Føler ingen bryr seg om hvordan jeg har det, vil bare bort

[AnonymBruker]

Ofte når jeg er med min mor over tid blir det en konflikt mellom oss. Jeg bor et stykke unna, så jeg må overnatte når jeg er der. Det kan være hyggelig, så plutselig sier jeg feil ting, eller hun misforstår. Jeg kan prøve å forklare, at det ikke var det jeg sa eller mente. Men hun vil ikke høre. Sier jeg angriper henne, stiller så mange krav, ikke har selvinnsikt, ikke hører/ ser meg selv. Min skyld det ble dårlig stemning. 

Noen ganger, ja, kan jeg skjønner det. Men stort sett forstår jeg ikke hva jeg har gjort. 

Vi var f eks på ferie sammen for 2 uker siden, besøkte min søster i utlandet. Hun spilte konsert, er musiker. Det var ikke måte på hvor stolt min mor var. Jeg skjønner det, konserten var veldig fin. Vi var ute og spiste, jeg var ikke så sulten, men spiste jo opp. Men fikk beskjed jeg måtte skjerpe meg, kunne ikke sitte sånn å pirke i maten. Jeg spiste helt vanlig.. hun var sur lenge etterpå. Jeg prøvde å si jeg ble lei meg når hun sa sånn, men da ble hun mer irritert.

Føler det er sånn med samboer og. Hvis jeg ikke sier fra så er det greit, men setter jeg krav er det liksom ikke greit.. 

Kjenner det der sliter meg helt ut. Føler meg deprimert, vil bare sette meg ned å gråte. Føler jeg ikke er verdt noen ting. Vil bare reise bort for meg selv å rydde i tanker og følelser. 

Andre som har det sånn?

Anonymkode: 68cf4...2cb

[Gjest theTitanic]

Mennesker tiltrekkes ubevisst av det som er kjent uavhengig av om det er bra eller dårlig.. Spesielt trekk ved mor og far. Kan din samboer han noen likhetstrekk med din mor ? (Siden du har samme problem med begge.) 

 

[AnonymBruker]

Har du faktisk mulighet for å reise bort? Forstår at det ikke var det du mente, men likevel...  Situasjonen vil jo være den samme når du kommer tilbake, men om du kunne tatt en tur og gjort noe fint? Bare fordi du har lyst til å gjøre noe du liker! En opplevelsesgave til deg selv - fordi du fortjener det. Og for å kjenne på hvordan det er å være deg igjen, fullt og helt. Kan hende du får luftet og ryddet litt i tankene, og finner ut av hvilken plass du vil gi mor og samboer når du kommer hjem. De har egentlig ikke noen makt over deg. Noen ganger må en ut av situasjonen for å se det. Om en ikke kan reise bort noen steder, så kan en gjøre det samme med aktiviteter. Flest mulig aktiviteter uten dem som trekker oss ned, bygger oss opp. 

Anonymkode: 5a779...a49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har du faktisk mulighet for å reise bort? Forstår at det ikke var det du mente, men likevel...  Situasjonen vil jo være den samme når du kommer tilbake, men om du kunne tatt en tur og gjort noe fint? Bare fordi du har lyst til å gjøre noe du liker! En opplevelsesgave til deg selv - fordi du fortjener det. Og for å kjenne på hvordan det er å være deg igjen, fullt og helt. Kan hende du får luftet og ryddet litt i tankene, og finner ut av hvilken plass du vil gi mor og samboer når du kommer hjem. De har egentlig ikke noen makt over deg. Noen ganger må en ut av situasjonen for å se det. Om en ikke kan reise bort noen steder, så kan en gjøre det samme med aktiviteter. Flest mulig aktiviteter uten dem som trekker oss ned, bygger oss opp. 

Anonymkode: 5a779...a49

Har vurdert å reise bort. Bare en natt eller 2. Føler jeg ikke får noe pusterom noe sted. Har liksom ingen plass jeg føler jeg bare kan være meg selv. Men at jeg alltid må passe meg for hva jeg sier, eller hva jeg gjør.. føles som jeg ikke får puste ordentlig noen ganger, at jeg liksom Føler meg kvalt av alt..

Anonymkode: 68cf4...2cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Har vurdert å reise bort. Bare en natt eller 2. Føler jeg ikke får noe pusterom noe sted. Har liksom ingen plass jeg føler jeg bare kan være meg selv. Men at jeg alltid må passe meg for hva jeg sier, eller hva jeg gjør.. føles som jeg ikke får puste ordentlig noen ganger, at jeg liksom Føler meg kvalt av alt..

Anonymkode: 68cf4...2cb

Det er ikke deg som sier el gjør noe galt. Mulig du aldri har stått opp for deg selv, men andre tåle at du ikke tekkes de hele tiden og hvordan andre reagerer på at du begynner si i fra er ikke noe skam du skal legge på deg selv. Høres ut som du må prøve lære deg noen mentale teknikker for å klare hevde deg selv litt mer og ikke ta andres reaksjoner personlig. Høres ut som du har satt din mor på en mental «pidestall», Omvend rollen din, vær den som ser ned på din mor fra den samme pidestallen og tenke at hun bare ikke skjønner bedre. Ikke så lett men går med øving og mentalisering. Da kan du få du ett annet perspektiv på moren din og du slutter lettere å være ett «offer». 

Anonymkode: ca62b...65e

[AnonymBruker]

Det kan høres ut som du er deprimert? Hvis det stemmer så er det ofte at folk reagerer negativt mot deg. De forstår ikke endringen, blir usikre eller irritert for at du ødelegger stemningen. Og så får du relasjonelle utfordringer oppå det som allerede er vanskelig. Hvis moren din og samboeren din er vant med å «få» mye av deg og du ikke leverer lenger så kan du lett få følelsen av at de ikke bryr seg. Dynamikken mellom dere er endret seg og de forstår ikke eller evner ikke å være der for deg når du trenger det. 

Anonymkode: 85008...97b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det kan høres ut som du er deprimert? Hvis det stemmer så er det ofte at folk reagerer negativt mot deg. De forstår ikke endringen, blir usikre eller irritert for at du ødelegger stemningen. Og så får du relasjonelle utfordringer oppå det som allerede er vanskelig. Hvis moren din og samboeren din er vant med å «få» mye av deg og du ikke leverer lenger så kan du lett få følelsen av at de ikke bryr seg. Dynamikken mellom dere er endret seg og de forstår ikke eller evner ikke å være der for deg når du trenger det. 

Anonymkode: 85008...97b

Er nok litt deprimert. Det føles sånn. Er jo sånn, de sier jeg bare sitter der helt taus, ikke sier noe, ikke er glad nok, entusiastisk nok.. jeg prøver å si fra hvordan jeg har det, men de hører/ skjønner meg liksom ikke. Det er alltid min feil, jeg gjør ditt, jeg gjør datt.. blir jeg lei meg får jeg ingen unnskyldning. 

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Føler meg alene. Og at jeg må være på en viss måte for at de skal ville være med meg. Og ikke vise hvirdan jeg føler det på innsiden.

Anonymkode: 68cf4...2cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ikke deg som sier el gjør noe galt. Mulig du aldri har stått opp for deg selv, men andre tåle at du ikke tekkes de hele tiden og hvordan andre reagerer på at du begynner si i fra er ikke noe skam du skal legge på deg selv. Høres ut som du må prøve lære deg noen mentale teknikker for å klare hevde deg selv litt mer og ikke ta andres reaksjoner personlig. Høres ut som du har satt din mor på en mental «pidestall», Omvend rollen din, vær den som ser ned på din mor fra den samme pidestallen og tenke at hun bare ikke skjønner bedre. Ikke så lett men går med øving og mentalisering. Da kan du få du ett annet perspektiv på moren din og du slutter lettere å være ett «offer». 

Anonymkode: ca62b...65e

Jeg prøver stå opp for meg selv, men da blir jeg beskyldt for å "angripe", at jeg ikke hører meg selv, jeg er så vanskelig å være med. Det nytter liksom ikke si fra til min mor hvis hun har nesten seg for at sånn er det.. hver gang noe sånt blir sagt, føles det som det nesten koker over for meg.. at de ikke bare kan være hyggelige mot meg som de er med min søster f eks..

Anonymkode: 68cf4...2cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ofte når jeg er med min mor over tid blir det en konflikt mellom oss. Jeg bor et stykke unna, så jeg må overnatte når jeg er der. Det kan være hyggelig, så plutselig sier jeg feil ting, eller hun misforstår. Jeg kan prøve å forklare, at det ikke var det jeg sa eller mente. Men hun vil ikke høre. Sier jeg angriper henne, stiller så mange krav, ikke har selvinnsikt, ikke hører/ ser meg selv. Min skyld det ble dårlig stemning. 

Noen ganger, ja, kan jeg skjønner det. Men stort sett forstår jeg ikke hva jeg har gjort. 

Vi var f eks på ferie sammen for 2 uker siden, besøkte min søster i utlandet. Hun spilte konsert, er musiker. Det var ikke måte på hvor stolt min mor var. Jeg skjønner det, konserten var veldig fin. Vi var ute og spiste, jeg var ikke så sulten, men spiste jo opp. Men fikk beskjed jeg måtte skjerpe meg, kunne ikke sitte sånn å pirke i maten. Jeg spiste helt vanlig.. hun var sur lenge etterpå. Jeg prøvde å si jeg ble lei meg når hun sa sånn, men da ble hun mer irritert.

Føler det er sånn med samboer og. Hvis jeg ikke sier fra så er det greit, men setter jeg krav er det liksom ikke greit.. 

Kjenner det der sliter meg helt ut. Føler meg deprimert, vil bare sette meg ned å gråte. Føler jeg ikke er verdt noen ting. Vil bare reise bort for meg selv å rydde i tanker og følelser. 

Andre som har det sånn?

Anonymkode: 68cf4...2cb

Jeg har også en slik mor, en slik eks, og en slik eks-venninne.. helt likt.. 

Anonymkode: 14401...30d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg prøver stå opp for meg selv, men da blir jeg beskyldt for å "angripe", at jeg ikke hører meg selv, jeg er så vanskelig å være med. Det nytter liksom ikke si fra til min mor hvis hun har nesten seg for at sånn er det.. hver gang noe sånt blir sagt, føles det som det nesten koker over for meg.. at de ikke bare kan være hyggelige mot meg som de er med min søster f eks..

Anonymkode: 68cf4...2cb

Det bryter deg ned på et veldig veldig dypt nivå, å ikke få noe aksept, kjærlighet eller anerkjennelse som menneske en gang, ikke normal anstendig høflighet, og så noen andre bli overøst med hauger av det, det er svært vondt og vi tenker at det er vår skyld eller at vi ikke er så gode.

Etter mange år i terapi har jeg forstått at slike folk de kan ikke elske noen uansett. Den pidestallen søstra di står på, den kan fort rase sammen om det ikke blir som moren din ønsker eller sier. Hun skryter ikke henne opp for å anerkjenne henne, men fordi det gir moren din en slags tilfredstillelse å ha en så vellykket datter, ikke hvem hun er. Skjønner du? Folk som dem bruker andre som en næring, og akkurat deg nærer hun seg med å bryte ned, få deg til å føle deg verre enn hun gjør, du er den pubching bagen for henne. Jeg vokste opp helt likt som deg og ble sammen med en mann som var helt lik dette. 

Jeg skjønner deg. Har idag veldig begrenset kontakt med min mor, hun gikk helt i stå når hun skjønte at snakket og handlingene hennes ikke går innpå meg lenger, samma det liksom jeg tilgir deg, jeg bryr meg ikke, tenker jeg, jeg klarer ikke å håpe og ønske å få en mamma mer, jeg har innsett det. 

Anonymkode: 14401...30d

[AnonymBruker]

Høres ut som du godtar at din samboer behandler deg som din mor. Du må sette grenser med moren din. Og med samboer. Kfev den respekten du fortjener. Om de ikke hører så bør grensen din være å ikke bry seg om hva de sier. Bry deg om deg selv og hva du synes. Hva andre synes er egentlig helt likegyldig det er ditt liv.

Anonymkode: 8e592...4b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Det kan høres ut som du er deprimert? Hvis det stemmer så er det ofte at folk reagerer negativt mot deg. De forstår ikke endringen, blir usikre eller irritert for at du ødelegger stemningen. Og så får du relasjonelle utfordringer oppå det som allerede er vanskelig. Hvis moren din og samboeren din er vant med å «få» mye av deg og du ikke leverer lenger så kan du lett få følelsen av at de ikke bryr seg. Dynamikken mellom dere er endret seg og de forstår ikke eller evner ikke å være der for deg når du trenger det. 

Anonymkode: 85008...97b

Ellernså er man bare omgitt av dårlige folk, faktisk. 

Anonymkode: 14401...30d

[AnonymBruker]

Kanskje du ikke skulle ha kontakt med disse menneskene? Det høres ut som de ikke kjenner deg. Man henger ikke med fremmede... Sett grenser. Bare reis deg og gå. Si det, dette her gidder jeg rett og slett ikke! Lag deg et liv selv. Et liv du vil ha.

Du skylder ingen noe. Du trenger ikke disse menneskene som holder deg nede. 

Anonymkode: 34a60...066

[AnonymBruker]

Høres ut som om du er scapegoaten i en narsissistisk familie- på tide å bryte ut

Anonymkode: dd7a1...9a8

[AnonymBruker]

Du er god nok som du er ❤️ Prøv å finne fram til hva som gir deg glede i hverdagen. Klem ✨️

Anonymkode: 88bae...3f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg prøver stå opp for meg selv, men da blir jeg beskyldt for å "angripe", at jeg ikke hører meg selv, jeg er så vanskelig å være med. Det nytter liksom ikke si fra til min mor hvis hun har nesten seg for at sånn er det.. hver gang noe sånt blir sagt, føles det som det nesten koker over for meg.. at de ikke bare kan være hyggelige mot meg som de er med min søster f eks..

Anonymkode: 68cf4...2cb

Min mor er også sånn. Alt som sies er kritikk mot henne (i hennes ører) og hun går alltid rett i angrep, alt er min feil. Jeg lyver og finner på ting. Typisk gaslighting. Jeg har kutta all kontakt. Det er det eneste som hjelper. Hun har holdt på sånn i alle mine leverår, og der har vært null tegn til endring. Da må man rett og slett tenke på seg selv og sin egen psykiske helse. Enkelte ting har man det best uten.

Og nei, blod er ikke tykkere enn vann. “The blood of the covenant is thicker than the water of the womb.” Det er de valgte båndene som er tykkere blod.

Anonymkode: 09364...8a0

[AnonymBruker]

Vær et bedre menneske enn din mor! (og samboer!)

Du trenger ikke ha relasjoner i livet ditt som bare bryter deg ned, selv om det er familie. Av og til kan man gjøre feil, kanskje du gjør din mor irritert eller oppgitt noen ganger. Det er helt normalt og lov! Så sier man "beklager, jeg mente det ikke slik", og så er det ute av verden. Om mor blir sur eller kommer med dårlige kommentarer, så er det beste å si at beklager, dette synes jeg er ufint, dette har jeg ikke behov for å høre på. Vi kan snakkes igjen en annen gang! - og så gå. 
Take the high road, vær den voksne parten, og ikke synk ned på hennes nivå. Still krav til din mor angående oppførsel, bruk tiden din på noe bedre om hun ikke klarer å behandle deg med respekt. 

Anonymkode: 52495...516