Hvaslags mennesker har mange gode venner som bryr seg om dem

[AnonymBruker]

 

Jeg lurer på hva er hemmeligheten bak å ha mange mennesker som bryr seg om en. 

Er du en slik person eller kjenner noen slike? 

Anonymkode: 5ac57...dcb

[AnonymBruker]

Jeg er ikke sånn.

Anonymkode: ec04a...53f

[AnonymBruker]

Det er typisk mennesker som er trygge, sosiale og grunnleggende glade (glede smitter), samtidig som de evner å lytte og få andre til å føle seg vel. De tør å vise egen sårbarhet.

De velger også ut sine venner og bruker ikke tiden sin på energityver. 

Anonymkode: 164d6...6ea

[Skalperud]

Det er en person som er pålogget i livet til sine venner. Bryr seg, stiller spørsmål, god lytter og gleder seg på sine venners vegne, og ikke blir som en konkurrent. 

 

 

[AnonymBruker]

Heldige. Det er ingen "hemmelighet" der. Du enten har slike venner eller ikke. 

Anonymkode: 2d7ac...8b9

[AnonymBruker]

Det er mennesker som selv bryr seg, inviterer, finner noe interessant og overlappende i vennskapet og bygge det videre på, som stiller opp når ting er tøft, og som selv har et medium til stort sosialt behov. En trygg person, som gir litt av seg selv og ikke venter på at ting skal skje.

Selv er jeg ikke fullt så sosial, men jeg har 3-4 venner jeg treffer jevnlig, det er nok for meg. I tillegg kommer mer perifere bekjente, de man treffer i middager her og der, eller i andre settinger. Men jeg har familie og barn også, så behovet er ikke så stort for å ha mange nære venner, ikke har jeg tid til det heller.

Anonymkode: e0677...0bd

[AnonymBruker]

Jeg var en sånn person som hadde en del venner. Dette var i 20-årene og livet hadde ikke så mange motbakker..  Jeg var nok lett å være venn med. En god lytter, stort sett glad og jeg strakk meg langt for å pleie vennskapet. Men så fikk jeg barn, livet ble vanskelig , og jeg mistet kontakten med flere av dem. De vennene jeg har nå, ser jeg for meg at jeg kommer til å ha livet ut. 

Det jeg har uthevet tror jeg kjennetegner de med mange venner. 

Anonymkode: 8a755...37c

[snusmumrikke]

Jeg har 4 nære venner (føles som familie, kan stole 100% på de), cirka like mange gode venner (nært, men ikke innerste krets) og en del mennesker som jeg regner som bekjente,  men som møter meg med masse godhet og varme, når vi først møtes. Jeg hadde en periode som småbarnsmor der vi flyttet flere ganger pga jobben til mannen min, der jeg ikke hadde nære venner, men ellers har jeg alltid vært velsignet med fine folk og gode vennskap. 

For å være ærlig så har jeg stusset på hvorfor jeg er så heldig, fordi jeg er temmelig sær av meg,  trenger MYE space og er familiekjær og prioriterer ofte barna eller søstrene mine foran andre. Inviterer aldri folk hjem unntatt de aller nærmeste vennene, som får komme og gå som om de bor her, fordi jeg er en rævva vert.  Jeg er mye syk i perioder, da kan jeg ikke være med på sosiale greier og er lite på meldinger, er generelt sett håpløst sløv med snap og knapt innom facebook, og mobilen ligger gjerne glemt på lydløs store deler av dagen. Jeg har tidvis vært overrasket over at folk gidder invitere meg om og om igjen, og virker bare glade når jeg har anledning til å møte de eller være med på ting. 

På den andre siden er jeg alltid der når venner trenger meg, gjerne før de vet at de gjør det selv, og er dønn lojal og til å stole på. Jeg er hensynsløst favoriserende overfor de jeg regner som "mine", og kan være grenseløst generøs når jeg får ånden over meg, men også alltid ærlig og de vet at jeg sier i fra om de har sjokade rundt munnen eller dater en dust, men kommer aldri med råd ubedt, bare sier det som jeg ser det om de spør hva jeg mener. Jeg holder mitt ord, jeg er ikke redd for å kravle ned og dra folk ut av bunnslammet om de skulle gå på en smell, og jeg gleder meg alltid uforbeholdent med venner når de gjør det godt. Jeg har en særlig ekspertise på å få folk til å le, men tåler tårer og kan vente ut det som trengs å føles, har all verdens tålmodighet når folk er sårbare, nada tålmodighet om de vil dyrke selvmedlidelse. Jeg er kjent for tough love, så vel som å være "altfor snill". Nøler aldri med å vise kjærlighet, begeistring og takknemlighet over alt de er og gir meg, og det er trygt å ha feil og mangler sammen med meg. Det virker som det veier tungt og holdes høyt, dette  med å kunne være seg selv og føle seg sett og verdsatt. Og selv om jeg skriver endeløst langt, snakker jeg ikke kontinuerlig, hehe, det hadde nok drept mangt et potensielt vennskap. 

En ting jeg tror mange undervurderer, er hvor lang tid det tar å danne nære vennskap i voksen alder. De fleste av mine beste venner ble ikke det over natten, men over flere år, og hovedårsaken til at vennskapene har vart er nok at vi har noen grunnleggende behov som er i samsvar, og ikke kommer i veien for relasjonen. Nære venner av meg kan ikke ha bare meg som venn, fordi jeg har ikke kapasitet til å være der hele tiden, selv om jeg prioriterer de og velger de foran andre, og er der når det gjelder. Jeg er introvert, og de beste vennene mine er ekstroverte, så de har langt flere venner enn meg, men de regner meg som sin bestevenn, og det nyter jeg godt av. Det er pga det jeg har et greit nettverk, de drasser rundt på meg og introduserer meg jevnlig for nye folk. Vennskapene ville aldri funket om jeg var eiesyk og redd for konkurranse, eller om de skulle dekke hele sitt vennebehov gjennom meg. 

Kan analysere i småbiter hvorfor jeg har mange gode venner, men når alt kommer til alt kan det være så enkelt at når jeg liker folk så viser jeg det, folk liker å bli likt og liker meg bedre da, og jeg liker også å bli likt, og når mennesker liker hverandre så blir det bare veldig fint å være sammen. Sånt blir det vennskap av, over tid. 

Om man strever med å bli likt, begynn med å finne ut hva du liker ved deg selv, og legg merke til hva du liker med folk du prater med, og gi uttrykk for det. Må ikke si så mye nødvendigvis, men bruker du ikke ord må du vise gjennom kroppen at du følger med og er interessert. Vi responderer ubevisst på følelsen av rapport, at den andre følger oss og signaliserer at de er "med" og liker det. Om du ikke er interessert eller ikke liker noen, men er flink til å late som, så vil vedkommende tenke i ettertid "dette var hyggelig, men kjemien var ikke helt der". Denne kjemien er ikke så mystisk egentlig, det er når to kropper speiler hverandre og uttrykker velbehag ved det. Ikke prøv å fake kroppsspråk for å bli likt, øv deg på å slappe av i kroppen så den viser at du liker ting. Om du ikke klarer å bli engasjert i det andre snakker om, eller ikke kjenner at du virkelig liker de, så vil kroppen avsløre det, men, av og til er det noe helt annet som kommer i veien for såkalt rapport, eller god kjemi. At du er for redd for hva den andre mener om deg. 

Det er lurt å ikke bli for opphengt i hvordan andre responderer på deg og det du gir, når det er snakk om en ny person. Helt i starten av et vennskap kan vi ikke forvente for mye av hverandre, det handler om å bli kjent, og folk åpner seg og knytter seg i ulikt tempo. Ei jeg hadde som bestevenninne ett år kom på døren min med datteren sin da de flyttet inn i nabohuset, og spurte om jeg og jenta mi ville ut å "leke", vi klikket umiddelbart og føltes som vi alltid hadde vært bestevenner. Da hun flyttet igjen mistet vi kontakten. En av bestevenninnene mine brukte jeg flere år på å komme nær, men vennskapet satt som spikret når vi først ble close, og vi er like nære nå, selv om vi har skilt lag geografisk. Hver relasjon er forskjellig, og de som har flest gode venner er antagelig mest fleksible, og kan omgås ulike personer på ulikt vis. Er du mer rigid, og må ha ting slik eller sånn, er det gjerne færre som matcher. 

En annen greie som er typisk for folk som strever med å danne vennskap, er at de overtolker andres reaksjoner, og går i fella at de tror de vet hva andre tenker og føler, basert på hvordan de selv er. De stiller ikke spørsmål, de antar, og blir såret, skuffet og opprørt uten å noen gang spørre hvordan den andre opplever situasjonen. I stedet for å konfrontere den andre og sette ord på egne følelser, går de inn for å vise hva de føler, gjennom atferd de mener andre burde forstå. Sånn kan man surre seg inn i masse greier som bare er i hodet på den ene, av og til helt uten at motparten aner hva som foregår. Det er slitsomt å være venn med mennesker som oppfører seg slik, for man har praksis en birolle i deres indre drama, og det er vanskelig å knytte seg til noen som er totalt oppslukt i en konstruert virkelighet med negativt fortegn. 


Blir det mye fokus på behovet for å bli likt og/eller frykten for å ikke bli likt, skaper det en dårlig vibe, og dette føler de fleste instinktivt. Vi kan kjenne om de vi snakker med ikke lytter skikkelig, men har fokus innover. At de er opptatt av egne følelser og tanker og er mer obs på reaksjonen den andre har på de, og mindre opptatt av hva den andre har på hjertet.. Noen tror at å lytte er bare å være stille, men det er så feil som det kan bli. Lytting krever at vi faktisk hører og viser at vi forstår hva den andre sier, ikke bare å la den andre få prate mest. 


De som dette kan gå hus forbi hos, altså at andre ikke lytter skikkelig eller viser at de er engasjert og tilstedeværende i det som prates om, er de som er dønn selvoppslukte, og ikke aner at verden ikke dreier seg om de. Ikke rart om mindreverdighetskomplekser og merverdikomplekser finner hverandre, og forklarer hvorfor en del mennesker som føler seg snille har venner som de opplever utnytter de. Begge parter er rett og slett for opptatt av seg selv, men på ulike måter. Den ene typen higer så voldsomt etter bekreftelse utenfra at de ikke evner å fokusere på annet, og blir dørmatter om så må til, og den andre mangler helt antenner for hva andre trenger, og plages ikke av et fjernt publikum og ser ikke problemet med å overkjøre og ta seg til rette. Sistnevnte valser gjerne gjennom livet med venner på sitt vis, førstnevnte kan med hell våge kikke ut av navlen og innse at for å få det de ønsker mest, å bli likt, inkludert og prioritert, må de begynne å vise oppriktig interesse for hvordan andre har det, vende fokus utover og glemme egne issues litt. Om en person er redd for å dele av seg selv, og ikke helt klarer å ta imot det andre vil dele, så er det lite å bygge vennskap på. Noen tror at hvis de bare pleaser NOK, så er de gode venner, og skjønner ikke hvorfor de blir tatt for gitt eller ekskludert, men om de begynner å gå egne tanker og følelser etter sømmene, er det gjerne en grunnleggende selvisk tråd i oppførselen (lik meg, bekreft meg, vis meg at jeg er verdt noe, vis at jeg er  bedre/betyr mer enn andre) , og det er vanskelig å like folk som drives av den typen motivasjon, selv når det kommer i form av en martyr eller en nikkedukke.  

En ting til. Det er folk som slett ikke liker meg, og de har blitt flere med årene. Det er gjerne slik at folk som blir godt likt jevnt over, også blir mislikt av flere. De som går under radaren slipper pes, så jeg forsøkte lenge å ligge lavt, men jeg er rett og slett en person som tar plass. Se bare på hvor langt jeg skriver, mange irriterer seg grenseløst over det. Og så er det de som liker det. Nå er jeg ikke her for å få venner, så det er ikke så nøye, jeg gjør det jeg liker, og så folk gjøre som de vil med det. Poenget er der like fullt, vil du bli likt sånn på ORDENTLIG, er det alltid en viss risiko for å bli mislikt, fordi du må våge vise hvem du er og da skiller du deg ut. Om du lever og ånder for å bli likt av alle, har du antagelig et svakt selv, og det er vanskelig å knytte seg til, om man ikke er den dampveivalstypen som synes det er helt konge at du er så lett å bruke. 

Var i gruppeterapi en gang, i en fjern fortid (utrolig interessant btw, alle burde gjøre noe sånt), og da viste ene psykologen til en studie på dette med preferanser og popularitet i gruppesammenheng. Det viste seg at det var en veldig klar trend i alle gruppene de forsket på, nemlig at antallet mennesker i en gruppe som  liker deg, ikke bryr seg om deg i det hele tatt og misliker deg, er relativt konstant (hehe, det er jo et oxymoron, men sånn blir det når det forskes på psyken vår, det er ingen absolutter).

De testet deretter hva som skjedde om folk endret atferd, for å bli mer likt av de som ikke likte de i utgangspunktet, og det viste seg var mulig å påvirke, men i samme vendingen var det flere av de som opprinnelig likte vedkommende som ikke likte de like godt lenger. På individnivå var det selvfølgelig ikke eksakt like mange som likte og mislikte en person til en hver tid, men i større skala var det helt klart at mottoet; til lags åt alle kan igjen gjera, har noe for seg. Da jeg hørte dette så kjente jeg en slags lettelse, fordi jeg pleide å være en person som tok det veldig personlig om folk ikke likte meg, og om resultatet uansett er det samme, så har vi jo SÅ MYE mer igjen for å være oss selv, og bli likt av de som gjør det. At noen misliker oss virker å være uunngåelig, og blir ikke mer viktig enn vi gjør det til.  Og DER, tror jeg vi finner nøkkelen til et godt vennskap, vær deg selv,  la andre være seg selv, søk mot de du liker, gi folk rom alt etter hva de trenger,  og dyrk det gode i relasjonen til det setter røtter. Desto mer annerledes du er skrudd, desto lengre tid tar det før du finner folka dine, men jeg mener bestemt at de som ønsker venner, kan finne venner, de må bare lære seg å danne vennskap. 

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn person. Har 2 nære som jeg har hatt siden jeg var 10 år og rundt 10 til jeg anser som nære som jeg ble kjent med fra jeg var 12-16 år, og 2-3 jeg fikk i voksen alder. Jeg har alltid tid til mine venner og bruker tid på de. Til tross for famile og 3 barn hos oss, stjeler de aldri min energi, di gir meg energi. En annen ting er at mange av mine nære er ganske ulik meg,noe jeg setter pris på da vi da har så mye å lære av hverandre og kanskje ikke blir så lei hverandre, men samtidig er «grunnmurene» våre ganske like. 
jeg anser meg selv som utadvendt og relativt lett å like, ganske direkte i væremåte uten å være frekk/ufin av den grunn, men kan ikke ha nære venner som blir lett krenket, det blir for mye drama av det:) 

Anonymkode: 231b2...c58

[Nowayback]

Være pen og ekstrovert.

[AnonymBruker]

Føler at jeg har mange som bryr seg. Har for det første kuttet ut negative vennskap og jobbet med meg selv for å få gode relasjoner til familie. Jeg har godt humør, er åpen og interessert i å høre hvordan det går med venner, er sterk og selvstendig samtidig som jeg et sårbar og ydmyk. Deler mye om meg selv men har alltid sider som kun er mine også. 

Anonymkode: 3357e...f72

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg er det. Det som jeg tror tiltrekker er at jeg er lyttende, ikke nødvendigvis kommer med råd, men lytter og vil være behjelpelig om det er noe. jeg spør og er interessert i de andre; hva de gjør, men også hvordan de har det. Spør gjerne senere om hvordan det gikk med .......

Maser ikke mye om meg og mitt. Deler gjerne og er åpen, og merker da at andre vil åpne seg for meg også. 

Inviterer ofte på middager eller bare et koselig kom innom besøk.

Jeg er for det meste glad og viser mye begeistring for andre når de deler noe hygglig om dem. Viser generelt engasjement for de jeg er med.

 

Anonymkode: 34ae4...d3a

[AnonymBruker]

Positiv holdning, sprer mye glede og er lyttende. Jeg er ikke nødvendigvis skikkelig flink sosialt, men jeg viser i hvertfall engasjement og nysgjerrighet. 

Det er 2 stykker som jeg ser på mine nærmeste venner, men jeg har alltid blitt invitert på deres arrangement - som har gjort at jeg har fått utvidet nettverket mitt. Så jeg har en del bekjente som jeg møter en del på fest osv.

Anonymkode: 66a65...824

[AnonymBruker]

Jeg har mange som jeg er ganske sikker på at bryr seg. Hvis jeg hadde blitt alvorlig syk eller faktisk dødd nå hadde det vært veldig mange berørte. Men jeg kan likevel være litt alene i hverdagen, så de er ikke sånn helt tett på. Mange av dem har jeg gjennom familievenner, vi har mange bekjente som har vært der i flere generasjoner. i tillegg stor familie og slekt.

praktisk eksempel: hvis jeg hadde brukket benet og trengte hjelp midt på natten har jeg sikkert tjue folk jeg uten problem kan ringe. Eller hvis jeg skal feire jubileum har jeg lett hundre stk å invitere som jeg anser som gode venner og folk jeg er glad i 

men spørsmålet ditt var hva er hemmeligheten bak? Jeg vet ikke helt, mange av dem har jeg bare fått, føler jeg, at det var den pakka livet ga meg. Men jeg er veldig glad i mennesker selv, og følger opp, har kontakt og bryr meg om veldig mange. Opplever at det er avgjørende at jeg selv gjør mer enn halve jobben for et godt vennskap. Så det er sikkert en kombo. Mange av dem (jeg og tror jeg) er også flinke til å ha åpne dører og inkludere hverandre i sine familier og «gjenger», som gjør at man blir tryggere og nærere hverandre. Jeg er ikke sammen med de samme ti folka gang etter gang, det er veldig mange ulike innom nå og da. Jeg er helnorsk men føler familiekulturen og en del av de rundt meg er litt unorske i det sosiale, jeg har feks venner fra Balkan og kjenner meg veldig igjen i mye sånn de har det 

Anonymkode: c5170...247

[AnonymBruker]

Jeg er en slik person, men trenger mye egentid, og har nok med jobb og familie. Mine venner er like, de har også nok med familie og jobb. Men møtes innimellom 

Anonymkode: 99d5c...e3b

[AnonymBruker]

Rause ekstroverter med god selvfølelse og gode lytteferdigheter. 

Anonymkode: e72c1...1db