Sinne, tomhet, og depresjon?

[AnonymBruker]

Jeg sliter virkelig!! Med psyken, humør, og sinne. 

I hverdagen gir jeg lite utrykk for dette så tror ikke det er spesielt merkbart. Men jeg tenker og grubler over hvordan jeg har blitt slik jeg er. 

Jeg var gift med en narssisist i flere år. Vi fikk 2 flotte barn, som jeg elsker over alt. Mannen var aldri voldelig, men det var kulde og avstand. Silent treatment og mye sjalusi. En gang tok han kvelertak på meg. En gang sprang han etter meg med et brekkjern. Og en gang slo han sund en sovesofa i sinne. Han var også utro. 

Etter skilsmissen ble jeg sammen med en annen mann. Han var fysisk voldelig. Det endte m rettsak og han ble dømt til fengsel.. 

Så ble jeg sammen med nåværende kjærest. En fantastisk snill mann, og vi har i høst blitt samboere. 

Men jeg føler meg så lite lykkelig. Jeg burde være lykkelig, og legge fortiden bak meg- men det er så vanskelig! 

Det er nesten umulig å samarbeide med barnefar. Han er fortsatt egoistisk, men nå går det ut over barna.. Jeg forsøker å argumentere mot han, men til ingen nytte.. For 2 år siden meldte han meg også til barnevernet! Saken ble undersøkt og (selvfølgelig) henlagt men dette resulterte bare i enda verre samarbeid mellom oss, og jeg har rett og slett null respekt igjen for han! 

Og dette er tema som kverner i hode, som gjør meg både sint og lei meg. Jeg er sliten, sint og lei meg. Og føler alt som har skjedd er så urettferdig!! Jeg kjenner at flere og flere mennesker irriterer meg, og jeg trekker meg unna alt sosialt! Jeg har en ok jobb, men også denne er jeg lei nå! Både kolleger, sjefer, og oppgavene! 

I går var jeg og kjæresten på julebord, og der møtte jeg advokaten til min voldelige x. Jeg hadde drukket en del, og ble så sint og lei meg! Det er flere ås siden rettsaken, men jeg konfronterte han og påminte han om hva han hadde sagt om meg i rettsaken : at det var mulig at jeg løy!! Jeg sa at menn som han er årsaken til flere kvinner ikke vil anmelde: rett og slett pga man er redd for ikke bli trodd!! 

Men herregud! Han husket ikke meg og såvidt saken. Jeg vet jo det er jobben hans, og jeg bruker ikke bli så hissig mot fremmende folk. Men jeg kjenner jeg blir litt skremt av meg selv! 

Jeg har vært sykemeldt i 1 uke nå, skal tilbake på jobb i morgen. Men kjenner jeg bare vil sove! Sove sove sove! 

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å bli meg selv igjen! Jeg er vanligvis veldig glad. Lykkelig og ler mye. Brukte være sosial og trene. Snill og hyggelig! Munter. 

Men nå er jeg blitt det helt motsatte. Likegyldig på det beste. Ellers sint, lei meg, og alt føles tomt, mørkt og meningsløst! 

Jeg planlegger å kontakte familievernkontoret over nyttår ang manglende samarbeid med barnefar.. Men samtidig tenker jeg "hvorfor? Hva er vitsen?"... Jeg er så sliten av å "slåss" mot menn, og tenker at det er like greit å gi opp.. Samtidig VIL jeg jo kjempe alt for barna mine!! Jeg må jo være for å hjelpe de mot faren sin! 

Jeg har også snakket litt med kjæresten om dette, men vil ik være den deppa kjæresten som er helt annen enn den han ble forelsket i.. 

Jeg vil bare gråte og være alene.

Anonymkode: 388a7...fc7