Mister tilhørigheten

[AnonymBruker]

Nivået mitt av samfunnsengasjement har blitt kritisk lavt. Kjenner meg ikke igjen i samgunnet, føler at livet jeg ønsker meg ikke er oppnåelig, føler meg ikke likestilt, misliker kulturen og har egenlig mest lyst til å bare sove. 

Har aldri hatt et spesielt godt liv, mistet evnen til å stole på andre ganske tidlig og har ikke hatt noen nære relasjoner siden jeg var rundt 12. Har jo naturligvis hatt et ønske om å ha det, men jeg tror jeg har mistet evnen. Tiden på ungdomskolen gav meg avsmak på skole og endte opp med å ikke gå på vidergående. 

Jeg har i det minste klart å holde meg selv i arbeid, jeg har jobbet mye, siden jeg var 17, og det gjør jeg ennå, men kjenner at jeg mister motivasjonen.

Hadde en mye bedre betalt jobb før, dette var en hard jobb som har satt sitt preg fysisk og psykisk, tok utrolig mye av tiden min, men det betalte regningene. Bedriften gikk under ved covid-19, som jeg så på som nesten positivt idet livet mitt var definert av dette arbeidet og jeg hadde gjort svært lite som voksen utenom å arbeide der.

Gikk inn i en lavere betalt jobb siden den tid, som gikk fint, siden jeg hadde litt penger oppspart, og jeg ville selvrealisere. Jeg begynte på stien mot høyere utdanning, en svært kostbar og tidkrevende prosess i hvilken jeg fikk veldig lite hjelp fra det offentlige, til tross for at jeg aldri tok vgs. opplevde snarere å få tiden min og samtidig pengene mine kastet bort til de grader, og er 3 år eldre og flere hundre tusen fattigere enn når jeg først tok kontakt. Denne motviljen og villedningen fra det offentlige har vært knusende. Jeg var faktisk naiv nok til å tro at det offentlige her i landet var ute etter å hjelpe meg med å nå mine mål og drømmer, eller i det minste peke meg i den retning jeg må gå for å nå dem, men det motsatte har vært erfaringen min. Det virker mest som om de vil sluse meg tilbake til industrien. 

Tar nå fagene som privatist som ruinerer meg fullstendig økonomisk, Og spiser opp de små lønningene jeg får. 

Imidlerid har jeg prøvd å få tak i antideppressiva. Har vært på DPS og de har skrevet referat til legen som jeg venter pp tide hos. Håper ting blir litt bedre da. Men selv antideppressiva endrer ikke på det fundamentale problemet.

Jeg har aldri hatt kjæreste. Ikke en gang i nærheten. Har prøvd meg litt på nettdating, men det gjør meg bare mer deprimert. Hver gang jeg legger noen til som etter et par meldinger begynner å be meg om penger, et utromig hyppig fenomen, er som en kniv i siden. En gang klarte jeg faktisk å bli overtalt til å sende over 300kr til ei. Er faktisk å foretrekke de gangene en får snakke med en bått.

Å søke partner som mann i 2023 er en ydmykende, dehumaniserende og demoraliserende prosess. Mån står i møte med avvisning så ofte at man blir direkte kynisk. Man må degradere seg selv til atferd som får en til å føle seg motbydelig.  Å ta kontakt med kvinner i det virelige liv, har blitt en juridisk gråsone, som jeg ikke har nerver til. Har opplevd å bli fotografert når jeg bare sitter for meg selv på bussen, å ta risikoen av å bli hengt ut som en slibrig og pågående trakkasør, er ikke noe jeg er villig til å en gang ta sjansen på. 

En karakter ved navn Jud i musikalen Oklahoma, klarer å eksemplifisere problemstillingen ganske godt. 

Det er ingen tvil om hvilket kjønn som har overtaket på denne arenaen, og joda, det er sant det, jeg har egentlig ingenting jeg skulle sagt, ingen har krav på andre mennesker, men alikevel. Jeg merker det at det tærer på motivasjonen, det at kjønnene er såpass sosialt ulike, det at det finnes enkelte menn som har tusenvis av sexpartnere, samtidig som jeg nærmer meg tretti uten noe å snakke om.

Dette i kombinasjon med at samtlige jeg har vært i kontakt med i det offentlige har vært kvinner og den dårlige behandlingen jeg har fått der, viten om at en kvinne i gjennomsnitt koster skattebetalerene 5 ganger mer i løpet av livet enn en mann, får meg til å stille spørsmålet, hvorfor arbeider jeg i det hele tatt? Bare for meg? Å skaffe meg en familie føles helt urealistisk, med nåtidens kvinner og alt en må ha og tilby dem, og det må jeg bare slå meg til ro med. Så hva jobber jeg for? Felleskapet? 

Tidligere har... patriotisme, nasjonalisme vært det som motiverer meg, det at jeg er en nordmann, som bistår andre nordmenn med mitt arbeid, vært en slags drivkraft, men definisjonen av nordmann er i dag ganske altomfangende, hvem som helst kan være norsk. Norge er ikke mitt etniske hjemland, hvem som helst kan bo her, dette er ingen fellestrekk eller tilhørighet her, det finnes ingen folkeslag, dette er et tilfeldig landeområde forvaltet av en gruppe mennesker som forvalter meg som en ressurs idet de høster halvparten av mitt produktive utbytte og redistribuerer dem slik de ser egnet. 

Hva er det som binder norge sammen? Verdiene. Dette med demokrati, likestilling og toleranse.

Men mine politiske synspunkt er ikke velkomne. Det drøftes om de som deler mine synspunkt en gang har krav på ytringsfrihet. Det kom nylig ut at lederen i alliansen her i landet blir straffeforfulgt for ytringer.

Jeg føler meg ikke likestilt, dvs representert i hverken det offentlige eller regjeringen, og jeg føler meg i hvert fall ikke tolerert - skriver dette like etter en to måneder lang utestengelse fra kvinneguiden.

Jeg har altså dermed mistet tilhørigheten. Kvinnesynet mitt er i fritt fall, troen min på samfunnet har sluknet, og jeg sliter med å finne en grunn til å stå opp lenger. 

Så hva er løsningen, kjære kg? for det er ikke bærekraftig i lengden, dette her.  Jobbe med meg selv? Gå i terapi? Legge fra meg alle de usmaklige synspunktene mine, som om de er frivillige? Melde meg på singelturer med DNT? Gå på bar? Jeg har ikke en gang råd til å feire jul i år. 

Hvordan får jeg tilbake livsgnisten og føle meg som en fullverdig del av det norske samfunn? 

Anonymkode: 12f2f...62e

[AnonymBruker]

Hjelpes for ei sutresmørje! Du har ansvar for ditt eget liv. 

Anonymkode: 6aa10...38a

[AnonymBruker]

Okei gutt, hva slags liv vil du ha og hvorfor mener du at du ikke kan oppnå det? 

Anonymkode: 8ecd6...590

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Okei gutt, hva slags liv vil du ha og hvorfor mener du at du ikke kan oppnå det? 

Anonymkode: 8ecd6...590

Jeg vil ha et sosialt liv.

Anonymkode: 12f2f...62e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Hjelpes for ei sutresmørje! Du har ansvar for ditt eget liv. 

Anonymkode: 6aa10...38a

Jeg tar og har alltid tatt ansvar for eget liv.

Jo mer jeg prøver å bli en del av det jo lenger ut faller jeg. Som sagt har å studere vært målet mitt ganske lenge, fordi jeg har et behov for å ha samtaler og diskusjener og bygge relasjoner og forhold. Jeg sitter nå dag ut og dag inn for meg selv og leser på disse fagene jeg trenger for å begynne å studere. Dette var det motsatte av det jeg ville når jeg begynte å prøve, det er grunnen til at jeg gikk bort fra industrien, men jeg hadde det bedre sosialt i industrien sammen med utenlandsarbeiderene, jeg er nå mer isolert enn noen gang. Har sluttet å gå på trening og til terapeut, simpelthen fordi jeg ikke har råd, noe jeg heller ikke har til andre sosiale aktiviteter.

Og selv om jeg klarer å komme meg igjennom til neste høst og begynne på et studium, er det jo slett ingen garanti for at det sosiale faller på plass, det har jo aldri det før. Samtidig blir jeg bare eldre og fattigere. Føler meg så til de grader demotivert, atomisert og motløs.

Jeg lagde denne tråden fordi jeg trenger råd om hvordan jeg kan begynne å føle meg som en del av samfunnet igjen, ikke for oppfordringer til å bli mer selvstendig. selvstendigheten tar livet av meg. 

Anonymkode: 12f2f...62e

[AnonymBruker]

Så leit å høre om opplevelsene dine!

Jeg tror først og fremst du har misforstått det offentlige. Det er ikke statens eller kommunens oppgave at du eller jeg får oppfylt våre mål og drømmer om selvrealisering og utdanning. Det offentlig kan bistå med råd og penger dersom du er svært trengende eller arbeidsufør. Det er ikke Make A Wish Foundation.

I Norge er de fleste utdanninger gratis. Jeg skulle gjerne ha tatt en utdanning på BI som jeg ønsket, men hadde ikke råd. Endte med en grad fra et offentlig universitet, som er minst like god som det private. Og gratis, attpåtil. Hadde dårlige karakterer på videregående, så måtte ta en utdanning "alle" kom inn på. Men det gikk helt fint. Tok noen år å få relevant jobb, men skjedde til slutt.

Verken kvinner eller menn har "overtaket" i dating. Det er kanskje lettere for kvinner å skaffe dates og sex, men det er også mye farligere og mye større risiko involvert. Samtidig skjønner jeg godt at dating føles håpløst når du har så lav selvfølelse. 

I Norge har vi ytringsfrihet. Også du, uavhengig om du stemmer Alliansen eller MDG. Men ytringsfrihet vil også ha grenser. Det er ikke lov å true andre eller komme med hatefulle ytringer. Men du står helt fritt til å mene at innvandring er en uting, at kvinner har fått for mye makt og at du ikke tror på klimakrisa. Ingenting er kriminelt med disse meningene. Men med ytringsfrihet må du tåle å bli motsagt. Meningene dine er åpenbart litt mer ytterliggående enn det som er normalt, men det er på ingen måte ulovlig. 

Du har sikkert forsøkt litt av hvert for å forbedre situasjonen din, og jeg skjønner at du har det vanskelig. Kanskje du kan forsøke å bli medlem i et politisk parti du er enig med? Det fins flere partier for ytre høyre enn kun Alliansen, dersom du ikke vil dit. Der kan du møte likesinnede folk. Men som jeg sa tidligere, meningene dine er utenfor normalen, og du vil dermed møte mer motstand enn noen som f.eks stemmer AP eller Høyre. Slik er livet. 

Du kan forsøke å ta litt bedre bilder til Tinder. Jeg vet ikke hva slags bilder du har nå, men det er absolutt viktig å ha bilder av høy kvalitet. Du behøver ikke å være pen å se på, så lenge du har lagt innsats og tid i profilen din. Vis at du tør å investere i deg selv. 

Dersom utdanning føles for fjernt, ta fagskoleutdanning eller kurs. Da kan du få ettertraktet kompetanse på 6mnd-1 år. 

Jeg vet dette ble et langt innlegg, men håper tipsene er til hjelp. Det hadde sikkert lønt seg med noen timer hos psykolog også, for jeg unner deg absolutt bedre selvfølelse, selv om jeg er uenig med deg.

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 054d1...81c