Tror kjæresten har overlevelsesskyld

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive situasjonen. Hvis jeg skulle forklart hvordan jeg kom til den konklusjonen vil det sikkert høres bissarrt ut. Uten å kan si det med 100% sikkerhet tror jeg kjæresten har overlevelsesskyld etter faren hans døde. Hvis det ikke er det, har han i det minste gått med ekstrem skam over at han var for sliten til å kunne tilbringe noen timer med faren uken før han døde i sommer. 

Det er selvfølgelig en prosess han må gå igjennom da det fortsatt er relativt ferskt, og jeg har vært forberedt på å kunne være der for han når han har hatt nedturer. Men i går ble han emosjonell over noe veldig spesifikt som gjaldt de timene og sa han var en dårlig sønn som ikke tok seg tiden. Det var tydelig at han hadde gått å bært på denne veldig spesifike tingen i all denne tiden. 

Jeg vil ikke det skal misforståes, han er en fantastisk åpen mann som med mindre du virkelig ha gjort noe horribelt kommer han ikke til å dømme deg. Stiller opp på både store og små måter uten å klage, er det noe vanskelig du sliter med som du også vil ha privat er han mannen å søke. Han er derimot helt elendig når det kommer til å be om hjelp når det gjelder han selv. Iblant tar han på seg ansvar for ting som ikke er hans feil overhode. 

Han har vært meg en enorm støtte som har hjulpet meg gjennom ting jeg slet med når vi først møtes, og jeg vil ikke at folk skal få inntrykk for at han ikke er der for meg emosjonelt. Jeg føler bare at det er veldig ensidig, selv når han slipper meg inn føles det fortsatt som at det er vegger rundt veggene han har laget for seg selv. Denne kvelden var et lite knekk inn som gav meg en ide om hvor mye han har gått å bært på i stillhet.

Hva kan jeg gjør for at han skal tørre å la meg se og behandle han på den samme gode måten han gjør det med meg, uten å føle at det er en risiko for at jeg kommer til å se ned på han for det? 

Anonymkode: 527f2...628

[AnonymBruker]

Han trenger terapi. Det er ikke noe du kan gjøre desverre

Anonymkode: 9ecae...d94

[AnonymBruker]

Høres ut som han er i helt normal sorg ut fra det du beskriver om at faren døde for under et halvt år siden. 

Anonymkode: ac0bf...1f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Høres ut som han er i helt normal sorg ut fra det du beskriver om at faren døde for under et halvt år siden. 

Anonymkode: ac0bf...1f4

Enig i dette. Fint at du vil hjelpe ham, men jeg tror at det holder at han vet at du er der for ham og er god mot ham, egentlig. 

Jeg er selv en person som ikke deler sånn kjempemye av innerste tanker og følelser selv. Jeg trenger på en måte ikke det for å bearbeide ting. Jeg ser likevel på meg selv som robust psykisk og er fint i stand til/foretrekker å takle slikt uten for mye innblanding. Det er mulig din samboer er likedan.

Anonymkode: 272c3...c1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Høres ut som han er i helt normal sorg ut fra det du beskriver om at faren døde for under et halvt år siden. 

Anonymkode: ac0bf...1f4

Jeg vil ikke gå inn i mer detalj enn det jeg har gjort, fordi det er veldig privat og hadde jeg skrevet hva som startet det ville det kunne vært for gjennkjennlig. Selvfølgelig er det ting som bare er en del av normal sorg, men dette kombinert med at han har innrømt at han føler skyldfølelse fordi han ikke puttet faren i bilen og kjørte med en gang når han begynte å dø. Og lyttet på nødtelefonen og ventet på ambulansen som endte opp med å være 20 minutter forsinket. Jeg frykter han tror det er hans feil, og denne påminnelsen om at de ikke fikk tilbringe den kvelden sammen som da brakte dette nye fram. 

Å få lov til å falle sammen er helt greit, jeg er villig til å holde han, men det er skummelt at han kan fortsette å tenke i slike baner og gå på en skikkelig smell. 

Anonymkode: 527f2...628