Fått nok av ekteskapet

[AnonymBruker]

Etter mange år med altfor stor belastning, har jeg plutselig kommet til en erkjennelse av at jeg vil ut av ekteskapet. 

Jeg er MØKK lei av dra lasset her hjemme. Mannen min er en typisk gratispassasjer, både hjemme og ute. Han oppfattes som en snill og lugn fyr, egentlig er han en initiativløs og oppfarende type. Tåler ingen form for kritikk, så jeg får ikke snakket med han om disse tinga. Det blir huskestue. 

Utløsende faktor nå, var at jeg fikk covid for 1 mnd siden. Var såpass syk at jeg hadde behov for å gjøre det han ville gjort: Holde senga noen dager. Det som da skjer, er at jeg må be han om ting, feks. å slippe hunden ut for å tisse. Jeg får da følgende beskjed: FOR ET MAS PÅ DEG! At han serverer meg noe å spise når jeg er syk, kan jeg se langt etter. Han lager aldri et måltid eller dekker et bord ellers heller.

Kjærligheten er borte, jeg er dritt lei. Men. Vi har 2 barn, 1 med spesielle behov. Hvor starter jeg?! Vente til barna er større? De er 14 og 18. 

Anonymkode: 227d4...a24

[AnonymBruker]

Jeg kan, for ungenes del, leve med han i noen år til. Men kjenner jeg er ferdig å lage mat som han slafser i seg, uten å spørre om andre er forsynt, før han tømmer skåla. Han kan lage sin egen mat! 

TS 

Anonymkode: 227d4...a24

[AnonymBruker]

14 og 18 er jo store barn! Løp np!

Anonymkode: 54047...15d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

14 og 18 er jo store barn! Løp np!

Anonymkode: 54047...15d

Men hvor starter jeg?! 

Anonymkode: 227d4...a24

[AnonymBruker]

Ungene er store.

Oversikt over økonomi, plan for bolig, bestill time hos familievernkontoret, informer mann, flytt/be ham flytte.

Anonymkode: 29a6b...7cc

[BobbySocks]

Bestill time til mekling, få meklingsattest, søk separasjon. Be om møte k banken, avtal hvem som eier hva, lei eller kjøp noe nytt. Si hade. 

[AnonymBruker]

Skjønner du er dritt lei. Sånn skal han ikke behandle deg. Er det mulig å være så tafatt? Tror han du er moren hans? Kom deg vekk du, blir nok lettere for deg å håndtere hverdagen uten en ekstra å passe på ❤️ 

Anonymkode: 13761...225

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Skjønner du er dritt lei. Sånn skal han ikke behandle deg. Er det mulig å være så tafatt? Tror han du er moren hans? Kom deg vekk du, blir nok lettere for deg å håndtere hverdagen uten en ekstra å passe på ❤️ 

Anonymkode: 13761...225

Det er jeg sikker på. Dessuten er fyren 15 år eldre enn meg. Han begynner å bli oppi åra, kjenner det ikke frister å ha ansvaret for han i alderdommen...

Anonymkode: 227d4...a24

[TLR]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg kan, for ungenes del, leve med han i noen år til. Men kjenner jeg er ferdig å lage mat som han slafser i seg, uten å spørre om andre er forsynt, før han tømmer skåla. Han kan lage sin egen mat! 

TS 

Anonymkode: 227d4...a24

Leser så mye om dårlige forhold. Hvis et forhold skal fungere så må man dele 50 prosent på alt 

[AnonymBruker]

Høres slitsomt ut. 

Statistikk viser at de to lykkeligste gruppene er single kvinner og gifte menn. Det er lett å forstå hvorfor. Gifte kvinner kommer som oftest dårlig ut; de føler på mer stress, og sliter mer med autoimmune sykdommer som resultat og lever ikke like lenge som single kvinner. 

Det finnes massevis av flotte menn der ute som tar sin del av ansvaret uten at man må "mase", men dessverre er trenden at det meste faller på kvinnen. De tar den mentale byrden av å holde styr på hjemmet, barna, skole, aktiviteter, og menn som er gift går også til lege oftere nettopp fordi konene "maser" på det også. Merkelig nok har nhi artikler hvor kvinner blir oppfordret til å sende mannen til fastlegen som om de var barn, istedenfor å prøve og oppfordre menn til å ta initiativ selv. 

Barna dine er store. De overlever. Kanskje vil de også trives med å bo med en mamma som er lykkelig og har overskudd med energi og godt humør? Når man ikke lenger trenger å rydde opp etter et voksent "barn" og ikke lenger går og erger seg over at partneren er tafatt og udugelig, så går humøret opp ganske kraftig og holder seg mer stabilt.

 

Anonymkode: e78bd...941

[AnonymBruker]

Ikke kast bort et år mer på det forholdet. Å holde sammen for ungenes del er bare en bjørnetjeneste for det lærer ungene å tolerere dårlige forhold (og da er de ekstra utsatt for å bli i voldelige forhold og kjempe for forholdet, og kvinner med nedsatt funksjonsevne har ekstra høy risiko for å havne i dårlige og voldelige forhold) og de vil få en mye bedre fremtid med lykkelige foreldre som single enn en utbrent mor som utsletter seg selv 

Anonymkode: 19dc0...eea

[Coachshinny]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Etter mange år med altfor stor belastning, har jeg plutselig kommet til en erkjennelse av at jeg vil ut av ekteskapet. 

Jeg er MØKK lei av dra lasset her hjemme. Mannen min er en typisk gratispassasjer, både hjemme og ute. Han oppfattes som en snill og lugn fyr, egentlig er han en initiativløs og oppfarende type. Tåler ingen form for kritikk, så jeg får ikke snakket med han om disse tinga. Det blir huskestue. 

Utløsende faktor nå, var at jeg fikk covid for 1 mnd siden. Var såpass syk at jeg hadde behov for å gjøre det han ville gjort: Holde senga noen dager. Det som da skjer, er at jeg må be han om ting, feks. å slippe hunden ut for å tisse. Jeg får da følgende beskjed: FOR ET MAS PÅ DEG! At han serverer meg noe å spise når jeg er syk, kan jeg se langt etter. Han lager aldri et måltid eller dekker et bord ellers heller.

Kjærligheten er borte, jeg er dritt lei. Men. Vi har 2 barn, 1 med spesielle behov. Hvor starter jeg?! Vente til barna er større? De er 14 og 18. 

Anonymkode: 227d4...a24

For en møkkafyr, kom deg ut av det forholdet, jo før jo bedre.

Barna, det går greit, ganske store. Han hjelper deg kanskje ikke med barnet med spesielle behov heller..?

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Etter mange år med altfor stor belastning, har jeg plutselig kommet til en erkjennelse av at jeg vil ut av ekteskapet. 

Jeg er MØKK lei av dra lasset her hjemme. Mannen min er en typisk gratispassasjer, både hjemme og ute. Han oppfattes som en snill og lugn fyr, egentlig er han en initiativløs og oppfarende type. Tåler ingen form for kritikk, så jeg får ikke snakket med han om disse tinga. Det blir huskestue. 

Utløsende faktor nå, var at jeg fikk covid for 1 mnd siden. Var såpass syk at jeg hadde behov for å gjøre det han ville gjort: Holde senga noen dager. Det som da skjer, er at jeg må be han om ting, feks. å slippe hunden ut for å tisse. Jeg får da følgende beskjed: FOR ET MAS PÅ DEG! At han serverer meg noe å spise når jeg er syk, kan jeg se langt etter. Han lager aldri et måltid eller dekker et bord ellers heller.

Kjærligheten er borte, jeg er dritt lei. Men. Vi har 2 barn, 1 med spesielle behov. Hvor starter jeg?! Vente til barna er større? De er 14 og 18. 

Anonymkode: 227d4...a24

Stikk av en periode på andre siden av landet. Kanskje du kjenner noen der? Si du er utslitt og må ivareta egne behov 1 mnd tid for å komme deg. 

[AnonymBruker]

Coachshinny skrev (13 minutter siden):

For en møkkafyr, kom deg ut av det forholdet, jo før jo bedre.

Barna, det går greit, ganske store. Han hjelper deg kanskje ikke med barnet med spesielle behov heller..?

Virker ikke som han i det hele tatt forstår hvilken oppfølging barnet trenger. Diagnose gjør at barnet er mye mer umodent enn andre barn på 14. Han må følges opp på hygiene, måltider, legging - ja det meste. 

Ender ofte med kjefting om han skal håndtere barnet. Han har ikke ressurser i seg til å gi barnet det som trengs. Dermed blir det mitt ansvar. 

Anonymkode: 227d4...a24

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (20 minutter siden):

Stikk av en periode på andre siden av landet. Kanskje du kjenner noen der? Si du er utslitt og må ivareta egne behov 1 mnd tid for å komme deg. 

Jeg stikker ikke fra ungene min 1 måned. De kan ikke noe for situasjonen hjemme. 

Anonymkode: 227d4...a24

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg stikker ikke fra ungene min 1 måned. De kan ikke noe for situasjonen hjemme. 

Anonymkode: 227d4...a24

Gubben kan da ta ansvaret. Han er da forelder han også. 

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Etter mange år med altfor stor belastning, har jeg plutselig kommet til en erkjennelse av at jeg vil ut av ekteskapet. 

Jeg er MØKK lei av dra lasset her hjemme. Mannen min er en typisk gratispassasjer, både hjemme og ute. Han oppfattes som en snill og lugn fyr, egentlig er han en initiativløs og oppfarende type. Tåler ingen form for kritikk, så jeg får ikke snakket med han om disse tinga. Det blir huskestue. 

Utløsende faktor nå, var at jeg fikk covid for 1 mnd siden. Var såpass syk at jeg hadde behov for å gjøre det han ville gjort: Holde senga noen dager. Det som da skjer, er at jeg må be han om ting, feks. å slippe hunden ut for å tisse. Jeg får da følgende beskjed: FOR ET MAS PÅ DEG! At han serverer meg noe å spise når jeg er syk, kan jeg se langt etter. Han lager aldri et måltid eller dekker et bord ellers heller.

Kjærligheten er borte, jeg er dritt lei. Men. Vi har 2 barn, 1 med spesielle behov. Hvor starter jeg?! Vente til barna er større? De er 14 og 18. 

Anonymkode: 227d4...a24

All utlysningen om at det utelukkende er hans feil er uinteressant! Bare skill deg og bli ferdig med det. Unga dine foretrekker det i lengden.

Anonymkode: df244...9bf

[AnonymBruker]

Jeg har konstant dårlig samvittighet. Vi har en hund som er litt rastløs, blir mye innetid på vinteren. Når hunden blir urolig, tar jeg den iallefall med ut i hagen for å tisse. Mannen sitter oftest avslappet i stolen. 

Han går tur med hunden av og til, men skjønner ikke at hun egentlig skulle hatt 2-3 småturer per dag.

Anonymkode: 227d4...a24

[Coachshinny]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Virker ikke som han i det hele tatt forstår hvilken oppfølging barnet trenger. Diagnose gjør at barnet er mye mer umodent enn andre barn på 14. Han må følges opp på hygiene, måltider, legging - ja det meste. 

Ender ofte med kjefting om han skal håndtere barnet. Han har ikke ressurser i seg til å gi barnet det som trengs. Dermed blir det mitt ansvar. 

Anonymkode: 227d4...a24

Huff fyf…. For en møkkafyr, sorry utsagnet mitt, men jeg mener det. Du har akkurat like mye oppgaver med han som uten han. Men kjære du, uten han slipper sleivkjeft, irritasjon og følelsen av at du faktisk må gjøre alt, også all støtte og oppfølging av deres sønn på 14, som trenger ekstra støtte og oppfølging. Du vil få et mye bedre liv uten han, kanskje du en dag møter en mann som vet å verdsette deg for den flotte kvinnen jeg er sikker på at du er🤍🌺

[AnonymBruker]

Ikke noe å spekulere på dette, du vil få det bedre uten ham. En person mindre å ta hensyn til, rydde etter og irritere deg over. Ungene klarer seg, de har jo deg ❤️ 

Du starter med å se på muligheten for ny bolig, leie eller kjøpe. Eventuelt flytte hjem til familie (om du har det) for en overgangsperiode. Se over økonomien, hvilke stønader du kan ha rett på osv. Når du har lagt en plan, informerer du mannen din om at du flytter. Dere må så til mekling ved familievernkontoret. Det kan være lurt å ha pratet med mannen om foredling av tid med ungene før det møtet, så kommer dere forberedt. Og om dere er noenlunde enige, slipper dere å komme tilbake for ny mekling. 

Tror du mannen din vil godta at du har hovedomsorgen for barna, eller tror du han vil gå for 50/50? Mange bitre foreldre som vil det, men som etter hvert innser at de ikke evner det. 

 

Lykke til! 

Anonymkode: e2e45...09f