Gravid, men føler ingen glede

[AnonymBruker]

Jeg er snart halvveis i mitt første svangerskap. Barnet var svært ønsket, jeg og mannen min prøvde i flere år og har hatt flere IVF-forsøk før det endelig klaffet. Tiden fra positiv test og frem til nå har vært veldig tung. Formen min har vært dårlig hele veien, og jeg har vært 100% sykmeldt siden uke 6. Alt arbeid hjemme faller på mannen fordi jeg er i dårlig form, og selv om vi har fått hjelp til en del så blir det stor belastning på han, han blir sliten og det går ut over humøret. Han har en fysisk jobb og er sliten fra før, og så må han gjøre alt hjemme i tillegg.

Jeg klarer ikke å finne noe glede i svangerskapet. Jeg er ganske synlig gravid nå, men liker ikke at kroppen min endrer seg. Jeg synes magen er stor og i veien, og puppene mine er ømme og vonde. Jeg hater å dusje, for når jeg dusjer merker jeg godt hvor stor jeg har blitt, og har derfor kuttet dusjing ned til et absolutt minimum. 

Jeg gleder meg ikke til baby er ute, det eneste jeg ser frem til er at jeg skal slutte å være gravid. Jeg har takket nei til å se barnet på UL hos jordmor, jeg har ikke lyst. Og jeg ser ikke for meg at vi kommer til å få mer enn ett barn, for jeg kan absolutt ikke tenke meg å være gravid flere ganger.

Familien vår gleder seg veldig, og alle snakker mye om graviditeten og babyen når vi er sammen, og sender meg reels med babytema. Den eneste jeg vil snakke med baby om er samboer, men han tar aldri opp temaet. Jeg er overveldet av å sette meg inn i alt vi trenger av utstyr, og alt vi må lære oss når barnet kommer. Jeg gruer meg til fødsel og til å bli mamma. Jeg lurer på om det var et feiltrinn av oss, kanskje universet prøvde å fortelle oss noe da vi ikke fikk det til på naturlig vis.. Jeg gråter når jeg tenker på hva som er i vente..

Jeg har hatt et par timer med jordmor, og har fortalt at jeg ikke synes det er så lett å være gravid. Har prøvd å være ærlig, men føler jeg sitter med så mye følelser som jeg ikke kan si til noen, ikke en gang til samboer. Man skal jo være glad i denne perioden, glede seg til barnet kommer. Men så er det slettes ikke sånn.. Kan dette bli bedre etter hvert? Og kan man bli en god mor selv om man har slike tanker i graviditeten?

Anonymkode: 7cd45...b06

[AnonymBruker]

Hei, jeg er også gravid etter IVF og flere år med prøving og vet hvor belastende det kan være. Når man i tillegg får store plager som du har fått er det nok veldig naturlig at du kjenner lite på gode følelser og ikke trives med å være gravid. Jeg er kort på vei, men foreløpig er jeg sjokkert over hvor mye dette påvirker kroppen.

Men jeg syns du skal ta det på alvor og få snakket med profesjonelle. Kanskje har du en depresjon, eller har økt risiko for å få det. Og du og mannen din har det nok tøft etter IVF-prosessen, kanskje dere kan snakke sammen med noen om hvordan ting er nå? 

Anonymkode: a55db...c27

[AnonymBruker]

Skal man glede seg og være så glad i denne perioden? Må man det? Eller er det de vi hører mest om, som elsker alt rundt graviditet og baby? Dere har valgt å få et barn, og jeg er sikker på at grunnene for det ikke har endret seg. Et veldig godt råd jeg fikk: Du trenger ikke være glad for å være gravid eller glede deg så mye for at man får barn. Det har ingenting med hvor ønsket barnet er eller hvor glad du blir i det  Kroppen - og hodet vårt - går gjennom enorme forandringer, det er mye hormoner og det er mye smerter og vondt. Jeg gledet meg til alt var ferdig, så enkelt, og klarte ikke fokusere på at det kom baby - det var absurd og surrealistisk. Jeg var heller ikke noe særlig begeistret for hverken graviditet eller babyprat, så jeg pleide endre tema når noen kom inn på det. Jeg trodde også jeg skulle drepe legen på siste del av fødselen når det kom «Nå skal du snart bli mamma». Jeg gav f… i det, jeg skulle bli FERDIG. Likevel ble jeg veldig glad når babyen kom  og den var der foran meg, plutselig et menneske. Før det var alt bare et konsept og uvirkelig. Uansett, jeg ville anbefalt å snakke med jordmor mer om dette og være ærlig. Si mer enn «jeg syns ikke det er lett å være gravid». Om du syns det er vanskelig, print ut innlegget ditt!

Anonymkode: b46d1...66e

[AnonymBruker]

For å svare på overskriften: veldig forståelig. 

Anonymkode: 2ef7d...232

[AnonymBruker]

Vet du, det der er HELT NORMALT. Jada, det males som en romatisk og rosa tid hvor man svever på skyer og går å stryker på den fine magen sin mens man venter på å møte den lille mageboeren. Men gud bedre jeg hatet å være gravid. Jeg fikk bekkenplager, kunne nesten ikke snu meg i senga uten å gråte av smerte. Jeg var kronisk sliten gjennom hele svangerskapet, alt i drivhuset døde det året fordi det å vanne annenhver dag var for utmattende for meg. Det er lov å ha sånne tanker. Det er ingen regel om at man absolutt må like å gå gravid. For meg var det et nødvendig onde. Men jeg elsker lille jenta mi. Hva man føler for graviditeten har ingenting med hva du vil føle for den lille ❤️ ikke gå å ha dårlig samvittighet for hvordan du har det nå. Det er en unntakstillstand! 

Anonymkode: 5d75d...803

[AnonymBruker]

Takk for oppmuntrende ord. Jeg skal prøve å si litt mer til jordmor på neste kontroll. Godt å høre at det fortsatt går an å bli glad i barnet sitt selv om man er nedfor når man er gravid. 

Anonymkode: 7cd45...b06

[AnonymBruker]

Jeg hatet å gå gravid begge gangene, til tross for at mitt første var helt uten plager. Det føltes ikke magisk og fantastisk ut i det hele tatt, og det er veldig vanskelig å glede seg til noe man umulig kan forestille seg. Når du i tillegg har plager i svangerskapet så er det ikke rart at det føles mørkt ut. 

De følelsene du sitter med, som du ikke tør å si høyt, synes jeg du skal si til jordmor. Tro meg, hun har hørt det før, og det er ingen skam. Jeg satt med ganske mørke følelser i siste svangerskap, og turte ikke å fortelle. Det ble ikke bedre etter fødsel, og jeg sa ingenting før 6-ukers kontrollen. Da var alt så mørkt at jeg var redd for både barnets og mitt liv.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er en depresjon du føler på, for mitt første svangerskap var ikke en dans på roser psykisk, og jeg fikk likevel alle de varme følelsene etter fødsel. Det er også viktig å legge til at selv med fødselsdepresjon så ble jeg glad i barnet mitt etter fødsel, men jeg kjente samtidig et voldsomt sinne ovenfor babyen.

Anonymkode: 134d3...ca3

[AnonymBruker]

Jeg sender deg mange og gode tanker❤️ Jeg er omtrent på samme sted i graviditeten som deg. Min første også. Jeg har en historikk med depresjon, ptsd og utbrenthet. Jeg bestemte meg for å være 100% åpen og ærlig med jordmor om mine bekymringer med tanke på fødselsdepresjon. Jeg sa til henne rett frem at jeg forbereder mannen på at jeg ikke kan bidra til å ivareta vårt barn etter fødsel. Det var veldig lurt å si det til henne, for de har en psykolog på helsestasjonen som man kan snakke med om sånne ting. Helt gratis, og uten ventetid. Jeg synes du skal ta dette opp med jordmor. For din egen skyld, for du trenger hjelp med å sortere tankene.

Jeg er sikker på at om et år sitter du og ser tilbake på denne tiden og tenker at "det ordnet seg jo!" Men det er jo så lett å si. Jeg kjenner igjen følelsen av håpløshet. Men jeg er sikker på at det er sant likevel.

Masse lykke til til! Klem fra meg ❤️

Anonymkode: dc74a...f58

[MariaIsabel]

Jeg synes du skal tørre å dele dette med jordmor, så du kan få riktig oppfølging. ❤️

Høres ut som du har fått en svangerskapsdepresjon, og det øker sjansen for fødselsdepresjon. Greit å ha et samarbeid med fagfolk rundt det før fødsel. ❤️

Ser flere skriver at det er helt normalt, og det overrasker meg litt, for å være ærlig. Jeg hadde det ikke slik med første, til tross for plager og at han var uplanlagt. Er gravid igjen nå med IVF, og er overlykkelig, til tross for mer plager enn sist, og 100 % sykemeldt. Sier ikke det for å være slem, bare vil ikke sugarcoate. Altså, alle gravide føler på at plagene er, vel, plagsomme, men i den grad du beskriver, og det å ikke ville snakke om babyting, og lure på om det var feil, og å grue seg til å bli mamma, så er det mer enn hva jeg vil si er det vanlige. Svangerskapsdepresjon er forsåvidt ganske utbredt, men det er nok det det er.

Prøv også å huske hvorfor dere har gått igjennom denne harde prosessen for å bli gravid! Det er jo ikke uten grunn - det må ha vært et ganske sterkt ønske for å gå igjennom flere år med prøving og IVF. 

Lykke til! ❤️

[AnonymBruker]

En detalj i ditt innlegg, men - du trenger ikke masse utstyr. I starten trenger du bleier, klær, vogn med dyne, seng. Tåteflaske om amming blir vanskelig. Noe mykt å vaske med. Sinksalve.

Resten haster ikke, eller kan skaffes om/når behovet oppstår. 

Anonymkode: f334c...af9

[Becka]

Det er en grunn til at jordmor ofte tar opp det psykiske så vel som det fysiske på kontrollene. Jeg tror det er mer vanlig enn man vil innrømme å føle seg nedfor i svangerskapet. Det er mye press på å skal føle en bestemt måte. 

Har selv hatt en utfordrende svangerskap både psykisk og etterhvert fysisk. Jeg håper ting vil endre seg når den lille kommer. Jeg tror det beste man kan  gjøre er å ikke gi etter for presset. Og ikke tenke så mye, rett og slett. Ta vare på seg selv.  

[Neutral90]

Vil bare gjøre seg oppmerksom på at det er tydelig statistikk på at jo lenger veien har vært/jo mer invasiv (ivf) jo større sjanse for depresjon under graviditet og etter fødsel. Det er ikke din feil, det er en psykisk reaksjon på hva du har måtte mobilisere for å komme dit du er I dag. 

Dps har egne grupper for de som er i faresonen eller allerede er diagnostisert. De er eksperter på akkurat dette. Vurder om du bær henvises :-) 

[AnonymBruker]

Jeg hadde en spontanabort, et som ikke festet seg og en MA i uke 12 før vi lyktes med IVF, og pga aborten tok jeg kontakt med Amathea. Jeg synes det var kjempevanskelig, var hele tiden sikker på at baby skulle dø og klarte ikke å glede meg eller se det for meg. Men jeg hadde samtaler med en fantastisk psykiatrisk sykepleier i Amathea omtrent hver 2. uke på tlf, og det var så hjelpsomt! Det var virkelig fint. Og det satte i gang mange prosesser som gjorde ting mye lettere. 
 

Og som en annen her sa, du trenger ikke mye utstyr! Vi hadde tøybleier og vaskekluter, litt klær, bilsete fordi vi kjører bil, og en vugge i stuen fordi vi har dyr (jeg ville ha en trygg plass å legge baby hvis jeg skulle på do foreks, den kunne jeg også ta med på badet ved dusj). Ellers ammet vi og samsov (egen dyne til baby). Trenger ikke mye greier altså. Jeg synes det mest nyttige var bæretøy, ergobaby embrace og ringslynge. (Vi brukte ikke vogn før ungen var flere mnd gammel, og den brukes helt minimalt, trengs egentlig ikke for vår del enda, barnet er 8 mnd.)

Anonymkode: ffcac...b0d

[AnonymBruker]

Jeg syns dette er foruroligende lesing for å være ærlig. Her kan det være stor fare for alvorlig fødselsdepresjon. Du må være ærlig med jordmor eller lege. 

Anonymkode: b590d...ea6

[AnonymBruker]

Sender deg en stor klem ❤️ 

Ich samme situasjon her, veldig ønsker baby men absolutt haaatet å være gravid og alt det førte med seg. Elsker å se baby på UL da, skjedde ofte siden jeg hadde risikosvangerskap og ble fulgt godt opp. 

Noe som faktisk trøstet meg var da jordmor sa "bare vent...

-Til du kjenner at kroppen din er din igjen. 

-Til du sover (lite og opphugget men) GODT for første gang på 9 mnd. 

-Til du ser hva slags trekk baby har fra deg og pappan

-Til du kan legge deg på magen og strekke ut

-Til kvalmen, bekkenløsningen, hodepinen, følelsen av sement i bena, de opphovnet bena, blodtrykket, hormonene og alt det andre forsvinner. Er som å få ett ullpledd løftet av deg på en varm sommerdag

-Til baby sover på brystkassen din, ikke nødvendigvis for første gang men så det føles naturlig og kjent 

-Til humøret stabiliserer seg 

-Til du ikke lenger er redd 

-Til baby blir "melkefull" og gliser 

-Til du vet hvem baby er, med personlighet og humør 

-Til du kan dusje og kjenne vannet ikke lenger "Fosse" over magen og brystene 

-Til brystene ikke lenger er smertefulle

-Til huden din ikke lenger er oversensitiv 

-Til baby oppdager lys og bevegelse i rommet 

-Og så mye mer. 

Bare vent på alt det som er dritt nå blir erstattet med noe nytt og kjekt. Tungt til tider, absolutt, men så mye mer gøy enn slitsomt". 

Hun skrev det ned til meg og printet ut. Jeg har den lille talen hennes enda, to år senere. Skal ha den klar til neste svangerskap, som jeg begynner å føle meg klar for. Og jeg absolutt hater å være gravid. Ville helst bare legges i koma og bli ferdig med det. 

 

Angående utstyr: butikkene er åpne etter baby kommer også. Man trenger så sykt mye mindre enn man tror, og alle nettbutikker, influensere og lister over ting man "må" ha er 95% tull. 

Det eneste dere virkelig trenger er en pakke bleier, tørr/våt servietter, mme og hvilken som helst flaske om dere skal bruke det, seng+madrass+2 laken, noe å transportere baby i fra sykehuset (vogn, bilstol, skjal..) og typ 5 bodyer i str 60. Babyer kan ha klær i en større størrelse enn de kommer ut som, er bare fornuftig. Alt annet kan kjøpes senere. Og når det kommer til vogn er det hundrevis på markedet, men kjøp en billig en. De er 90% samme greia, men fornyes hvert år med en minimal forbedring som presenteres som ett "must" å ha. 

Anonymkode: c13ae...a22

[AnnBanan]

Jeg er 48 og var gravid i fjor med tvillinger fra en ung donor. Magen min var enorm.  En ting jeg vet med sikkerhet er at jeg gjerne vil være gravid og ung, heller enn gammel og ha det jeg vil. Tid er verdifull, spesielt mens du er ung. Nyt det, for når det først er borte, kommer det aldri tilbake. Kroppen vår vil forringes til slutt uansett, uunngåelig.

[AnonymBruker]

Det er viktig å prate med noen nå, for det blir mye mer endringer når det kommer en baby som snur livet opp ned en del år🍼🍼🍼🍼🍼🍼🍼🍼🍼

Anonymkode: 961cc...2c2

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnnBanan said:

Jeg er 48 og var gravid i fjor med tvillinger fra en ung donor. Magen min var enorm.  En ting jeg vet med sikkerhet er at jeg gjerne vil være gravid og ung, heller enn gammel og ha det jeg vil. Tid er verdifull, spesielt mens du er ung. Nyt det, for når det først er borte, kommer det aldri tilbake. Kroppen vår vil forringes til slutt uansett, uunngåelig.

Nyt det er jo det verste tipset man gir til kommende mødre og mødre. Som om ikke det gir dårlig samvittighet. 

Anonymkode: b46d1...66e

[Becka]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Nyt det er jo det verste tipset man gir til kommende mødre og mødre. Som om ikke det gir dårlig samvittighet. 

Anonymkode: b46d1...66e

"Nyt det, slapp av og gled deg. Dette har du valgt "

Er ting jeg fikk høre tidlig, så fort det kom en liten klage fra meg. Så klart, det gjør ikke presset noe mindre for å ikke " føle riktig". 

Legg bort press og tanker om hva som er rett, og ta en dag av gangen. Vær ærlig med jordmor. 

[AnonymBruker]

AnnBanan skrev (17 timer siden):

Jeg er 48 og var gravid i fjor med tvillinger fra en ung donor. Magen min var enorm.  En ting jeg vet med sikkerhet er at jeg gjerne vil være gravid og ung, heller enn gammel og ha det jeg vil. Tid er verdifull, spesielt mens du er ung. Nyt det, for når det først er borte, kommer det aldri tilbake. Kroppen vår vil forringes til slutt uansett, uunngåelig.

Folk sa også «nyt det» til meg, for «bare vent» snart ville jeg ikke få sove mer, «bare vent» for nå får du ikke dusje i fred på flere år. Spy. 

Anonymkode: 5d75d...803