Å være sammen med familier med helt andre grenser

[AnonymBruker]

Hvordan løser dere det?

Jeg har en 2åring, og får ofte høre fra mine venner med barn at jeg "er så flink til å sette grenser", men med en undertone at jeg er litt streng? Kanskje har jeg en tendens til å detaljstyre litt, jeg prøver å ikke gjøre det, men prøver å gjøre livet så oversiktlig og forutsigbart som mulig for min 2åring (noe jeg har fått særlig råd om pga at far er syk og jeg har 100% omsorg.). Altså tydelig ledelse, men selvsagt med varme. Barnet kan være litt engstelig i visse settinger, men i andre settinger veldig utforskende, tester grenser, rastløs og "vill", som mange barn. 

Som sagt, jeg føler meg ikke spesielt streng, og hjemme er det lov å hoppe i sofaen og springe rundt. Men man må sitte på stolen når man spiser, og man bruker i hovedsak innestemme. Når vi er i offentligheten strammer jeg litt inn, for jeg vil ikke at hen skal springe på folk på restaurant og butikk. 

Noen situasjoner er krevende når vi er sammen med andre. Vi har noen i familien med barn på samme alder, barnet et kjempeglad i denne familien og vise versa. Men når vi var på restaurant i dag så fikk det andre barnet lov å springe fram og tilbake for å få ut litt steam før maten kom. Det var faktisk foreldrene som sa "har du lyst å springe litt"?

 Barnet mitt blir veldig oppgira av dette andre barnet, stort sett på en bra måte og de har det veldig gøy sammen. Men også slik at hen nesten ikke hører meg. Så når det andre barnet fikk springe,var det mer eller mindre umulig å stoppe mitt barn. Det skal sies at restauranten hadde få gjester der vi satt, og det er en lokal restaurant hvor vi kjenner kelnerne. Men det var jo noen gjester der, særlig i en annen del av lokalet. Og når de sprang fram og tilbake kjente jeg at det var virkelig ikke greit. Så jeg ga dem en grense om å bare springe i den innerste delen av restauranten, ikke forbi de andre gjestene. Og jeg stoppa dem fysisk mange ganger, for de hørte ikke på meg. Den andre forelderen fikk også hjelpe til, og de hørte faktisk litt mer på han. Men det ble springing, blåse ut lysene på bordene, og i mitt hode en kaotisk situasjon. 

Det skal sies at de var ganske gira før vi satt oss ned på restauranten, så barnet mitt var "overalt" på bordet og jeg måtte jobbe sykt hardt for å unngå "ulykker" med vannglass og kniver. 

Når maten kom så holdt jeg på regelen om å sitte med rumpa på stolen mens man spiser, selv om det andre barnet ikke har samme regel og kan gå rundt med mat. Denne regelen er lettere å overholde, fordi barnet er mer "samlet" og glad i mat. 

Men jeg syns det er sykt vanskelig når den andre familien har så ulike regler, og særlig når de selv spør om barnet vil springe. Om jeg skulle stoppa barnet mitt fra å ta del, så måtte jeg holdt hen HARDT fast og det ville bli voldsom rabalder. 

Men vi er utrooolig glad i denne familien, og barnet mitt føler seg så trygg med dem. Å slutte å treffes er ikke aktuelt. 

Jeg havner ofte i lignende situasjoner med andre vennefamilier også, at jeg har strengere regler enn dem... 

Syns mange av mine venner er litt for slepphendte, dette gjelder særlig familier i oslo. Der jeg kommer fra er foreldre litt mer striks med barna. Og jeg syns tydelige grenser er bra, og for meg er det en veldig viktig ting å ikke plage andre folk på offentlige steder. Det er også viktig for meg at ting skal være litt faste, og jeg merker barnet responderer bra på det. Så jeg har en del andre "greier" som jeg ikke rokker ved, fordi barnet responderer ikke bra på å få "forhandle" (eks vi leser bare én bok ved leggetid, barnet får ikke bestemme hvor mange. Eller hvor mange nattasanger osv. Kanskje når hun blir større, men nå merker jeg at hun viser mer uro ved å få bestemme mangr ting selv, og særlig når hun er trøtt så vet hun ikke hva hun vil. Så da må jeg ta ledelsen.)

 

Anonymkode: 31ef4...407

[Gjest Anonyme-meg]

Disse reglene du nevner her, syntes jeg ikke er strenge.

Mitt barn har aldri fått vimse rundt på restaurant og skal sitte rolig på rompa når det er mat. 

Helt på sin plass og lære barn hvordan man skal oppføre seg på restaurant. 

[AnonymBruker]

Tenker det kommer helt an på barnet jeg, noen klarer å sitte stille over lang tid mens andre ikke klarer det. Innestemme har vi jobbet med 1,5 år og er ikke i mål, største hadde dårlig hørsel og derfor snakket han høyt.  

Anonymkode: 9b58f...861

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tenker det kommer helt an på barnet jeg, noen klarer å sitte stille over lang tid mens andre ikke klarer det. Innestemme har vi jobbet med 1,5 år og er ikke i mål, største hadde dårlig hørsel og derfor snakket han høyt.  

Anonymkode: 9b58f...861

Ja, absolutt, og jeg overholder ikke alltid den med innestemme. Ikke i entusiastisk lek for eksemple. 

Men noen ting er jeg litt mer firkanta på. Når det kommer til ting som kan plage andre folk...

Anonymkode: 31ef4...407

[AnonymBruker]

Jeg føler på ingen måte at jeg er streng, men barna vet alltid hva jeg forventer av dem. Dermed skal det stort sett bare et blikk eller en kort beskjed med normal stemme til for å korrigere oppførsel som ikke tillates. Dette tolker en del andre som om ungene er under pisken. De kan tillate seg å si ting som "skal si du har kustus på dem, jeg har mer tro på å la barn være barn".

Jeg er fristet til å svare, men lar det være. Gjorde det en eneste gang da jeg spurte om det så ut som om hennes barn som var helt bajas og slet ut seg selv og alle rundt så ut som han trivdes mer i situasjonen enn mine, som var helt trygge fordi de visste hvor grensene gikk. Hun snakker ikke med meg mer. Ikke at det er et tap for meg personlig, men det er ikke et poeng for meg å fiendtliggjøre andre foreldre. Det kan gjøre det vanskelig for barna på sikt.

Anonymkode: 07e63...348

[AnonymBruker]

Ja det er slitsomt når det er veldig forskjellige grenser. Min yngste på fem har ei venninne med ganske avslappa foreldre. Føler meg som den hysteriske mora sammenlignet med dem, men jeg firer ikke på grenser som jeg tenker er viktig for det. 

Anonymkode: 460f4...2ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, absolutt, og jeg overholder ikke alltid den med innestemme. Ikke i entusiastisk lek for eksemple. 

Men noen ting er jeg litt mer firkanta på. Når det kommer til ting som kan plage andre folk...

Anonymkode: 31ef4...407

Ja å noen er firkanta på andre ting, sånn er det bare

Anonymkode: 9b58f...861

[AnonymBruker]

Ulike grenser går vanligvis greit. Dine grenser hos deg, mine hos meg. Men ute blant folk gjelder mine regler for mine barn. Jeg ville nok stoppet løpingen før du gjorde, men ser at det er lett å si. Det jeg vet jeg ville gjort, er å være tydelig til den andre familien, at denne løpingen er ikke ok, og at han aldri skulle foreslått det for mitt barn. Så kunne vi voksne hatt en samtale om grenser når vi er sammen.

Anonymkode: f601f...7ba

[AnonymBruker]

Dette er vanskelig ja. Var gjennom det samme da våre barn var mindre, og min svoger og hans barn var mye sammen med oss. Svoger hadde null grenser for barna, og lot dem herje fritt. Vi hadde tydelige grenser for våre barn, og det ble helt kræsj… 🙈 

Hva om du tar en samtale med foreldrene i denne familien om temaet? Uten å dømme dem på noen måte, men forklare hva som er vanskelig for deg og hvorfor. Kanskje der kan finne noen felles løsninger? 

Anonymkode: 738c8...041

[AnonymBruker]

Ja, jeg har kjent på det samme i blant. Jeg har ei venninne med to barn på samme alder som mine to, og både barna og jeg er veldig glad i den familien. Og vi er også i utakt når det kommer til grenser. 

Jeg har tenkt på venninnen min som streng. Når vi er utendørs, er hun strengere enn meg. På fortauet skal barna gå rolig sammen med henne, de skal alltid holde hender når de krysser en vei og i skogen får de ikke løpe av gårde så de er langt foran oss voksne. Mine barn har mindre strenge regler på dette området, sånn i utgangspunktet. Men innendørs på offentlige steder, er vi motsatt. Jeg er nok også opptatt av dette med å ikke være til plage for andre, mens hun er mer opptatt av sikkerhet (og bare av den setningen føler jeg meg som en dårlig mor, men jeg mener at jeg ikke risikerer sikkerheten til mine barn, altså). Mine må sitte ned ved bordet, får ikke løpe rundt på kafé eller restaurant, men må vente til vi kommer ut. Og der ute får ikke min venninnes barn løpe rundt, men de får lov inne på kaféen. Så ja, det blir litt krasj. Men det hjelper å snakke om det, og vi gjør det sånn at vi forsøker å følge den som har de strengeste reglene der vi er. Barna våre er i barnehagealder, men litt eldre enn ditt, TS. Men de skjønner likevel at når vi går i skogen med denne familien, holder vi oss helt samlet, og de får ikke løpe i forveien til akebakken f.eks. Og motsatt så godtar hennes barn at det ikke er lov å løpe på kaféen eller ta ut leker fra hyllene på lekebutikken for å leke med dem når jeg og mine er med. 

Noe av forskjellen tenker jeg kommer av at barna er ulike. Noe av hvordan vi selv ble oppdratt. Og sikkert noe av egen personlighet og verdier. Den venninnen jeg snakker om nå har to gutter med mye energi, mens jeg har en vilter og en ganske rolig jente. Hennes barn har nok lettere for å løpe av gårde og havne i farlige situasjoner utendørs, og det handler om temperament, ikke oppdragelsen. Og de har nok også vanskeligere enn mine for å klare å sitte i ro f.eks. på en restaurant. Min yngste elsker å gå på restaurant, og sikker helt i ro uoppfordret (den eldste må jeg jobbe med), min venninnes barn syns det er mer kjedelig. Den forståelsen for ulikhetene hjelper på at vi ikke blir irriterte på hverandre når vi støter på ulikheten i grenser for barna. 

Anonymkode: 50ba4...ed0

[AnonymBruker]

Her holder jeg med deg ja. Så sykt rart å lære ungen sin at det er greit å herje og løpe inne på en restaurant? Ikke innafor i det hele tatt.

Der og da hadde jeg vel kontra med at - da tar du med barna ut og løper litt? For vi løper vel ikke inne, ‘ditt barns navn’?

Overkjør litt tilbake.

Også ville jeg vel tatt en prat på tomannshånd dere voksne mellom siden. Kanskje vinklet det til at ditt barn blir så oppgiret av herjing rett før dere skal spise, at restaurant blir mest stress for deg. Kunne de heller tatt ut barna for å løpe litt etter at de har spist?

Litt diplomatisk får en prøve å være. Og de bør jo også være innstilt på å finne en løsning som passer begge familiene.

Og du - det er helt greit at du også sier noe, og ikke bare lar deg overkjøre av de som vil tillate mest 

Anonymkode: 725fc...fb7

[AnonymBruker]

Å løpe inne på en restaurant er da aldri greit? Du løper jo ratt ned andre gjester eller kelnere. Jeg ser på det som normal folkeskikk og ikke å ha strenge regler som forelder.

 

Anonymkode: f713f...5d2

[AnonymBruker]

Det er nok alltid litt krevende å være ilag med andre barnefamilier fordi måten vi oppdrar barna på vil variere. Noen er nazi på leggetider, andre tar det mer rolig. Noen er opptatt av sunn mat mens andre er mer avslappet and the list goes on. 

Har sagt nei til hytteinvitasjoner fordi jeg vet at jeg ikke orker å vre på en liten hytte med andres barn som våkner klokken 06 om morgenen og har helt andre rutiner enn oss. 

Anonymkode: 5ee73...bc1

[AnonymBruker]

Tydelige grenser og forventninger kommer barnet ditt til å få mye igjen for. Jobber i skolen, og det er hvert fall ingen tvil om at barn som har lært seg å ta hensyn til andre fungerer mye bedre.

Anonymkode: 19c13...236

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hvordan løser dere det?

Jeg har en 2åring, og får ofte høre fra mine venner med barn at jeg "er så flink til å sette grenser", men med en undertone at jeg er litt streng? Kanskje har jeg en tendens til å detaljstyre litt, jeg prøver å ikke gjøre det, men prøver å gjøre livet så oversiktlig og forutsigbart som mulig for min 2åring (noe jeg har fått særlig råd om pga at far er syk og jeg har 100% omsorg.). Altså tydelig ledelse, men selvsagt med varme. Barnet kan være litt engstelig i visse settinger, men i andre settinger veldig utforskende, tester grenser, rastløs og "vill", som mange barn. 

Som sagt, jeg føler meg ikke spesielt streng, og hjemme er det lov å hoppe i sofaen og springe rundt. Men man må sitte på stolen når man spiser, og man bruker i hovedsak innestemme. Når vi er i offentligheten strammer jeg litt inn, for jeg vil ikke at hen skal springe på folk på restaurant og butikk. 

Noen situasjoner er krevende når vi er sammen med andre. Vi har noen i familien med barn på samme alder, barnet et kjempeglad i denne familien og vise versa. Men når vi var på restaurant i dag så fikk det andre barnet lov å springe fram og tilbake for å få ut litt steam før maten kom. Det var faktisk foreldrene som sa "har du lyst å springe litt"?

 Barnet mitt blir veldig oppgira av dette andre barnet, stort sett på en bra måte og de har det veldig gøy sammen. Men også slik at hen nesten ikke hører meg. Så når det andre barnet fikk springe,var det mer eller mindre umulig å stoppe mitt barn. Det skal sies at restauranten hadde få gjester der vi satt, og det er en lokal restaurant hvor vi kjenner kelnerne. Men det var jo noen gjester der, særlig i en annen del av lokalet. Og når de sprang fram og tilbake kjente jeg at det var virkelig ikke greit. Så jeg ga dem en grense om å bare springe i den innerste delen av restauranten, ikke forbi de andre gjestene. Og jeg stoppa dem fysisk mange ganger, for de hørte ikke på meg. Den andre forelderen fikk også hjelpe til, og de hørte faktisk litt mer på han. Men det ble springing, blåse ut lysene på bordene, og i mitt hode en kaotisk situasjon. 

Det skal sies at de var ganske gira før vi satt oss ned på restauranten, så barnet mitt var "overalt" på bordet og jeg måtte jobbe sykt hardt for å unngå "ulykker" med vannglass og kniver. 

Når maten kom så holdt jeg på regelen om å sitte med rumpa på stolen mens man spiser, selv om det andre barnet ikke har samme regel og kan gå rundt med mat. Denne regelen er lettere å overholde, fordi barnet er mer "samlet" og glad i mat. 

Men jeg syns det er sykt vanskelig når den andre familien har så ulike regler, og særlig når de selv spør om barnet vil springe. Om jeg skulle stoppa barnet mitt fra å ta del, så måtte jeg holdt hen HARDT fast og det ville bli voldsom rabalder. 

Men vi er utrooolig glad i denne familien, og barnet mitt føler seg så trygg med dem. Å slutte å treffes er ikke aktuelt. 

Jeg havner ofte i lignende situasjoner med andre vennefamilier også, at jeg har strengere regler enn dem... 

Syns mange av mine venner er litt for slepphendte, dette gjelder særlig familier i oslo. Der jeg kommer fra er foreldre litt mer striks med barna. Og jeg syns tydelige grenser er bra, og for meg er det en veldig viktig ting å ikke plage andre folk på offentlige steder. Det er også viktig for meg at ting skal være litt faste, og jeg merker barnet responderer bra på det. Så jeg har en del andre "greier" som jeg ikke rokker ved, fordi barnet responderer ikke bra på å få "forhandle" (eks vi leser bare én bok ved leggetid, barnet får ikke bestemme hvor mange. Eller hvor mange nattasanger osv. Kanskje når hun blir større, men nå merker jeg at hun viser mer uro ved å få bestemme mangr ting selv, og særlig når hun er trøtt så vet hun ikke hva hun vil. Så da må jeg ta ledelsen.)

 

Anonymkode: 31ef4...407

Vi praktiserer samme linje som deg for våre barn. Selvsagt får de ikke fly rundt omkring på restaurant eller "springe litt" på kafé. Selv om det ikke er så mange andre i lokalet, bruker de av sin fritid og sine penger på en kafé-/restauranttur, og det et ikke ålreit å få ungebråk med på kjøpet. Og selvfølgelig spises maten mens man sitter ved bordet. Rumpa på stolen, hodet opp, beina ned. Og så snart som mulig ett bestikk i hver hånd.

Vennene dine høres sabla slappe og slitsomme ut for omgivelsene. Hilsen Oslo-familie.

Anonymkode: 689ba...779

[Vegglampe]

Jeg kan se fordeler og ulemper med begge oppdragelsen. Men la oss adressere det å løpe inne på restaurant/café, det er ikke greit… en ting er at det er andre gjester der, men kelnerne bærer varm mat og drikke. Hva om noen av barna får dette på seg?!

Jeg kan veldig relatere til reglene dine ts, men du får ikke styrt andres regler. Men jeg ville ha prøvd å møttes på andre arenaer enn der det er fullstendig kollisjonskurs nå. Når barnet er eldre, er det lettere å forklare forskjellen på regler og hva som gjelder. 

[AnonymBruker]

Synes du gjør en god jobb, ts. 
Jeg er pedagog og oppdrar strengt, men med mye kjærlighet. 
Unger trenger grenser og foreldre som tydelig veileder. Det gir trygge unger som fungerer godt i samfunnet.

Anonymkode: 6b43a...511

[AnonymBruker]

Jeg tenker det viktigste her er å respektere at dere har ulike grenser, ulik oppdragelse og ulike barn. Det som funker for ditt barn, funker ikke nødvendigvis på andre barn. For noen barn funker det med «strenge» regler, for andre barn må tilnærmingen være annerledes. På lik linje som at de kanskje synes din oppdragelse er noe helt annet enn hva de ønsker for sine barn. Man må være forsiktig med å sette sin egen oppdragelse fremfor andres, men heller vise forståelse for at man velger ulikt. Jeg tenker det er rom for ulikhet, og at det ene trumfer ikke det andre. At barnet ditt «blir med» på dette barnets påfunn/væremåte, tenker jeg er en del av den sosiale læringen. Man vil alltid møte på barn med ulik måte å være på, oppføre seg og med ulike grenser og regler. En liten time eller to, hvor dere må føye litt på grensene deres, er jo ikke det som i det lange løp vil forme barnet deres? Det viktigste i denne sammenheng er vel kanskje å fokusere på samspillet deres, som du jo sier er bra, og at de har et godt vennskap og glede av å være sammen? Også får barneoppdragelse, selvfølgelig til et vist punkt, komme litt i andre rekke (om du forstå meg rett, mener ikke å rive ned resturanten). 
Samtidig så er det også en læringsarena for dere som foreldre; dere vil alltid møte på både venner med barn, og venner av barna, som oppdrar ulikt og har andre regler. Viktig her er vel å klare å tilpasse seg, respektere at man er ulik, og forstå at oppdragelse ikke er svart/hvitt. 

Anonymkode: 52c1b...657

[AnonymBruker]

Jeg synes det er rart at du bare føyer det etter andre sine regler? Mitt barn skal følge mine regler, så enkelt er det. Det er ALDRI lov å løpe i en restaurant, hvor forvirrende er det ikke for en 2- åring å noen ganger får lov, mens andre ganger er det nei? 

Anonymkode: 2d259...492