Tabu emne: er du like glad i alle barna dine?

[Thyra]

Selv har jeg bare en, men har mange ganger tenkt på hvordan det hadde vært med flere, blir man like glad i alle? Man ønsker jo selvsagt å være det, men følelser styrer man ikke. Det må føles veldig vondt, for alle parter. Både for forelderen som ikke klarer å elske alle like mye, for barnet som blir elsket mindre, men også for favoritten. Tror dette må være vanskelig å skjule i lengden også.

Noen som har tanker eller erfaringer de vil dele?

[Eva-Lena]

Jeg har 2 barn og er like glad i de begge to. Flere ganger har jeg forsøkt å kjenne om jeg er mer glad i den ene, men nei. Følelsene er like sterke for de begge.

[Lorieen]

Jeg er like glad i dem alle, men på ulike måter. Har bedre kjemi med noen av dem, men er ikke mer glad i dem enn i de andre for det. Vanskelig å forklare. 

[AnonymBruker]

På bunnen ja, men jeg har ett barn det er like mye frustrasjon og fortvilelse ovenfor som det er kjærlighet og inderlig ønske om at barnet skal få et bra liv. Det vil ikke skje i det tilfellet. Barnet har dessverre arvet en pf som medfører at det barnet ødelegger for seg selv og alle som står nært nok til å føle smerte på grunn av det. 

Jeg hadde oppriktig gitt litt eget liv for det barnet også, om jeg kunne bytte mitt liv mot at barnet fikk en personlighet med mulighet for et godt liv. 

Anonymkode: 83ab6...f87

[AnonymBruker]

100% like glad i begge mine barn 

Anonymkode: 77d00...5c2

[Ut_på_tur]

Like glad i begge barna, men på helt ulike måter. Den ene fordi hen ligner meg, den andre fordi hen er så forskjellig fra meg.

[AnonymBruker]

Jeg er like glad i dem, men for yngstemann måtte han bli litt større før jeg fikk fatt i egenskapene som gjorde ham helt unik. Eldste var så tydelig unik på sine ting fra tidlig av. Personligheten kom så tydelig frem på eldste, det tok litt lenger tid å få fatt på den med den yngste. Jeg har elsket dem like mye, men nå beundrer jeg dem også like mye for de flotte særegne personene som de er. 

Anonymkode: 7bd4f...804

[AnonymBruker]

Jeg må ærlig innrømme at jeg trives bedre med det ene barnet enn med det andre. Det går mest på at vi treffer hverandre på personlighet, energinivå og på interesser. Heldigvis trives mannen min bedre med det andre barnet, det går også på interesser og personlighet. På den måten kan begge barna føle seg sett, uten at verken min mann eller jeg trenger å fake en overdreven interesse for noe vi rett og slett ikke har interesse for (les: fornøyelsespark, museum, historiske steder, aktiviteter osv). 

Om det høres fælt ut at vi bonder med hvert vårt barn, kan jeg jo til sammenligning nevne at ingen av mine foreldre hadde interesse av meg da jeg vokste opp. Jeg savnet ikke å bonde med begge, jeg savnet kun å bonde med min mor. Men hun hadde lillebroren min som favoritt, og min far hadde storebroren min som favoritt. De fire har fortsatt relasjonene i voksen alder, mens jeg står utenfor. Av den grunn ville jeg ikke ha tre barn, for var redd én skulle føle seg utenfor.

Anonymkode: 523eb...f2e

[Arkana]

Jeg er like glad i alle barna mine. Jeg liker dem på ulikt vis, men selve kjærligheten er like høy.

[AnonymBruker]

Elsker begge to like høyt, men den ene er fortsatt baby, så det er litt ujevn fordeling av tid og oppmerksomhet for tiden. 

Jeg håper jeg aldri kommer i den posisjonen at jeg oppriktig liker den ene ungen min bedre og den andre ungen må kjenne på det. Jeg var selv den ungen som var dårligst likt i flokken, og det var uendelig vondt. 

Anonymkode: 3e589...c9e

[Gjest Sprite]

Absolutt. Ingen forskjell

[AnonymBruker]

Akkurat like glad i begge. Like bekymret for, like stolt av, like irritert på. De er veldig ulike, men det har ingen betydning. 

Anonymkode: a65e5...90e

[AnonymBruker]

Jeg har ulik relasjon til dem. Det er lett å kjenne på at jeg er nærmere den som krever meg mer, enn den som foretrekker mere alenetid og mere "space". Men jeg er absolutt like glad i dem. 

Anonymkode: 22dca...e95

[AnonymBruker]

Dette er kanskje ikke sammenlignbart, men jeg fikk to hunder samtidig (søstre). 

Den ene var veldig kosete, ønsket oppmerksomhet, kom bort til meg frivillig hele tiden, fulgte med på meg, blikkontakt. Den andre holdt seg litt unna, lå f.eks i godstolen i stedet fir i sofa ved siden av meg, så ikke like mye på meg, trakk seg generelt litt unna.

Begge hadde vært i ulike fosterhjem et år og de begge hadde litt ulike opplevelser da de var omplasseringshunder som ikke bodde under heldige forhold første tiden. Dette påvirket nok mer den ene. 

Jeg fikk et bedre forhold til førstnevnte første tiden. Jeg må innrømme at jeg var mer knyttet til hun og derfor følte jeg nok meg mer glad i henne i en stund. Etter et år var den andre tryggere på meg og forholder ble bedre. Nå er jeg like glad i begge.

Dette er litt som bekjentskap/venner. Noen "faller" jeg for med en gang, andre tar det tid med. Det handler nok om hvor åpen vi er i begynnelsen, tilpasning av kjemi, noen ganger tar det tid å bli kjent. 

Tenker at dette også kan gjelde barn. Jeg har et barn. Jeg var glad da han ble født, men kjente ikke på denne voldsomme følelsen alle snakker om. Jeg kjente jo ikke baby! Hvor hver uke som har gått (nå 1,5år) blir jeg mer og mer glad i han. Det handler nok om at vi blir bedre kjent, jeg ser mer av personligheten, han viser at han er glad i meg osv. Har man et barn som søler oppmerksomhet og viser tydelig at hen er glad i deg, og et som ikke søker like mye kontakt og kanskje kan være et litt "krevende" barn, så kan jeg forstå at noe kan føles ulikt. Kanskje ikke kjærligheten for de, men ulik kjemi. Alle er jo ikke lik sine foreldre og noen blir veldig ulik.

Anonymkode: 70d2c...ca1

[AnonymBruker]

Ja.

Anonymkode: 21a4d...290

[Gekko]

Har 2 barn med 4 år mellom. Rett før yngste ble født tenkte jeg at jeg umulig kunne bli like glad i babyen som i den som hadde fire års forsprang. Men det ble jeg. 
 

Det er ulike relasjoner og den ene er mer lik meg av vesen, og dermed lettere å forstå for meg en den andre. Men like glad i; absolutt!

[AnonymBruker]

Meg over, ab ....ca1. 

Jeg vokste opp med en søster som var 1,5år eldre enn meg. Jeg merket godt at min mor likte henne bedre. Kanskje ikke mtp kjærlighet, men hun likte nok at de var mer lik og hun oppførte seg på den måten min mor likte best (interesser osv). Det var sårt. Følte at noe var feil med meg, samtidig ville jeg ikke endre meg bare for å passe bedre inn i bildet.

Anonymkode: 70d2c...ca1

[AnonymBruker]

Ja

Anonymkode: 34b83...e11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg har ulik relasjon til dem. Det er lett å kjenne på at jeg er nærmere den som krever meg mer, enn den som foretrekker mere alenetid og mere "space". Men jeg er absolutt like glad i dem. 

Anonymkode: 22dca...e95

Det barnet jeg kjenner meg nærmest kan derimot føle på at jeg er mere glad i søskenet, fordi vi har mye mindre konflikter. 

Anonymkode: 22dca...e95

[AnonymBruker]

Jeg vil si ja. Og det selv om jeg har måttet kutte kontakten med det ene barnet. Det er både rus og psykiatri inne i bildet, og det har vært en lang og smertefull prosess der jeg til slutt har kommet til at det å ha kontakt ikke gjør noen av oss noe godt. 

Anonymkode: b3b5f...ef6