Hva kan man forvente av hjelp fra barnet sitt på 22 år?

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 22 som nesten aldri kan hjelpe meg med noe som helst. Han er student og jdg har gitt han penger så han har egenkapital til å kjøpe bolig i fremtiden.

Når han og kjæresten flyttet sammen i sommer ga jeg han og kjæresten støvsuger, sengetøy og håndduker og en del andre ting som innflyttingsgave, mens moren til hans kjæreste ga de ikke engang en liten blomst.

Kansje én til to ganger i året ber jeg han om små tjenester.

Jeg er handikappet etter en arbeidsulykke som ikke gjør meg så mobil og har ikke bil.

I sommer døde min samboer og jeg spurte min sønn om han kunne sove over hos meg dagen etter fordi jeg var redd og i sjokk etter dødsfallet, men det kunne han ikke fordi han og kjæresten skulle spise pizza!

I dag spurte jeg han om han kunne ta bussen inn til meg (30 min t/r) og hente en liten ting som jeg skal selge til en dame som bor 200 m fra der hvor min sønn og kjæresten bor, men det kunne han ikke fordi han skulle lese på eksamen før han skulle på jobb på Mc Donalds om ettermiddagen, og det forstår jeg men har spurt om han kan ta seg fri én vakt og hjelpe meg med litt andre ting som flytting og så kan jeg betale han det han hadde tjent den vakten på jobben, men det ønsker han ikke.

Men å dra på bursdagsbesøk til kjæresten til moren til kjæresten sin, det har han tid til i eksamenslesingen.

Hvis det er noe som kjærestens mor trenger hjelp til, så står de  parat på døren hennes uansett om det passer eller ei.

Han må spørre kjæresten sin om lov til det meste virker det som, og jeg kan ikke engang gi han to store håndduker uten at han må spørre kjæresten sin om det er riktig fargepalett.

Min venninne har to barn på 21 og 24 år som bor hjemme og de gjør ingen verdens ting.

De gjør overhodet ingen husarbeid, de lager ikke noe mat og de rydder knapt etter seg, og min venninner gjør alt fordi de skal få slippe.

Snakke om å sy store puter på unge mennesker som burde tatt i et tak. Jeg blir kvalm.

Jeg skjønner ikke hvorfor han har blitt sånn

Anonymkode: 64417...3b7

[Maud-1919]

Si det til han. At du forventet at han stiller opp en gang i blandt. Du krever ikke mye. Og du gir jo mye til han. Man gir og man tar - i alle forhold - også mellom foreldre og barn. 

[AnonymBruker]

Høres leit ut å ha det sånn. Han virker veldig egoistisk, men vanskelig å gjøre så mye uten at han selv vil endre seg. Kanskje han blir mer forståelsesfull når han evt. får egne barn. Da må du forresten passe på at han ikke begynner å utnytte deg for barnevakt, at du da er interessant nok for han å prioritere..

Heldigvis er ikke min 22 åring slik, han stiller opp, ikke alltid like lysten men han gjør det. Så jeg passer på å minimere hvor ofte jeg ønsker hans hjelp. Det skal være mest kos å være med mamma.

Jeg tror ikke min sønn er unik på denne måten, så det er nok dessverre din som er ekstra egosentrisk. Du får vente det ut, at han blir mer moden og kan skjerpe seg litt.

Anonymkode: 3083f...1db

[Carrot]

Du har gitt og gitt og ikke stilt krav og så skjønner du ikke hvorfor han ikke kan stille opp når du spør? Han er jo ikke vant med å stille opp han er vant med å få - selvsagt er han da selvfokusert og ikke i stand til å skjønne at du trenger hjelp, si fra! Si at nå er det slutt på å få uten å gi også. Og hvis han ikke kan så får du finne noen andre som kan. Det har blitt slik fordi han har fått lov å vokse opp slik tenker jeg.. 

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp i en (stor)familie der vi hjelper hverandre. Vi stiller opp, støtter, hjelper og drar lasset sammen. Og det er slik vi er vokst opp. Mine foreldre er også vokst opp slik og alle i min familie, på både mamma og pappa sin side er utrolig hjelpsomme, inkluderende og støttende.

Om din sønn ikke har hatt en oppvekst der man hjelper hverandre, og der man gir og tar så skjønner jeg at det ikke faller ham naturlig å begynne med det i en alder av 22 år. Det er trasig

Anonymkode: 59c9c...56d

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn i 20-årene som bor to mil unna. Han har aldri sagt nei til å hjelpe oss når det er noe spesielt. Sønnen din er bortskjemt. Hadde vært flau om sønnen min oppførte seg sånn. Men husk å si fra/spør i god tid når det er noe. Og ikke forvent at det kan skje akkurat når du ønsker. Vær litt fleksibel.

Anonymkode: ef493...b6d

[AnonymBruker]

Carrot skrev (7 minutter siden):

Du har gitt og gitt og ikke stilt krav og så skjønner du ikke hvorfor han ikke kan stille opp når du spør? Han er jo ikke vant med å stille opp han er vant med å få - selvsagt er han da selvfokusert og ikke i stand til å skjønne at du trenger hjelp, si fra! Si at nå er det slutt på å få uten å gi også. Og hvis han ikke kan så får du finne noen andre som kan. Det har blitt slik fordi han har fått lov å vokse opp slik tenker jeg.. 

Jeg har jo stilt krav til han opp gjennom oppveksten og tenårene, men for at han skal kunne gidde å hjelpe meg så har jeg selvfølgelig gitt ting til han. Han har ofte sagt at han ikke vil ha pengar og ønsker å klare seg selv, men det er bare for å være høflig.

Jeg vet jo at han er taknemlig for å få det han har fått.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor kjærestens mor og hennes familie er viktigare enn meg?

Hun har bil, er frisk og er i jobb og har også tre andre sønner i tillegg til sin datter som stiller opp og hjelper til, mens jeg har bare han og har ikke familie her hvor jeg bor.

Ts

Anonymkode: 64417...3b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har en sønn i 20-årene som bor to mil unna. Han har aldri sagt nei til å hjelpe oss når det er noe spesielt. Sønnen din er bortskjemt. Hadde vært flau om sønnen min oppførte seg sånn. Men husk å si fra/spør i god tid når det er noe. Og ikke forvent at det kan skje akkurat når du ønsker. Vær litt fleksibel.

Anonymkode: ef493...b6d

Det prøver jeg å være også.

Jeg synes ikke at nær familie eller barn skal få betaling for å hjelpe til, men jeg gjør det for å få hjelp. Hvorfor han ikke kan si nei til en vakt på McDonald's istedenfor for å hjelp meg og få den samme betalingen skjønner jeg ikke. 

Ts

Anonymkode: 64417...3b7

[Naos]

Først. Jeg tenker at du ikke kan forvente for mye av en student i eksamenstiden.

Når jeg var student slet jeg med at min familie ikke hadde noe begrep om hva som står på spill når man går inn mot eksamen, og selv om man gjerne skulle vært i forkant kan lesetid være et stå eller stryke for en student. I hvert fall er vi redd for det. 

Min familie syns gjentatte ganger at jeg kunne ta meg en liten pause for å gjøre noe for dem, mens jeg var skikkelig stressa på å stå eksamen.

Egentlig gjaldt det alle i livet mitt som ikke var i samme situasjon, jeg hørte stadig «det er viktig å ta seg pauser fra studiene», «det er bare en liten tjeneste», «du kan vel bare…», og så videre. 

 

Så, når det kommer til å gi noen egenkapital til bolig, og så forvente at de «stiller opp», så syns jeg det er viktig at dersom man forventer tjenester som betaling for penger så må det fremgå tydelig når pengene skifter eier. Det innebærer hva man forventer og hvor lenge, det vil si når «gesten» er tilbakebetalt. For da kan mottakeren velge å si nei til gaven. 

Å ha forventninger om gjentjenester som «avrop» på hjelpen, gjentjenester av ukjent omfang, ukjent intervall, ukjent responstid og i et ukjent antall år fremover, er å holde folk gissel. 

Det er ingen som syns det er hyggelig å gjøre tjenester på sånne premisser! 

[Carrot]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har jo stilt krav til han opp gjennom oppveksten og tenårene, men for at han skal kunne gidde å hjelpe meg så har jeg selvfølgelig gitt ting til han. Han har ofte sagt at han ikke vil ha pengar og ønsker å klare seg selv, men det er bare for å være høflig.

Jeg vet jo at han er taknemlig for å få det han har fått.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor kjærestens mor og hennes familie er viktigare enn meg?

Hun har bil, er frisk og er i jobb og har også tre andre sønner i tillegg til sin datter som stiller opp og hjelper til, mens jeg har bare han og har ikke familie her hvor jeg bor.

Ts

Anonymkode: 64417...3b7

Du har jo ikke stilt krav om du har betalt for å få hjelp? det er ingen realsjon mellom deg og sønnen din ut over transasjoner - der han fritt kan velge si nei. Jeg forstår at det er vanskelig å skjønne at dere ikke har et forhold bygget på omsorg for hverandre når alt frem til nå har vært transaksjonelle forhandlinger, det tenker jeg du også skjønner hvis du legger tilside sårheten og følelsene dine?  De er ikke nødvendigvis viktigere enn deg, men de har en annen form for relasjon som ikke er bygget på de verdier dere har bygget deres relasjon på. 

[anonym111111]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det prøver jeg å være også.

Jeg synes ikke at nær familie eller barn skal få betaling for å hjelpe til, men jeg gjør det for å få hjelp. Hvorfor han ikke kan si nei til en vakt på McDonald's istedenfor for å hjelp meg og få den samme betalingen skjønner jeg ikke. 

Ts

Anonymkode: 64417...3b7

Det er nok enklere om du spør han om hjelp utenom eksamensperioden og utenom oppsatte jobbvakter. Det er enklere å avtale enn annen tid til å hjelpe deg, enn å droppe jobb.

Dersom forholdet deres er godt, er det enklere å få hjelp av og til. Kanskje be både han og kjæresten på besøk så de begge synes det er hyggelig å være hos deg, og samtidig avtale at de hjelper deg litt med det du trenger hjelp til?

Ellers bør han ta seg tid til å hjelpe deg av og til når det passer for han, akkurat som du hjelper han når det passer for deg

[AllahBallah]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg har jo stilt krav til han opp gjennom oppveksten og tenårene, men for at han skal kunne gidde å hjelpe meg så har jeg selvfølgelig gitt ting til han. Han har ofte sagt at han ikke vil ha pengar og ønsker å klare seg selv, men det er bare for å være høflig.

Anonymkode: 64417...3b7

Altså, bare der skjønner man jo hvorfor han har feilet som medmenneske. I hvert fall hva gjelder ovenfor mor.

[AnonymBruker]

Jeg tror faktisk jeg hadde blitt sur om min mor forventet at jeg skulle ta fri fra jobben på kort varsel for å hente/leverer noe hun selger på finn... Jeg synes det er en skikkelig uting å be barn ta fri fra jobb og droppe eksamenslesing for slike fullstendig ubetydelige småting.

Jeg mener at sønnen din har helt rett prioritering når han overholde avtalene han har gjort fra før, og at han faktisk velger jobbe slik han er satt opp på vaktplan. Man tar ikke fri fra jobb for å hjelpe andre med mindre det er skikkelig krise, altså av alvorlighetsgrad "har havnet på sykehus" eller "huset brenner"...

Jeg tror faktisk ikke jeg tidligere har hørt om foreldre som mener barna skal prioritere å hjelpe dem med småting fremfor utdanning og jobb...

Når du spurte om hjelp til flytting, hvor lang tid i forveien spurte du da? Og ga dubhan alternativer som "kan du hjelpe den uka?" Eller var det kun det ene tidspunktet?

Anonymkode: ef4f6...b62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg tror faktisk jeg hadde blitt sur om min mor forventet at jeg skulle ta fri fra jobben på kort varsel for å hente/leverer noe hun selger på finn... Jeg synes det er en skikkelig uting å be barn ta fri fra jobb og droppe eksamenslesing for slike fullstendig ubetydelige småting.

Jeg mener at sønnen din har helt rett prioritering når han overholde avtalene han har gjort fra før, og at han faktisk velger jobbe slik han er satt opp på vaktplan. Man tar ikke fri fra jobb for å hjelpe andre med mindre det er skikkelig krise, altså av alvorlighetsgrad "har havnet på sykehus" eller "huset brenner"...

Jeg tror faktisk ikke jeg tidligere har hørt om foreldre som mener barna skal prioritere å hjelpe dem med småting fremfor utdanning og jobb...

Når du spurte om hjelp til flytting, hvor lang tid i forveien spurte du da? Og ga dubhan alternativer som "kan du hjelpe den uka?" Eller var det kun det ene tidspunktet?

Anonymkode: ef4f6...b62

Jeg visste ikke at han leste til eksamen i dag for jeg trodde han var ferdig med siste eksamen, og i går kveld var han på bursdagsfest til kjæresten til moren til sin kjæreste, så det gikk tydligvis helt fint an å gjøre midt i eksamenslesingen.

Han fylte 43 år så det var jo ikke akkurat en stor rund viktig dag.

Jeg har spurt han om han kan droppe en vakt på McDonald's for å hjelpe meg uken etterpå, og jeg har sagt at jeg skal betale han den lønnen han da hadde gått glipp av så McDonald's, men det var han ikke intressert i.

Ts

Anonymkode: 64417...3b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg visste ikke at han leste til eksamen i dag for jeg trodde han var ferdig med siste eksamen, og i går kveld var han på bursdagsfest til kjæresten til moren til sin kjæreste, så det gikk tydligvis helt fint an å gjøre midt i eksamenslesingen.

Han fylte 43 år så det var jo ikke akkurat en stor rund viktig dag.

Jeg har spurt han om han kan droppe en vakt på McDonald's for å hjelpe meg uken etterpå, og jeg har sagt at jeg skal betale han den lønnen han da hadde gått glipp av så McDonald's, men det var han ikke intressert i.

Ts

Anonymkode: 64417...3b7

Hva får deg forresten til å tro at ansatte bare kan "droppe en vakt" i en jobbsituasjon? Han har et ansvar overfor sin arbeidsgiver å ta sine vakter om han vil beholde jobben selv om du tilbyr deg å kjøpe han fri, du virker egentlig litt selvfokusert i dette, kanskje det er derfor det er vanskelig for din sønn?

Anonymkode: 5e115...b9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Hva får deg forresten til å tro at ansatte bare kan "droppe en vakt" i en jobbsituasjon? Han har et ansvar overfor sin arbeidsgiver å ta sine vakter om han vil beholde jobben selv om du tilbyr deg å kjøpe han fri, du virker egentlig litt selvfokusert i dette, kanskje det er derfor det er vanskelig for din sønn?

Anonymkode: 5e115...b9a

Han tar ekstravakter hele tiden og det går helt fint an å si nei til en ekstra vakt!

Ts

Anonymkode: 64417...3b7

[Helene]

Jeg har ikke lest tråden. Men jeg forventer ikke hjelp fra barn. Som 22 åring var jeg voksen. Klarte meg selv økonomisk. Forsørget meg selv. Jeg forsørget meg selv siden 20 år. Jeg fikk ikke valg. Men jeg greide det. 

[AnonymBruker]

Helene skrev (16 minutter siden):

Jeg har ikke lest tråden. Men jeg forventer ikke hjelp fra barn. Som 22 åring var jeg voksen. Klarte meg selv økonomisk. Forsørget meg selv. Jeg forsørget meg selv siden 20 år. Jeg fikk ikke valg. Men jeg greide det. 

Han er jo familien min og familier hjelper hverandre

Ts

Anonymkode: 64417...3b7

[AnonymBruker]

Vel, du kan ikke forvente noe av et voksent barn. Det skylder deg ikke noe som helst. Du valgte å få barn, du valgte hvor mange du ønsket, hvordan du ønsket oppdra dem, hvor du ønsket oppdra dem etc.

Så virker det som om du lever i en verden der det å gi barnet ditt pengeytelser, eller gaver kjøper deg rett til å kreve ytelser i retur. Men en gave som det hefter en forpliktelse til er ikke en gave - det er en manipulerende handling.

Din sønn er et selvstendig menneske. Han bestemmer - og bør bestemme - om han ønsker å ha kontakt med deg, hvor mye kontakt han ønsker ha etc ut fra om han føler (og han har rett til å føle ting du er vilt uenig i. Følelser er og skal være personlige) det gir han glede her i livet.

Så. Du behøver hjelp, der og da. Det har vi kommunen til. helsevesen, nav. Vi har bygget opp en hel tjeneste som skal gjøre at din sønn (og alle andre sine sønner og døtre) har friheten til å kun snakke med sine foreldre når det gir dem glede. Det har vi gjort, ts, med viten og vilje. Og det, ts, bidrar til en enorm økning i levestandard. Og hindrer nok at folk får barn for å sikre seg aldersomsorg.

Anonymkode: fcde5...b53

[AnonymBruker]

Foreldre som syr puter under armene til barna og legger tilrette for barna i enhver situasjon, og lurer på hvor det gikk galt. Du er ikke pålagt og kjøpe masse og aå klage på foreldrene til dama hans som kommer med en blomst. I tilegg eksamens tid er en stressfulltid, du kan heller ikke be han skulke jobben for og hjelpe deg. Finn en dag han er ledig. Uansett så slutt og legg alt tilrette for han, du har skapt problemet. Si at skal du hjelpe forventer du og få noe tilbake. Men ikke skulke skole og eller jobb av den grunn. 

Anonymkode: ab3d3...e21