Foreldrene til samboer vil at vi slår opp

[AnonymBruker]

Vi er tidlig i 40-årene og vært sammen i rundt 10 år (og litt av og på i tillegg til de 10 årene).

vi har to barn, vi er begge i jobb, har hus og hytte og krangler av og på som alle tenker jeg. Så relativt vanlig par. Samboeren min sine foreldre har ikke vært så involverte, mens mine har mer. Mine foreldre har tatt med seg ungene på småturer og hyttetur. Hans foreldre er sikkert hyggelige men veldig konservative og stive, derfor fravær. Men nå vil de ta litt over barnebarn og bli besteforeldre, men de liker ikke meg. Alt av treff skal være på dems premisser og de har begge vært tydelige på at jeg ikke passer inn i deres familie, stil, planer. Kommentarer som «blir lettere å se barna når du ikke er her» «slitsomt med deg rundt» osv sagt på sånn smilende nedlatende måte. Samboeren har vært litt sånn at de ikke mener det så sterkt og at jeg innbiller meg ting, men når jeg ikke er tilstede merker jeg på sambo at ting har blitt sagt mer direkte. Han sier ikke hva men er bare sur og vil ikke snakke.

Samboer er på min side tenker og føler jeg men det sliter jo på ham for det er jo foreldrene. Og dette går jo utover forholdet vårt og smerter jo mine foreldre også. Barna er skjermet så langt det går, men de merker jo stemning de også.

Har noen andre vært i lignende situasjoner og har tanker for et stressa hode?

Anonymkode: f5426...5d8

[AnonymBruker]

I overskriften skriver du at foreldrene hans ønsker at dere slår opp, har de sagt det? Eller er det noe du tror? 
når de tar kontakt og vil passa barnebarna på sin måte, kan du si det ikke passer fordi de skal ha tid med mormor f eks. 

Anonymkode: 07b82...34a

[AnonymBruker]

Problemet her er din samboer som ikke forsvarer deg og ikke ber familien sin om å holde kjeft. 

Jeg var i en lignende situasjon med eksen og søstrene hans. De klarte å skille oss. De prøvde akkurat det samme med ei han datet før meg. Ingen er bra nok for han, mener de. 

Han er fortsatt singel. 

Anonymkode: 08eab...22d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

«blir lettere å se barna når du ikke er her» «slitsomt med deg rundt»

jøss!! 

.. kan det være at barna er for mye fokusert på deg, og at det derfor er "mindre slitsomt" for dem å ha barna der alene, uten at du "legger det opp i ting"? (bare gjetter - vet jo ikke om du gjør det) 

Anonymkode: ed49d...bd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

I overskriften skriver du at foreldrene hans ønsker at dere slår opp, har de sagt det? Eller er det noe du tror? 
når de tar kontakt og vil passa barnebarna på sin måte, kan du si det ikke passer fordi de skal ha tid med mormor f eks. 

Anonymkode: 07b82...34a

Jeg får følelsen av det og den forsterkes når sambo er kortere og surere for tiden etter å ha snakket med dem. Eksempel på invitasjon er (selv om sjelden) «vil du ta med barna og spise middag i kveld». Ikke dere, men du.

Og kroppsspråk er litt anstrengt og typen «kommer du også ja»… Ehm ja, det er 17.mai lissom og barna mine går i tog. 
 

Sambo er enig på et vis, men liker ikke innrømme det og innse det kanskje. Og det blir jo dårlig stemning med oss også når jeg tar det opp selvfølgelig.

Anonymkode: f5426...5d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Problemet her er din samboer som ikke forsvarer deg og ikke ber familien sin om å holde kjeft. 

Jeg var i en lignende situasjon med eksen og søstrene hans. De klarte å skille oss. De prøvde akkurat det samme med ei han datet før meg. Ingen er bra nok for han, mener de. 

Han er fortsatt singel. 

Anonymkode: 08eab...22d

Føler også på det at forsvaret for meg er litt tafatt… men skjønner det litt rundt at det tross alt er foreldrene og ikke så hyggelig.

Så dumt, håper du er i godt forhold nå da.

Anonymkode: f5426...5d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

jøss!! 

.. kan det være at barna er for mye fokusert på deg, og at det derfor er "mindre slitsomt" for dem å ha barna der alene, uten at du "legger det opp i ting"? (bare gjetter - vet jo ikke om du gjør det) 

Anonymkode: ed49d...bd6

Alt er jo mulig, men tenker ikke ungene er mer på mor enn far. Opplever det ikke rundt mine foreldre.

Anonymkode: f5426...5d8

[AnonymBruker]

Jeg hadde vært veldig direkte. Spør om en prat, spør om de misliker deg og hvorfor. Spør om hva som må til for å komme videre fra det. 

Anonymkode: 337ef...2b6

[AnonymBruker]

Uff, dette hørtes ikke greit ut i det hele tatt! 
Dine svingerforeldre er kanskje vanskelig å gjøre noe med. Men du kan kreve at din man står mer opp for deg. Dersom dere er på lag vil svigerforeldrene dine sin oppførsel plage deg mindre. Da må jo han enten kreve bedre oppførsel fra de eller så får de se barn+mannen din mindre. 
Jeg tror jeg ville tatt kontakt med en parterapeut slik at dere kunne snakket om dette på en litt ordentlig måte uten å krangle.

Anonymkode: 015b4...e26

[fru Alving]

Hvorfor liker ikke svigers deg? kan du spørre samboeren din eller dem? Kan det være noe du ikke helt får med deg, eller er de bare sære..

Jeg synes dette høres ugreit ut. Har mannen din søsken, hvordan opplever de dette?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi er tidlig i 40-årene og vært sammen i rundt 10 år (og litt av og på i tillegg til de 10 årene).

vi har to barn, vi er begge i jobb, har hus og hytte og krangler av og på som alle tenker jeg. Så relativt vanlig par. Samboeren min sine foreldre har ikke vært så involverte, mens mine har mer. Mine foreldre har tatt med seg ungene på småturer og hyttetur. Hans foreldre er sikkert hyggelige men veldig konservative og stive, derfor fravær. Men nå vil de ta litt over barnebarn og bli besteforeldre, men de liker ikke meg. Alt av treff skal være på dems premisser og de har begge vært tydelige på at jeg ikke passer inn i deres familie, stil, planer. Kommentarer som «blir lettere å se barna når du ikke er her» «slitsomt med deg rundt» osv sagt på sånn smilende nedlatende måte. Samboeren har vært litt sånn at de ikke mener det så sterkt og at jeg innbiller meg ting, men når jeg ikke er tilstede merker jeg på sambo at ting har blitt sagt mer direkte. Han sier ikke hva men er bare sur og vil ikke snakke.

Samboer er på min side tenker og føler jeg men det sliter jo på ham for det er jo foreldrene. Og dette går jo utover forholdet vårt og smerter jo mine foreldre også. Barna er skjermet så langt det går, men de merker jo stemning de også.

Har noen andre vært i lignende situasjoner og har tanker for et stressa hode?

Anonymkode: f5426...5d8

 

Er i utgangspunktet konfliktsky, men har lært meg med årene å si fra, og slik ønsker ikke jeg å bli snakket til. Så hadde konfrontert de. Prøv å tenke ut et svar du kan tenke deg å gi, så er du forberedt neste gang. Det er ikke du som starter en konflikt i såfall, du bare svarer opp den konflikten de starter. 

Dette er såpass frekt sagt at jeg hadde minimert kontakten og redusert hvor mye de får se barna om de ikke tar seg sammen. Ikke en påvirkning jeg ønsker på barna mine, er jo mobbeoppførsel. Hadde også vært tydelig på det til mannen. 

Anonymkode: a15b4...3cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg får følelsen av det og den forsterkes når sambo er kortere og surere for tiden etter å ha snakket med dem. Eksempel på invitasjon er (selv om sjelden) «vil du ta med barna og spise middag i kveld». Ikke dere, men du.

Og kroppsspråk er litt anstrengt og typen «kommer du også ja»… Ehm ja, det er 17.mai lissom og barna mine går i tog. 
 

Sambo er enig på et vis, men liker ikke innrømme det og innse det kanskje. Og det blir jo dårlig stemning med oss også når jeg tar det opp selvfølgelig.

Anonymkode: f5426...5d8

Herregud! Hadde rett og slett tatt meg en tur på besøk alene og spurt de direkte om de har noe problem med deg. Minne de på at sønnen deres er voksen og dere er ett par. Dere har barn og er en familie. 
Hvis de skal holde på slik så får de bare holde seg unna hele familien. 
Du må stå opp for deg selv, og ikke Finn deg i å bli behandlet slik. Mannen din bør si nei til invitasjoner der du ikke er invitert. 

 

Anonymkode: 07b82...34a

[AnonymBruker]

Ja jeg har vært i nesten samme situasjon, bare at mine foreldre er problemet. De likte ikke at min kjære kommer fra en annen kultur. Dette medførte at de ikke ble invitert i vårt bryllup da vi giftet oss, og jeg hadde vel et håp om at det skulle markere hvor uakseptabel deres holdninger var, men de skjerpet seg ikke noe særlig. I flere år følte jeg meg mellom barken og veden i all sosial omgang med mine foreldre, og prøvde å bygge bro, men det gikk ikke, var bare forferdelig slitsomt. 

Vendepunktet for meg kom da jeg og min mann holdt på å gå fra hverandre, mye på grunn av hvor vanskelig situasjonen var, men bestemte oss for å satse på hverandre og kjærligheten. Venner og min manns familie var veldig glade for det, mens min far mer eller mindre sa "Du lovet oss at du skulle gå fra ham!"

Nei hvorfor skulle jeg love DEM det? Vi hadde utfordringer, mye på grunn av hvor vanskelig det var for oss begge å takle situasjonen med dem, og vi holdt på å gå fra hverandre på grunn av hvor mye krangel det ble på grunn av at jeg prøvde å ha en relasjon med min familie samtidig som de behandlet min mann dårlig (og da indirekte meg og ungene også), men det utsagnet fikk meg til å innse at jeg hadde gjort veldig feil ved å ikke sette foten kraftig og permanent ned. Jeg gikk 100% inn for mann og barn videre, og mine foreldre fikk beskjed "Vil dere være med så heng på!". Jeg var FERDIG med å prøve å mekle og forstå dem. FERDIG med å akseptere deres oppførsel. Om de overhodet ønsket en relasjon til meg og våre barn måtte oppføre seg ok, ellers hadde de heller ingenting i mitt og barnas liv å gjøre. 

Mitt forhold til min mann har videre vært fantastisk. Mitt forhold til mine foreldre høflig kun så lenge de oppfører seg greit. Jeg vakler ikke lenger. Sitter ikke lenger mellom barken og veden. Prøver ikke å bygge bro. 

Mine foreldre er utrolig sjalu på min svigerfamilie, i forhold til hvilket forhold vi har til dem i forhold til hvilket forhold vi har til min familie. Det har de sørget for selv, så det må de så gjerne føle på. Det er vel fortjent, og livet er blitt så mye bedre når jeg har valgt side absolutt. Min mann over dem, hver gang, alltid. 

De våger ikke si noe lenger, for nå vet de at å ha kontakt med oss overhodet innebærer et krav om å oppføre seg ok mot min mann. Jeg skulle ønske jeg hadde vært like tøff fra starten av. Det hadde spart oss for mye dritt. 

Din samboer bør være klokere og tøffere, for aksepterer han vil dette ikke ta slutt. 

Anonymkode: 90060...8e8

[Juniper]

Jeg misstenker at mannen har sutret og klaget til foreldrene i perioder der det var slutt i starten. Trolig svartmalt TS skikkelig. Og nå har foreldrene et enormt negativt bilde av TS, og han kan ikke og vil ikke innrømme hvorfor. Og han vil ikke fortelle foreldrene at han overdrev og smyrte på.

Det er behov for en dyktig parterapaut! Hvis ikke er dette forholdet dødsdømt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

 

Har noen andre vært i lignende situasjoner og har tanker for et stressa hode?

Anonymkode: f5426...5d8

Jeg har ikke vært i din situasjon, men jeg har vært i samboeren din sin situasjon.

Min far sa rett ut at han ville at jeg skulle gå fra mannen min, og enten bli alenemor, eller bli sammen med en annen han hadde funnet til meg.

(Det var ikke fordi jeg hadde klaget på mannen min, men fordi pappa ikke likte mannen min)

Jeg ga pappa en siste sjanse, og sa rett ut at hvis han ikke kunne oppføre seg ordentlig mot mannen min ville vi aldri besøke ham, og han var ikke velkommen hjem til oss.  Han kunne få hilse på barna hos andre slektninger hvis de var på besøk uten oss.
Han fortsatte å invitere meg og barna på besøk, uten mannen min, og da gjorde han valget veldig enkelt.
Var ikke mannen min velkommen, var ikke jeg det heller.

I årene etterpå fikk han flere sjanser, men nei.

Pappa behøvde ikke like mannen min, men han måtte respektere at dette var mannen jeg elsket, hadde valgt som min livspartner, og at han var far til mine barn.

Så lenge han ikke kunne respektere dette kunne han ikke være en del av vårt liv.

Anonymkode: 00924...617

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Samboeren har vært litt sånn at de ikke mener det så sterkt og at jeg innbiller meg ting, men når jeg ikke er tilstede merker jeg på sambo at ting har blitt sagt mer direkte. Han sier ikke hva men er bare sur og vil ikke snakke.

Anonymkode: f5426...5d8

Gi blaffen i hvor sur han er og forlang en forklaring. 

Anonymkode: 6efc2...876

[AnonymBruker]

Eksmannen min klagde ofte på meg til foreldrene sine når jeg ikke var der. Dette fikk jeg vite av foreldrene hans etter bruddet, hvor de også sa at de hadde bedt han om å skjerpe seg. De har selv oppfostret denne gutten, så de vet at han ikke er enkel å ha med å gjøre. (Det var skilsmisse når han var liten, og to hjem hvor det var alkoholisme i det ene)

Uansett så skal ikke du akseptere slik oppførsel fra svigerforeldrene dine. Uansett hvem som har snakket stygt om deg, så skal alle mennesker behandles med respekt. Fint at de vil ha et bedre forhold med barnebarna, men så lenge dere ikke er skilt, så er du en del av pakka. Mannen din skal ikke måtte kutte kontakten med foreldrene, men han SKAL snakke opp partneren sin, og ikke godta dårlig oppførsel mot deg.

Anonymkode: 6261f...9f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.12.2023 den 18.52):

Vi er tidlig i 40-årene og vært sammen i rundt 10 år (og litt av og på i tillegg til de 10 årene).

vi har to barn, vi er begge i jobb, har hus og hytte og krangler av og på som alle tenker jeg. Så relativt vanlig par. Samboeren min sine foreldre har ikke vært så involverte, mens mine har mer. Mine foreldre har tatt med seg ungene på småturer og hyttetur. Hans foreldre er sikkert hyggelige men veldig konservative og stive, derfor fravær. Men nå vil de ta litt over barnebarn og bli besteforeldre, men de liker ikke meg. Alt av treff skal være på dems premisser og de har begge vært tydelige på at jeg ikke passer inn i deres familie, stil, planer. Kommentarer som «blir lettere å se barna når du ikke er her» «slitsomt med deg rundt» osv sagt på sånn smilende nedlatende måte. Samboeren har vært litt sånn at de ikke mener det så sterkt og at jeg innbiller meg ting, men når jeg ikke er tilstede merker jeg på sambo at ting har blitt sagt mer direkte. Han sier ikke hva men er bare sur og vil ikke snakke.

Samboer er på min side tenker og føler jeg men det sliter jo på ham for det er jo foreldrene. Og dette går jo utover forholdet vårt og smerter jo mine foreldre også. Barna er skjermet så langt det går, men de merker jo stemning de også.

Har noen andre vært i lignende situasjoner og har tanker for et stressa hode?

Anonymkode: f5426...5d8

Jeg kom til en konklusjon at de er litt enkle og at det holder med noen få besøk i året. Men de er ikke så interessert i å være med barnebarn.  Hvor viktig for mannen er forhold til foreldrene hans og hvor ofte vil han at de treffer barnebarna? Eller bryr han seg egentlig ikke? Hvis ikke så kan du jo bestemme og ta det du gidder? 

Ser ingen vits i å lage en konflikt av det. Mannen er jo sammen med deg og dere har barn sammen, så han liker jo deg. Da er det ganske irrelevant hva svigerforeldre tenker... mitt råd er at du ikke får endret dem, og det er bare slitsomt.  Så bare jatt med når dere er sammen eller overse/overbør og begrens kontakten. 

Anonymkode: 87519...104

[AnonymBruker]

Kanskje ikke det samme men søsteren til min mann misliker meg sterkt, uten at jeg har gjort henne noe (tror det handler om ett problem hun har med seg selv.). Min erfaring er at det eneste som hjelper for å få stoppet de stygge kommentarene og respektløsheten er å konfrontere den det kommer fra. Så konfronter de, spørr de hva som egentlig er problemet deres.

Anonymkode: 56c10...cad

[AnonymBruker]

Nå er jeg sikkert litt teit. Men mine avdøde svigermor var ikke noe glad i meg. Og av god grunn. Ingen er god nok for hennes gullgutt. Det skjønner jeg. Ingen kommer sikkert til å bli god nok for min gutt heller, hun skal i allefall da få jobbe med å bevise det 😉 

Hun og hennes datter snakket vist en god del om dette når jeg ikke var til stede. Dessverre også fremfor min svigerinnes barn, som ble vitner til drittslengingen og kom til meg med dette. Og der følte jeg jo at det ble litt sårt for min del. For guttene hennes er veldig flotte og fine gutter jeg skulle ønske jeg hadde nærmere i livet vårt. Men der må jeg vell bare bevise dem at jeg faktisk ønsker det å fortjener en bedre sjanse. 

Men det jeg tenker å vil frem til i denne situasjonen og som jeg gjorde da min svigermor var i livet, og som jeg ennå velger å gjøre i forhold til min svigersøster, er at jeg holder meg mest mulig unna. Nå er det jo veldig lett å holde meg unna svigermor, nesten for lett. Gubben går alene bort på grava til sine foreldre og jeg får velge å stå igjen på graven til vår engel. Men da får de mindre å irritere seg over tenker jeg.

Da hun levde sendte jeg gubben alene til dem i jula mens jeg feiret hjemme alene. Gjorde meg ingenting å jeg var nesten bare glad til for at jeg ikke måtte sitte å holde dem i hånda. Nå hadde ikke vi barn så der blir det jo helt annerledes for deres del.

Så for deres del, så tenker jeg at de får noen forhåndsregler. Om de ikke ønsker å invitere deg så blir det på dager hvor du ikke har et ønske om å være sammen med barna, så alle høytider og bursdager utgår! Dine svigerforeldres bursdag kan derimot barna og far være med på. Så da kan deres barn og far inviteres til middag eller på besøk på hverdager eller helg mens du drar ut å tar en kaffe med ei venninne. 

Og ingenting av dette er fordi du må være et troll av ei kjærring, men mer for din egen del. Din tid er vell langt for dyrebar for å bruke på dem? Hvorfor være og bruke tid på noen sånne ufine folk? Ja de er hans foreldre så da får han dra å hanskes med dem på egen hånd. Det takler han vell i noen timer. Om ikke, så blir det bare ikke så ofte besøk, og de ser for en ressurs du faktisk er. Og det er jo en mye bedre side å vise frem enn å sloss om at deres syn på deg er helt feil. For det må nok jobbes mye med å få bort.

Anonymkode: 1a9a2...bf5