Dødsfall i nær familie og krise i forholdet!!

[Vinterbru]

Trenger å få luftet hodet litt siden redsel, fortvilelse, usikkerhet og sorg dominerer tankene mine! 

Tidlig i sommer så tok et nært familiemedlem av meg sitt eget liv, dette kom som et sjokk på alle sammen og sorgen etter å ha mistet h*n er knusende.

Savner h*n vær eneste bidige dag!😭

 

Spol tiden fram 3 måneder; da kommer min samboer gjennom 10 år til meg og sier hun har mistet følelsene sine for meg! Smerten jeg følte når hun sa dette er ubeskrivelig. Hun begrunnet dette delvis med at dødsfallet fikk henne til å tenke at livet er for kort, og at hun føler hun har mistet seg selv! Hun føler jeg er mer som en venn enn kjæreste, sier hun er helt tom og har ikke mer å gi. 

At hun mangler følelser har nok skjedd over tid, og som hun sier så ble hun ikke bevisst på dette før hun reiste bort og fikk ting på avstand! (Hun reiser endel i forbindelse med jobb) Dette var 2 uker før hun kom med bomben.  

Dagen etter kunngjøringen ble hun iskald mot meg. Ingen kos, kyssing, sex/intimitet, får ikke se henne naken, dvs. Hun syntes det var fryktelig ubehagelig at jeg kom inn på badet når hun sto i dusjen (jeg skulle pusse tennene) Hun spør meg ikke lenger om hvordan dagen min har vært eller hvordan jeg har det! eller, hun har spurt noen få ganger og når jeg har svart henne så virker hun totalt uinteressert.

Jeg har forståelse for at dette er vanskelig for henne siden hun mangler følelser og det respekterer jeg, og har på ingen måte lyst til å presse henne for da vil alt føles falskt ut for meg og ikke minst forverre hele situasjonen. Hun har til tider både sagt og skrevet til meg at hun elsker meg, og jeg har vanskeligheter med å tro på henne + det gjør meg bare mer forvirret. Skjønner ikke hvorfor hun skulle lyve om noe slikt, kan mann elske noen uten de rette følelsene....? Samtidig så gir det meg et enormt håp om at hun kanskje ønsker å satse på oss som par. (Naivt, jeg vet)

 

Som par har vi mange fantastiske gode egenskaper, vi har vært flinke til å støtte hverandre og elske hverandre, hatt god kommunikasjon og krangler ekstremt sjeldent. Vi deler på husarbeid og alt som hører til det. Sexlivet har ikke vært på topp de siste 2 årene, men har ikke vært helt på bærtur heller. Vi har et barn på 2 år som vi elsker uendelig høyt. 

Når det er sagt så har vi nok gått i en felle; å få et barn er i seg selv en enorm omveltning for et parforhold uansett hvor flinke mann er til å sammarbeide og slikt, og at vi da i tillegg begynte å pusse opp halve huset var nok ikke det smarteste sjakktrekket. Og det er her jeg tror problemene begynner! (Må bare få skyte inn at vi har fullført alt vi staret på.) 

 

Jeg var naturligvis mye sliten i denne perioden. Først jobb i 8++ timer for så å dra hjem for å hive i seg mat for så å ta på seg snekkerbelte og snekre til langt ut på kvelden og ikke minst alle helgene som ble brukt (dette er noe som de fleste nyetablerte barnefamilier har vært igjennom) alt dette påvirket meg nok mer enn jeg var villig til å innrømme.

Hun har nevnt nå i ettertid at hun er helt sikker på at jeg slet med fødseldepresjon, noe jeg synes virker rart for jeg følte meg aldri deprimert i denne tiden, tvert imot så var jeg i lykkerus. Men jeg var også utrolig sliten, men samtidig ville jeg gjøre alt for min lille familie. Som at kroppen og hodet mitt bare var på standby i tilfelle jeg fikk steppe inn eller hjelpe henne på noen slags vis. Føltes ut som at jeg måtte være i umiddelbar nærhet sånn i tilfelle. Hun fortalte at hun følte hun mått skyve meg unna seg (mentalt) for hun hadde evig nok med en nyfødt og hadde da ikke energi til en deprimert partner. Kan godt hende hun har rett i depresjonen, men jeg tror vi komuniserte feil og dermed oppsto det misforståelser. Som vi enda ikke har fått snakket ut om. 

Jeg har foreslått parterapi og prøvd flere ganger å prate med henne om dette, slik at vi kan få startet en oppbyggings prosess! Parterapi er ikke aktuelt sier hun, og hun ønsker ikke å prate om dette! Kjenner ikke igjen jenta som jeg elsker, beundrer og forguder. Jeg er naturligvis i kjelleren og føler meg helt rådvill. For min del så har jeg oppsøkt hjelp, dette hjelper meg en del men akkurat nå er det ikke nok! Er desverre kun 1 person som sitter med svaret/løsningen. 

Er det noen gode sjeler der ute som har vært igjennom noe tilsvarende og har noen oppmuntrende ord/historie? Trenger virkelig en liten boost. 

På forhånd takk. 

 

 

 

[AnonymBruker]

Dette var vondt å høre ❤️ Jeg synes du skal la henne lese det du har skrevet. Det vær ærlig og detaljert beskrevet. Jeg tror mange par, inkludert oss, har gått igjennom en periode der en er så sliten at det føles som om kjærligheten har forsvunnet. Men personlig mener jeg at en ikke kan gi opp når en har et lite barn (hvis det ikke er vold, rus osv.). Parforhold er jo rett og slett ikke bare en dans på roser. Det gjelder å prøve å holde ut småbarnstida. Klem 

Anonymkode: cac8c...e4d

[AnonymBruker]

Kondolerer! Håper det ordner seg?💛

 

Jeg jobber med bygg, og benytter anledningen til å si at i retrospekt har du helt rett - det er krise å brgynne med store oppussningsprosjekt i sen graviditet/ opptil det første leveåret. Folk blir gale! De ødelegger seg selv og de rundt dem. Hver gang vi får gravide klienter rulles det med øyne på bakrommet fordi vi VET at slipper snart helvetet løs. Har flere ganger sett par gå fra hverandre her. 

Alle som leser tråden: heed my words!

 

Og til TS, igjen, så utrolig vanskeilg! Håper det ordner seg!

Anonymkode: 42fa3...7d9

[AnonymBruker]

Skal hun flytte ut? Hva er planlagt videre? Tror du hun kan ha møtt en annen?

Anonymkode: 67eba...5ef

[AnonymBruker]

Hun kan ikke bare slippe en slik bombe uten å utbrodere hvordan ting skal være fremover (hvorfor har hun ikke flyttet?)

Siden hun reiser en del i jobben, så har du kanskje hatt hovedansvaret for barnet?

Min reaksjon når hun sier nei til parterapi og er blitt iskald, ville vært å være iskald tilbake. Hadde sagt at når hun raserer alt dere har bygd ved å droppe en slik bombe uten planer om parterapi så kan hun seile sin egen sjø, men at alt skal være hyggelig foran barnet. Og at hun må få ræva i gir og lage en gameplan hvis det er dette hun vil.

Anonymkode: 2f40d...801

[Biloba]

Magefølelsen min sier betatt av en annen/vært utro, og at hun ikke vil vedgå å velte familien for en egoistisk følelsesrus og derfor skylder på alt mulig som ikke var optimalt som gir jevnere " skyldfordeling".  

[Vinterbru]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Skal hun flytte ut? Hva er planlagt videre? Tror du hun kan ha møtt en annen?

Anonymkode: 67eba...5ef

Hun sier at hun ikke skal ta noen forhastende beslutninger, men for meg så virker det som at hun skal avvente med å ta en avgjørelse til etter jul/nyttår. Hun sier at hun ikke har møtt noen andre, men må innrømme at dette er og noe jeg til tider har vanskelig for å tro på desverre.  

[AllahBallah]

Virker jo som realiteten har truffet henne, og hun har innsett at hun har null følelser for deg mer.. overhodet!

Var jeg deg ville jeg flyttet ut snarest, og ikke sett meg tilbake. I stedet for å bli i håp om at «noe» hos henne skal vekkes til liv igjen..

Forstår at du ikke kan flytte ut på dagen grunner barn osv, men du kan i hvertfall starte prosessen..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kondolerer! Håper det ordner seg?💛

 

Jeg jobber med bygg, og benytter anledningen til å si at i retrospekt har du helt rett - det er krise å brgynne med store oppussningsprosjekt i sen graviditet/ opptil det første leveåret. Folk blir gale! De ødelegger seg selv og de rundt dem. Hver gang vi får gravide klienter rulles det med øyne på bakrommet fordi vi VET at slipper snart helvetet løs. Har flere ganger sett par gå fra hverandre her. 

Alle som leser tråden: heed my words!

 

Og til TS, igjen, så utrolig vanskeilg! Håper det ordner seg!

Anonymkode: 42fa3...7d9

Støtter. Jobbet som interiørkonsulent,  og prøvde ofte å fraråde oppussing ved mage og baby på vei.

Noen holdt sammen og forsto de var to om det etter jeg tok en grundig samtale med de før de startet. Damene krever mer enn mannen kam gi. Mannen prøver så godt han kan å levere,  og mister kontakten med mor og barn, som etterhvert føler seg alene og går. Han føler seg også alene med enorme mengder jobb.

Vi pusset også opp ett år etter sistemann. Men vi har tatt ett og et rom og kun småprosjekter.

Mange kvinner tror at alt er like lett som det er på byggepogrammer. Det er enklere forcen som kan det. Og når man ikke har et skakt gammelt hus. Å så vidt tatt i en hammer, da anbefales det på ingen måte å begynne å rive for å bygge opp igjen. Er han snekker, så kan man ikke forvente at typen skal snekre på jobb fra 07 til 16 hjem spise, og holde på til leggetid. Det går jo ikke

Anonymkode: 93086...fa9

[Vinterbru]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hun kan ikke bare slippe en slik bombe uten å utbrodere hvordan ting skal være fremover (hvorfor har hun ikke flyttet?)

Siden hun reiser en del i jobben, så har du kanskje hatt hovedansvaret for barnet?

Min reaksjon når hun sier nei til parterapi og er blitt iskald, ville vært å være iskald tilbake. Hadde sagt at når hun raserer alt dere har bygd ved å droppe en slik bombe uten planer om parterapi så kan hun seile sin egen sjø, men at alt skal være hyggelig foran barnet. Og at hun må få ræva i gir og lage en gameplan hvis det er dette hun vil.

Anonymkode: 2f40d...801

Har gitt hun beskjed at hvis noen skal flytte ut så får det bli henne, men ga samtidig beskjed om at hvis hun ønsket å bo her så måtte vi begynne å jobbe med dette. Hun bor her enda, men hun har ikke vist noen tegn på at hun har motivasjon på å jobbe for oss. 

Hovedansvaret for barnet vårt faller på meg når hun er borte, men dette er en av tingene som virkelig holder meg oppe under alt dette. Det er når jeg har fått barnet til seng at hodet begynner å snurre. Vi har en god tone mot hverandre enda og dette er jeg glad for til tross for alt. 

[Virrevirrevapp]

Uansett reell grunn til at hun vil ut, så må hun stikke fingeren i jorda og ta konsekvensene av bruddet hun ville ha. Som:

- Finne ny bolig

- Reise mindre i jobben el. finne ny jobb

- Se barnet sjeldnere osv.

[Vinterbru]

14 minutter siden, AllahBallah said:

Virker jo som realiteten har truffet henne, og hun har innsett at hun har null følelser for deg mer.. overhodet!

Var jeg deg ville jeg flyttet ut snarest, og ikke sett meg tilbake. I stedet for å bli i håp om at «noe» hos henne skal vekkes til liv igjen..

Forstår at du ikke kan flytte ut på dagen grunner barn osv, men du kan i hvertfall starte prosessen..

Mulig hun har innsett at hun har totalt fravær av følelser for meg, men dette synes jeg er meget rart! Sett i lys av hennes personlighetsforandring den siste tiden og hva vi har måttet stå i av motgang i år så har jeg en liten mistanke om at hun kan ha en form for depresjon. (Men her skal jeg trå meget varsomt) 

Jeg føler at jeg har mistet nok for i år og egentlig for flere år framover, så at jeg i tillegg skal gi slipp på hjemmet mitt er ikke aktuelt! Hvis noen skal flytte så får hun pakke baggen, har forøvrig gitt henne beskjed om dette. 

[Gjest WhisperingWind]

Vinterbru skrev (22 minutter siden):

Mulig hun har innsett at hun har totalt fravær av følelser for meg, men dette synes jeg er meget rart! Sett i lys av hennes personlighetsforandring den siste tiden og hva vi har måttet stå i av motgang i år så har jeg en liten mistanke om at hun kan ha en form for depresjon. (Men her skal jeg trå meget varsomt) 

Jeg føler at jeg har mistet nok for i år og egentlig for flere år framover, så at jeg i tillegg skal gi slipp på hjemmet mitt er ikke aktuelt! Hvis noen skal flytte så får hun pakke baggen, har forøvrig gitt henne beskjed om dette. 

Eier dere sammen? For om hun flytter må dere ta et valg mht salg og hun kan faktisk kreve husleie av deg inntil bolig er solgt om hun flytter.

Når det er sagt. Dette skjedde med meg også. Hadde reisejobb og innså at jeg ikke hadde følelser for ex lenger. Det hadde skjedd gradvis, men da jeg kom hjem for godt ble den harde realiteten at jeg måtte gjøre det slutt.

Jeg ble litt som henne i sekundet jeg hadde sagt ordene høyt ut. Jeg la meg inn på gjesterommet og ville ikke ha fysisk kontakt eller la han se meg naken. 
 

Det var grusomt å se hvor knust han var og det gjorde nok at jeg tok ekstra avstand. Vi bodde sammen inntil boligen ble solgt. 
 

Vi hadde ellers en vennlig tone under bruddet, men i sekundet jeg flyttet var det null kontakt. Litt annerledes med dere som har barn. Dere må jo finne ut hvordan dere skal fikse barnefordeling etc.

Men poenget er at kvinner ofte bearbeider brudd før de faktisk sier ordene. I mitt tilfelle hadde jeg kommunisert tidligere at jeg ikke følte vi funket, men han nektet å høre på det og ville bare kjempe videre. Så det er ofte tegn i forkant. Men da bruddet var faktum ble det frigjørende for meg. Lettelse over å ha sagt det høyt. Men også utrolig vondt å se han gråte og ha det vondt. 
 

Men det var til det beste. Vi hadde aldri blitt lykkelig sammen.

I dag er han lykkelig gift med 2 barn❤️ 

[AnonymBruker]

Jeg er med den oppi her som tenker at det sitter en annen mann et sted i kulissene. 

Dette er ikke noe å redde, spesielt om hun faktisk ikke løfter en finger for å prøve. Da bør du gi beskjed at hun får ta konsekvenser av valget sitt med det samme. Flytte ut og begynne alle de praktiske tingene. Jeg blir ikke overrasket om hun flytter rett inn til neste mann... Beste råd som alltid; fokuser på at barnet skal ha det bra. Uansett hva som skjer. 

Anonymkode: 050db...67a

[AnonymBruker]

Vinterbru skrev (3 timer siden):

Først jobb i 8++ timer for så å dra hjem for å hive i seg mat for så å ta på seg snekkerbelte og snekre til langt ut på kvelden og ikke minst alle helgene som ble brukt (dette er noe som de fleste nyetablerte barnefamilier har vært igjennom) alt dette påvirket meg nok mer enn jeg var villig til å innrømme.

Høres ut som dere ikke har prioritert å tilbringe tid sammen. Da blir man fjern og fremmed for hverandre. Det hjelper ikke akkurat at du snekrer til henne eller har henne i tankene når du snekrer heller. Når man er kjærester må man ha øyekontakt, samtaler, klemmer, gode ord, osv. 

Lei leg for tapet ditt. Dette er en tung periode. Men nå vet du i det minste at et forhold trenger emosjonell tilstedeværende 

Anonymkode: 83a7a...c50

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (11 minutter siden):

) 

Jeg føler at jeg har mistet nok for i år og egentlig for flere år framover, så at jeg i tillegg skal gi slipp på hjemmet mitt er ikke aktuelt! Hvis noen skal flytte så får hun pakke baggen, har forøvrig gitt henne beskjed om dette. 

Du har bidratt med snekring, noe hvem som helst kunne gjort. Du har ikke tatt ansvar for å ivareta nærheten mellom dere. Hun er ærlig med deg om behovene hun har, etter at du fjernet deg fra samlivet totalt med hobby og prosjekter. Spiller ingen rolle at du snekrer som gave til henne. Du fjernet deg. Du har like stor skyld i at følelsene forsvinner. Man er to om å være i et forhold og du har ikke større rettigheter eller er mer viktig enn noen andre. 

Faktisk så er barnet mest viktig her. Ditt ansvar er nå å forsikre at ditt barn får det bra i rotet de voksne lager, som er bruddet. Så om du skal drive henne ut, uten at hun skal få mulighet til å skaffe en passende bolig til henne og barnet, så synes jeg du er en real drittsekk. Du som far har vel interesse av at barnet ditt har det bra. 

Anonymkode: 83a7a...c50

[AnonymBruker]

Hun der er ferdig, dessverre. Når en kvinne ikke engang er interessert i å oppsøke hjelp for å redde forholdet, har hun avsluttet forholdet og gått videre emosjonelt og mentalt. 

Jeg tror du bør redde deg selv. Gjør slutt på denne torturen og start ditt liv på nytt med deg og barnet. Om ikke alt for lenge vil du treffe en kvinne som vil få deg til å tenke "herregud, så glad jeg er for at det der tok slutt". Garantert. 

Anonymkode: 9dd61...099

[AnonymBruker]

Ts har snekret seg ut av dette forholdet i lang tid. Jobbe i 8 timer "hive" i seg mat som en gal mann hver dag uten å stoppe opp og ha familietid, jage ut for å snekre. Også i helgene. 

Og så er han forbannet(????) på at forholdet gikk dukken? Og ingen her reagerer på det? Ja det er et dødsfall i familien men han trenger vel å kunne ha et realistisk bilde på egne handlinger for det. Realiteten er han har rømt fra familielivet og kona ga opp. 

Anonymkode: 83a7a...c50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hun der er ferdig, dessverre. Når en kvinne ikke engang er interessert i å oppsøke hjelp for å redde forholdet, har hun avsluttet forholdet og gått videre emosjonelt og mentalt. 

Jeg tror du bør redde deg selv. Gjør slutt på denne torturen og start ditt liv på nytt med deg og barnet. Om ikke alt for lenge vil du treffe en kvinne som vil få deg til å tenke "herregud, så glad jeg er for at det der tok slutt". Garantert. 

Anonymkode: 9dd61...099

Ja da, bare å finne en ny dame, og så kan han stikke fra det forholdet også og bruke all sin tid på hobby og seg selv. Det blir bra! Må bare finne en dame som er umenneskelig og elsker han uansett. 🏳️

Anonymkode: 83a7a...c50

[Javachip]

Vinterbru skrev (1 time siden):

Har gitt hun beskjed at hvis noen skal flytte ut så får det bli henne, men ga samtidig beskjed om at hvis hun ønsket å bo her så måtte vi begynne å jobbe med dette. Hun bor her enda, men hun har ikke vist noen tegn på at hun har motivasjon på å jobbe for oss. 

Hovedansvaret for barnet vårt faller på meg når hun er borte, men dette er en av tingene som virkelig holder meg oppe under alt dette. Det er når jeg har fått barnet til seng at hodet begynner å snurre. Vi har en god tone mot hverandre enda og dette er jeg glad for til tross for alt. 

Eier dere sammen? Hvis dere gjør det, så er du på ingen måte i posisjon til å stille et slikt krav. Selvfølgelig trenger hun ikke å jobbe for forholdet for å få lov til å oppholde seg i sin egen bolig.