Er du blandt dem som føler på ensomhet i tosomheten ?

[AnonymBruker]

Er du en partner  som  føler på ensomheten i tosomheten , og  at dere som  par ikkje utfyller hverandre slik dere engang  gjorde.?  Føler det meste er rutinepreget i hjemmet, og  dere ikkje utfyller hverandre slik dere engang gjorde, og du føler noe som  mangler. ?   Dere  blir ansett som eit  velykket par  utad  blandt  venner m/ pent hjem, og ordnet økonomi, men  bak fasaden så skjuler det seg en helt  annen identitet. ? Føler du deg   etterhvert mer tilfreds alene i ditt eget selskap  eller saman med partneren ? 

 

Anonymkode: eb3ec...e1b

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn. Jeg har skjønt det mer og mer ettersom årene etter nyforelskelsen. Jeg prøver å si dette til han, og snakke om det men han blir bare oppgitt. Jeg veit at jeg ikke er perfekt, men jeg prøver hvertfall å endre på det. Nå syns jeg det er deilig de dagene han ikke er hjemme å være aleine, det er liksom blitt enklere, og jeg har det greit i mitt eget selskap

Anonymkode: 60690...d86

[AnonymBruker]

Eksen min var fjern i blikket når han så på meg. Akkurat som han så igjennom meg. Han fikk ikke med seg et ord av hva jeg sa. Når jeg hadde sagt ferdig en setning begynte han å snakke om noe helt annet, eller bare sa mhm.

Var vi som familie på noe var han heller ikke tilstede. Han satt på Facebook og sjekket ut hva andre gjorde, og vipps så måtte vi dra tidlig hjem for da hadde han lagt planer med noen.

Om vi satt i sofaen var det som vi var milevis i fra hverandre. Og den avstanden var til å ta og føle på.

Jeg var smertefullt ensom i rommet med han. Hadde jeg vært helt alene kunne jeg jo ha ringt noen, men det var ikke rom til stemmer i den trykkende stillheten, og ikke kunne jeg skifte kanal på tven heller. Skrollet jeg på mobilen var det gale òg.

Brudd hjelper...

Anonymkode: 2fd8a...ca8

[AnonymBruker]

Ensom i tosomheten

Føler dere at dere lever to parallelle liv uten noen kontakt-punkter. Kommunikasjonen og de gode samtalene er borte, dere har mere blitt en «bedrift» som drifter familielivet videre i alt dens krav og behov, og dere føler dere ikke blir sett og forstått av partneren lenger, men lever på sidelinjen av hverandre.

Er dere blitt «fanget» av hverdagsmaset, i den berømte tidsklemma med alt dere skal rekke og klare.

Kjenner dere på slitenheten ved å skulle være perfekte foreldre, levere på jobb og være god kollega, sosial, stille opp for venner og samtidig være en god partner.

Har dere gått i «fellene» som:

– ingen tid til seg selv

– foreldrerollen tar opp kjæresterollen

– intimiteten er borte

– overdreven plikt og ansvar til andre og partner

– overdreven fokus på egne ting

– gir mer oppmerksomhet til andre enn partneren

– kommunikasjonen er mere blitt en klage og irritasjon for partene, snarere enn konstruktive, hyggelige og positive.

– skylder dere på andre og omgivelsene for at dere ikke har det bra og tenker det var ikke slik det skulle bli …. 

Da har dere havnet i en situasjon sammen med mange andre par som i travelhet blir et offer for omstendighetene.

 

Anonymkode: eb3ec...e1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg har det sånn. Jeg har skjønt det mer og mer ettersom årene etter nyforelskelsen. Jeg prøver å si dette til han, og snakke om det men han blir bare oppgitt. 

Anonymkode: 60690...d86

Hva hadde du håpt han skulle svare når du sier du føler deg ensom i forholdet, da? 

Anonymkode: bf2cf...5a7

[AnonymBruker]

Har alltid følt meg ensom. Uavhengig av andre. Det er bare sånn jeg er. 

Anonymkode: 74cb4...974

[AnonymBruker]

Har lite med partner å gjøre. Et samboerskap spesielt med barn er sinnsykt kjedelig uansett hvordan man prøver å krydre det og hva folk her inne prøver å lure seg med at funker for dem. Tinger er at alle de morsomme tingene i livet blir utilgjengelig for deg når du har barn og samboer og spesielt når du passerer 40. 

Anonymkode: 399a5...1a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Et samboerskap spesielt med barn er sinnsykt kjedelig uansett hvordan man prøver å krydre det og hva folk her inne prøver å lure seg med at funker for dem. Tinger er at alle de morsomme tingene i livet blir utilgjengelig for deg når du har barn og samboer og spesielt når du passerer 40. 

Anonymkode: 399a5...1a6

Lurer alltid på hva slags voldsomt spennende liv folk lever som skriver sånt. Det må jo være noe fantastisk flott som blir revet fra en. Og ikke minst, hvorfor har ikke jeg et så spennende liv siden jeg ikke har samboer og barn? 😄

Anonymkode: bf2cf...5a7

[AnonymBruker]

Vært ensom i ekteskapet i mange år ja. Han trakk seg sakte tilbake etter at barna kom. Gjorde seg selv inkompetent slik at jeg tok over for å unngå at det gikk ut over barna, og så ble det er mønster. Jeg var redd for å stille krav, fordi han tjener pengene, han tok for gitt at jeg ville ha ordningen uten å tenke tanken på å spørre. 

Anonymkode: b25aa...257