Skammer meg sånn over sykdommen min!

[AnonymBruker]

Jeg har en medfødt psykisklidelse, og pga min oppvekst har den blitt trigget og fått lov å blomstre. 
Jeg har hatt det vanskelig i mange år, men har aldri tenkt tanken at det er psykisk som er årsaken. Nå faller jo alt på plass, jeg er sånn sett enig i det de sier. 
Jeg føler bare en enorm skam rundt dette, er jeg virkelig sånn, og var jeg syk de månedene da jeg hadde det fint. 
Skulle fortelle legespesialisten  i dag om dette, og jeg kjente på en skikkelig skam følelse. 
Jeg tror det kommer av at jeg nok har litt fordommer og at samfunnet ser på de med denne diagnosen som litt annerledes. 
 

Diagnosen er sånn sett ikke viktig, men det er psykisk. Jeg ønsker ikke å føle det slik, hvordan kvitter man seg med skammen? 

Anonymkode: 6049a...fd2

[CAPS LOCK]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg ønsker ikke å føle det slik, hvordan kvitter man seg med skammen? 

Anonymkode: 6049a...fd2

Ved å fokusere på andre sider ved deg selv. Ingen er 100 % perfekt. Hvis man fokuserer på det som ikke er perfekt, så blir man misfornøyd uansett hvor mye annet som er bra. Fokuser heller på det som er bra ved deg selv 

[AnonymBruker]

Jeg har fått, altså spist på meg, diabetes rype to - og jeg skammer meg!! Jeg skammer meg så, at jeg sliter med å forsone meg med det. Jeg føler meg dømt som feit og lat, både av leger og de rundt meg  

Ikke så mye trøst for deg, men du er på ingen måte alene med følelsen. Til din fordel, er du født med det, og ingen kan klandre deg for diagnosen din. 

Anonymkode: daa19...39f

[AnonymBruker]

For min del forsvant mye av skammen når jeg fikk kontakt med andre med samme sykdom. Da ble det endret, faktisk følte jeg på en slags stolthetsfølelse etterpå. Ikke stolt over å være syk akkurat, jeg er jo mye mer enn sykdommen min uansett, men en følelse av at ja, jeg er god og bra nok slik jeg er.

Anonymkode: 69cd0...4c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en medfødt psykisklidelse, og pga min oppvekst har den blitt trigget og fått lov å blomstre. 
Jeg har hatt det vanskelig i mange år, men har aldri tenkt tanken at det er psykisk som er årsaken. Nå faller jo alt på plass, jeg er sånn sett enig i det de sier. 
Jeg føler bare en enorm skam rundt dette, er jeg virkelig sånn, og var jeg syk de månedene da jeg hadde det fint. 
Skulle fortelle legespesialisten  i dag om dette, og jeg kjente på en skikkelig skam følelse. 
Jeg tror det kommer av at jeg nok har litt fordommer og at samfunnet ser på de med denne diagnosen som litt annerledes. 
 

Diagnosen er sånn sett ikke viktig, men det er psykisk. Jeg ønsker ikke å føle det slik, hvordan kvitter man seg med skammen? 

Anonymkode: 6049a...fd2

Åpenhet er alfa omega mener jeg. Jeg har flere alvorlige og kroniske psykiske lidelser som har ført til mange innleggelser og flere møter ansikt til ansikte med døden og for meg har åpenhet hjulpet ekstremt mye. Jeg river ned tabuer og tar liv av myter og responsen har vært overveldende og positiv. Det er mange syke som har takket meg fordi jeg våget å sette et ansikt på psykisk sykdom og mange mennesker som sier at takket være min åpenhet har de lært mere om psykiske lidelser og har nå mere forståelse. Mine diagnoser er kompleks PTSD  med sekundær dissosiativ lidelse og det har bunet ut i kraftig ocd og kronisk (og dessverre dødelig )anoreksi. jeg drev også med selskading fra jeg var 5 år gammel til jeg var 22 og skammen over det satt veldig hardt, men nå har jeg ikke noe problem med å gå med korte armer og bærer arrene mine med «verdighet»

Anonymkode: dbf56...356

[Fighter83]

Mye stigma rundt det å ha en psykisk diagnose i vårt samfunn. Historisk sett kan man lese mange forferdelige historier om hvordan folk har blitt behandlet og hva man har prøvd for å få folk friske igjen. 

Selvfølgelig vil kulturen vi vokser opp i farge hvordan vi ser på dette. Ut fra sånn jeg ser vårt samfunn så er det naturlig å kjenne på stor skam og å kjenne på stor tabu med å blottlegge seg ang sin sykdom og hvordan den oppleves. 

Eneste som kan gjøres for å kurere dette på et vis er å være åpen. Men husk at du ikke må gå over dine egne grenser. Du må føle deg trygg mens du gjør det selv om det kan være noe ubehagelig. Gjør det kun da rammene for åpenhet er sånn at du kan få støtte ved behov. Du må samtidig jobbe for aksept i deg selv for at du er sånn som du er og få inn mengdetrening for å se at du er unik og sykdommen er en del av deg men det er ikke det eneste med deg. Du er mer enn dette. Heldigvis kan mye behandles selv om sykdommene kan være uforutsigbare. Prøv å jobb med stabilitet i hverdagen,  fysisk aktivitet, god søvnhygiene og opplev mestring i livet ditt ved å jobbe mot mål som betyr noe viktig for deg som også skal være mulige å få til 👏

Endret 15. desember 2023 av Fighter83