Når man angrer på å ha forlatt en voldelig mann

[AnonymBruker]

Jeg skilte meg fra min voldelige mann for tre år siden. Men han var ikke bare voldelig. Han kunne også være snill. 

Livet mitt nå er vanskelig. Jeg har fått en kompleks ptsd diagnose. Jeg er hele tiden redd og sliten. Jeg er helt alene, hele tiden. Jeg kan ikke huske sist jeg lo, sånn ordentlig. Men jeg gråter hver dag. 

Jeg står opp om morgenen og gjør alle tingene man skal gjøre, men det føles som jeg later som jeg lever. Jeg er ødelagt og verdiløs. Og jeg angrer på at jeg gikk fra ham, for da hadde jeg i alle fall visst hva jeg hadde å forholde meg til. Jeg hadde hatt noen. Jeg kunne bodd i et ordentlig hus og hatt noen, ikke sittet i en falleferdig stygg rønne, klar til å rømme eller forsvare meg fra noe jeg ikke vet hva er og aldri være glad mer. 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Andre med lignende erfaringer etter slike forhold?

Anonymkode: 7fba2...7bf

[AnonymBruker]

Om han var voldelig mot deg var han ikke snill, uansett. Det var bare manipulasjon. Hadde tatt falleferdig og stygg rønne over en voldelig mann anytime.

Får du den hjelpen du trenger? ❤️

Anonymkode: 26a5a...b36

[AnonymBruker]

Det høres ut som du trenger hjelp. Går du i terapi? ❤️

Anonymkode: 983ae...de8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Får du den hjelpen du trenger? ❤️

Jeg går til psykolog, ja, men synes vel heller det blir verre enn bedre. Vurderer å slutte. 

«Better The devil You know», er det noe som heter. Jeg tror det er noe i det. 

Anonymkode: 7fba2...7bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det høres ut som du trenger hjelp. Går du i terapi? ❤️

Anonymkode: 983ae...de8

Ja. Men merker ingen forbedring. Har gått i to år nå. 

Anonymkode: 7fba2...7bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Ja. Men merker ingen forbedring. Har gått i to år nå. 

Anonymkode: 7fba2...7bf

Vært i samme situasjon, stor klem til deg ❤️ Jeg måtte bytte psykolog 2 ganger før jeg fant den som virkelig fikk meg ut av mørket. Er barn i bildet, så tok lang tid. Nå har jeg faktisk verdens snilleste kjæreste som behandler barnet mitt som sitt eget og livet er fint. Mye bedre enn med psykisk og fysisk vold. Måtte selvsagt jobbe med meg selv før jeg kom dit. 
 

Finn noen som virkelig kan hjelpe deg. Selvom noen er utdannet psykolog gjør ikke at de automatisk forstår problemstillinger. Jeg var på krisesenter (bare samtaler, bodde ikke der), fikk mange tips og hjelp til hvem som kunne hjelpe. De var veldig på at man måtte finne noen som faktisk jobber spesifikt med dette temaet! 
 

Du må bare TRO på at du får det bedre enn du hadde det med en voldelig mann. 

Anonymkode: d9f5e...270

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Finn noen som virkelig kan hjelpe deg. Selvom noen er utdannet psykolog gjør ikke at de automatisk forstår problemstillinger. Jeg var på krisesenter (bare samtaler, bodde ikke der), fikk mange tips og hjelp til hvem som kunne hjelpe. De var veldig på at man måtte finne noen som faktisk jobber spesifikt med dette temaet! 
 

Du må bare TRO på at du får det bedre enn du hadde det med en voldelig mann. 

Jeg gikk også til samtaler på krisesenteret, men de kunne ikke anbefale noen. Prøvde tre ulike psykologer før den jeg har nå, de kunne ingenting om traumer. Hvis jeg avslutter den jeg har nå får jeg ingen ny. 

Jeg tror ikke livet mitt blir bedre. Jeg er godt over halvveis i livet og tror at livet mitt skal bli gradvis verre fra dette fram til jeg dør. Sannsynligvis vil resten av livet være ensomt og jeg vil bli stadig mer preget av fysisk sykdom. Hvordan kan man forandre en slik tro? Det er ikke usannsynlig at det er helt sant. 

Anonymkode: 7fba2...7bf

[AnonymBruker]

Gikk selv fra en voldelig og manipulerende mann. Har aldri angret.

Var tøft i starten. Mye styr rundt barnefordeling, men vi fikk inn de rette fagfolka som forstod realitetene og ordna opp.

Kom meg styrket gjennom den tøffe tiden og i dag har jeg og barna det bra. Vi er skjønt enige om at vi er heldige som har hverandre og klarer oss fint uten han.

Anonymkode: a3826...aac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg gikk også til samtaler på krisesenteret, men de kunne ikke anbefale noen. Prøvde tre ulike psykologer før den jeg har nå, de kunne ingenting om traumer. Hvis jeg avslutter den jeg har nå får jeg ingen ny. 

Jeg tror ikke livet mitt blir bedre. Jeg er godt over halvveis i livet og tror at livet mitt skal bli gradvis verre fra dette fram til jeg dør. Sannsynligvis vil resten av livet være ensomt og jeg vil bli stadig mer preget av fysisk sykdom. Hvordan kan man forandre en slik tro? Det er ikke usannsynlig at det er helt sant. 

Anonymkode: 7fba2...7bf

Du dyrker sorgen, du har gravd deg ned i et sort hull du må komme ut av. Finn en hobby, bli kjent med andre. Mange tilbyr gruppesamtaler hvor du kan bli kjent med andre i samme situasjon som er der du er, det kan hjelpe. 
 

Men om man ikke VIL få det bedre og gjøre arbeidet for å få det til, så kommer man selvfølgelig ikke langt. Jeg føler med deg, jeg har enda depresjoner og ettervirkninger. Håper du får det bedre, jobbingen må man gjøre selv. Man kan ikke bare regne med at en psykolog fikser alt.. men de burde kunne hjelpe deg på vei! Men vil man ikke selv, så skjer ingenting. Kanskje litt "tough love" fra meg, men

Anonymkode: d9f5e...270

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg går til psykolog, ja, men synes vel heller det blir verre enn bedre. Vurderer å slutte. 

«Better The devil You know», er det noe som heter. Jeg tror det er noe i det. 

Anonymkode: 7fba2...7bf

Er det egentlig bedre når djevelen du kjenner er grunnen til at du har det sånn som nå? Han har gitt deg en alvorlig traumesykdom, det sier jo hvor ille det har vært. Jeg har dessverre ingen råd, men jeg tror det er noe i at man må gjøre det man kan for å unngå å dyrke sorgen. Jeg har veldig lett for å gjøre det selv, og jo mer jeg gjør det, jo dypere blir hullet å komme seg ut av.

Den eneste som kan endre situasjonen er deg, med hjelp av fagfolk. Hadde du gått tilbake til denne drittsekken av en "mann", ville det i hvert fall ikke vært håp. Da hadde du vært tilbake på start.

Anonymkode: 26a5a...b36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Du dyrker sorgen, du har gravd deg ned i et sort hull du må komme ut av. Finn en hobby, bli kjent med andre. Mange tilbyr gruppesamtaler hvor du kan bli kjent med andre i samme situasjon som er der du er, det kan hjelpe. 
 

Men om man ikke VIL få det bedre og gjøre arbeidet for å få det til, så kommer man selvfølgelig ikke langt. Jeg føler med deg, jeg har enda depresjoner og ettervirkninger. Håper du får det bedre, jobbingen må man gjøre selv. Man kan ikke bare regne med at en psykolog fikser alt.. men de burde kunne hjelpe deg på vei! Men vil man ikke selv, så skjer ingenting. Kanskje litt "tough love" fra meg, men

Anonymkode: d9f5e...270

Du må gjerne komme med tøff kjærlighet til meg, for helt ærlig er harde ord det jeg forbinder med kjærlighet. Eller «kjærlighet». For kjærlighet finnes ikke. 

Hva slags tilbud som finnes avhenger av hvor man bor. Jeg tror ikke jeg dyrker sorgen, jeg har bare prøvd ALT for å få det bra igjen i tre år og innser nå at det kommer ikke til å skje, livet mitt blir ikke bedre, det er for seint og jeg er for ødelagt. 

Tror du helt ærlig at det finnes noen som ønsker en venn som ser svart på det meste, en som ikke tror på kjærligheten eller det gode i mennesker, en som er redd for alt, hele tiden, en som våkner klokka fire om natten av at hun gråter uten at hun vet hvorfor? 
Eller tror du at hvis man bare VIL slutte å ha det sånn, så blir det bedre? 

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Er det egentlig bedre når djevelen du kjenner er grunnen til at du har det sånn som nå? Han har gitt deg en alvorlig traumesykdom, det sier jo hvor ille det har vært. Jeg har dessverre ingen råd, men jeg tror det er noe i at man må gjøre det man kan for å unngå å dyrke sorgen. Jeg har veldig lett for å gjøre det selv, og jo mer jeg gjør det, jo dypere blir hullet å komme seg ut av.

Den eneste som kan endre situasjonen er deg, med hjelp av fagfolk. Hadde du gått tilbake til denne drittsekken av en "mann", ville det i hvert fall ikke vært håp. Da hadde du vært tilbake på start.

Anonymkode: 26a5a...b36

Jeg gjør jo det jeg kan for å ikke dyrke sorgen. Jeg skriver jo at jeg later som jeg lever. Jeg går i terapi, går på jobb, følger opp barna mine, trener regelmessig, går tur, leser selvhjelpsbøker, skal legges inn på Modum Bad i løpet av neste år. Problemet er bare at ingenting hjelper og jeg føler meg som et tomt skall, eller ingenting. Som om jeg ikke finnes. 

Anonymkode: 7fba2...7bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Hadde du gått tilbake til denne drittsekken av en "mann", ville det i hvert fall ikke vært håp. Da hadde du vært tilbake på start.

Da hadde jeg visst hva jeg hadde og sluttet å drømme om et uoppnåelig liv. 

Anonymkode: 7fba2...7bf

[AnonymBruker]

Ikke gå tilbake til ham!

Jeg gikk også fra en psykisk/fysisk voldelig mann. Da vi bodde sammen hadde jeg jo en slags kontroll. Leste humøret hans osv.

Da jeg kom meg ut, ble det mye verre i 3 - 4 år. Drapstrusler, forfølgelse, vold osv.

Men så ga han seg tilslutt. Etter det har livet mitt vært fint. Holdt meg i full jobb hele tiden. Et barn, som var liten da jeg dro. Har vært i et lykkelig forhold i over 20 år nå.

Har merkelig nok ikke fått psykiske problemer etter å ha levd i livsfare i ca 6 år. Det eneste er at jeg blir kvalm og uvel om jeg ser ham. Har hatt veldig fokus på å bare tenke fremover. Har tenkt at ikke søren om han skal få ødelegge resten av livet mitt.

Anonymkode: 265f2...127

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Du må gjerne komme med tøff kjærlighet til meg, for helt ærlig er harde ord det jeg forbinder med kjærlighet. Eller «kjærlighet». For kjærlighet finnes ikke. 

Hva slags tilbud som finnes avhenger av hvor man bor. Jeg tror ikke jeg dyrker sorgen, jeg har bare prøvd ALT for å få det bra igjen i tre år og innser nå at det kommer ikke til å skje, livet mitt blir ikke bedre, det er for seint og jeg er for ødelagt. 

Tror du helt ærlig at det finnes noen som ønsker en venn som ser svart på det meste, en som ikke tror på kjærligheten eller det gode i mennesker, en som er redd for alt, hele tiden, en som våkner klokka fire om natten av at hun gråter uten at hun vet hvorfor? 
Eller tror du at hvis man bare VIL slutte å ha det sånn, så blir det bedre? 

Jeg gjør jo det jeg kan for å ikke dyrke sorgen. Jeg skriver jo at jeg later som jeg lever. Jeg går i terapi, går på jobb, følger opp barna mine, trener regelmessig, går tur, leser selvhjelpsbøker, skal legges inn på Modum Bad i løpet av neste år. Problemet er bare at ingenting hjelper og jeg føler meg som et tomt skall, eller ingenting. Som om jeg ikke finnes. 

Anonymkode: 7fba2...7bf

Jeg sier selvfølgelig ikke at alt blir bedre bare fordi man VIL.

Jeg mener selvsagt at man må prøve mer, kanskje gjøre som jeg skrev. Og ja, jeg tror at andre som har gått gjennom det samme gjerne ville vært din venn selvom du der svart på alt. Vennskap handler ikke bare om gøy og positive ting, man er der for hverandre om man har det vanskelig. 
 

Jeg prøvde bare å hjelpe siden du skriver en tråd om det, for jeg har vært der du er. Og trist du forbinder det med "harde ord" og at ingenting kommer av kjærlighet. Ønsker deg masse lykke til, håper ting snur for deg

Anonymkode: d9f5e...270

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg skilte meg fra min voldelige mann for tre år siden. Men han var ikke bare voldelig. Han kunne også være snill. 

Livet mitt nå er vanskelig. Jeg har fått en kompleks ptsd diagnose. Jeg er hele tiden redd og sliten. Jeg er helt alene, hele tiden. Jeg kan ikke huske sist jeg lo, sånn ordentlig. Men jeg gråter hver dag. 

Jeg står opp om morgenen og gjør alle tingene man skal gjøre, men det føles som jeg later som jeg lever. Jeg er ødelagt og verdiløs. Og jeg angrer på at jeg gikk fra ham, for da hadde jeg i alle fall visst hva jeg hadde å forholde meg til. Jeg hadde hatt noen. Jeg kunne bodd i et ordentlig hus og hatt noen, ikke sittet i en falleferdig stygg rønne, klar til å rømme eller forsvare meg fra noe jeg ikke vet hva er og aldri være glad mer. 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Andre med lignende erfaringer etter slike forhold?

Anonymkode: 7fba2...7bf

Det er netopp det som får folk til å bli i voldelige forhold. De skader deg og gjør deg avhengig. De sørger for å bli ditt alt og dermed oppnår like mye makt over deg som om du skulle vært en marionett. Det du opplever er som fra abstinens eller alkohol eller stoff; rusmiddelet ødelegger deg men du må ha det. Du mister din selvstendighet og søker hva som er kjent for deg; den skadelige volden, og den gode følelsen etterpå når han er snill fordi han angrer og forteller deg løgner som rettferdiggjør uretten du har blitt begått. 

Pstd er netopp dette; å hele tiden være i beredskap og forsvar for farer man ikke vet hva er. Selv om du går tilbake til ham så forsvinner ikke pstd. Det har satt seg i nervesystemet ditt. 

Å begynne på nytt er vanskelig. Og verd det. Så gjelder det å ikke finne en ny drittsekk. Bli klar over signalene og styr unna. Sats på en mann du ellers ikke ville valgt for ditt naturlige utvelgelsessystem er ødelagt. 

 

Anonymkode: a84fa...92c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du mister din selvstendighet og søker hva som er kjent for deg; den skadelige volden, og den gode følelsen etterpå når han er snill fordi han angrer og forteller deg løgner som rettferdiggjør uretten du har blitt begått. […]

Sats på en mann du ellers ikke ville valgt for ditt naturlige utvelgelsessystem er ødelagt. 

 

Anonymkode: a84fa...92c

Han har aldri angret på noe han har gjort mot meg, ba ikke om unnskyldning heller, men skyldte på meg. 

Jeg skal selvsagt aldri satse på noen mann igjen, noensinne. Det blir enten tilbake til han eller ingen. At det finnes snille og omsorgsfulle menn har jeg ingen tro på. 

Anonymkode: 7fba2...7bf

[AnonymBruker]

Det tok meg nesten 10 år å klare å komme videre etter et slikt forhold. Jeg har brukt uendelige timer i terapi og har hatt flere innleggelser. Jeg fant til slutt en behandler som jeg fungerte veldig godt sammen med. Nå lever jeg er tilnærmet vanlig liv med mye glede og en snill og omsorgsfull partner.

Det jeg prøver å si er at det er lys i tunellen. Det er en lang jobb å komme seg dit,men arbeidet er verdt det til slutt.

Anonymkode: 6463d...12f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg skilte meg fra min voldelige mann for tre år siden. Men han var ikke bare voldelig. Han kunne også være snill. 

Livet mitt nå er vanskelig. Jeg har fått en kompleks ptsd diagnose. Jeg er hele tiden redd og sliten. Jeg er helt alene, hele tiden. Jeg kan ikke huske sist jeg lo, sånn ordentlig. Men jeg gråter hver dag. 

Jeg står opp om morgenen og gjør alle tingene man skal gjøre, men det føles som jeg later som jeg lever. Jeg er ødelagt og verdiløs. Og jeg angrer på at jeg gikk fra ham, for da hadde jeg i alle fall visst hva jeg hadde å forholde meg til. Jeg hadde hatt noen. Jeg kunne bodd i et ordentlig hus og hatt noen, ikke sittet i en falleferdig stygg rønne, klar til å rømme eller forsvare meg fra noe jeg ikke vet hva er og aldri være glad mer. 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Andre med lignende erfaringer etter slike forhold?

Anonymkode: 7fba2...7bf

Du må få hjelp, se det aldri tilbake og gå aldri tilbake. Snille sider eller ei, han var voldelig, og det vil aldri bli bedre. Går du tilbake vil du ha ennå verre og bryte. Du må få hjelp, sånn at du kan få det bra og være lykkelig. Det og gå tilbake til han er ikke svaret skal jeg si deg.

Anonymkode: 95a57...21a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det tok meg nesten 10 år å klare å komme videre etter et slikt forhold. Jeg har brukt uendelige timer i terapi og har hatt flere innleggelser. Jeg fant til slutt en behandler som jeg fungerte veldig godt sammen med. Nå lever jeg er tilnærmet vanlig liv med mye glede og en snill og omsorgsfull partner.

Det jeg prøver å si er at det er lys i tunellen. Det er en lang jobb å komme seg dit,men arbeidet er verdt det til slutt.

Anonymkode: 6463d...12f

Jeg antar at du er ganske mye yngre enn meg. Jeg antar også at jeg har ca ti år igjen å leve. Da er det vel kanskje bedre å gå tilbake og ha det bra av og til enn å være alene og trist hele tiden. 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du må få hjelp, se det aldri tilbake og gå aldri tilbake. Snille sider eller ei, han var voldelig, og det vil aldri bli bedre. Går du tilbake vil du ha ennå verre og bryte. Du må få hjelp, sånn at du kan få det bra og være lykkelig. Det og gå tilbake til han er ikke svaret skal jeg si deg.

Anonymkode: 95a57...21a

Nei, det finnes nok ikke noe svar. 

Anonymkode: 7fba2...7bf

[AnonymBruker]

Tenk på barna om du går tilbake.

Anonymkode: 72dd1...fbd