. Folk behandler deg som en gammel, utslitt person. Du må få deg unger for å bety noe og når du har unger er du ikke god nok mor. Hvorfor skal man orke når du allikevel bare vil få negative kommentarer? Folk er ikke like snille mot eldre som unge, fordi de unge er "fremtiden", i endring og de lærer fremdeles. Men gjør jeg en feil så går det på meg som person. Er det virkelig sånn livet skal være?

Anonymkode: 8b4ef...e3c

Her var det ikke mange lyspunkt 😂 Du er frisk, du bor i Norge: kjør på å gjør akkurat som du vil. 

[AnonymBruker]

Livet blir bare kjipere jo eldre du blir. Flere forpliktelser, folk forventer mer av deg. Folk rundt deg får barn, blir etablerte og kjedelige.

Nyt 20-årene mens du kan!

Anonymkode: 8cf71...46d

[AnonymBruker]

Jeg syntes også livet var kjipt i 20-årene. Først og fremst fordi jeg følte meg ensom. Var student, hadde dårlig råd, alle vennene mine fikk «studiestøtte» hjemmefra, mens jeg jobbet annenhver til hver tredje helg og fullførte er krevende studie. Var så sliten på slutten at det er vanskelig å beskrive. Mor og far var så uengasjert som det gikk an. Var selvsagt en del moro med venner også, men den ensomhetsfølelsen og slitet var kjipt.

30-årene ble bedre, da begynte jeg å jobbe i en studierelevant jobb, giftet meg og fikk barn.

40-årene som jeg er i nå, så er livet på topp. Bra helse, bra ekteskap, større barn som klarer seg og en morsom og interessant jobb. Ser fremdeles bra ut😁

Poenget mitt er: ikke gi opp!! Dette går fint. Du klarer det💕

Anonymkode: 36fb5...101

[AnonymBruker]

20-årene er de beste årene. Godt mulig du har altfor store forventninger til hva livet kan tilby. Det er du som setter opp forventningene, for innerst inne så er det faktisk ingen som forventer noe av deg i det hele tatt. Å ha en negativ holdning og innstilling til alt vil i hvertfall ikke hjelpe deg.

Jeg tenker du bør få inn litt andre perspektiver, og være takknemlig for det livet du har. Om du ikke er fornøyd, er det bare du som kan gjøre en endring.

Anonymkode: a4473...84c

[AnonymBruker]

Hei og hå, jeg sitter her og skriver smilende og har en bankende stå. Du har faktisk så inderlig rett i hva du skriver, men samtidig så utrolig feil. Jeg som deg var tidlig i livet alvorlig lei meg og oppgitt og tenkte flere ganger, er dette virkelig ALT!!!! Kjøpte tidlig hus, fikk meg en grei jobb og tjente helt ok, hadde masse «fake friends», og tok en dag og snudde opp/ned på absolutt alt. 
 

Tok et bevist valg om hva som var viktig i livet (familie og ekte venner) og fant drømmedamen med de samme interesser som meg. Vi kjøpte stort eldre hus ved sjøen som vi har pusset opp og skapt vår perle på jord. Leier ut til masse utlendinger som vil oppleve Norge. Vi har dykking, kiting og reise som våre felles interesser. Vi har sammen reist hele verden rundt og opplevd alt fra fantastiske strender til isøde. Har jeg mange venner, nei jeg har noen få ekte venner som jeg har tillit til og kan prate med det meste om. Vi har våre foreldre/familie tett på og tilbringer tid med de, og ungene våre gir oss en masse nye opplevelser. 
 

Nå er dette det som har gitt meg livsgnisten, og det kan være noe helt annet for deg. For meg var det viktig å kvitte meg med venner som bare sugde energien ut av meg. Få interesser som ga meg noe og en og gjøre dette sammen med. Så skal det også sies at xxx er jævlig mye bedre med en som gir alt og stadig overrasker. Så nei livet er absolutt helt herlig og har aldri mer kjipe tanker på om dette er alt. 
 

Bare her forleden lå vi kliss nakne i takteltet på bilen vår med teppe rundt oss, lå og så ut på himmelen hvor vi så stjerneskudd på stjerneskudd som raste over himmelen. 
 

Lykke til, finn din vei videre

Anonymkode: b0120...da6

[AnonymBruker]

Så bra at du skriver dette og setter ord på det, for jeg tenker akkurat det samme. Det er jo også sant. Man må kanskje bare prøve å finne andre gleder i livet? Gjøre ting helt for sin egen del, uavhengig av samfunnet?

Anonymkode: 734c4...34a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg syntes også livet var kjipt i 20-årene. Først og fremst fordi jeg følte meg ensom. Var student, hadde dårlig råd, alle vennene mine fikk «studiestøtte» hjemmefra, mens jeg jobbet annenhver til hver tredje helg og fullførte er krevende studie. Var så sliten på slutten at det er vanskelig å beskrive. Mor og far var så uengasjert som det gikk an. Var selvsagt en del moro med venner også, men den ensomhetsfølelsen og slitet var kjipt.

30-årene ble bedre, da begynte jeg å jobbe i en studierelevant jobb, giftet meg og fikk barn.

40-årene som jeg er i nå, så er livet på topp. Bra helse, bra ekteskap, større barn som klarer seg og en morsom og interessant jobb. Ser fremdeles bra ut😁

Poenget mitt er: ikke gi opp!! Dette går fint. Du klarer det💕

Anonymkode: 36fb5...101

Det hjalp skikkelig å høre, du er god❤️

Anonymkode: 8b4ef...e3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Så bra at du skriver dette og setter ord på det, for jeg tenker akkurat det samme. Det er jo også sant. Man må kanskje bare prøve å finne andre gleder i livet? Gjøre ting helt for sin egen del, uavhengig av samfunnet?

Anonymkode: 734c4...34a

Ja, som en annen skrev. Prøve å finne noe å gjøre som gir livet gnist, og faktisk prøve nye ting og gjøre det man liker. Men det er vanskelig å finne tid, man føler seg litt "stuck" så man må jo bare prøve å gjøre det beste ut av det..✨️ det er så mye jeg gruer meg til, og jeg stresser på meg hjerteproblemer. Så jeg må bare prøve å finne det gode, men noen ganger er livet rett og slett litt dritt😅

Anonymkode: 8b4ef...e3c

[Helene]

Jeg må bare si, å bli 30 var en gave. 20 årene var en skitt. Passerte 30 år. Skal ikke påstå at økonomi var stort. Men det var ryddig. Økonomi er ryddig fortsatt. 20 årene var et rot av følelser. Dette er sikkert endel av det å vokse opp. 

[AnonymBruker]

Du har kommet langt i livet i en så ung alder. Fest og gjør mye morro før dere får barn. 

Anonymkode: e03f5...7df

[AnonymBruker]

Jeg synes også at 20 årene var slitsomme. 30 årene også. For meg ble 40 årene tiden der alt liksom løsnet mer. 

Anonymkode: f7af9...221