vanskelig å finne engasjerende vennskap

[AnonymBruker]

Hei!

Føler for tiden at det er veldig vanskelig ¨å finne inkluderende, engasjerende og initsiativtakende venninner-Som er villige til å følge opp. Vet ikke om det er flere som kjenner seg igjen?

Noen som fant ut av noen gode tips innspill og mulighter for å løse opp i dette? For min del, har dette resultert i at jeg har åttet kutte vennskap, fordi jegh ar følt mine grenser og behov ikke har vært viktige. At jeg gjerne har fått "hurrarop" og god stemnoing,hvis jeg foreslår noe- Men skjeldent at jeg har blitt møtt med noe annet enn at det ble med ideen, tanken og skepsis og lite vilje til å realisere forslagene.

Dette har begynt å gå løs på selvtillitten min. Da jeg snakker jeg om grenser. I formening av at jeg føler jeg ikke har noen som viser at jeg er viktig i livene deres, og at de setter pris på meg.

Jeg mener jeg at jeg har fått erfaringer med at jeg har foreslått mye, bydd på opplevelser, hendelser og engasjement. Spurt om hvordan ditt og datt har gått, og vist interesse- Kun for å merke at de egnetlig har andre relasjoner de pleier,som kommer i veien. Og at dette i sin tur, har vist hvor jeg har de, og at jeg føler meg dum, som ikke har satt ned foten tidliger, og "krevd" at vi finner ut av "hvor vi står" slik at jeg hadde sluppet å bli overrasket med hvor lite inkludert jeg opprinnelig har vært. Jeg er ikke interessert i å dikskutere om dette er en realitet eller opplevd, for kverrulanter- Dette handler om at jeg trenger andre typer venninner-Som ønsker å være like engasjert, og følge opp, som jeg gjør. Det handler for meg om, at vennskap som prioriteres og går to veier, er blitt veldig hauset opp, samtdidig aldri så vanskelig å finne som nå.

Aner ikke hvorfor, men jeg har ikke vært med i en jgeng-Aldri fått det til. Andre jeg ser, som er like glad i å leve med "puls" som meg, opplever jeg kun gjennom fremmede på sosiale medier,hvor jeg silker ettter venninner som følger hverandre opp. Ser de skrive hyggelige meldinger til hverandre om hvor mye de stter pris på opplevelser, minner,ferier og inntrykk sammen-takker for turen og gleder seg allerede til neste. Disse virker som luftspeiling og fantasi for min del.

Jeg har enda igjen å oppleve at sånne typer" finnes. Det er vondt å innrømme,fordi jeg føler ofte at jeg ikke får noe igjen for hva jeg legger ut.At venninner får tilbud og interesse fra meg, men at jeg opplever at jeg ikke inkuderes på samme måte tilbake. Og dette er min måte å sette ord på ensohenen på- Det virker ikke som at de få ejg har i kretsen min ønsker å forstå. Handler ikke om forskjellige steder i livet, men handler om hvor viktig det sosiale er for deg, personlig mener jeg. Og her treffer jeg ikke riktig type for meg,virker det som.

Jeg opplever derfor at jeg ikke får mine behov møtt. Hvor det eneste mine venninner er interessert i, er knapt en kaffekopp på kjøpesenteret en lørdag. GJerne med Olga på 70 år, med ørene på stilk ved bordet ved siden av. (!) Noe jeg synes det er skjenerende at de ikke tenker over, men foreslår likesågodt dette stedet neste gang også... ...

Og derfor synes jeg ikke det verken er gøy eller verdt det. Også fordi vi ikke har sett hverandre på lenge, og det ikke er naturlig å fortelle en jeg ikke har snakket med på mange uker, om hvordan noe i livet er eller "forholder seg".

Aner ikke hva jeg skal gjøre, siden opplevelsen min, er at alle er opptatte med sitt. Jeg har ikke råd til eå starte en ny hobby, og deter tiden som ikke strekker til,hører jeg-Så jeg har ikke tro på at jenter med en hobby, skulle ha mer tid-Eller derhvor formålet er å få vennskap, og selv der butter-Så blir det heller viljen og engasjementet. Jeg ønsker hovedsakelig å møtes over opplevleser inntrykk og en genuin interesse for å ferie hverandre, og heie hverandre frem og være en som følger opp og følger med. Men dette virker til å være såpass langt unna, at jeg opplever at alle andre kommer først. Eller at jeg ser, men ikke blir sett,som oftest. Vet ikke om det er noe de merker seg, men ejg er vel bare ikke nærme nok heller, til å spørre-Igjen-Alle har nok med sitt

Jeg aner ikke hva jeg gjør, som  ikke får fulgt opp min hverdag, bare føler meg ensom. At spessielt de som er i en gjeng, virker til å ha tid til hverandre i hverdagen,gjennom flere år-Og arrangerer tradisjoner tilogmed(!) Hvor de møtes og har hyggelige sosiale eventer og spontane turer, helger og generelt stiller opp for hverandre.

Savner å ha venninner som visker interesesse og byr meg med på noe. Hver gang jeg gir uttrykk,inviterer selv eller spør om å sparre for hvorfor vennskap og relasjoner ender slik det gjør,så opplever jeg at det tolkes som at jeg bruker venninnen som en søppelbøtte. OG da er det jo vanskelig å snakke om noe som treffer deg i livet generelt føler jeg..

Nå blir det en ond sirkel, hvor man aldri har tid,mulighet eller ønske-Og likevel skal være venner,så ser ikke jeg hvordan man skal klare å opprettholde, jeg synes rett og slett det ikke er noe vits. Hvis man ikke har tid til å følge opp en hverdag, og ikke har tid til noe annet enn skjeldent møte-Så har du også mistet ut av hva vennksap inneholder, tenker jeg. Det er jo opplevelser,minner,turer, inntrykk og erfaringer opplevd,sammen.

Noen andre som har erfaringer til hvordan å få tak i en inkluderende gjeng som er interesserti å følge opp hverdagen? Jeg  opplever at jeg blir stilt i andre rekke, fordi jeg ikke kjenner noen godt nok, og inviterer jeg-Maser jeg visst..Mens andre ler seg ihvjel på høyfjellet år etter år, med "kona" og "bestejentene"venninnejgnengen) med "kjøret"(ironi på et høyt gir på sosialt liv) på sosiale medier og snap..

Jeg vil heller ha venninner som ler sammen med meg, av sånne ting ,enn venninner som ler av meg. For da gjør vi ihvertfall noe, og egnetlig har det faktisk gøy-Så jeg føler meg malplassert og parkert i livet jeg er i nå-Plassert på feil hylle med feil mennesker..

Men havner igjen i en loop, hvor de som allerede er av typen,som finner hverandre i slike gjenger-Har nok med sitt-Og inviterer ikke inn på samme måte. Har tilogmed vært såpassærlig og sagt jeg er uten planer nyttårsaften, og fått til svar at "det blir litt rart om du er med. For er med gjengen".. ... ..

Anonymkode: d8554...790

[AnonymBruker]

Har du vurdert om du kan ha autisme/Asperger?

For du det ut til å slite noe veldig med å forstå sosiale relasjoner mellom mennesker. Jeg hører du kan en hel del i teorien, men du får det ikke til i praksis.

Dette sier jeg i aller beste mening - jeg ville vurdert å tatt en prat med fastlegen om dette, og hvordan du strever med relasjoner til andre.

Og slutt å kutt ut mennesker fra livet ditt, kun fordi de ikke oppfyller en forestilling og idyllisk bilde av hvordan vennskap skal være.

Vennskap finnes i mange ulike former. Mine aller beste venninner, som jeg stoler 100 % på, har ikke møttes fysisk på flere år nå. Ikke legger vi ut bilder og kliss i sosiale medier heller.

Det meste av det du ser i sosiale medier er posering og nettverksbygging. Ikke nødvendigvis gode, solide relasjoner. Du ser folk sleike hverandre oppetter ryggen, og misforstår det som gode vennskap.

Vil du ha en solid vennegjeng så tar det først og fremst lang tid. Lang, lang tid. En må bygge veien fra bekjente, til omgangsvenner, gode venner og kanskje til sist solide sterke vennskap for livet.

Du kan i liten grad pushe dette fram, ved å foreslå all verdens aktiviteter, innbydelser og arrangement. Vanligvis pusher en heller folk fra seg slik - som du merker.

Noen faser har en mindre kontakt, og det er naturlig. Om en er student, er småbarnsmor eller andre ting som tar mye tid og som krever at en må forholde seg til andre mennesker og venner i tillegg. Det betyr jo ikke at de bryr seg mindre om deg, men i mange perioder i livet er det ikke mulig å treffe gode venner særlig ofte. Sånn er det bare.

Er du blitt voksen? Da er det de færreste som lever et ungdomsliv. Den kaffekoppen på et kjøpesenter kan være et godt møtepunkt og investering i relasjonen.

 

Anonymkode: 2200e...a60

[AnonymBruker]

Og slutt å kutte mennesker ut av livet ditt!

Bygg heller enda større nettverk. Gi menneskene i livet ditt rom.

 

Anonymkode: 2200e...a60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har du vurdert om du kan ha autisme/Asperger?

For du det ut til å slite noe veldig med å forstå sosiale relasjoner mellom mennesker. Jeg hører du kan en hel del i teorien, men du får det ikke til i praksis.

Dette sier jeg i aller beste mening - jeg ville vurdert å tatt en prat med fastlegen om dette, og hvordan du strever med relasjoner til andre.

Og slutt å kutt ut mennesker fra livet ditt, kun fordi de ikke oppfyller en forestilling og idyllisk bilde av hvordan vennskap skal være.

Vennskap finnes i mange ulike former. Mine aller beste venninner, som jeg stoler 100 % på, har ikke møttes fysisk på flere år nå. Ikke legger vi ut bilder og kliss i sosiale medier heller.

Det meste av det du ser i sosiale medier er posering og nettverksbygging. Ikke nødvendigvis gode, solide relasjoner. Du ser folk sleike hverandre oppetter ryggen, og misforstår det som gode vennskap.

Vil du ha en solid vennegjeng så tar det først og fremst lang tid. Lang, lang tid. En må bygge veien fra bekjente, til omgangsvenner, gode venner og kanskje til sist solide sterke vennskap for livet.

Du kan i liten grad pushe dette fram, ved å foreslå all verdens aktiviteter, innbydelser og arrangement. Vanligvis pusher en heller folk fra seg slik - som du merker.

Noen faser har en mindre kontakt, og det er naturlig. Om en er student, er småbarnsmor eller andre ting som tar mye tid og som krever at en må forholde seg til andre mennesker og venner i tillegg. Det betyr jo ikke at de bryr seg mindre om deg, men i mange perioder i livet er det ikke mulig å treffe gode venner særlig ofte. Sånn er det bare.

Er du blitt voksen? Da er det de færreste som lever et ungdomsliv. Den kaffekoppen på et kjøpesenter kan være et godt møtepunkt og investering i relasjonen.

 

Anonymkode: 2200e...a60

Synes virkelig at du kak fortelle og definere hva et godt vennskap er? Ikke bare for meg,men for alle??

Virker som du mener at du har forstått hva det går ut på- Og du kak ikke fortelle meg hva et vennskap er,som du selv sier.

Synes forøvrig det er fornærmende og litt blindt av deg, å spørre om autisme?? Aner ikke hva du egger i fremgangsmåten på hvordan du snakker,men dette Synes jeg er veldig spesielt å foreslå,av flere grunner....

Høres ut som du tenker og mener, at for DEG er dette bra,og nok-men du gir ikke akkurat et nyansert og fleksibelt, åpent og distansert perspeltiv-Hvor jeg kam øegge frem hva som er viktig for meg,og mitt-og virker ganske uinteressert i hva jeg trenger,og hvordan jeg fungerer og hvordan det kan løses for meg.

Takk,men ellers takk for tipsene dine😌

Anonymkode: d8554...790

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Og slutt å kutte mennesker ut av livet ditt!

Bygg heller enda større nettverk. Gi menneskene i livet ditt rom.

 

Anonymkode: 2200e...a60

Mange av de jeg kjenner i livet har fått rom- det er snakk om dårlig kommunikasjon- og akk min ene venninne, som ikke svarer på meldonger eller ringer-slik at det går ann å snakke sammen-synes jeg er 14is oppførsel:)

Anonymkode: d8554...790

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Noen som fant ut av noen gode tips innspill og mulighter for å løse opp i dette? For min del, har dette resultert i at jeg har åttet kutte vennskap, fordi jegh ar følt mine grenser og behov ikke har vært viktige. At jeg gjerne har fått "hurrarop" og god stemnoing,hvis jeg foreslår noe- Men skjeldent at jeg har blitt møtt med noe annet enn at det ble med ideen, tanken og skepsis og lite vilje til å realisere forslagene.

Dette har begynt å gå løs på selvtillitten min. Da jeg snakker jeg om grenser. I formening av at jeg føler jeg ikke har noen som viser at jeg er viktig i livene deres, og at de setter pris på meg

Det er jo vondt å lese om det du skriver da du er åpenbart ensom og du føler deg uttafor. Du savner en gjeng som skal fylle tomrommet og lage glede og latter i livet ditt. Men du er antageligvis minst 40, basert på skrivestilen. Det stemmer vel? 

Jeg lurer på hvordan du har det til daglig når du er alene jeg. Har du det fint i eget selskap, eller har du det best når noen andre også er der sammen med deg? 

Jeg tror at noe av det viktigste vi lærer i livet er å ha det fint alene. Vi er tross alt her i livet som en person og vi har alltid oss selv, men ikke alltid en annen. Og så tenker jeg også at når man har det bra i eget selskap og finner glede i hverdagen som enslig, så blir man litt "lettere" i selskap med andre også. Jeg har en veninne som virkelig sliter i eget selskap og alene sammen med barnet sitt, og må ha med noen andre for at de skal ha det fint. Ingen er perfekt men man må kunne greie å ha det bra alene, mener jeg. Om du er avhengig av andre for å kjenne på glede, så merker andre det, og ingen vil ha et så stort ansvar for å være kilden til glede for en annen voksen person. Det blir som å være forelder omtrent. 

Anonymkode: 3180b...6b7

[AnonymBruker]

Mange voksne er også slitne pga barn og jobber gjerne fulltid. Det gjør jeg, er selv 40 og det deiligste jeg vet er å dra på kino, alene, eller bare male, alene. Og npr det gjelder venner, så ha jeg noen få, men bruker bare tid på de som jeg merker jeg har nok til felles med, eller som gjør at jeg føler meg sett og som er nyskjerrig på meg og mitt barn. Jeg har ikke tid til folk som bare tenker på seg selv og hva De vil ha fra vårt vennskap. 

Anonymkode: 3180b...6b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Mange av de jeg kjenner i livet har fått rom- det er snakk om dårlig kommunikasjon- og akk min ene venninne, som ikke svarer på meldonger eller ringer-slik at det går ann å snakke sammen-synes jeg er 14is oppførsel:)

Anonymkode: d8554...790

Vel, dette er greia.. når du tenker at hun er barnslig fordi hun ikke svarer deg, så kan det jo være akkurat derfor dere ikke har så mye kontakt. Vi merker veldig lett når noen egentlig ikke liker oss. Det du tenker om henne gjennomsyrer det du sier, spør om, og det du ikke sier, også. Ingen greier å skjule sin intensjon fullstendig. Det er sånn man merker veldig lett. 😅

Anonymkode: 3180b...6b7

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det høres ut som om du helt greier å sette deg inn i dine (tidligere) venninners sinn og  deres liv, men at du tolker i vilden sky ut fra deg selv. På denne måten vil du fortsette å skyve folk fra deg, fremfor til deg. Bry deg mer om dem, de lever ikke for å fylle dine ønsker og behov. Først da vil du oppleve meningsfulle vennskap. 

Anonymkode: b22e7...f1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Synes virkelig at du kak fortelle og definere hva et godt vennskap er? Ikke bare for meg,men for alle??

Virker som du mener at du har forstått hva det går ut på- Og du kak ikke fortelle meg hva et vennskap er,som du selv sier.

Synes forøvrig det er fornærmende og litt blindt av deg, å spørre om autisme?? Aner ikke hva du egger i fremgangsmåten på hvordan du snakker,men dette Synes jeg er veldig spesielt å foreslå,av flere grunner....

Høres ut som du tenker og mener, at for DEG er dette bra,og nok-men du gir ikke akkurat et nyansert og fleksibelt, åpent og distansert perspeltiv-Hvor jeg kam øegge frem hva som er viktig for meg,og mitt-og virker ganske uinteressert i hva jeg trenger,og hvordan jeg fungerer og hvordan det kan løses for meg.

Takk,men ellers takk for tipsene dine😌

Anonymkode: d8554...790

 

Hm, du får åpenbart ikke med deg hva som sies av andre.

Du henger deg opp i den konkrete handlingen - kaffe og kake - uten å klare å se hvordan møter sim dette kan være en del av et viktig lim i å bygge en sosial relasjon over tid.

Det viktige er ikke hva en gjør, men at en møtes og ikke minst snakker sammen.

Du virker veldig opphengt i de ytre faktorene.

Og ja, noen blir fornærmet om en foreslår at en kan være på autismespekteret, derfor er det vanlig å være litt forsiktig med hvordan en sier det.

Kunne sagt mer, men tror jeg stopper der. For jeg tror du oppriktig trenger hjelp til å lære deg hvordan sosiale relasjoner mellom mennesker fungerer, og det er ikke nok å skrive her for å kunne hjelpe deg videre.

Ønsker deg alt godt ❤️

 

Anonymkode: 2200e...a60

[Myztical]

Kjenner meg igjen i det med å føle at man er den som gir mye av seg i et vennskap. Genuint viser interesse, tar initiativ og virkelig er en god venninne, men at man man er mindre viktig tilbake. Det sårer en når en oppdager at den andre ikke føler det samme som en. Er selv den som liker gi/ta vennskap. Utadvendt, morsom og usjenert. Vært flink til å bli kjent med andre, men ikke møtt noen som vil ha hverdagsvennskapet. Selve vennskapet der man prater og setter pris på hverandre. Det gir meg ikke lenger glede å driver aktiviteter med noen, når målet er aktivitetsvenn og ikke nært vennskap. Forskjellen ligger i at en aktivitetsvenn "forsvinner" fra livet når aktivitet opphører.

Send gjerne PM.