Forventninger til sorg

[Chriistiinee]

Et ungt og nært (i slektskap) familiemedlem døde for en måned siden. Resten av familien er sønderknuste, spesielt forståelig nok den aller nærmeste. Det preger meg dog ikke slik jeg føler det burde. For mens alle andre sank i en depresjon, er jeg tilbake til min selvsentrerte verden der mine egne, personlige utfordringer blir størst. Jeg skulle til og med havne på sykehuset som et resultat av selvinduserte skader, som om jeg ikke tålte oppmerksomheten avdødes nærmeste fikk. Jeg gikk glipp av begravelsen til og med!
 

Jeg klarer ikke isolert sørge over tapet, og jeg føler meg så respektløs når mine egne personlige problemer blir for store. 

[AnonymBruker]

Hvilke problemer er det du står i selv da?

Hadde du et nært forhold til avdøde?

 

Anonymkode: eb09a...6e3

[Chriistiinee]

Jeg hadde ikke et nært forhold til avdøde. Vi snakket aldri sammen, men vi var sammen ved familietilstelninger og slikt. 
 

Jeg har egne utfordringer med tanke på helse, økonomi og slikt. Kroniske utfordringer som ikke slipper taket.

[AnonymBruker]

Chriistiinee skrev (1 time siden):

Jeg hadde ikke et nært forhold til avdøde. Vi snakket aldri sammen, men vi var sammen ved familietilstelninger og slikt. 
 

Jeg har egne utfordringer med tanke på helse, økonomi og slikt. Kroniske utfordringer som ikke slipper taket.

Da er det ikke så rart at du ikke bryr deg så mye om dødsfallet, hvis det var bare en perifert bekjent som tilfeldigvis var i slekt med deg.

Anonymkode: eb09a...6e3